Økonomisk idehistorie

For økonomisk utvikling, se: Økonomi.

For utviklingen av økonomi som fagdisiplin, se: Økonomifagets historie

Økonomisk idehistorie omhandler utviklingen av økonomifaget – eller forståelsen av hvordan knappe ressurser fordeles og hvordan mennesker bytter varer og tjenester. Forskningsdisiplinen økonomisk idéhistorie har vært drevet framover av både økonomer, historikere og idéhistorikere.

Retninger og økonomiske «skoler»

I praksis har mange historikere og sosiologer hatt en tendens til å kategorisere økonomifaget i teoretiske «skoler», gjerne med presentasjon av historisk parallelle og dualistiske fagmiljøer. Tradisjonelt framsettes ofte såkalt «klassisk» og «neoklassisk» økonomi representert ved Adam Smith, David Ricardo, Alfred Marshall, John Maynard Keynes, Kenneth Arrow og Milton Friedman, som et (seirende) alternativ til en mer broket linje av «heterodoks» eller ikke-klassisk økonomi representert ved Thorstein Veblen, Gunnar Myrdal og fornyet med John Kenneth Galbraith. En annen måte å gruppere «skoler» av økonomisk tenking er å skille mellom den «klassiske» og den «historiske skole», sistnevnte representert ved Antonio Serra, Alexander Hamilton, Friedrich List og Joseph Schumpeter. Blant representanter for den «østerrikske skolen» var i tillegg til Schumpeter, Ludwig von Mises og Friedrich von Hayek. Dette fagmiljøet vokste fram av den tyske kameralismen, mens det franske fysiokratiet av mange ses på som en forløper for «klassisk» økonomi. I etterkrigstiden har såkalt institusjonell økonomi vært inspirert av både den historiske skole og formalisering av statsvitenskap. Vitenskapsteoretisk går viktige skiller mellom fokus på hhv induksjon og hypotesebygging, samt på empirisk og teoretisk fokus.

Det er langt fra uproblematisk å kategorisere økonomifaget i teoretiske «skoler». Ofte gis det inntrykk av kategorier og skiller som ikke eksisterer. Det underkjenner også den grunnleggende innsikten at forskning innebærer usikkerhet og foreløpige konklusjoner, og at tenkere kan være enige i visse spørsmål men uenige i andre. Noen «skoler» har teoretiske avgrensninger, mest kjent er kanskje den historiske skolen. Andre «skoler» betegner et rådende teoretisk paradigme som vokste fram i et geografisk område eller ved et bestemt lærested, slik som Den østerrikske skolen, Stockholmskolen, og Osloskolen innenfor samfunnsøkonomien.

Antikkens debatt om det naturlige

Utdypende artikkel: Økonomi i antikkens Hellas

Antikkens Hellas framviser en rik litteratur med betydelig fokus på økonomiske forhold, både praktisk husholdnings- og landbruksøkonomi, og forsøk på å forklare hva som gir vekst. De greske filosofene berørte både arbeidsfordeling, økonomisk spesialisering, penger, handel, verdi, egennytte, formuesforvaltning og offentlig forvaltning. Platon beskriver i Staten hvordan samfunnet vokser fram med tydelig arbeidsdeling, og spesialisering gir større effektivitet. Både Platon og Xenofon forsto godt betydningen av indivdenes komparative fortrinn i økonomien, som Ricardo to tusen år senere forfektet for mellomnasjonal handel.

Den fremste økonomiske tenkeren vi kjenner fra antikken er Aristoteles, som i motsetning til Platon var skeptisk til statlig eie, og i likhet med de senere skolastikerne mente at privat eiendomsrett skapte overlegen økonomisk effektivitet. Av denne grunn la Aristoteles stor vekt på handel og bytte som noe naturlig, slik også Adam Smith og den klassiske skolen har gjort i nyere tid. Smith var godt kjent med Aristoteles' økonomiske tenking. Aristoteles forsto også meget godt at alle økonomiske goder har avtakende grensenytte. Det mest skjellsettende og innflytelsesrike i Aristoteles' tenking var kanskje synet på pengeøkonomi som unaturlig – det kunne forsvares å bytte varer mot penger for senere å tilegne seg varer, men ren pengejakt, pengeutlåning og rente var både unaturlig og forkastelig. Han berørte også temaet «rettferdig pris», men her var han relativt vag fra et analytisk ståsted. Den katolske kirke beholdt motstanden mot rente og annen «åger» gjennom hele middelalderen og inn i moderne tid. Aristoteles var også tvetydig i sitt sterke forsvar av privat eiendomsrett kombinert med en sterk aversjon mot profittmotiv, og denne tvetydigheten plaget økonomiske tenkere fram 1500-tallet.

Ordet økonomi beholdt betydningen husholdering fra Antikken og fram til slutten av 1700-tallet. En lærebok i "økonomi" hadde gjerne egne kapitler om giftemålsstrategier for godsets døtre og sønner, samt hvordan behandle tjenere. Den rådende filosofiske skolen i middelalderen var skolastikken – som baserte seg på Aristoteles tanker, Bibelen, og Romerretten. Skolastikkens dominans hadde sin bakgrunn i føydalismen, som sikret jordeiernes politiske makt og landbrukets forrang i den økonomiske politikken. Adelens oppgave var å forsyne kongen med naturalia og krigstjenester, og økonomien var redistributiv hvor privat multiplisering av formue eller inntekt utenom kongemaktens redistribusjon hadde ingen plass. Overgangen til kongedømme av Guds nåde ga ytterligere moralsk tyngde til status quo og gjorde det til en kristen plikt å utholde livegenskap og føydalisme.

