Hopp til innhold

Alexandre Dumas

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Alexandre Dumas
Født24. juli 1802[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Villers-Cotterêts[5][6][7][8]
Død5. des. 1870[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (68 år)
Dieppe (kildekvalitet: cirka)[9]
Puys[9]
BeskjeftigelseRomanforfatter, dramatiker,[10] skribent[11][10][12]
Embete
  • President of the Société des gens de lettres (1840–1840) Rediger på Wikidata
EktefelleIda Ferrier (1840–1859)[13]
Partner(e)Belle Kreilssamner
Emélie Cordier
Anna Bauer
Fanny Gordosa
FarThomas Alexandre Dumas[7]
MorMarie-Louise-Élisabeth Labouret Dumas
BarnAlexandre Dumas den yngre[14][6][15]
Henry Bauër
Marie Alexandrine Dumas
Micaëlla-Clélie-Josepha-Élisabeth Cordier
NasjonalitetFrankrike[16]
GravlagtPanthéon (2002–)[17]
Communal Cemetery of Villers-Cotterêts (–2002) (avslutningsårsak: reburial)[18]
MorsmålFransk
SpråkFransk[19][20]
Medlem avIsabella den katolskes orden
Utmerkelser
6 oppføringer
Ridder av Æreslegionen (1837)[21]
Ridder av Den nederlandske løves orden[22][23]
Offiser av Æreslegionen
Isabella den katolskes orden
Karl IIIs orden
Iftikhar-ordenen
PeriodeRomantikken i Frankrike
Debuterte1829
Aktive år1829–
Viktige verkGreven av Monte Cristo, De tre musketerer, Dronning Margot, Musketerene tyve år etter, La Dame de Monsoreau, Joseph Balsamo, The Forty-five Guardsmen, The Vicomte of Bragelonne: Ten Years Later, The Queen's Necklace, The Countess of Charny, Ange Pitou
Påvirket avSimon Ganneau
IMDbIMDb
Signatur
Alexandre Dumasʼ signatur
Alexandre Dumas på Commons

Alexandre Dumas den eldre (fransk: père), fødselsnavnet var Dumas Davy de la Pailleterie, (født 24. juli 1802, død 5. desember 1870) var en fransk forfatter av utallige spenningsromaner. Til sammen utgjør hans samlede verker rundt 100 000 sider.[24]

Alexandre Dumas den eldre er mest kjent for sine tallrike romaner og eventyr som har gjort ham til den mest leste franske forfatteren i verden, oversatt til mer enn 100 språk. Mange av hans spenningsromaner, som Greven av Monte Cristo og romanene om De tre musketerer, gikk først som føljetonger, et fransk fenomen som senere ble vanlig i resten av verden. Mange av hans romaner ble filmatisert gjentatte ganger på 1900-tallet. Dumas' siste roman, Le Chevalier de Sainte-Hermine, var uferdig ved hans død, men ble siden fullført av en forsker og utgitt i 2005. Den ble en bestselger og utgitt på engelsk i 2008 som The Last Cavalier.

Dumas skrev også skuespill, artikler for magasiner og tidsskrifter, og han var en høyt profilert korrespondent og reiseskildrer. Dumas begynte sin karriere som dramatiker og hadde suksess fra det første. På 1840-tallet grunnla han teateret Théâtre Historique i Paris.

Dumas' aner gjorde at han ble omtalt som en kvadron. Hans far, general Thomas-Alexandre Dumas, var mulatt, født på Haiti av en mor som var slave , trolig av afrikansk bakgrunn. Farens opplevelser dannet trolig grunnlaget for Greven av Monte Cristo og kanskje også for De tre musketerer.[25] Dumas måtte tåle en del rasisme i løpet av sin levetid. Særlig tegnede karikaturer spilte uhemmet på hans utseende. Selv om Dumas ble gift, i tråd med tradisjonen blant franskmenn av høyere samfunnsklasser, skal han ha hatt tallrike utenomekteskapelige affærer, og ble far til minst fire illegitime barn, blant annet Alexandre Dumas den yngre, som også ble forfatter, mest kjent for Kameliadamen (1848). Blant hans andre affærer hadde Dumas père en med Adah Isaacs Menken, en amerikansk skuespiller på halvparten av hans alder.

