Øst-Finnmarken prosti

Øst-Finnmarken prosti (Øst-Finnmarken Provsti) var et tidligere prosti i Nidaros bispedømme, senere i Hålogaland bispedømme som eksisterte i årene 1711 - 1864.

Historikk

Et kongebrev av 11. august 1688 bestemte at det vidløftige Finnmarken prosti med røtter i middelalderen skulle deles i to prostier og fogderier: Vest- og Øst-Finnmarken prosti. Som grensepunkt nevnes Nordkynhalvøya. En forordning av 6. juni 1691 fastslo imidlertid at det i Finnmark skulle være bare en prost (og en fogd). Også i reskript av 13. juni samme år blir det sagt at Finnmark bare skulle ha en prost. Dette reskriptet bestemte videre at soknepresten i Vardø skulle utnevnes til prost og at han skulle utføre visitasene sine samtidig med at den verdslige øvrigheten foretok tingreisene sine. Det ser ut til å ha vært en prost for hele Finnmark så lenge Ludvig Paus levde. Han døde i 1707, men det nevnes i kirkeregnskapene 10. juli 1709 at det ennå ikke var ordinert noen prost (se amtmannsarkivet). Senere samme måned omtales imidlertid en viseprost over Øst-Finnmark (Ludvig Christian Paus). I 1711 benevnes han som prost. Fra 1710 og utover hører vi også om en prost (Trude Nitter) som tydeligvis hadde ansvaret for Vest-Finnmark. De første årene kalles han av til viseprost.

Ved kgl.res. av 14. mai 1864 ble Lebesby prestegjeld i Øst-Finnmark overført til det nyopprettede Hammerfest prosti. Den resterende delen av Øst-Finnmark prosti fikk betegnelsen Varanger prosti:^[1]

Kongelig Resolution, den 26de Mai næstefter fra Kirke-Departementet meddeelt Tromsø Stiftsdirection, hvorved er bestemt: 1) At Øst- og Vest-Finmarkens Provstier ved indtrædende Ledighet i førstnævnte Provste-Embede deles i følgende tre Provstier: a) Varangers Provsti, bestaaende af Vardø, Vadsø, det vordende Sydvarangers, Næsseby og Tanens Præstegjelde; b) Hammerfests Provsti, bestaaende af Hammerfest, Maasø, Kistrand og Lebesby Præstegjelde; og c) Altens Provsti, bestaaende af Kautokeino, Altens, Talvigs og Loppens Præstegjelde.