Hopp til innhold

a-ha

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Aha»)
«Aha» omdirigeres hit. For den norske jazzgruppen AHA, se Extended Noise.
a-ha
a-ha i Madrid i 2010.
Utmerkelser
11 oppføringer
Årets spellemann (1985)
Spellemannprisen i pop (1985) (for verk: Hunting High and Low)
Spellemannprisen i pop (1986) (for verk: Scoundrel Days)
Juryens hederspris i Spellemannprisen (1986)
Spellemannprisen for årets musikkvideo (1986) (for verk: Hunting High and Low)
Spellemannprisen for årets musikkvideo (2000)
Juryens hederspris i Spellemannprisen (2000)
Juryens hederspris i Spellemannprisen (2010)
Årets Peer Gynt (1987)
Rockheim Hall of Fame (2011)[1]
German Radio Award (2015)
OpphavOslo, Norge (1982)
Musikalsk karriere
Sjanger
Aktive år1982–1994, 1998–2011, 2015–
PlateselskapWarner Bros. Records, Universal Records, Warner Bros., Warner Music Group, Universal Music Group, Polydor Records
Nettstedhttps://a-ha.com
IMDbIMDb
Medlemmer
Morten Harket, Magne Furuholmen, Paul Waaktaar-Savoy
Notable verk
Take on Me, Stay on These Roads, Summer Moved On, Train of Thought, The Living Daylights
Logo
A-has logo
A-ha på Commons

a-ha er en norsk pop-/rockgruppe dannet i 1982 med Magne Furuholmen (keyboard, gitar, sang), Paul Waaktaar-Savoy (gitar, sang) og Morten Harket (sang).

De har mottatt Spellemannprisen ni ganger, blant annet Årets spellemann i 1985 og juryens hederspris tre ganger. Bandet hadde per 2012 solgt over 40 millioner musikkalbum og fler enn 70 millioner singler.[2] I 2011 ble a-ha innvalgt i Rockheim Hall of Fame. 6. november 2012 ble medlemmene tildelt St. Olavs Orden på Gamle Logen i Oslo sentrum.[3]

Historikk

[rediger | rediger kilde]

Starten

[rediger | rediger kilde]

Bandets historie begynte da femteklassingen Paul Waaktaar-Savoy (dengang Pål Waaktaar Gamst) fikk med seg fjerdeklassingen Magne Furuholmen til å spille gitar i bandet sitt. Noen år senere spilte de i bandet Bridges sammen med Viggo Bondi og Øystein Jevanord. De ga ut albumet Fakkeltog i 1980, men bandet ble oppløst året etter. Pål og Magne reiste til England for å knytte kontakter, men måtte reise hjem igjen i 1982, tomme for penger. De hadde hørt Morten Harket som da spilte i bandet Souldier Blue, og kontaktet ham for å prøve å inngå et bandsamarbeid. Sammen reiste de til England for å prøve å gjøre suksess med sitt nye band a-ha, men de hadde store pengeproblemer. Harket og Furuholmen reiste tilbake til Norge for å jobbe på Dikemark sykehus for å tjene penger til bandet. Tilbake i England drev de med demo-innspillinger på Rendezvous Studio, hvor John Ratcliff hørte musikken og sendte demoen til Terry Slater, som blant annet hadde jobbet med Blondie, Kate Bush, Sex Pistols og Duran Duran.[4] Slater likte musikken og ble så manager for bandet. Han klarte etterhvert å få platekontrakt med plateselskapet Warner Bros. Records.

Debutalbumet

[rediger | rediger kilde]
Morten Harket i 2005

Utdypende artikkel: Hunting High and Low

Bandets debutalbum Hunting High and Low ble innspilt i Eel Pie studio i London, og Tony Mansfield sto for produksjonen. Først kom singlen «Take on Me». En tidlig versjon av sangen ble fremført i det norske TV-programmet Lørdagssirkuset i 1984, men det var med en nyere versjon bandet fikk gjennombruddet i Europa og i USA i 1985. Sangens animerte og nyskapende musikkvideo var medvirkende årsak til gjennombruddet. Den kom i september 2008 på tredjeplass i MTV-seernes avstemning om tidenes beste musikkvideo. a-ha er det eneste norske bandet som har gått til topps på den offisielle amerikanske singellisten (Billboard). Dette skjedde med «Take on Me» i oktober 1985. 28. oktober samme år ble debutalbumet utgitt.