Middelalderens skolastiske morallære

I middelalderen var det hyppigst debatterte økonomiske spørsmål hvilken rente på pengeutlån som var å regne som syndig (åger) – eller om renter i det hele tatt var forenlig med Guds lov. Bibelens ord var relativt utvetydig:

«Du skal ikke ta rente av din bror, verken på penger eller på levnetsmidler eller på noe annet hvorpå rente kan tas».

Gjennom middelalderen hadde det markante fokuset på økonomisk tenking sin bakgrunn i at Bibelens relativt klare fordømmelse av profitt og kapitalvekst måtte forenes med tidens sakte framvoksende handel, håndverks- og industrivirksomhet. Skolastikken hadde sin blomstringstid på 1200-tallet, da Thomas Aquinas (1225–74) forente Aristoteles' lære med kirkens teologi. Som de fleste andre skolastikere var han teolog, og høymiddelalderens debatt sentrerte om tre hovedtema:

• Rettferdig pris var det dominerende moralske tema, og her rettet skolastikerne fokuset på produsentens kostnader. Men deres begrep om rettferdig pris var uklart, og enkelte historikere hevder at teoriene til enhver tid siktet mot å forhindre den type kapitalvekst og strukturendrigner som kunne true føydalismen. I utgangspunktet anerkjente de at en markedspris oppstått i sterk konkurranse og hvor ingen lurte eller truet andre, ville være rettferdig. Men det var produsenten og selgernes kostnader som var avgjørende dersom varen av kostnadsårsaker åpenbart måtte selges til høyere pris, etterspørrernes betalingsvilje hadde ingen plass i fastsettelsen av rettferdig pris. Den britiske fransiskanermunken John Duns Scotus formulerte den kostnadsbaserte verdi- og pristeorien omkring 1295. Også Thomas Aquinas mente før dette at en pris som vesentlig oversteg kostnadene representerte åger, selgeren solgte i et slikt tilfelle en ekstraverdi som ikke tilhørte ham.
• Rente ble betraktet i lys av tankene om rettferdig pris, og skolastikerne videreførte stort sett Aristoteles' og kirkefedrenes motstand mot rente. Pengene var et byttemiddel, og det ble ansett som unaturlig og umoralsk å forsøke å få dem til å formere seg uten gjennom gjensidig og rettferdig bytte. Men det fantes unntak, mange tenkere godtok forsinkelsesrenter når lånetaker ikke gjorde opp for seg i tide, og enkelte tenkere godtok rente dersom utlåner kunne vise til kapitalkostnader eller at utlånet førte til at utlåner måtte fra avstå fra en annen gevinst. Forbudet mot rente ble sakte utvannet utover middelalderen.
• Naturretten og de naturlige lover var et annet viktig tema, som Aristoteles mente også skolastikerne at det kunne utledes en naturlig retts- og samfunnstilstand i overensstemmelse med menneskets natur. Den tidlige Kirken mente at privat eiendomsrett var unaturlig, og at Urkirkens kommunale eiendomsforhold samstemte med naturtilstanden. Thomas Aquinas gjenoppdaget Aristoteles' forsvar for privat eiendomsrett og skapte kirkelig aksept for den private eiendomsretten som en tilleggstilstand og videeutvikling av naturtilstanden, men la til at fattigdom og kommunal eiendom fortsatt var det riktigste for fromme kristne. Disse tankene fikk varig verdi, både gjennom 1600-tallets folkerettstenking og langt senere hos Adam Smith som bygde mye av sin tenking på forestillinger om menneskets naturlige tilbøyeligheter til bytte, handel, og overholdelse av avtaler.

Fram til tidlig nytid (1500-1600-tallet) ble det ikke utviklet noen økonomisk vitenskap fordi det ikke ble gjort forsøk på å skille moralske fra økonomiske spørsmål. Etiske og teologiske debatter om økonomiske spørsmål ble dominert av drøftelser av når, og i hvilken grad, økonomisk aktivitet var i stid med Guds vilje. Først med oppdagelsene og renessansen fra 1500-tallet begynte den økonomiske utviklingen å bli så sterk og framtre så åpenbart i strid med kirkeretten at den gamle læren ikke lot seg forsvare. De nye, sterke nasjonalstatene og deres støttespillere innen håndverk, industri og handel tok et oppgjør med skolastikken og utviklet et helhetssyn kalt merkantilisme.

Analyser av avkastning og ulike former for maksimering av utbytte ble holdt utenfor akademia og forbeholdt handelsmenn og statstjenestemenn, uten at økonomiens virkemåte ble gjort gjenstand for avansert analyse.

Innen bedriftsøkonomi var det utvilsomt største gjennombruddet innføringen av bankvesen og dobbelt bokholderi. Dette spredte seg fra de italienske bystatene på 1300-1400-tallet til resten av Europa. Det gjenspeiles ved at flere økonomiske faguttrykk er av italiensk opphav (debit, credit, saldo, conto, banco og typisk nok også banco rotto) Denne utviklingen var muliggjort av innføringen av arabiske tall i samme tidsepoke.

Merkantilismen

Utdypende artikkel: Merkantilisme

Maleri av en fransk havn, fra 1638, i merkantilismens glanstid

Merkantilisme er navnet på det økonomisk-politiske system (système mercantile) og tenkning som ekspansive stater forsøkte å følge i tidlig nytid, fra slutten av 1500-tallet til 1800-tallet. Med renessansen og Opplysningstiden dreide fokuset seg bort fra de kirkelig moralske aspektene ved økonomisk atferd, mens Oppdagelsestiden og industrialiseringen satte fokus på nasjonal økonomisk vekst og politikk. Merkantilismens program la grunnlaget for den industrielle revolusjon. Begrepet merkantilisme ble gitt i ettertid av denne politikkens kritikere, særlig fysiokraten Mirabeau, og var en slags syntese av teoretisk tenking og praktisk politikk. Merkantilismen fokuserte på produksjon, industrialisering, handelsbalanse og økonomisk nasjonsbygging, og tilhengerne mente at nasjoner måtte industrialiseres før de kunne ta del i likeverdig og fruktbar inernasjonal handel.

