Hopp til innhold

Østkarelske interneringsleirer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Russiske barn fra Øst-Karelen i en finsk interneringsleir samler brensel. Russerne ble betraktet som upålitelige og ble holdt internerte under krigen.

Østkarelske interneringsleirer var spesielle interneringsleirer i områder av Sovjetunionen som var besatt av Finland under fortsettelseskrigen. Leirene ble organisert av den finske militære administrasjonens øverstkommanderende Carl Gustaf Mannerheim.[1] Leirenes formål var å holde tilbake fanger for en fremtidig utveksling med finsktalende fra Russland. Dødeligheten blant fangene i leirene var høy på grunn av hungersnød og sykdommer.

Den russiske befolkningen

[rediger | rediger kilde]
Finsk militærpersonell og ikke-finske fanger fra Øst-Karelen i en gjennomgangsleir i Petrozavodsk under besøket av en sveitsisk korrespondent i de avsluttende faser av krigen.[2]

Et stort antall sovjetiske sivile ble internert i leirene, også russiske kvinner, unge, barn og eldre. Nesten alle menn og kvinner i arbeidsdyktig alder var enten innkalt til Den røde armé eller evakuert. Kun en tredjedel av den opprinnelige befolkningen på 470 000 var tilbake da den finske hær besatte Østkarelen, halvdelen av dem var karelere. Omkring 24 000 (30 %) av den resterende russiske befolkning ble sperret inne i interneringsleirene. Seks tusen av dem var sovjetiske flyktninger som ble fanget mens de ventet på transport over Onegasjøen, og 3 000 var fra den sydlige side av elven Svir. Formålet med detensjonen var angivelig å sikre området bak frontlinjene mot partisanangrep.

Den første av leirene ble opprettet den 24. oktober 1941 i Petrozavodsk. I løpet av våren og sommeren 1942 døde 3 500 fanger av underernæring. Dødstallet svarte til 13,8 % av de innsatte, mens det tilsvarende tall for den frie befolkning i de besatte områder var 2,6 % og for selve Finland 1,4 %.[3] I den siste halvdel av 1942 falt antallet av tilbakeholdte hurtig til 15 000, etter at fanger var løslatt eller tvangsforflyttet til «sikre» landsbyer eller arbeidsleirer. Av de resterende internerte døde 500 i løpt av de siste to år av krigen.[4][5]

Finlands øverstkommanderende feltmarskal Mannerheim besøkte ni konsentrasjonsleirer i det finskbesatte Østkarelen, hvor ikke-finner satt internert. 4-7 000 døde i leirene, primært av sult.

I de følgende år holdt de finske myndigheter tilbake flere tusen sivile fra områder med rapporterte partisanvirksomhet, men da forflytningene fortsatte forble det samlede antall innesperrede på 13 000–14 000. Av de samlede, vel 20 000 innsatte ble det samlede antall dødsfall i leirene 4 000-7 000, hovedsakelig av sult i løpet av våren og sommeren 1942.[5][6]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Laine, Antti 1982: Suur-Suomen kahdet kasvot. Itä-Karjalan siviiliväestön asema suomalaisessa miehityshallinnossa 1941–1944, s. 63, 67, 116, 125. Helsinki: Otava.
  2. ^ Se: Laine, Antti 1982: Suur-Suomen kahdet kasvot. Itä-Karjalan siviiliväestön asema suomalaisessa miehityshallinnossa 1941–1944, side 116, 346–348, & appendiks. Helsinki: Otava.
  3. ^ Vehviläinen 2002, side 107
  4. ^ Maanpuolustuskorkeakoulun historian laitos, Jatkosodan historia 1–6, 1994
  5. ^ a b Laine, Antti, Suur-Suomen kahdet kasvot, 1982, ISBN 951-1-06947-0, Otava
  6. ^ «"Равнение на Победу", Republikken Karelija». Departementet for undervisning og vitenskap i Den russiske føderasjonen. Arkivert fra originalen . Besøkt 10. september 2014.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. november 2005. Besøkt 15. juli 2018. 
Autoritetsdata