Den engelske dramatikeren Watts Phillips som kjente Dumas i hans senere år, beskrev ham som det «mest sjenerøse, hjertelige vesen i verden. Han var også den mest herlig underholdende og selvopptatte mann på jordens overflate. Hans tunge var som en vindmølle – først satt i bevegelse, visste du aldri når den stoppet, særlig om emnet var ham selv.»[26]

Biografi

[rediger | rediger kilde]

Familiebakgrunn

[rediger | rediger kilde]
General Thomas-Alexandre Dumas, far av Alexandre Dumas.

Mens hans bestefar, marki Antoine-Alexandre Davy de la Pailleterie, tjenestegjorde i den franske kolonien Saint-Dominique, nå Haiti, som «General Commissaire» i artilleriet, giftet han seg med Marie-Céssette Dumas, en sort slave. Det er ikke kjent om hun var født på Saint-Domingue eller i Afrika, men at hun hadde et fransk etternavn tyder på at hun antagelig var kreol.[27] I 1762 fødte hun Thomas-Alexandre, som senere ble Alexandre Dumas' far, og døde selv rett etter. Han hadde en eldre søster, Marie-Alexandrine (født før 1798).[28]

Da markien og hans unge mulattsønn returnerte til Normandie, bestod fortsatt slaveriet i Frankrike. Den unge gutten ble plager på grunn av sin hudfarge. I 1786 lot Thomas-Alexandre seg innrullere i den franske armeen, men for å beskytte omdømmet til sin aristokratiske familie benyttet han sitt morsnavn. I kjølvannet av den franske revolusjon tapte greven alle sine eiendommer, mens Thomas-Alexandre utmerket seg som en dyktig og dristig soldat i den revolusjonære arme. Han steg hurtig i gradene og ble general i en alder av 31 år. General Thomas-Alexandre Dumas giftet seg med Marie-Louise Elizabeth Labouret, og den 24. juli 1802 i Villers-Cotterêts, Aisne, i nærheten av Paris i Frankrike, fødte hun sønnen Alexandre Dumas som skulle komme til bli Frankrikes mest kommersielt suksessfulle forfatter noensinne.

General Dumas døde i 1806, mens Alexandre var kun fire år, og etterlot seg sin hustru nedsyltet i gjeld. Selv om Marie-Louise ikke hadde muligheter å skaffe Alexandre en tilfredsstillende utdannelse, hindret ikke det hans nær ustoppelig kjærlighet til litteratur. Han leste alt han kom over. Da han vokste opp, fikk hans mors fortellinger om hans fars modige militære dåder i de store tider under Napoleon hans livlige fantasi til å blomstre og romantisere helter og eventyr. Selv om familien var fattig, hadde de fortsatt General Dumas' gode omdømme og aristokratiske forbindelser, og etter at monarkiet ble gjeninnført i Frankrike, flyttet den 21 år gamle Alexandre Dumas til Paris. Der fikk han, grunnet sin vakre håndskrift, en stilling som skriver ved det kongelige palass, på kontoret til den mektige hertugen av Orléans.

Tidlig litterære karriere

[rediger | rediger kilde]
Alexandre Dumas av Achille Devéria (1829).

Mens han hadde fast arbeid i Paris begynte Dumas å skrive artikler for magasiner og skuespill for teatrene. I 1829 ble hans første teaterstykke produsert, Henri III et sa cour (Henrik III og hans hoff) og mottok gode kritikker. Det påfølgende året fikk hans andre stykke, Christine, tilsvarende popularitet. Som et resultat av suksessen kunne han nå vie seg til skriving på fulltid. Dumas har beskrevet mange interessante hendelser fra sine første år som forfatter i boken Mes Mémoires (Mine memoarer), skrevet i årene 1852-1855. Det er et mektig verk, opprinnelig utgitt i tyve bind.

I 1830 deltok han i den revolusjonen som avsatte kongen og erstattet ham med Dumas' tidligere arbeidsgiver, hertugen av Orléans som styrte som Ludvig Filip, kjent som «borgerkongen». Han ble også smittet av kolera i 1832.

Inntil midten av 1830-tallet var livet i Frankrike ustabilt, med stadige opprør av utilfredse republikanere og fattige, urbane arbeidere som søkte sosiale endringer. Mens dagliglivet langsomt vendte tilbake til det normale, mens nasjonen gikk inn i den industrielle tidsalder og med bedret økonomi, endret tiden seg til bli svært fruktbar for en forfatter med Alexandre Dumas' evner.

