Overtroen på bruken av ønskekvister er gammel og utbredt. Bildet viser en bonde fra England under andre verdenskrig som angivelig «har evnen til å bruke ønskekvist og har funnet vannkilder på flere av jordene sine». Vitenskapelig kontrollerte forsøk viser at bruken av ønskekvister ikke virker.
Foto: Ministry of Information Second World War Official Collection, 1942
En ønskekvist er en Y-formet kvist eller metalltråd som angivelig skal hjelpe brukeren («kvistgjengeren») å finne ting som er skjult for de vanlige sansene. Med samme forklaring blir det også brukt L-formede metalltråder, kalt søkevinkler, eller en håndholdt pendel, en «Chevreul-pendel». Enkelte personer mener å kunne utføre søk med positivt resultat etter ønskekvistprinsippet uten å bruke andre verktøy. Tradisjonelt brukes metoden for å finne grunnvann, men ønskekvist og søkevinkler er også blitt brukt for å søke etter malmårer, savnede og skjulte personer og gjenstander eller «jordstråler».
Troen på kvistgjengeres evner er utbredt, men metoden har ikke latt seg dokumentere. Vitenskapelig kontrollerte forsøk har påvist at ønskekvisten ikke er mer treffsikker enn ren gjetning.[1] De observerte effektene, altså utslagene i pinnene, blir i stedet forklart som ideomotorisk respons, det vil si et psykologisk fenomen som får personer til å utføre små, gjerne ukontrollerte og ubevisste, muskelbevegelser.
«Mand, der viser vand», maleri av den danske kunstneren Hans Smidth (1839–1917)
Foto: www.ribekunstmuseum.dk
Tresnitt fra Georgius Agricolas lærebok i bergverksdriftDe re metallica libri XII, utgitt i Basel i 1556, viser hvordan tyskerne i gamle dager trodde en kunne finne malm ved hjelp av ønskekvister.
Historien av ønskekvisten (og lignende gjenstander, blant annet pendel, eventuelt brukt i kombinasjon) går helt tilbake til antikkens Hellas. Bruken av ønskekvist har variert i tid og rom og har dekket ulike områder: å avdekke gudenes vilje og planer, å spå, å peke ut den skyldige i en rettssak og så videre.
Martin Luther som var sønn av en gruvearbeider, var i likhet med Paracelsus og Georgius Agricola motstander av ønskekvisten.[2] I middelalderen ble ønskekvisten assosiert med djevelen, selv om mange prester brukte den. På 1400-tallet lette tyske gruvearbeidere i Harz-området med ønskekvist etter malm. Mange av disse fant senere arbeid i England, og importerte dermed ønskekvisten dit. Engelskmennene overtok bruken, men utviklet etter hvert en ny måte å bruke den på: I England gjaldt det å finne vann istedenfor malm.
Georgius Agricola utgav i 1556 sitt verk De re metallica etter 25 års studier av bergverksdrift i Böhmen og Sachsen. Han beskriver bruk av ønskekvist for å finne malmårer, men skriver at «en klok bergmann forstår at en gaffelgrenet kjepp ikke er til noen nytte for ham». Agricola tilføyer likevel at ønskekvist av hassel er best egnet for å finne sølv, ask for å finne kobber, furu for å finne bly og tinn, og ønskekvister av jern og stål for å finne gull.[3]
I 1662 ble kvistgang erklært for «overtro, eller rettere satanisk» av jesuitten Gaspar Schott, selv om han siden uttalte at han ikke var sikker på om det alltid var djevelen som beveget kvisten. Den franske kjemiker Michel Chevreul gjorde et forsøk med håndpendel i 1812, og publiserte resultatet i 1833 i et åpent brev til sin venn André-Marie Ampère. Pendel-utslag ble da tolket som virkningen av «animalsk magnetisme», en væskeaktig, universell substans som ble påstått å forbinde mennesker, planeter og stjerner. Chevreul viste med enkle eksperimenter at bevegelsene i pendelen skapes av den som holder den, ut fra hva personen forventer kommer til å gi utslag. Hvis vedkommende tenker seg at pendelen vil gi utslag for kvikksølv, og at det befinner seg kvikksølv under pendelen, gir den utslag, selv om det ikke er noe kvikksølv der. [4]
I 1701 forkastet inkvisisjonen ønskekvist i rettssaker. I opplysningstiden ble ønskekvisten betraktet som et helt vanlig instrument, uten noen forbindelse med djevelen.
Så sent som i 1986, da 31 norske soldater ble tatt av skred i Vassdal-ulykken, brukte Det norske forsvaret søkevinkler for å lokalisere soldater som var begravet i snemassene.[5] 16 soldater omkom i ulykken.
