Edirne
| Edirne | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land |  Tyrkia | ||
| Grunnlagt | 2. århundre (Julian) | ||
| Postnummer | 22 000 | ||
| Retningsnummer | 284 | ||
| Befolkning | 180 327 (2018) | ||
| Høyde o.h. | 42 meter | ||
| Nettside | www | ||
 Edirne 41°40′23″N 26°34′25″Ø | |||
Edirne, tidligere Adrianopel, er en by i Trakia i Tyrkia, nær grensen mellom Hellas og Bulgaria. Den var hovedstad i Det osmanske rike mellom 1365 og 1453, før Konstantinopel ble rikets hovedstad. Den er i dag hovedstad i provinsen Edirne. I 2010 hadde den en estimert befolkning på 138.793, opp fra 119.298 i 2000.
Beliggenhet
[rediger | rediger kilde]Edirne befinner seg ca. 220 kilometer vest for Istanbul nær grensemøtet mellom Bulgaria, Hellas og Tyrkia, og ligger ved nordre bredd av den tyrkisk-bulgarsk-greske grenseelven Meriç (gresk Evros, bulgarsk Maritza). Sideelven Tunca (gresk Tonzos, bulgarsk Tundsja) når Edirne fra nord, omringer med sitt brede høyvannsleie den vestlige halvdel av den indre by i en stor bue, og munner øst for sentrum ut i Meriç Nehri. Derfor har byen knapt vokst noe særlig mot vest, men heller mot sørøst.
Historie
[rediger | rediger kilde]
Edirne-området har vært skueplass for ikke mindre enn 16 større slag eller beleiringer, helt siden de gamle grekeres dager. Militærhistorikeren John Keegan har kalt Edirne «den mest omstridte by i verden», og forklarer dette med byens geografiske beliggenhet.
Antikken
[rediger | rediger kilde]Byen ble grunnlagt på 100-tallet e.Kr. av den romerske keiser Hadrian som Hadrianopolis (Aδριανούπολις), på stedet for den tidligere trakiske bosetningen Uskadama.[1] Den kom senere til å bli kalt Adrianopel. Slaverne kalte byen Odrin eller Jedren. Disse navnene, greske, tyrkiske og slaviske varianter, går alle tilbake på det opprinnelig latinske navn.
Den 9. august 378 tapte i Adrianopel keiser Valens mot visigoterne (slaget ved Adrianopel_(378)), en hendelse som regnes som et av de avgjørende steg mot Romerrikets fall. På 500-tallet ble byen beleiret av avarene, og senere ble den inntatt av bulgarerne.[2]
Senere tid
[rediger | rediger kilde]
Byen tilhørte så Det bysantinske rike innen den i år 1190 ble erobret av korsfareren Fredrik I Barbarossa,[3] som benyttet den som base for fremrykningen mot Det hellige land under tredje korstog.[2] I 1205 ble den frankiske keiser Balduin I av Konstantinopel beseiret og tatt til fange av bulgarerne ved et slag ved Adrianopel.[4]
I 1361[1][5] ble Edirne erobret av sultan Murad Is general Lalashahin (Lala Şâhin Paşa). Byen overtok Bursas rolle som hovedstad i Det osmanske rike i 1365 og forble, med unntak av en borgerkrigstid 1402-1413, da den til slutt seirende siden utgikk fra Bursa, hovedstad helt til år 1458, da hovedstaden ble flyttet til den nylig erobrede Konstantinopel.
I 1575 reiste sultan Selim II den mektige Selimiyemoskéen i Edirne, som var tegnet av den store ottomanske arkitekt Sinan med fire minareter av en høyde på 70,9 meter. (De er fremdeles den høyeste i det moderne Tyrkia.) Ifølge legendene har denne moskéen 999 vinduer.
Byen ble okkupert under 1800-tallet av Russland to ganger, 1829 og 1878. Den russisk-tyrkiske krig 1828-1829 ble avsluttet med freden i Adrianopel i 1829. Prut og Donau ble grense mellom de to land, og Tyrkia anerkjente Hellas' selvstendighet.[5]
Bahá'u'lláh, grunnleggeren av bahai-troen, bodde i Edirne mellom 1863 og 1868. Han ble så forvist derfra, til Akko.
Under den siste russisk-tyrkiske krig 1877-1878 ble Adrianopel besatt av russerne den 20. januar 1878. Den 31, januar ble man der enige om fredspreliminærer og vilkår for en våpenhvile, som ble innledningen til freden i San Stefano.[4]
Etter den russisk-tyrkiske krig 1877-78 var Adrianopels befestninger i og for seg blitt forsterket, men da første Balkankrig brøt ut i 1912, var de umoderne i likhet med kanonbestykningen, som dessuten manglet panserbeskyttelse. Den 22. oktober 1912 befynte byen, som ble forsvart av Shukru Pasja (Mehmed Şükrü Paşa) med omkring 45000 mann, å bli omringet av den 2. bulgarske armé, som i slutten av måneden ble forsterket av serbiske tropper og i mars 1913 ble ytterligere forsterket, slik at beleiringsstyrkene til slutt talte omkring 100.000 manm och omkring 140 stykker beleiringsartilleri under general Ivanovs befal. Etter langvarig beskytning og mindre gjensidige angrep satte man den 24. mars 1913 et alment angrep. Fremskutte stillinger ble inntatt den 25. mars, og den 26. mars ble byen stormet så effektivt at Shukru Pasja ved 2-tiden ble nødsaget å oppgi festningen. I preliminærfreden i London 30. mai 1913 avstod Tyrkia blant annet Adrianopel, som tilfalt Bulgaria.
Under det samme år som andre Balkankrig brøt ut besatte tyrkerne den 23. juli Adrianopel uten nevneverdig motstand fra bulgarerne, og i freden 29. september 1913 ble Adrianopel avstått til Tyrkia.[6]
Under første verdenskrig ble Adrianopel bombardert av engelske flyvere den 14. april 1916. Etter krigets slutt tilfalt den i 1919 Hellas; dette ble bekreftet 1920 i den dog aldri ratifiserte freden i Sèvres og byen var gresk mellom 1920 og 1923. Den tilfalt imidlertid Tyrkia i Lausannefreden.[1]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c «Edirne». Store norske leksikon. Besøkt 6. desember 2009.
- ^ a b Berglund, s. 21.
- ^ «Edirne». Nationalencyklopedin. Besøkt 6. desember 2009.
- ^ a b Adrianopel i Christian Blangstrup,Salmonsens Konversationsleksikon (2. udgave, 1915)
- ^ a b Adrianopel i Nordisk familjebok (2. utgave, 1904)
- ^ (sv) Adrianopel i Nordisk familjebok (2. utgave, 1922)