Akkord (musikk)
En akkord er flere enn to toner som klinger samtidig, eller tilnærmet samtidig. I vestlig musikk består en akkord vanligvis av en rekke intervaller med utgangspunkt i en skala.
Hver enkelt akkord har et navn basert på dens toner og intervallene mellom dem. I tillegg har mange akkorder egne symboler som brukes som en forkortet notasjon.
Akkordfelt er den sammenhengende varigheten en enkelt akkord blir tildelt i en komposisjon, uavhengig av omvending. Med unntak av første og siste akkord i komposisjonen er akkordfelt lik det klanglige rommet mellom akkordskifter. Akkordfeltenes lengde har stor betydning for oppfattelsen av taktart.[trenger referanse]
Navn og sammensetning
[rediger | rediger kilde]Akkordene har en rekke egenskaper:
- Antall ulike tonehøyder som klinger
- Hvilke intervaller som klinger, for eksempel terser, kvarter eller kvinter
- De presise intervallene, som gir forskjellen på blant annet dur og moll
- Hvilke trinn i skalaen grunntonen ligger på
- Hvorvidt akkorden er omvendt eller ikke
Antall toner
[rediger | rediger kilde]En måte å klassifisere akkorder på, er etter hvor mange ulike toner de inneholder. Akkorder bestående av tre toner kalles treklanger, og samme regel gjelder for firklanger, femklanger og seksklanger osv. I europeisk kunstmusikkteori består treklanger av terser.
Intervalltyper
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Intervall (musikk)
Mange akkorder kan ordnes som en serie toner med samme intervalltype mellom hver av tonene. Treklanger, dvs. akkorder som kan ordnes som en rekke av toner med store og små terser mellom seg, er de vanligste i vestlig musikk; mer vanlig enn akkorder satt sammen av kvarter eller kvinter.
Blant komponistene som har eksperimentert med kvartakkorder, er Jean Sibelius (Klaversonate op. 12), Aleksandr Skrjabin (Symfonisk dikt Promethée – Le Poème du feu), Claude Debussy (Prèlude Les sons et les parfums tournent dans l`air du soir), Arnold Schönberg (Variasjoner for orgel op. 40), Klaus Egge (Strykekvartett op. 5, første sats) og Paul Hindemith (Symfoni Mathis der Maler, andre sats).
Kvartakkorder er ellers brukt i modal jazz, hard bop og prog rock. Kjente eksempler er komposisjonen So what av Miles Davis, Ekseptions Beggar Julia's Time Trip (Italian Concerto) og Tarkus (Eruption) av Emerson, Lake and Palmer.
Kvalitet
[rediger | rediger kilde]En treklangs kvalitet bestemmes av tersenes oppstilling. Den første tonen kalles "grunntonen", den neste "tersen" og den tredje og siste "kvinten". De ulike mulighetene for sammensetning av disse er beskrevet i tabellen.
| Treklang | Bestående av | Eksempel | Symbol | |
|---|---|---|---|---|
| Durtreklang | Stor ters | Kvint | C-E-G | C, CM, Cma, Cmaj |
| Molltreklang | Liten ters | Kvint | C-E♭-G | Cm, C-, c, Cmi, Cmin |
| Forstørret treklang | Stor ters | Forstørret kvint | C-E-G♯ | C+, C+, Caug |
| Forminsket treklang | Liten ters | Forminsket kvint | C-E♭-G♭ | Cm(♭5), C-(♭5), Cdim |
Plass i skalaen
[rediger | rediger kilde]Akkorder beskrives og skilles også ut ifra hvilket trinn i skalaen de er bygget på. Treklangen C-dur er bygget på den første tonen i en C-dur-skala, og kan derfor sees notert som 1 eller I i en komposisjon med toneart C-dur.
Akkordene bygd over trinnene i en Dur- eller mollskala har spesielle navn eller funksjoner: tonika, subdominantens submediant (bare i Dur), tonikamediant, subdominant, dominant, tonikaens submediant og dominantens mediant (bare i moll). Hvis man går ut fra en durakkord som tonika (I), vil andre (ii), tredje (iii) og sjette trinns treklang (vi) gi en mollakkord, mens fjerde (IV) og femte trinns treklang (V) vil gi en durakkord. Dette fortelles ved at store bokstaver i romertallene angir en durakkord, mens de små angir en mollakkord. Syvende trinn vil gi en forminsket treklang med forminsket kvint (vii°) med funksjon som forkortet dominant uten grunntone.
Hvis man går ut fra en mollakkord som tonika (i), vil tredje (III), sjette (VI) og sjuende trinns treklang (VII) gi en durakkord, mens fjerde (iv) og femte trinns treklang (v) vil gi en mollakkord. Andre trinns treklang gir igjen en forminsket treklang (ii°) som her har funksjonen som tonikamediantens dominant, også denne forkortet og uten grunntone.
Omvendinger
[rediger | rediger kilde]Når basstonen ikke er den samme som grunntonen er akkorden vendt om. Antallet omvendte varianter av en akkord tilsvarer antall toner i akkorden minus én; treklanger har tre mulige sammensetninger, der to kalles omvendinger. Basstonen avgjør hva omvendingen kalles; de øvre tonenes innbyrdes plassering har ingen betydning. I sin tetteste form, såkalt tett leie, vil de ha denne rekkefølgen:
- Grunnstilling: Grunntonen er basstonen, og over den følger tersen og kvinten
- Første omvending: Tersen er basstonen, og over den følger kvinten og grunntonen. Omvendingen kalles også sekstakkord fordi intervallet mellom basstone og grunntone er en sekst.