I 1990 forklarte Thames Water Authority som har ansvaret for vannet i Themsen, at de hadde gjort bruk av en vannsøker (kalt dowser på engelsk) med en pilekvist til å lokalisere lekkasjer som daglig førte til et tap på tusenvis av liter vann fra rørene. Noen brukbare resultater kom det ikke ut av dette, og de få gangene vannsøkere har vært villige til å stille i kontrollerte vitenskapelige forsøk, har de ikke oppnådd bedre resultater enn vilkårlig gjetning.[6]
I dag knyttes ønskekvisten mest til å finne vann, samt såkalte jordstråler, et fenomen som også regnes som pseudovitenskapelig.[7]
En ønskekvist kan være laget av kobber, kunststoff eller bestemte tresorter, i Norge mest hassel eller pil.
Y-formet ønskekvistY-formet ønskekvist
Det er hovedsakelig to typer: L-formede og Y-formede ønskekvister.
De L-formede består av to separate tynne metallstaver (se fig.). De holdes i de korte endene, L-formet ønskekvist (søkevinkel) én i hver hånd, med en avstand mellom hendene på ca. 30–40 cm. De må holdes slik at de lange endene peker (nesten) horisontalt og fremover – og de skal holdes slik at de lett kan dreie rundt i hånda. Når så kvistgjengeren går i terrenget med stavene pekende fremover kan han stabilisere retningen noe ved å la de lange endene peke en ørliten tanke nedover. Mens han går skal han holde blikket festet på endene av de lange stavene. Når så disse plutselig dreier slik at de krysser hverandre eller peker bort fra hverandre, er man på stedet som man lette etter (for eksempel vann).
Y-formet ønskekvist: består av kun én del.
Figurene viser en ønskekvist av tre, og en laget av en jerntråd. Kvistgjengeren skal holde denne typen ønskekvist med begge hender, slik at den øverste spissen eller løkka peker horisontalt fremover. Hendene skal gripe om hver sin ende, med tommelen pekende ut mot siden, slik at ønskekvisten bendes inn mot kroppen. Dermed oppstår det en spenning i gjenstanden som gjør at retningen spissen/krøllen peker i, er labil. Mens kvistgjengeren går, peker spissen/krøllen plutselig nedover (eller oppover) – da er han ved stedet han lette etter.
Visse ønskekvister er utformet slik at man kan feste noe til dem, for eksempel et stykke gull. Da er det et symbol på hva man leter etter – og ønskekvisten «bekrefter» at den har forstått signalet.
Det finnes også andre varianter, for eksempel at kvistgjengeren først leter etter stedet og i neste omgang (ved å ta seg en tur over stedet igjen) ønsker å vite dybden (for eksempel i desimeter) som vannet (eller noe annet) finnes. Hvis ønskekvisten for eksempel bøyer spissen ned åtte ganger etter hverandre, betyr dette åtte desimeter.
Det er imidlertid ingen konsensus blant brukerne om hvordan man skal bruke instrumentet.
Troen på ønskekvister er vanlig i alternativbevegelsen. Bildet viser den amerikanske forfatteren og parapsykologen Kenneth Roberts som studerer «kvistgjengeren» Henry Gross, hentet fra artikkelen «Can He Find Water?... Kenneth Roberts Says Yes.» i LIFE 1948.
Den påståtte virkningen av ønskekvisten er ikke vitenskapelig bevist.
Ønskekvisten blir ofte brukt av mennesker som er opptatt av alternative betraktningsmåter. De er overbevist om at ønskekvisten virker og kan gi dem en pekepinn, fordi de tror på at det finnes en vekselvirkning mellom kvistgjengeren, ønskekvisten og den ytre verden.
Det finnes derimot mange som stiller seg skeptiske til eller forkaster en slik virkning. De tror det ikke kan være en utvendig fysisk kraft som utøves på ønskekvisten, men at bevegelsene i ønskekvisten er forårsaket av forventningsmønstret hos personen. De viser til vitenskapelig kontrollerte tester og studier rundt ønskekvisten som alle sammen er negative. Rolf Manne ved universitetet i Bergen har utført en slik kontrollert test som ikke levner noen tvil.[8]
Den amerikanske tryllekunstneren og skeptikeren James Randi har offentlig utlovet en premie på 1 million US-dollar til den som – under testbetingelser som begge parter er enige om – kan vise en overnaturlig ferdighet. Ønskekvisttilhengerne er den gruppen som er best representert blant dem som har prøvd seg. Randi har oppigjennom årene testet hundrevis av folk som påstår at ønskekvisten virker, men ingen har bestått en slik test, og gjort seg fortjent til premien.
En typisk test i denne sammenhengen foregår slik:
Kvistgjengeren må angi hva han ønsker å finne ved hjelp av ønskekvisten. Det kan for eksempel dreie seg om gull. Det blir så satt fram 10 esker på gulvet med åpningen ned. Under én av disse eskene, vilkårlig valgt, blir det lagt en gullgjenstand (for eksempel en gullring eller gullbarre). Så skal kvistgjengeren ved hjelp av ønskekvisten, peke på esken med gullet. Første test Randi utfører er slik: både Randi og testsubjektet vet hvor gullet ligger. Under slike tester slår ønskekvisten alltid ut på riktig sted, over boksen med gullet. Men så blir testen utført som en dobbelt-blindtest: verken Randi eller testsubjektet vet hvor gullet blir lagt (det er en tredjeperson som legger gullet under en vilkårlig valgt boks).