Den merkantilistiske politikk kom forut for merkantilistiske teorier, men tenkerne var særlig i starten ofte handelsmenn som gjennom skriftene fremmet et spesielt politisk syn. Den merkantilistiske politikken oppsto i Venezia på 1300-tallet og i England fra 1485. Under Henrik VII ble Englands tilbakeliggende økonomi med stor eksport av ull bevisst lagt om til satsing på egen produksjon av tekstiler og andre industrivarer gjennom industrialisering. Import av ferdigvarer fra Kontinentet ble bevisst motarbeidet. Henrik innførte toll på eksport av rå ull til Kontinentet, og skattefrihet og tidsbegrensede monopoler til entreprenører som startet spinnerier og veverier i England. Håndverkere ble tiltrukket fra Italia og Holland. Eksporttollen økte råvarekostnadene for spinneriene i utlandet, og hjalp dermed industrialiseringen i England. Denne såkalte Tudorplanen ble videreført av etterfølgerne og skapte rask og sterk økonomisk vekst. Spania førte ennå ikke en slik politikk, der fikk jordeierne gjennomslag for en fortsatt favorisering av den store ulleksporten fra fjelltraktene i Castilla, som forsynte europeisk tekstilindustri i strid med Englands interesser. Da spanjolene oppdaget Amerika slo de inn på en økonomisk politikk som ensidig favoriserte handelsoverskudd og nettooverskudd av edelmetaller, en avart av merkantilistisk politikk som ikke ga industrialisering. Andre land tok derimot etter den engelske, planmessige favoriseringen av håndverk og industri til erstatning for råvareøkonomi – ikke minst Frankrike under Jean-Baptiste Colbert i andre halvdel av 1600-tallet. En beslektet og litt senere politikk utgjorde kameralismen i det politisk splittede Tyskland, hvor ønsket om statssamling og sentralisering skapte bevissthet om å integrere markeder og mobilisere ressurser. Kameralismen hadde sterkt fokus på statens finanser og ble først utviklet i Preussen, hvor Veit Ludwig von Seckendorff var en tidlig kameralistisk tenker og embedsmann. Den tyske merkantilismen la sterkere vekt på en sterk stat enn man så i andre land, og det var denne tyske, statsorienterte merkantilismen som slo rot i Danmark-Norge.

Selv om kvaliteten av den merkantilistiske analysen økte etter 1650, la hver forfatter ofte vekt på bare ett spørsmål, og det var ingen som maktet å gi en samlet og helhetlig framstilling av økonomiens virkemåte. De viktigste tema i merkantilismen var:

• Produksjon var målet med økonomisk aktivitet og politikk, mens konsumet enten ble oversett eller direkte motarbeidet. Utviklingen av håndverk og industri skulle fremme eksporten og statens makt, men ikke åpne for økende massekonsum. Nasjonens velstand ble målt i handelsoverskuddet og statsfinansene, ikke i velstandsutviklingen for den jevne borger. Industrien var den foretrukne aktivitet, med dens skalafordeler og åpenbare gunstige virkninger på den økonomiske utvikling. Industrien skulle hjelpes aktivt fram gjennom monopoler, eksporttoll på råvarer, og importtoll på ferdigvarer.
• Statens sentraliserende makt var vesentlig for å skape hjemlige markeder for håndverk- og industrivarer, og bygge opp en mest mulig mangfoldig privat og statlig industri som skapte synergier mellom fagmiljøer. «Colberts system» i Frankrike og den tyske kameralismen innebar en oppbygging av sterke, statlige institusjoner som sentraliserte makt.
• Utenrikspolitikken skulle fremme statens makt overfor andre land, og forsvares med militære midler. Oppbyggingen av en nasjonal krigsmakt skapte grunnlag for industrialisering, og skulle beskytte landets koloniressurser og handelsinteresser.
• Handelspolitikken bygde på det skolastiske synet på handel som et null-sum-spill hvor de samlede ressursene var gitt. Der skolastikerne konkluderte at den enes gevinst er den nestes tap, tok merkantilistene denne erkjennelsen opp til statsnivået – men uten skolastikernes moralske kvaler: Nasjoner ble rike på hverandres bekostning. Merkantilistene mente at eksport av ferdigvarer brakte inntekter til landet, mens import av ferdigvarer ble uglesett fordi det førte til at penger ble ført ut av landet. For tenkere som Thomas Mun var en sentral strategi å favorisere innenlandsk foredling av råvarer og importsubstitusjon for alle ferdigvarer, og egen eksport skulle byttes mot penger framfor importvarer. Kritikere av merkantilismen har hevdet at dens mål var å samle opp gull og penger, men bak denne effekten av politikken lå det et oftest et vellykket industripolitisk program. Utover 1700-tallet tok noen merkantilistiske tenkere et oppgjør med handelsdoktrinen og begynte å se at import også kunne være nyttig. Dette pekte framover mot de klassiske økonomenes postulering av komparative fortrinn på 1800-tallet. Den svenske merkantilist Johan Risingh er et typisk slikt grensetilfelle – han understreket betydningen av befolkningsvekst og importsubstitusjon, men var skeptisk til tidens omfattende tollbarrierer og innenlandske monopoler.
• Pengesystemet skulle støtte opp om den handelspolitiske strategien, hvor eksport mot pengebetaling ville gi handelsoverskudd. Man var klar over at flommen av sølv fra Amerika kunne gi inflasjon, det oppdaget jesuittiske teologer ved Universitetet i Salamanca allerede før franskmannen Jean Bodin i 1569 beskrev sammenhengen mellom pengemengde og prisnivå, den såkalte kvantitetsteorien. Men dersom pengemengden ble holdt i sirkulasjon viste John Locke i 1691 at den ville stimulere investeringer, produksjon og sysselsetting.