- Andre omvending: Kvinten er basstonen, og over den følger grunntonen og tersen. Omvendingen kalles også kvart-sekstakkord fordi intervallet mellom basstone og ters igjen er en sekst, og intervallet mellom basstone og grunntone er en kvart.
I streng koralsats gjelder grunnstilling og første omvending som konsonans, andre omvending som dissonans. Det betyr at den må innledes og videreføres etter bestemte regler.
Akkordtyper
[rediger | rediger kilde]Septimakkorder
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Septimakkord
Septimakkorder er firklanger bygd av terser der det er lagt til en tredje ters over grunntonen. Intervallet fra grunntonen til denne tonen vil være en septim. Det er en rekke forskjellige septimakkorder, som beskrives ut ifra kvaliteten til den opprinnelige treklangen og til septimen.
Septimakkordene er i utbredt bruk i vestlig musikk av alle genre. Mest fremtredende er disse akkorder likevel i all bluesrelatert musikk som f.eks. jazz og rock. I europeisk kunstmusikkteori fra ca. 1300 fram til ca. 1915 gjelder en septimakkord som dissonans. Den må derfor innledes og videreføres etter bestemte regler.[1]
Omvendingen av septimakkordene følger samme mønsteret som omvendingen av treklangene. Det finnes i alt tre omvendinger av en septimakkord.[2]
Utvidede akkorder
[rediger | rediger kilde]Utvidede akkorder er akkorder bygget av terser med trinn utover septimen, altså niende trinn (non), ellevte trinn (undesim) og trettende trinn. Når en akkord noteres for eksempel med niende trinn, som C9, tar man utgangspunkt i at det også er en septim i tillegg til treklangen. C9 består da av tonene c, e, g, h♭ og d. Det samme gjelder for 11- og 13-akkorder.
Det forekommer imidlertid også at toner legges til uten at det forangående trinnet er med. I så fall brukes det add (for eng. added) som forkortelse (f.eks. Cmadd9 for en c-mollakkord med tilføyd non uten septim, dvs. c, e♭, g og d).
Det er vanlig å sløyfe kvinten i akkorder utover 9-akkorder. Avhengig av sjangeren, spesielt innom jazz, sløyfer musikeren også andre intervaller i slike akkorder. I enkle poplåter dukker 11-akkorden gjerne opp som en treklang med forskjellig basstone. En G11 (med tonene g, h, d, f, a, c) kan da bli til en F/G, dvs. en F-Dur akkord (tilsvarende septim, non og undesim i G) med G i bass.
Kvint-Sekstakkorder
[rediger | rediger kilde]Kvint-Sekstakkorder er akkorder som i tillegg til treklangen inneholder en variant av intervallet sekst over grunntonen. Dette fenomenet beskrives som sixte ajoutée - den tilføyde seksten - etter den franske komponisten og musikkteoretikeren Jean-Philippe Rameau.[3]
En særform for kvint-sekstakkorden er den såkalte neapolitanske sekstakkorden som baserer på en molltreklang. Kvinten i denne akkorden er utelatt og erstattet med en liten sekst. En neapolitansk sekstakkord brukes som regel i subdominantisk funksjon. Navnet til akkorden hentyder på dens utstrakte bruk i neapolitansk opera i barokken
Sus-akkorder
[rediger | rediger kilde]En sus-akkord (av eng. suspended) er en akkord der tersen har blitt erstattet av enten kvarten eller sekunden.
- Sus4-treklanger – grunntone, ren kvart, kvint
- Sus2-treklanger – grunntone, stor sekund, kvint
Kromatisk endrede (altererte) akkorder
[rediger | rediger kilde]Som beskrevet ovenfor er forskjeller i ters og septim avgjørende for akkordens kvalitet; men også de andre trinnene kan endres, dette ved hjelp av fortegn. Kvint, non, samt ellevte og trettende trinn kan forstørres og forminskes. Dette kalles for alterasjon.
I klassisk musikk er slike endringer ofte bygget på en dominantseptimakkord, mens det spesielt i jazz, men også i rock brukes alterasjoner på grunnlag av alle septimakkorder.
Den mest kjente altererte akkorden i klassisk musikk er den såkalte Tristan akkorden som Richard Wagner brukte i sin opera Tristan og Isolde. Akkorden er en dominantseptimakkord med nedsatt kvint (F istf. F♯) i bass og en tilføyd stor sekst (G♯) i toppen. Grunntonen i akkorden er H.
- Problemer med å avspille filene? Se mediehjelp.
| Opptak av disse takter med Fulda Symphonieorchester, dir. Simon Schindler | |
Akkordprogresjoner
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Akkordprogresjon
En akkordprogresjon er en gitt harmonisk utvikling. Akkordprogresjoner benyttes i all form for tonal musikk og er derfor et av kjennetegnene ved europeisk og amerikansk kunstmusikk ("klassisk musikk") fram til ca. 1915, samt jazz, rock og popmusikk.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Risa, Øyvind (2001): Musikkteori og arrangering. Oslo: Universitetsforlaget
- ^ (sv)Septimakkordens omvendinger
- ^ Rameau, Jean-Philippe (1722): Traité de l’harmonie reduite à ses principes naturels, Paris i engelsk oversettelse
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Grassvoll, Jens (2008): Musikklære. Bergen, Fagbokforlaget ISBN 978-82-450-0639-1
- Årva, Øystein (1971): Kortfattet musikklære. Oslo, Musikk-Husets Forlag A/S
- (de) Akkordlære besøkt 19/04-10
- (en) Musikkteori besøkt 19/04-10