1986–1987

[rediger | rediger kilde]
A-ha i 2006

18. januar 1986 ble a-ha den første vinneren av vandretrofeet Årets spellemann da det ble delt ut for første gang under Spellemannprisen 1985. De vant også prisen for beste popalbum (Hunting High and Low) under samme utdeling. 25. februar opptrådte a-ha for første gang live, og det var på Grammy Awards i Los Angeles, hvor de var nominert til beste nykommer, og hvor de fremførte «Take On Me». 3. juni startet a-ha sin første verdensturné i Perth, Australia, og 30. januar 1987 spilte de sin første konsert på norsk jord, i Gimlehallen i Kristiansand.[5] På forsiden av Verdens Gang sto det med fete typer «Blodet fløt» da det var så stor trengsel i køen inn før konserten at enkelte ble skadet. Med på turneen var Leif Johansen (bassgitar), Mike Sturgis (slagverk) og Dag Kolsrud (keyboard). 28. september fikk albumet Hunting High and Low dobbel platinaplate i Storbritannia. 6. oktober ble oppfølgeralbumet Scoundrel Days utgitt, og ti dager senere, 16. oktober, ble boka Så blåser det på jorden – a-ha i nærbilder av Håkon Harket og Henning Kramer Dahl utgitt. Verdensturneen ble avsluttet i Frankrike 12. august 1987.

1988 til pausen

[rediger | rediger kilde]
Paul Waaktaar-Savoy i 2005

1. mai 1988 kom bandets tredje album, Stay on These Roads. Albumet ble en stor hit og er det mestselgende a-ha-albumet i Brasil, hvor det solgte til platinaplate. Det solgte til gullplate i Sveits, Tyskland, Storbritannia og Nederland. På albumet er sporet «The Living Daylights» som er tittelsporet til James Bond-filmen I skuddlinjen. For å promotere albumet reiste de på en ny verdensturne, hvor de besøkte 74 byer. Den begynte 19. mars 1988 i Storbritannia og endte samme dato året etter, i Brasil.[6]

East of the Sun, West of the Moon ble utgitt 22. oktober 1990 og er bandets fjerde album. Med på albumet er en coverlåt av The Everly Brothers «Crying in the Rain» fra 1963. I januar 1991 spilte bandet igjen i Brasil, denne gang på Rock in Rio II festivalen. Bandet klarte å samle hele 198 000 publikummere på Maracanã Stadium, noe som sjokkerte den internasjonale musikkpressen. Konserten kom i Guinness rekordbok for konsert med høyest antall betalende publikummere. George Michael, Prince og Guns N' Roses klarte kun å samle 60 000 publikummere hver. East of the Sun, West of the Moon solgte til gullplate i Sveits, Brasil og Tyskland og til sølv i Storbritannia.

I 1991 kom også samlealbumet Headlines and Deadlines – The Hits of a-ha, som solgte over to millioner eksemplarer internasjonalt.

Fullt så bra gikk det ikke med det neste studioalbumet, Memorial Beach, som ble utgitt 14. juni 1993. Eneste Topp 20 plassering utenfor Norge var en 17.-plass i Storbritannia. Singelen «Dark is the Night» klarte 17.-plass på den britiske singlelisten, mens den ble nummer fire i Norge. I USA kom den på 111.-plass. I 1994 holdt a-ha to konserter under Vinter-OL 1994 på Lillehammer. De fikk også oppdraget med å lage den offisielle sangen for Paralympiske vinterleker 1994, og den fikk navnet «Shapes That Go Together». Den nådde 5.-plass i Norge og 27.-plass i Storbritannia.

Diverse soloprosjekter fra bandmedlemmene begynte å komme, og ryktene spredte seg om at bandet var oppløst. De kom sammen for å spille under konserten i forbindelse med utdelingen av Nobels fredspris i 1998. Denne konserten var den første på fire og et halvt år. De fremførte to sanger; «Summer Moved On» og «The Sun Always Shines on T.V.». Med på konserten var Per Lindvall på trommer, Sven Lindvall på bassgitar og Kjetil Bjerkestrand på keyboard.

Gjenforening etter syv år

[rediger | rediger kilde]
Magne Furuholmen i 2007

Etter hele syv år uten en plateutgivelse gikk gruppen i studio og spilte inn sitt sjette studioalbum; Minor Earth Major Sky. Albumet ble utgitt 17. juli 2000, og bandet reiste ut på Minor Earth Major Sky Tour 2000–2001. Den startet i Japan 8. november 2000 og endte 11. desember på Nobels fredspriskonserten 2001. Terry Slater, a-has mangeårige manager, var nå erstattet med Brian Lane og hans Bandana Management. 2. april 2002 kom albumet Lifelines, som nådde førsteplass på albumlistene i Tyskland og Norge og andreplass i Østerrike.

I 2004 signerte a-ha en kontrakt med Universal Music som innebar at bandet forpliktet seg til å produsere tre nye album. I slutten av 2005 kom singlen «Celice» ut og ble en hit i Skandinavia og Mellom-Europa, tett fulgt av albumet Analogue. Singlen gikk til 10.-plass på den britiske singlelista, den beste plasseringen siden slutten av 1980-tallet.

I 2007 brøt de med manageren Brian Lane, og John Ratcliff ga en ut en videodagbok om a-ha på YouTube. Ny manager ble Harald Wiik.

4. mai 2009 ga bandet ut singelen «Foot of the Mountain» som en forsmak på gruppas kommende musikkalbum med samme tittel. Albumet kom i salg i Norge 15. juni 2009. Det nådde 1.-plass i Tyskland, 2.-plass i Norge og 5.-plass i Storbritannia.