Lønningene derimot, måtte ikke få stige for mye fordi det ville ramme eksporten. I England utviklet William Petty og Charles Davenant allerede i andre halvel av 1600-tallet forståelsen av at pengemengden bare utgjorde en brøkdel av nasjonalformuen, og inkluderte også realkapital i målebegrepene for nasjonens velstand. Dette pekte fram mot fysiokratiets fokus på realøkonomiske størrelser, og påvirket nordisk økonomisk tenking gjennom Nordens første økonomiprofessor – Anders Berch ved Uppsalas universitet. Også innen pengeteorien fremsto overgangsfigurer mellom merkantilismen og klassikerne. John Locke oppdaget at prisnivået på en vare avhang av antall tilbydere og etterspørrere, kvantitetsteorien for pengemengden fikk sitt motstykke i en analyse av tilbud og etterspørsel etter varer. Også David Hume pekte framover da han fastslo at positiv handelsbalanse ville gi innenlandsk inflasjon, som ville dempe eksporten og svekke handelsbalansen. Hans pris-valuta-teorem fastslo at ingen land kunne ha varig handelsoverskudd, på samme måte som det ikke kunne være ulik vannstand i verdenshavene. Pengeverdiene ville alltid skape handelsbalanse mellom land på lang sikt. Hume hevdet at økt pengemengde kunne stimulere investeringene og produksjonen gjennom økt etterspørsel, en tanke som 200 år senere ble tatt opp av John Maynard Keynes. Den svenske overgangstenkeren Pehr Niclas Christiernin raffinerte Hume's teorem da han introduserte bevegelige valutakurser i analysen.

Såkalt «klassisk» og «neoklassisk» økonomisk teori siden Adam Smith har stått i sterk opposisjon til merkantilismen. Smith brukte hele 200 sider av sitt hovedverk til å kritisere merkantilismen, men som vi har sett nådde Locke, Hume og andre forgjengere fram til avanserte innsikter som Smith siden inkluderte i sin økonomiske teori. Inspirert av Isaac Newton utviklet sene merkantilister i både England og Italia den erkjennelsen at økonomien kunne analyseres matematisk og vitenskapelig. Mange tenkere mente at økonomien kunne forstås og dermed kontrolleres, og enkelte forsto at regulering av prisene kunne ødelegge markedet og forstyrre etterspørselen. Enkelte tok av slike grunner til orde for å redusere statens inngripen i økonomien, ofte i erkjennelsen av at private og nasjonale interesser sjelden sammenfalt. Adam Smith baserte seg derimot også på en annen tenking som oppstod i opposisjon til merkantilismen, nemlig den kortvarige fysiokratiske skolen.

Merkantilismen stod særlig sterkt i land som opplevde industrialisering og handelsoverskudd, og i tidsrekkefølge slo den igjennom i: England (1485), Spania, Nederland, Frankrike (med et kortvarig avbrekk med fysiokratenes dominans i noen tiår av 1700-tallet), Sverige fra og med Gustav Vasa, Danmark-Norge, Østerrike, Tyskland og USA. Merkantilismen fikk klare tilbakeslag i perioder med liberalistisk økonomisk politikk på 1840-tallet og 1870-tallet, men vendte ofte tilbake som dominant politisk veiledning spesielt i tider med krise eller økonomisk gjenoppbygging, helt fram til våre dager. Både proteksjonismen i USA, i Europa i mellomkrigstiden, og den statlige intervensjonspolitikken i etterkrigstiden kan trolig ses på som utslag av merkantilistisk tenking. Mye motstand mot globalisering har trekk av merkantilistisk tenkning om handelskonkurranse, og enkelte biologisk orienterte økonomer baserer sin analyse av natur- og ressursøkonomi på forestillingen om at verdens ressurser er gitt og ikke kan økes utover en meget klar og endelig grense.

Fysiokratisk mellomspill

Fysokraten François Quesnay

Den såkalte fysiokratiske tenking oppsto omtrent samtidig i akademiske miljøer i to merkantilistiske landbruksstater - Frankrike og Danmark-Norge. Tidens «agromani» og svermeri for det naturlige rettet mye fokus på naturens unike verdi, og fysiokratiet tok tidstypisk sitt navn fra gresk (physis = natur, ''kratos = styre), selv om tilhengerne i Frankrike kalte seg selv les Economistes. Denne økonomiske tenkingen bygde på opplysningstidens ideer om at samfunnet var styrt av naturlover og lot seg forstå vitenskapelig, og brakte dermed økonomifaget framover selv om fysiokratenes økonomiske kolklusjoner anses som lite valide i dag. Fysiokratene introduserte for første gang økonomiske modeller i økonomisk tenking og analyse, og kan på mange måter anses som et mellomstadium mellom merkantilismen og liberalismen med en kortvarig blomstringstid fra 1750 til 1780. De sentrale skikkelsene var François Quesnay og Mirabeau i Frankrike, og Ludvig Holberg og Otto Didrik Lütken i Danmark-Norge. Fysiokratene tok sterkt til orde mot økonomisk regulering, toll, handelsforbud og andre inngrep, og da Adam Smith oppholdt seg i Paris 1764-66 ble han personlig venn med Quesnay.