Den historiske roman

[rediger | rediger kilde]
Alexandre Dumas skriver romanen De tre musketerer

Etter å ha skrevet flere suksessfulle teaterstykker vendte Dumas seg mot romanformen. Selv om han var tiltrukket av en ekstravagant levestil og alltid levde over evne og inntekter, beviste han gjentatte ganger at han kunne både markedsføre og reprodusere seg selv. Nyhetsavisene hadde et stort behov for føljetonger, og i 1838 skrev Dumas ganske enkelt om ett av sine teaterstykker til sin første roman som gikk som føljetong; «Le Capitaine Paul». Den startet det som skulle bli en forfatterfabrikk uten sidestykke, og som sproduserte hundrevis av fortellinger, alle preget av hans personlige stil og tilretteleggelse.

Alexandre Dumas den eldre skrev historiske fortellinger, i et rasende høyt tempo, som fengslet det franske samtidspublikum. Av hans utallige verk, ikke alle like gode, er han mest kjent for sine historiske eventyrromaner som Les Trois Mousquetaires (De tre musketerer) og Le Comte de Monte-Cristo (Greven av Monte Cristo), begge skrevet på under to år i tidsrommet 1844-1845, og som skulle bli en fast bestanddel av populærkulturen.

Hvor mange fortellinger skrev Dumas? På sin forfatterfabrikk produserte han bortimot 250 bøker i samarbeid med sine 73 assistenter, hvor spesielt historielæreren Auguste Maquet hadde stor betydning.

De tre musketerer

[rediger | rediger kilde]

Romansene om «De tre musketerer» er mesterstykket. Første kapittel i føljetong-romanen er karakteristisk nok dobbelt så langt som de øvrige, noe vi gjenkjenner fra dagens såpeoperaer hvor en lengre pilot-episode skal tenne leseren eller tilskueren. Historien om de tre musketerer ved navn Porthos, Aramis, og Athos som får følge av en oppkomling ved navn d'Artagnan ble en suksess, og måtte gjentas senere med ytterligere historier om de fire tyve år senere, og deretter musketerenes siste bedrifter.

Når den unge mann kommer til Paris med ønsket om å bli kongens musketer, befinner hans seg snart utfordret til hele tre dueller den samme kvelden mot nettopp de tre som skal bli hans trofaste medsammensvorne under mottoet «En for alle – alle for en». Sammen er de store venner, store helter, store begersvingere, store kvinnebedårere, store krigshelter, og de noble beskyttere av dronningens ære.

Istedenfor å kjempe i mot de tre, danner de fire felles front mot vaktgarden til den onde kardinal Richelieu som dukker forstyrrende opp. Etter å ha demonstrert sin evner med en kårde, beviser d'Artagnan ytterligere sin verdi i en heseblesende ferd til England for å ødelegge et bakholdskomplott for å ydmyke Frankrikes dronning, som er forelsket i Lord Buckingham av England. d'Artagnan redder dronningen, men feiler i redde den kvinnen han elsker. Bitter søker han hevn, da som musketer, og når den onde Milady de Winter, en av populærlitteraturens store kvinneskikkelser, endelig blir fanget i de siste kapitler blir hele hennes synderegister lest opp og i romantisk tradisjon bekjenner hun «Jeg har tapt, jeg må dø», og blir deretter halshugget av bøddelen.

Sent i fortellingen blir det avslørt at Milady er gift med Athos. Hun forfører også John Felton, overtaler ham til å drepe Buckingham. I oppfølgeren «Tyve år senere» er det hennes sønn Mordaunt som har rollen som den onde intrigemakeren. Noen av de kvinnelige skuespillere som har portrettert Mylady de Winter er Lana Turner (1948), Faye Dunaway (1973 og 1974), og Rebecca De Mornay (1993).

Fortellingene om musketerene er levende fortalt, miljøet og tidsånden fra Paris i denne epoken er tatt på kornet, og som neppe vil forfalle, selv om Dumas' musketerer selv har forfalt til barnelitteratur, tegnefilmer og enkle amerikanske actionfilmer. For Dumas var den faktiske historie farverik, et spennende bakteppe for fartsfulle fortellinger, blandet med hans engasjerte, skjønt kommersielle siktemål, uhindret av filosofiske eller politiske diskusjoner.

