Aleksander III av Skottland
| Aleksander III Konge av Skottland | |||
|---|---|---|---|
 Kroningen av Aleksander III avbildet i et manuskript fra middelalderen | |||
| Født | 4. september 1241 Roxburgh | ||
| Død | 19. mars 1286 Fife | ||
| Beskjeftigelse | Monark  | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Margaret av England Yolande de Dreux | ||
| Far | Aleksander II av Skottland[1] | ||
| Mor | Marie de Coucy[1] | ||
| Barn | Med Margaret | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Skottland | ||
| Gravlagt | Dunfermline Abbey (1286–) | ||
| Annet navn | Alexander «den storartete» | ||
| Regjeringstid | 6. juli 1249 - 19. mars 1286 | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Aleksander III (født 4. september 1241 i Roxburgh, død 19. mars 1286 i Fife), konge av Skottland, også kjent som «Aleksander den strålende», er ansett som en av Skottlands største konger.[2]
Født ved Roxburgh som sønn av Aleksander II[2] med hans andre kone Marie de Coucy. Han ble konge i en alder av 8 år[3] da hans far døde 6. juli 1249. Hans kroning skjedde 13. juli 1249 ved Scone Abbey i Pertshire.
Første år
[rediger | rediger kilde]I begynnelsen av den umyndige Aleksanders styring var det en bitter strid for å få kontroll over styringen av Skottland mellom to rivaliserende parter; den ene ledet av Walter Comyn, jarl av Menteith, og den andre ved Alan Durward, justitiarius (øverste politiske og juridiske leder).[3]
Da Aleksander III i 1251 giftet seg med Margaret av England[2] benyttet den engelske kongen Henrik III anledningen å kreve hyllest fra det skotske kongedømmet, men Aleksander ville ikke adlyde sin store nabo i sør.[3] Ved samtaler mellom England og Skottland i 1255 i Kelso mistet Walter Comyn og hans gruppe innflytelse til fordel for Alan Durwards gruppe. Comyns gruppe ga ikke opp og i de neste to årene posisjonerte de seg og maktet å få sine rivaler til å samtykke at det var representanter fra begge grupper hos kongen.
Strid med Norge
[rediger | rediger kilde]Da Aleksander fylte 21 år i 1262 og ble myndig, erklærte han sine hensikter om å fortsette politikken overfor de vestlige og nordlige øyene som hans far hadde begynt, men som hadde stoppet opp da han døde 13 år tidligere.[3] Han sendte et formelt krav til den mektige norske kongen Håkon Håkonsson.[2][3]
Norge hadde etter tiår med bitter innbyrdes krig oppnådd stabilitet og vokst til en betydelig nasjon med europeisk innflytelse og var potensielt en betydelig krigsmakt. Med det som bakgrunn avviste kong Håkon blankt det skotske kravet.[2] Fra norsk side var de ytterste øyene over Nordsjøen en del av det norske riket. For å sette tyngde bak utlyste den norske kongen leidang og satte ut med den største flåten som Norge noensinne hadde reist (og som noen gang kommer til å bli reist). Håkon seilte rundt vestkysten av Skottland og gikk i land på Isle of Arran for å starte forhandlinger med den store hæren i ryggen som pressmiddel.
Aleksander III trakk behendig ut alle samtalene mens han tålmodig ventet på at høststormene skulle begynne. Til slutt, etter ørkesløse diplomatiske samtaler, mistet kong Håkon tålmodigheten og besluttet å angripe. Samtidig kom det en forferdelig storm som både ødela flere av skipene hans og forhindret at de øvrige til å foreta landgang. Slaget ved Largs i oktober 1263 ble ikke avgjørende og begge parter mente de hadde seiret, men kong Håkon Håkonssons posisjon var likevel håpløs. Nedslått returnerer han 5. oktober til Orknøyene med en murrende hær og hvor han dør av feber den 17. desember 1263. En død som forpurrer videre norsk ekspansjon i Skottland.
De norske øyene vest for Skottland lå nå for Aleksanders føtter og i 1266 beslutter kong Håkons arvtaker, kong Magnus Lagabøte, å frasi seg norsk overherredømme over Suderøyene (Hebridene) og Man (Isle of Man) i Irskesjøen. Det ble slått fast ved en gjensidig norsk-skotsk avtale, Perth-traktaten.[2] Skottland skulle betale en engangsavgift og deretter en årlig rate. Norge ville beholde Orknøyene og Hjaltland (Shetland). Både Norge og Skottland posisjonerer seg diplomatisk.
Ekteskap
[rediger | rediger kilde]Aleksander III giftet seg med prinsesse Margaret av England,[2] datter av kong Henrik III av England,[2] den 26. desember 1251. Hun døde i 1275[2] etter å født ham tre barn:
- Margaret (28. februar 1261 – 9. april 1283) ble gift med kong Eirik II Magnusson av Norge
- Alexander (21. januar 1263 – 28. januar 1284)
- David (20. mars 1272 – juni 1281)
Ifølge Lanercost-krøniken levde ikke kong Aleksander sine siste år som enkemann helt alene:
- «Han pleide aldri, uansett årstid, hverken i storm, eller i fare for oversvømmelse eller bratte klipper, å avholde seg fra å besøke ikke altfor respektable nonner eller matroner, jomfruer eller enker etter hvert som lysten grep ham, noen ganger i forkledning...»
Arvefølge
[rediger | rediger kilde]Mot slutten av Aleksanders regjeringstid døde alle hans tre barn i løpet av kort tid. Dette skapte et akutt problem for arverekkefølgen. I 1284 foreslo han sin et år gamle datterdatter i Norge som sin tronfølger. Hun var resultatet av det politiske ekteskapet mellom kong Eirik Magnusson og Alexanders datter Margaret som hadde dødd i barsel. Dette barnet, Margrete, kalt «Jomfruen av Norge», var Alexanders siste direkte etterkommer, men Skottlands lover krevde en mannlig etterfølger. Aleksander inngikk da sitt andre ekteskap, denne gang med Yolande de Dreux, den 1. november 1285.
Kongens plutselige død da han falt av hesten[2] mens han red gjennom natten for å besøke sin dronning på Kinghorn in Fife den 16. (eller 19.) mars 1286 knuste alle håp om en mannlig etterkommer. Aleksanders død var begynnelsen på århundrer med turbulente tider med politisk uro og tallrike kriger for Skottland.
Referanser
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Scott, Robert McNair (1996): Robert the Bruce: King of Scots
Se også
[rediger | rediger kilde]- Håkon Håkonsson av Norge
- Magnus Lagabøte av Norge
- Margrete av Skottland, jomfruen fra Norge