I opplysningstiden hersket en viss ytrings- og trykkefrihet som intensiverte debatten om økonomi. En tysk professor ved Lunds universitet – Samuel von Pufendorf – forfattet i 1762 et viktig moralfilosofisk verk, De jure naturae et gentium, som postulerte at mennesket var drevet av profittmotiv og egeninteresse, og at dets sosiale omkvem var styrt av naturlige krefter. Disse lovene kunne «genom förnuftets ljus utletas», og styrte også slikt økonomisk samkvem som produksjon, kjøp og salg. De naturrettslige tankene til Pufendorf og Hugo Grotius inspirerte Ludvig Holberg, som også var godt kjent med Locke's tanker. Holberg var opptatt av rikdommens og fattigdommens vesen, og hadde et pengesyn som minnet om det merkantilistiske. Hans sterke moralske og kritiske orientering førte ham derimot på kollisjonskurs med tidens merkantilistiske makthavere, adel og autoriteter, først og fremst utfra en moralsk fordømmelse av deres laster. Holbergs fokus var landbruket og de moralske dilemamer og dårskaper som oppstod i spenningsfeltet mellom de arbeidende bøndene og den jordeiende adelen. Han delte derimot ikke fysiokratenes politiske liberalisme, men forble en forsvarer av det kongelige enevelde som forsvar mot egeninteressens moralske tvilsomheter. Nordisk økonomisk tenking ble tidlig formet av tidsskriftet Danmarks og Norges Oeconomiske Magazin, utgitt 1757-64 av Erik Pontoppidan, med bidrag fra mange prester – som fysiokraten Otto Didrik Lütken. Tenkerne ved Sorø Akademi og Uppsalas universitet ble mer preget av den tyske kameralismen enn av fysiokratiet, men mottok ganske snart impulser direkte fra tyske liberalister og hadde forlatt merkantilismen ved inngangen til 1800-tallet.

To vanlige misforståelser er at fysiokratene utelukkende virket i Frankrike, og at de kun anså landbruket som verdiskapende. Retningen oppsto som en reaksjon på tidens sterke økonomiske regulering av landbruket i Frankrike, og fysiokratene fokuserte mer på de virkelige og reelle vekstfaktorene i opposisjon mot merkantilistenes fokus på handelsoverskudd og monetære forhold. Det praktiske fokuset de utviklet sentrert rundt jordbruket skyldtes teoretisk analyse snarere enn noe bevisst politisk program eller aversjon mot håndverks- og industrinæringene. Quesnay selv utviklet et mer rendyrket syn på landbruket som den eneste verdiskapende næringen i økonomien, men andre fysiokratiske tenkere var mer nyanserte og raffinerte i sine analyser. Eksempelvis så tenkere i land med betydelig gruvedrift eller fiske at også slike næringer var verdiskapende, basert på grunnrente.

François Quesnays utgangspunkt var at det ble produsert større verdier enn hva som trengtes til å betale produksjonskostnadene, og dette overskuddet kaltes nettoproduktet. Fysiokratenes analyse var at arbeid og kapital bare kunne produsere nok til sin egen avlønning, mens land fra naturens side kunne gi det nettoproduktet som ga overskudd og økonomisk vekst. Næringer som ikke bygde på naturressurser kunne derfor ikke skape verdier utover avlønningen til produksjonsfaktorene, og kaltes sterile. De franske fysiokratene studerte først og fremst Nord-Frankrike, som var økonomisk tilbakeliggende og svært lite industrialisert sammenliknet med for eksempel England, og dette kan bidra til å forklare nedvurderingen av industri og handel. Dessuten fokuserte fysiokratene på reelt, fysisk produksjonsutbytte snarere enn produksjonsverdi. Fordi bare jord i praksis skapte nettoprodukt i deres analyse, summerte samfunnets verdiskaping seg til verdien av jordrenten. Quesnay delte økonomien inn i de tre sektorene bønder, jordeiere, og ikke-landbrukssektoren. I sitt «Tableau Economique» viste han sirkulasjonen av penger og nettoprodukt mellom sektorene i en tabelloversikt som minnet om kryssløpsanalyse, hvor hver av de tre sektorene ble postert i en matrise som både produsenter og konsumenter. Total produksjon tilsvarte total konsum og fordelingen av goder mellom de tre sektorene var preget av at bøndene underkonsummerte og adelen overkonsummerte, mens de 'sterile' klassene per definisjon konsumerte akkurat like mye som de produserte. Fysiokratene forsto i likhet med senere økonomer at prisene var bindeleddet som avgjorde fordelingen mellom sektorene, og de forsøkte også å kvanifisere de økonomiske sektorenes størrelse. Dette kom til å bli første steg i retning mot senere tiders økonometri og nasjonalregnskapsanalyse. Det har vært spekulert i om kretsløptenkingen var inspirert av Quesnays kjennskap til blodomløpet gjennom sin udanning og virke som lege.

Fysiokratenes politiske program hadde brodd mot adel og presteskap, underbygget ved at disse gruppene, i likhet med soldater og handelsmen ikke skapte egne verdier, men kun flyttet eller forbrukte verdiene som var skapt i landbruket. Siden bøndenes arbeid i landbruket var verdiskapende, ble fysiokratene etterhvert svært skeptiske til den hardhendte reguleringen av landbruksmarkedene – og til adelens privilegier. Siden jordeierne eide samfunnets eneste kilde til verdiskaping, ville de øke beskatnignen av adelen gjennom å utelukkende beskatte land. Siden markedet fulgte naturlover mente de at økonomien var naturlig selv-regulerende, og tok klar avstand fra merkantilismens regulerte favorisering av industri og eksport foran landbruk og konsum. I Sverige førte den finlandssvenske presten Anders Chydenius nådeløse angrep på merkantilismens regulering allerede i 1765. Mange opplevde på denne tiden en slags omvendelse til liberalismen gjennom kontakt med fysiokratiske eller naturrettslige tanker – blant dem var tidens ledende nordiske økonomer, svenskene Johan Risingh og Anders Nordenkrantz, og dansken Josias Ludwig Gosch.