En del av æren for kreasjonen skal historikeren og forfatteren Auguste Maquet (1813–1888) ha. Han gjorde det historiske forarbeidet. Dumas selv påsto at han fant et glemt manuskript i Bibliothèque Nationale, men det var Maquet som fant et verk fra 1600-tallet med tittelen Mémoires de Monsieur d'Artagnan, capitaine lieutenant de la première compagnie des Mousquetaires du Roi ved Gatien de Courtilz de Sandras (Köln, 1700). Boken ble lånt fra et folkebibliotek i Marseille, Dumas beholdt boken da han dro tilbake til Paris, og den ble aldri levert tilbake. Den opprinnelige forfatteren var angivelig kong Ludvig 14.s gardekaptein.

Når man tenker på musketerene, både på Dumas' fortellinger og alle gjenfortellinger senere, er det bildet av elegante sverdsvingere som opptrer. Noe kuriøst kan man påpeke at en musketer faktisk er en soldat som bærer en muskett (et gevær).

En sønn ved samme navn

[rediger | rediger kilde]

I 1840 giftet Dumas seg med en skuespillerinne ved navn Ida Ferrier, men det forhindret ikke tallrike forbindelser med andre kvinner som ga ham minst tre barn utenfor ekteskap. En av disse barna som også ble oppkalt etter ham skulle komme til å følge i sin fars fotspor og ble selv en forfatter av romaner og skuespill med en viss suksess. Siden de delte navn ble de holdt fra hverandre som Alexandre Dumas père (fransk for far) og Alexandre Dumas, fils (fransk for sønn). Tilsvarende norske betegnelser er den eldre og den yngre, forkortet til d.e. og d.y..

Forfatterskapet ga Dumas en utrolig formue, men likevel var han stort sett blakk og i gjeld ettersom han stort sett levde over evne. Hans store og kostbare château som han fikk bygget i utkanten av Paris var ustanselig fylt med ukjente snyltere som levde på hans generøsitet. Da kong Louis-Philippe ble presset ut i enda et opprør ble ikke Alexandre Dumas sett på med blide øyne av nyvalgte presidenten, Charles Louis Napoleon Bonaparte, og i 1851 så Dumas seg nødt til å flykte til Brussel i Belgia for å unngå sine kreditorer. Derfra reiste han til Russland hvor fransk var det andrespråket for det russiske aristokratiet og hvor hans forfatterskap var ekstremt populært.

Alexandre Dumas tilbrakte to år i Russland før han dro videre på nye eventyr. I mars 1861 ble kongeriket Italia proklamert med Victor Emmanuel II som konge. I de neste tre årene var Alexandre Dumas involvert i krigen for et samlet Italia før han vendte tilbake til Paris igjen i 1864.

Slutten på karrieren

[rediger | rediger kilde]

Til tross for Dumas' aristokratiske bakgrunn og personlige suksess måtte forfatteren slite med rasisme grunnet sin blandete opphav. I 1843 skrev han en kortroman, Georges, som adresserte en del av emnene med rase og effektene av kolonialisme. Hovedskikkelsen er en fransk mulatt som forlater Mauritius for å søke utdannelse i Frankrike, og deretter returnerer for å søke hevn på de som hadde latt ham lide som barn. Et opplegg ikke ulikt hans Greven av Monte Cristo. Rasistiske holdninger preget hans posisjon i Frankrike lenge etter hans død. Dumas' svar til en mann som forsøkte å fornærme ham for hans afrikanske slekt har blitt berømt: «Min far var mulatt, min bestefar neger, og min oldefar var en apekatt. Du ser, min herre, min familie begynner der hvor din slutter.»[29][30]

Alexandre Dumas døde av slag 5. desember 1870 i Puys nær byen Dieppe. Hans sønn Alexandre Dumas d.y. var moralist som bar nag til sin fars utsvevende livsstil.

I juni 2005 ble det utgitt i Frankrike en nylig oppdaget aller siste roman av Dumas, Ridderne av Sainte-Hermine. I fortellingen beskriver Dumas slaget ved Trafalgar hvor Lord Nelsons død blir forklart. Romanen ble opprinnelig publisert som føljetong og var nær ferdig da den ble avbrutt av hans død. De siste to og et halvt kapittel ble fullført av Dumas-eksperten Claude Schopp. Alexandre Dumas skrev altså til aller siste, kun avbrutt av døden.

Vurdering av Alexandre Dumas

[rediger | rediger kilde]
Dumas senere i sin karriere.

