Øyvind Bie Lorentzen
| Øyvind Bie Lorentzen | |||
|---|---|---|---|
| Født | 20. juli 1905[1] Sarpsborg | ||
| Død | 21. juli 1984 (79 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Filolog | ||
| Ektefelle | Henriette Bie Lorentzen (1938–1984) (avslutningsårsak: personens død)[2] | ||
| Far | Hans Bie Lorentzen | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Øyvind Bie Lorentzen (født 20. juli 1905 i Sarpsborg, død 21. juli 1984 i Oslo) var en norsk forretningsmann, lektor, historiker og motstandsmann under andre verdenskrig.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Han tilhørte slekten (Bie) Lorentzen og begge foreldrenes familier hadde vært skipsredere i Grimstad, Arendal og Holmestrand i generasjoner. Han var sønn av ingeniør, oppfinner, industrileder og grosserer Hans Bie Lorentzen (1877–1926) og barnebarn av skipsreder i Fevik Ole Pedersen (1844–1908). Bie-navnet kom inn i familien med Ingeborg Bie (1787–1832), datter av skipsreder Hans Andersen Bie (1742–1819) og gift med skipsreder i Grimstad Gustavus Lorentzen (1766–1829). Han tilhørte samme slekt som skipsreder Øivind Lorentzen og dennes sønn Erling Lorentzen, og hans farfar var en av forfatterne av slektsboken Holmestrandsfamilien Lorentzen: En borgerslekt gjennem 300 aar (1913).[3] Han ble gift i 1938 med magister og medgrunnlegger av Nansenskolen Anna Henriette Wegner Haagaas (Henriette Bie Lorentzen), datter av skolemannen Theodor Haagaas.
Han tok examen artium ved Oslo handelsgymnasium i 1925 og arbeidet som forretningsmann 1925–1931, i det familieeide firmaet Lorentzen & Lorentzen som spesialiserte seg på jernvareprodukter for skipsbygging. Øyvind Bie Lorentzen var en intellektuelt anlagt og sosialt engasjert mann, og etter farens død hoppet han tidlig i 1930-årene av forretningskarrieren for å studere filologi ved Det Kongelige Frederiks Universitet. Han ble cand.philol. i historie i 1939 med hovedoppgaven Bjørnsons forhold til arbeiderklassen 1880–1895 og var lektor ved Kristiansand katedralskole 1940–1943.
Øyvind Bie Lorentzen var allerede tidlig 1930-årene en prinsippfast antinazist, og ble under andre verdenskrig en av de fremste lederskikkelsene i motstandskampen i Kristiansand. I samarbeid med ektefellen og hennes fetter Henrik Groth var han sentral i den kulturelle motstandskampen og hjelp til flyktninger.[4] I juli 1943 måtte han selv flykte til Sverige, men ektefellen ble værende igjen i Norge. Der ble hun arrestert, torturert og etterhvert sendt til konsentrasjonsleiren i Ravensbrück. Fra august 1943 til 1945 var Øyvind Bie Lorentzen lektor ved Det norske gymnasium i Uppsala. De to barna deres var igjen hos morfaren og tanten i Oslo. Selv om ektefellen i etterkrigstiden ble kjent som en av de mest kjente norske motstandskvinnene fra krigen fremhevet hun alltid at det var ektemannen som hadde vært mest aktiv i motstandskampen, og nedtonet sin egen rolle. Øyvind Bie Lorentzen slet med dårlig samvittighet for at ektefellen hadde blitt arrestert, og snakket aldri om sitt eget arbeid i motstandsbevegelsen.[5] Fra 1952 var han lektor ved Riis gymnas i Oslo.[6][7]
Han oversatte sammen med ektefellen Henriette i 1939 boken Den blå engel av Heinrich Mann.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Folketellingen i Norge i 1910, www.digitalarkivet.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ I. F. Lorentzen (1913). Holmestrandsfamilien Lorentzen. En borgerslekt gjennem 300 aar. Kristiania.
- ^ Kristian Ottosen (1991), «Henriette», i Kvinneleiren, s. 126–133, Aschehoug
- ^ Mirjam Kristensen: Etter freden: Barn av konsentrasjonsleirfanger forteller, Stiftelsen Arkivet, 2009, ISBN 9788292306130
- ^ Det norske gymnasium i Uppsala; 1941–1945, Universitetsforlaget, 1970
- ^ Biografi i Norges filologer og realister, 1950, s. 521