Fysiokratene tok til orde for en politikk preget av «laissez faire» – politisk avholdenhet fra å styre og regulere. Spesielt angrep de tidens kornlover med toll på, eller forbud mot, eksport av korn. De mente det franske eksportforbudet holdt kornprisene kunstig nede og hemmet utviklingen og profesjonaliseringen av det franske landbruket. Quesnay oppdaget et interessant forhold mellom egen- og fellesinteressen: Enhver arbeider egentlig for andre, men tror han arbeider for seg selv, et sammenfall som vennen Adam Smith beskrev som «den usynlige hånd». Han levde akkurat lenge nok til å se sin student Anne Robert Jacques Turgot bli utnevnt til finansminister i Frankrike i 1774. Selv om fysiokratene overså betydningen av industri, mente de at fri handel kunne effektivisere landbruket og dermed øke velstanden. På denne måten kom de til å få stor politisk og faglig innflytelse på den senere liberalismen. I Sverige mottok Carl Fredrik Scheffer sterk fysiokratisk inspirasjon som ambassadør i Paris, og ble Gustav IIIs økonomiske rådgiver, og var utvilsomt sentral da kornhandelen ble fristilt i 1775 og 1780.

Fysiokratisk økonomi ga i tillegg en vitenskapelig begrunnelse for at adel og presteskap ble ansett som en snylterklasse, og beredte slik grunnen for den franske revolusjon. Derimot delte fysiokratene den merkantilistiske pessimismen med hensyn til økonomisk vekst – den kunne bare drives til et vist punkt gjennom frigjøring av skaperkraften i landbruket, og ville stoppe opp straks dette potensialet ble fullt utnyttet.

Klassisk økonomi

Den klassiske økonomen Jean Baptiste Say

Merkantilistene og fysiokratene beskrev stadig mer komplekse sammenhenger i økonomien, men maktet aldri å beskrive hele økonomiens virkemåte på en helhetlig, innbyrdes logisk og konsistent måte. Det lyktes først da den skotske filosofen Adam Smith utga boken Nasjonenes rikdom i 1776, og etter manges mening grunnla moderne økonomisk teori. Han dannet skole for det som snart fikk navnet «politisk økonomi», og etterhvert «klassisk politisk økonomi» – et sett av helhetlige økonomiske forklaringsmodeller som tok utgangspunkt i Smiths hovedteser. Hovedbidragene kom fra Smith med Nasjonenes rikdom (1776), Jean-Baptiste Say, David Ricardo med Principles (1817), Nassau William Senior, James Mill, sønnen John Stuart Mill med Principles of Political Economy (1848), og tilsist iren John Elliot Cairnes. Disse tenkerne dannet skole for flere generasjoner av økonomiske forfattere og utøvere i hele Europa, ikke minst i Storbritannia og Norden. Det klassiske paradigmet ble etter hundre år avløst av et «neoklassisk» paradigme som videreutviklet den klassiske teorien, og hvor den såkalte marginalismerevolusjonen sto sentralt.

Hovedinnholdet i klassisk økonomisk teori kan sammenfattes slik:

• Økonomien virker grunnleggende harmonisk, normaltilstanden er at kreftenes fri spill gir positive resultater både for individer, stat og samfunn. Problemer med knapphet og fattigdom kunne løses best dersom markedskreftene fikk spille fritt. Mange fysiokrater og noen få av de senere merkantilistene kom til liknende resultater. Dette sto i skarp kontrast til skolastikernes og de fleste merkantilistenes tese om at økonomien måtte reguleres nøye for å produsere gode resultater.
• Myndigheter skulle avstå fra særlig regulering og la de økonomiske kreftene spille mest mulig fritt. Slagordet laissez faire uttrykte at økonomisk frihet for enkeltindividet var positivt og ga positive resultater også på samfunnsnivå, og at stat, kirke og andre myndigheter ikke trengte å gripe inn i markedet verken av økonomiske eller moralske årsaker.
• Smith la grunlag for en fundamental politisk skepsis til menneskers evne til å styre, regulere eller kurere markedet.
• Klassikerne mente videre at økonomisk frihet var uløselig knyttet til politisk frihet, utvilsomt inspirert av den nye klassen av handelsborgere og industrieiere som i Smiths nest siste leveår gjennomførte historiens første «borgerlige revolusjon» i Frankrike med krav om maktdeling og oppheving av adelens økonomisk-politiske privilegier.
• De var i likhet med merkantilistene og fysiokratene svært opptatt av å studere hva som skapte økonomisk vekst, og hadde en makroøkonomisk metodisk tilnærming. Adam Smith mente at vekst skyldtes akkumulasjon av kapital, mens fysiokratene mente bare den intensiverte bruken av land kunne skape økonomisk vekst.
• Klassikerne ble gjennom vekstfokuset opptatt av hvordan markedet og prisene bidrar til å allokere innsatsfaktorer og goder på en måte som gir mest mulig effektiv produksjon. De var svært opptatt av historisk endring av fordelingen av inntekt og vekst over tid, og studerte derfor nøye historisk prisutvikling.
• Klassikerne mente hensikten med økonomisk aktivitet var konsum, og at hensikten med eksport var å finansiere kostnadseffektiv import. Her hadde merkantilistene, ifølge Smith, misforstått og ansett produksjon og eksport som mål i seg selv.
• De mente likevel at prisene var bestemt av produksjonskostnadene, og ikke i særlig grad av etterspørselen. Fokuset på arbeidets produktivitet ledet Smith først til å utvikle en såkalt arbeidsverditeori, som sa at et godes verdi (og pris) ville tendere til å bli lik verdien av det arbeid som lå bak produksjonen av godet. Men han mente at mer avansert produksjon også ville prise kapitalkostnadene, og etterhvert lanserte Smith også et visst fokus på etterspørselen, selv om både han og senere klassikere anså dette mer som unntaksvise krefter.
• Etterhvert kom klassikerne til at priskonkurransen ville presse prisene ned mot produksjonskostnaden, og tilslutt fjerne all profitt og dermed økonomisk vekst i samfunnet. Denne stasjonærtilstanden bidro til å gi økonomifaget på denne tiden tilnavnet «den triste vitenskap».