Han var en av de første som til det fulle utnyttet roman-føljetongen, roman feuilleton, sammen med Honoré de Balzac og Eugène Sue. Dumas er kreditert for å ha revitalisert den historiske roman i Frankrike, selv om hans kvaliteter som forfatter ble omdiskutert allerede fra begynnelsen, og kvaliteten led nok under tyngden av arbeidspresset han la på seg selv for å holde kreditorene unna. Det ble sagt at han skrev så hurtig at han selv ikke hadde tid til å lese gjennom sine egne verk.

Dumas’ fortellinger er aksjonsfylte eventyr som med smittende humør blandet historie og fiksjon. Samtidig er de også ofte melodramatiske, endimensjonale og sjelden spesielt trofaste og troverdige til de historiske fakta. Dumas' styrke var at han visste hvordan man holdt på spenningen, bygge opp et hvert kapittel til en spennende topp som ga leseren lyst til lese mer. På sitt beste behersket Dumas dialogen til det fulle, og på sitt verste kunne han trekke en samtale ut i det uendelige hvis han var sent ute i forhold til avisens deadline.

Dumas skrev hundrevis av teaterstykker, romaner og reiseskildringer. Han skrev også flere barnefortellinger og en kulinarisk oppslagsverk på oppskrifter med egg. Han startet flere magasiner og skrev ukentlig i dem. Han var faktisk mest kjent for sine teaterstykker og en av de mest profilerte forfattere noensinne. Som forfatter var han en fysisk atlet som holdt et umenneskelig tempo og en utrolig produksjon.

Posthum anerkjennelse

[rediger | rediger kilde]

Begravet på det sted hvor han ble født forble Alexandre Dumas den eldre på kirkegården i Villers-Cotterêts inntil den 30. november 2002. På ordre fra den franske president Jacques Chirac ble han gravd opp og under en TV-sendt seremoni ble hans nye kiste, drapert i blåfiolett klede og flankert av fire menn i musketer-uniform, som Athos, Porthos, Aramis og D'Artagnan, transportert i en prosesjon til Paris’ Panthéon; det store mausoleum hvor Frankrikes berømtheter er begravd.

I sin tale sa president Chirac: «Med deg, er vi D'Artagnan, Monte Cristo eller Balsamo, ridende på Frankrikes veger, deltar på slagmarken, besøker palasser og slott – med deg, vi drømmer.»

I et intervju som fulgte seremonien anerkjente presidenten at rasismen hadde eksistert, sa at det som var galt var nå blitt gjort riktig med at Alexandre Dumas lå side ved side med sine landsmenn som Victor Hugo og Voltaire.

Anerkjennelsen betydde at selv om Frankrike hadde frambrakt mange forfattere var det få som var så vidt og mangfoldig lest som Alexandre Dumas. Hans fortellinger har blitt oversatt til mer enn hundre ulike språk og har inspirert mer en 200 spillefilmer.

Alexandre Dumas’ hjem utenfor Paris, Château Monte Cristo, er blitt restaurert og er åpent for publikum.

Film

[rediger | rediger kilde]
Château de Monte-Cristo.

Fortellingen om de tre musketerer har blitt filmatisert utallige ganger, første gang som fransk stumfilm i 1921, Les Trois Mousquetaires (1921) med Aimé Simon-Girard som d'Artagnan. Den ble spilt inn på nytt som talefilm i 1933 med den samme regissør og mange av de samme skuespillerne i de samme rollene. En amerikansk stumfilm med tilsvarende tittel og med Douglas Fairbanks i hovedrollen kom også i 1921.

Mest kjent i Norge er kanskje[trenger referanse] The Three Musketeers (1973) og The Four Musketeers (1974), en adapsjon som er uvanlig tro til romanen, regissert av Richard Lester med Michael York som d'Artagnan. De samme vendte tilbake femten år senere med ytterligere en film kalt The Return of the Musketeers (1989), basert på Tyve år etter.

En Disney-produksjon, «The Three Musketeers» (1993) med populære amerikanske ungdomsskuespillere som Charlie Sheen som Aramis, Kiefer Sutherland som Athos, Chris O'Donnell som D'Artagnan, Oliver Platt som Porthos, og Tim Curry som Richelieu, er en gjenganger på kommersielle TV-stasjoner, men er svært amerikanisert og lite troverdig, både overfor romanen og det historiske miljøet.

