Aftartodoketisme
Aftartodoketisme (fra gresk αφθαρτος «uforgjengelig» og δοκειν «synes») var et teologisk kristologisk standpunkt som oppstod omkring år 500, og som forfektet at Kristus i sin menneskelighet ikke kan være av samme natur som vi, men at hans menneskelige natur var blitt forvandlet til å stemme overens med hans guddommelige natur.
Det ble innvendt mot dette lærestandpunkt at en aftartodoketist dermed ikke kan akseptere Kristi sanne menneskelighet, men må forestille seg at Kristi kjød/legeme på et eller annet vis er blitt guddommeliggjort. Denne tanken grenser således til monofysittismen, som var blitt fordømt på konsilet i Kalkedon i 451.
Tilhengerne av aftartodoketismen hevdet at Kristi legeme allerede ved inkarnasjonens begynnelse var blitt forklart (transfigurert) og opphøyet til uforgjengelighet. De samme egenskaper som Kristi legeme hadde etter oppstandelsen ville man med andre ord også tilskrive det fra begynnelsen.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Pauline Allen, C.T.R. Hayward (2005): Severus of Antioch. Routledge. ISBN 9780415234016.
- George Ostrogorsky (1956): History of the Byzantine State. Oxford: Basil Blackwell.
- John Meyendorff (1989): Imperial unity and Christian divisions: The Church 450-680 A.D. The Church in history. Vol. 2. Crestwood, NY: St. Vladimir's Seminary Press. ISBN 9780881410563.