Klassikernes store innflytelse skyldtes utvilsomt at de brakte vitenskap inn i studiet av økonomien, inspirert av tidens store framskritt innen fysikk og andre naturvitenskaper. De viktigste kritikerne innenfor klassisk teori i samtiden var i første rekke Thomas Malthus og Karl Marx, og som begge kom til at økonomiens frie utvikling var grunnleggende uharmonisk og konfliktskapende.

Adam Smith

Adam Smith

Utdypende artikkel: Adam Smith

Adam Smith (1723-1790) søkte å besvare spørsmålet om hvorfor noen land var rike mens andre var fattige, og hva som ga økonomisk vekst. Smith studerte et britisk samfunn som var mer industrialisert enn fysiokratenes Frankrike, hvor spesialiseringen og arbeidsdelingen var kommet lengre, og hvor reformasjonen hadde også vunnet større kirkelig aksept for kapitalismen. I motsetning til mange merkantilistiske skribenter var han ikke forretningsmann, men moralfilosof. Et reiseopphold i Frankrike fra 1764 brakte Smith i direkte kontakt med fysiokratene og han møtte Quesnay. Inspirert av sine lærere Francis Hutcheson og David Hume tok hans økonomiske teori utgangspunkt i hva han mente var naturlige tilbøyeligheter i mennesket, blant annet tilbøyeligheten til handel, til å holde avtaler, og tilbøyeligheten til å ville forbedre sin stilling (avansere materielt). Mennesket var rasjonelle, styrt av egeninteresse, og maksimerte nytte - en konklusjon basert på både direkte observasjon og nitide, historiske studier. Når individet maksimerte sin egen nytte utfra profittmotiv, ville summen av individer øke samfunnets nytte. Det var ikke utfra bakerens godhet at England fikk nok brød, men utfra bakerens ønske om maksimal økonomisk vinning gjennom å selge brød. I sum førte industri- og handelsborgernes egeninteresse og investeringsmotiv til en optimal fordeling av kapital - som gjennom sin bruk av produktive arbeidere var den virkelige kilden til rikdom. I motsetning til arbeidere og jordeiere var kapitalistene alene motivert til å akkumulere kapital utover hva som dekket eget konsum, og økonomisk vekst avhang av at inntektsfordelingen favoriserte kapitalistene.

Når Smith kom til at markedet allokerte godene best, skyldtes det hans observasjon av at de fleste virksomhetsområdene i samtiden var preget av en konkurranse som drev produsentene til å produsere mest mulig effektivt. Siden konkurransen hele tiden presset ned prisene og dermed profitten, hvor kortsiktige «markedspriser» på lang sikt ville falle til de tilsvarte produksjonskostnadene og fjernet all profitt – «naturlige priser». Prisreguleringen fulgte av tilbud og etterspørsel. Reell konkurranse ville drive kapitalistene til å søke den mest effektive bruk av arbeidskraft for å produsere med den tilgjengelige kapitalen. Kapitalens evne til å skape økonomisk vekst avhang altså av arbeidskraftens produktivitet, og denne igjen avhang av arbeidskraftens spesialisering. På sin side var spesialiseringen et resultat av markedets demografiske størrelse, og avhengig av mengden akkumulert kapital som kunne betale arbeiderne og de øvrige innsatsfaktorene. Et av hans mest kjente eksempler er knappenålsfabrikken, hvor han viser at produksjonen kan bli svært effektiv når den deles inn i 18 forskjellige, spesialiserte operasjoner. Hver arbeider er ekspert på en liten del av produksjonen, og klarer dermed å utføre denne operasjonen svært effektivt. Selv om Smith konkluderer at denne spesialiseringen bringer samfunnet framover, var han ikke fremmed for at den også i sin ytterste konsekvens omgjorde arbeiderne til «menneskelige maskiner» fratatt både verdighet og individuell utvikling, og Smith hadde et motsetningsfylt forhold til spesialiseringen.

Smiths markedssyn var sammensatt. Begrepet Den usynlige hånd i Nasjonenes velstand nevnes kun én gang om sammenfallet mellom privat og individuell nytte av investeringer i utlandet. Men han beskriver liknende tanker i sin fascinasjon over hvordan bønder, fiskere og håndverkere hver natt brakte den nødvendige mengde matvarer inn til millionbyen London, helt uten at noen myndighet eller makt befalte dem å gjøre det. Han mente markedet var overlegent til å allokere innsatsfaktorer der de kaster mest av seg, noe som fører til høyest mulig produksjon, motvirker knapphet og skaper velstand. Samtidig var moralfilosofen Smith ikke blind for kapitalistenes umoral, misbruk av markedsmakt og regelrette samarbeid for å manipulere prisene. Han observerte at kapitalister naturlig ville søke muligheter for monopol og prissamarbeid. Når han likevel anbefalte disse kreftenes frie spill, var det i vissheten om at markedets resultat i det minste var bedre enn det resultatet som fulgte av merkantilistisk inngrep og styring - ikke minst i samtidens England. I motsetning til Ricardo og dagens neoklassikere, var Smiths maksime om markedets overlegne ressursallokering preget av historiske snarere enn teoretiske betraktninger, og klart avhengig av tid og sted.