Utgivelser på norsk

[rediger | rediger kilde]

Alexandre Dumas' meste kjente bøker blir ofte utgitt på nytt i Norge, stundom også i nyoversettelser, men som regel i forkortede utgaver, ofte beregnet på yngre lesere. Per 2007 er følgende tilgjengelige:

  • De tre musketerer (barneutgave, 2003)
  • Greven av Monte Cristo (2004)

Disse bøkene kan lånes på bibliotek eller kjøpes antikvarisk, her oppgis seneste utgave:

  • Alexandre Dumas beste romaner (1990) (Samlet utgave i fire bind av: De tre musketerer ; Musketerene tyve år efter ; Musketerenes siste bedrifter)
  • Den sorte tulipan (1983)
  • Den røde sfinx (1974)
  • Fra Spanias gryter (1961) (ikke i bokhandelen. Hefte med utdrag fra forfatterens Le Grand dictionnaire de cuisine utgitt som hilsen fra forlaget)
  • Død over regenten! (1956)
  • Ridderen fra Mauleon (1954)
  • Det hemmelige brorskap (1954)
  • Dronning Margot (1954)
  • Den fredløse (1954)
  • Den hellige liga (1954)
  • Diana (1954)
  • Dronningens fiende (1954)
  • Kongens elskerinne (1953)
  • Ascanio (1953)
  • Musketerene tyve år etter (oversatt til Norsk i 1951)
  • Musketerenes siste bedrifter

Andre titler

  • Musketerene tyve år etter er også utgitt som Myladys sønn
  • Musketerenes siste bedrifter er også utgitt med den fransk originaltittelen Vicomte de Bragelonne

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Frankfurter Personenlexikon, frankfurter-personenlexikon.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Kunstarkivet, abART person-ID 29141, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ writersalmanac.publicradio.org[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Kratkaja literaturnaja entsiklopedija[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b EB-11 / Dumas, Alexandre[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ ЭЛ / Дюма, Александр[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b EB-11 / Dumas, Alexandre, «... and two years later, on the 5th of December 1870, he died in his son’s house at Puys, near Dieppe.»[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b Kunstarkivet, abART person-ID 29141, Wikidata Q107456632, http://isabart.org 
  11. ^ BeWeb, BeWeB person-ID 2653, Wikidata Q77541206, https://beweb.chiesacattolica.it 
  12. ^ Charles Dudley Warner, red. (1897) (på en), Library of the World's Best Literature, Wikidata Q19098835, https://www.bartleby.com/lit-hub/library 
  13. ^ archives.paris.fr, side(r) 18/48[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ ЭСБЕ / Дюма-сын, Александр[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ EB-11 / Dumas, Alexandre (fils)[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ espn.go.com[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ www.alalettre.com, besøkt 23. september 2018[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ Find a Grave, Find a Grave gravlund-ID 2259124, Find a Grave-ID 6753[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ Bibliothèque nationale de France (på fr), Autorités BnF, BNF-ID 119010630, Wikidata Q19938912, https://data.bnf.fr/ 
  20. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 10305635, Wikidata Q16744133 
  21. ^ Léonore database, Léonore Web ID 126754[Hentet fra Wikidata]
  22. ^ www.nationaalarchief.nl[Hentet fra Wikidata]
  23. ^ www.nationaalarchief.nl[Hentet fra Wikidata]
  24. ^ French Studies: «Quebecer discovers an unpublished manuscript by Alexandre Dumas», iForum, Universitetet i Montreal, 30. september 2004
  25. ^ Klassekampen 17. september 2014, s. 26.
  26. ^ Phillips, Emma Watts (1891): Watts Phillips: Artist and Playwright, s. 63
  27. ^ Claude Schopp, Société des Amis d'Alexandre Dumas – 1998-2008
  28. ^ Gallaher, John G. (1997): General Alexandre Dumas: Soldier of the French Revolution, Southern Illinois University, s. 98
  29. ^ Biet, Christian; Brighelli, Jean-Paul; Rispail, Jean-Luc (1986): Alexandre Dumas: Ou les Aventures d'un romancier. Editions Gallimard. ISBN 978-2-07-053021-2. s. 75. Sitat: «Mon père était un mulâtre, mon grand-père était un nègre et mon arrière grand-père un singe. Vous voyez, Monsieur: ma famille commence où la vôtre finit.»
  30. ^ «Dumas et la négritude» Arkivert 6. september 2008 hos Wayback Machine.. Arkivert fra [1] den 6. september 2008.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Alexandre_Dumas&oldid=24795459»