Den 15. oktober 2009 sendte Universal Music Group ut en pressemelding på vegne av bandet, hvor de meldte at bandet ga seg for godt. Bandet gjennomførte en verdensomspennende turné med avslutning i Oslo den 4. desember 2010.[7]

I forkant av avskjedsturneen delte gruppen ut «a-ha-stipendet» til fire norske lovende artister/band av åtte nominerte. Vinnerne fikk utdelt en million kroner hver til videre satsing samt spillejobb som «Special Guest» for a-ha. Vinnerne ble Shining, Susanne Sundfør, Pål Moddi Knutsen og Casiokids.

Ny gjenforening, nytt album og ny turné

[rediger | rediger kilde]

4. desember 2014 ble det kjent at a-ha skulle spille på Rock in Rio-festivalen 27. september 2015. 21. mars 2015 bekreftet medlemmene i a-ha at de hadde forpliktet seg til å samarbeide i to år.

«Under the Makeup» ble, som første single fra det nye albumet, gitt ut 3. juli 2015. «Forest Fire» ble gitt ut som andre single 4. september 2015. Samme dato ble det nye albumet, Cast in Steel, gitt ut.[8] Albumet debuterte på 3.-plass på VG-lista, på 4.-plass på den tyske albumlista, på 5. på den nederlandske og på 8. på den britiske.

Cast in Steel Tour åpnet 24. september 2015 i Argentina og fortsetter i Brasil (Rock in Rio), Russland, Latvia, Belarus, Storbritannia, Nederland, Frankrike, Tyskland, Sveits, Østerrike og Luxemburg.

I 2017 spilte de inn en MTV Unplugged-spesial i Ocean Sound studio på øya Giske, ingen fikk ha telefoner eller opptaksutstyr i studio fordi alt skulle være hemmelig. Senere på året ble det akustisk album med tittelen MTV Unplugged – Summer Solstice gitt ut. Det og inkluderte to nye sanger, «This Is Our Home» og «A Break in the Clouds». Flere gjesteartister var med på albumet som Lissie på «I've Been Losing You», Ingrid Helene Håvik på «The Sun Always Shines on TV», Alison Moyet på «Summer Moved On» og Ian McCulloch på «Scoundrel Days» og «The Killing Moon». Den akustiske versjonen av «Take On Me» ble benyttet i filmen Deadpool 2, utgitt i 2018, i episode 13 sesong 4 av den amerikanske TV-serien The Magicians og i den amerikanske TV-serien The Goldbergs i episode 16 sesong 8.

13. juni 2021 hadde dokumentaren a-ha: The Movie premiere på Tribeca Film Festival i New York.

Diskografi

[rediger | rediger kilde]
a-ha i Oslo i 2010
a-ha i Tyskland i 2005

Utdypende artikkel: a-has diskografi

Studioalbum

Samlealbum

Konsertalbum

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Norske priser

[rediger | rediger kilde]
År Pris Klasse For
1986 Spellemannprisen 1985 Årets spellemann —
Årets pop-album Hunting High and Low
1987 Spellemannprisen 1986 Juryens hederspris —
Årets pop-album Scoundrel Days
Årets musikkvideo «Hunting High and Low»
2000 HitAwards[9] Årets låt «Summer Moved On»
2001 Spellemannprisen 2000 Juryens hederspris —
Årets musikkvideo «Velvet»
2004 Nordic Music Awards[10] NMAs ærespris —
2008 Gammleng-prisen Popmusikk —
2009 Spellemannprisen 2008 Tidenes VG-listelåt «Take on Me»
2011 Spellemannprisen 2010 Juryens hederspris —
Rockheim Hall of Fame — —
2012 St. Olavs Orden — —

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ rockheim.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Aftenposten - a-ha er historie Besøkt 29. oktober 2012
  3. ^ Verdens Gang - Jeg er mer forlegen enn stolt
  4. ^ Marcussen, Tor (1986). "We want the world and we want it now". no#: Schibsted. ISBN 8251610583. 
  5. ^ a-ha live – World tour 1986–1987 Arkivert 31. juli 2009 hos Wayback Machine.
  6. ^ a-ha live – Stay On These Roads Tour 1988–1989 Arkivert 8. mai 2009 hos Wayback Machine.
  7. ^ «A-HA SAY GOODBYE WITH A FAREWELL TOUR 2010». www.a-ha.com (på engelsk). 15. oktober 2009. Arkivert fra originalen 3. februar 2010. Besøkt 15. oktober 2009. 
  8. ^ VG.no - «A-ha gjenforenes», 21. mars 2015
  9. ^ «Morten Abel ble årets norske mannlige artist». aftenbladet.no. 16. september 2000. Besøkt 26. mars 2024. 
  10. ^ «a-ha med pris og samleplate». nrk.no. 21. oktober 2004. Besøkt 26. mars 2024. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=A-ha&oldid=24749908»