Til nå har ingen kvistgjenger klart å bestå prøven. Testene som Randi setter opp, blir alltid utført i samråd med og samtykke fra testsubjektet. Han starter alltid med en «førstetest» der den matematiske sannsynlighet for tilfeldig riktig svar ligger på 1 til 100. Ved den avgjørende testen blir dette 1 til 10 000 eller 1 til 100 000. Men fram til nå har ingen greid førstetesten.
Fysiker Arnt Inge Vistenes, Anders Bærheim, Steinar Hunskår og Bjørn Bjorvatn har fortalt om lignende eksperiment. Erfarne kvistgjengere søkte etter mønstre av jordstråler i et område. Det var ikke noe samsvar mellom funnene.[1]
Selv om kontrollerte forsøk har vist at det ikke nytter, er det fortsatt mange som innbiller seg at de kan finne skjulte ting ved hjelp av ønskekvister og søkevinkler. Utslagene skyldes ideomotorisk respons, et psykologisk fenomen som får personer til å utføre små, ukontrollerte og ubevisste, muskelbevegelser.
Den vitenskapelige forklaringen av ønskekvisten er den såkalte ideomotoriske effekten. Ideomotoriske bevegelser er ubevisste muskelbevegelser som får ønskekvisten i bevegelse. Andre ideomotoriske bevegelser er for eksempel ubevisste bevegelser i ansiktsmusklene.
Alle søkevinkler har ett felles trekk: det er ustabile konstruksjoner, som beveger seg ved den minste endring i hendene på kvistgjengeren. Både for L-formede som for Y-formede ønskekvister oppstår synlige bevegelser ved minimale og ubevisste bevegelser av underarmene. For kvistgjengeren virker det som om ønskekvisten blir beveget av en ekstern kraft, men det er han selv som ubevisst forårsaker bevegelsen.
Eksperimenter har vist at ønskekvistens bevegelser avhenger helt og holdent av personens forventning – når han tror at det er søkte objektet er der, vil ønskekvisten slå ut. Hvorvidt det da virkelig finnes noe, har ingenting å si. Vel er det slik at ønskekvistbrukere sannsynligvis er mer følsomme mennesker enn andre for små, nesten usynlige detaljer i omgivelsene eller kroppsspråket til tilstedeværende personer, noe som er med på å forklare tilsynelatende hell. Disse tilfellene er bare tilsynelatende suksesser, fordi ønskekvisten i dette tilfelle like godt kunne vært utelatt. I India vet man om vannsøkere som gjør jobben med bare hånden, og uten ønskekvist.
Såkalte jordstråler er ikke påvist vitenskapelig, like lite som teorien som ligger bak. Geologisk forskning har påvist at vann- og gasstrømmer som skulle forårsake jordstråler, ikke finnes. Underjordiske elver forekommer riktig nok, men er svært sjeldne.
Å finne vann med en ønskekvist er ingen spesielt stor bragd. Geologiske undersøkelser har vist at det finnes vann under 80 til 90% av jordoverflaten. Det å peke på steder der det ikke finnes vann, ville være en større prestasjon.
Den ideomotoriske effekten er vitenskapelig påviselig og er blitt grundig undersøkt. Den forklarer til fulle ønskekvist-fenomenet (og hvorfor det mislykkes i tester). Undersøkelser har vist at ønskekvist slår ut når brukeren blir fortalt og tror på at det for eksempel er en vannledning under jorden der han befinner seg, mens det egentlig ikke er sant.
Den ideomotoriske effekten er en spesielt sterk misvisende effekt. I James Randis mangeårige erfaring har ingen av de hundreder av ønskekvistbrukere som han har testet, begynt å tvile på ønskekvistens virkning, selv etter at testen ble totalt mislykket for dem. De fleste har en oppriktig og fast overbevisning om at deres ønskekvist blir beveget av krefter og faktorer utenfra.
^Michel Eugène Chevreul: De La Baguette Divinatoire du pendule dit explorateur at des table tournants au point de vue de l'histoire, de la critique, and de la méthode expérimentale, Paris, 1854. "Le père Gaspard Schott (jés.) considère l'usage de la baguette comme superstitieux ou plutôt diabolique, mais des renseignements qui lui furent donnés plus tard par des hommes qu'il considérait comme religieux et probe, lui firent dire dans une notation à ce passage, qu'il ne voudrait pas assurer que le demon fait toujours tourner la baguette." (Physica Curiosa, 1662, lib. XII, cap. IV, pag. 1527). See facsimile på Google Books
Jesper Jerkert: Slagrutan i foltro och forskning. I Jesper Jerkert & Sven Ove Hansson (red.): Vetenskap eller villfarelse, Stockholm: Leopard 2005, s. 11–37, 309–312.
_(14768565682).jpg)