Smiths konklusjon at kapital var kilden til nasjonenes vekst og velstand, hadde store politiske implikasjoner. Økonomisk politikk og beskatning skulle skape størst mulig frihet for kapitalistenes kapitalakkumulasjon, forutsatt at den skjedde i markedets reelle konkurranse. Han anså merkantilismens regulering og monopoler som mektige kapitalisters verk, og konkluderte at slike inngrep i markedsmekanismen tjente kapitalisten snarere enn nasjonen. Smiths advarsel mot regulering og styring gjaldt først og fremst hjemmemarkedene, mens han derimot støttet offentlig tilveieskaffelse av varer og tjenester som det ikke var noe markedet for, samt toll i utenrikshandelen for eksempel for å støtte en ny industri i utvikling. Smith selv tok i 1778 arbeid i tollvesenet, hvor han med stor flid bidro til å firedoble tollinntektene etter noen år. Han støttet også den proteksjonistiske Navigasjonsakten.

Smith brukte betegnelsen politisk økonomi på faget, og øvde stor innflytelse i Storbritannia og i Danmark-Norge, og da spesielt i Norge. I motsetning til mange danske godseiere, omfavnet norske handelsmenn Adam Smiths lære svært tidlig. Norske handelshus så tydelig interessen av handelsliberalisering og finansierte en oversettelse av Wealth of Nations allerede i 1779 – hvorpå boken solgte i flere eksemplarer i Norge enn i Danmark. Universitetet i Oslo fikk sitt første profrssorat i «statsoeconomie» allerede i 1814, ett år før en liknende stilling ble opprettet i København. Sistnevnte post ble besatt av Oluf Christian Olufsen, som betgnet Adam Smith som «statsoeconomiens ypperste lærer, paa hvis skuldre alle hans Efterfølgere staae».

Nyklassisk økonomi

Økonomisk teori som er utviklet etter ca. 1870 kalles nyklassisk. Sentrale, tidlige bidragsytere fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var Leon Walras, Stanley Jevons, Carl Menger, Alfred Marshall og Knut Wicksell. De sentrale elementene i nyklassisk økonomi er marginalbetraktninger, fokusering på aktøradferd, og bruk av matematiske verktøy for å gjøre analysen kvantitativ og øke presisjonen og etterretteligheten.

Blant det store overveiende flertallet av akademikere blir nyklassisk teori ansett for å være overlegent alle alternativer, og det er derfor dominerende i dagens økonomiundervisning.

Likevektsbegrepet er sentralt for disiplin og identifikasjon i nyklassisk økonomi. Likvekt er ikke et statisk begrep, men omfatter også dynamiske situasjoner med usikkerhet, imperfekt konkurranse, begrenset rasjonalitet, heterogene beslutningstakere, osv.

Keynes

John M. Keynes og Harry D. White på Bretton Woods-konferansen

Utdypende artikkel: John Maynard Keynes

Den britiske økonomen John Maynard Keynes er en av de viktigste bidragsyterne til økonomifaget i det 20. århundre. Han virket i Storbritannia i mellomkrigstiden, og var en forkjemper for en aktiv økonomisk politikken, særlig for å dempe utslagene av lavkonjunkturer, og dermed redusere arbeidsledigheten. Keynes mente at lavkonjunktur ofte skyldtes sviktende etterspørsel, særlig fra privat sektor. Hensiktsmessige politiske tiltak må da ta sikte på å øke etterspørselen, enten ved å redusere skattene eller ved å øke offentlige kjøp av varer og tjenester. Begge deler vil stimulere økonomien.

Ifølge et skille innført av Ragnar Frisch deles det inn i makroøkonomi (hvordan hele økonomien fungerer) og mikroøkonomi (studiet av hvor individer, bedrifter og mindre grupper fatter beslutninger). Bedriftsøkonomi regnes gjerne som en egen disiplin, men kan i likhet med andre underdisipliner som for eksempel arbeidsmarkedsøkonomi, næringsøkonomi, finansiell økonomi, og utviklingsøkonomi sees på som anvendt økonomisk teori (mikroøkonomi).

Undervisning og studier

I de anglosaksiske land er det en betydelig forsknings- og studietradisjon for historisk økonomisk tenkning, og faget står sterkt ved enkelte framstående økonomiske læresteder i USA, Tyskland og Storbritannia. Det systematiske studiet av økonomisk tenkning i historisk kontekst ble tidlig utviklet ve Cambridge, og vant innpass i undervisningen i både historie og samfunnsøkonomi, som et empirisk alternativ til rene teeoristudier. Ofte studerer business-studenter – som f.eks. ved LSE – mye originaltekster av de sentrale klassikere, eller driver case-studier knyttet til økonomisk historie. I Norge har blant annet Tore Jørgen Hanisch og Karl Ove Moene undervist i økonomisk idéhistorie ved Universitetet i Oslo, mens det har vært sterkt vektlagt ved Norges handelshøyskole hvor Agnar Sandmo har stått sentralt. Ofte har Universitetet i Agder hatt et solid fagmiljø, anført av professor Arild Sæther. Undervisningen ved Handelshøyskolen BI har derimot vært mer orientert mot bedriftshistorie, anført av professor Even Lange.

Studiet av økonomifagets historie er mangfoldig, men noen tema og probelmstillinger går ofte igjen:

• Markedsmekanismens egenskaper og kvaliteter
• Faktorene som forklarer økonomisk verdi og vekst
• Forståelse av hva som skaper og overvinner krise
• Bedømmingen av produksjon og handel som vekstfaktor
• Bedømmingen av innovasjon, arbeid og kapital som vekstfaktor
• Bruken av matematisk metode i forskningen
• Bruken av historisk empiri i forskningen
• Betydningen av kultur og mentalitet
• Synet på planlegging, stat og marked

Se også

• Økonomi
• Samfunnsøkonomi
• Politisk økonomi
• Økonomisk historie
• Økonomifagets historie
• Makroøkonomi
• Ressursbasert økonomi

Litteratur

• Bergh, Trond og Tore Jørgen Hanisch (1984): Vitenskap og politikk – Linjer i norsk sosialøkonomi gjennom 150 år. Aschehoug, Oslo. ISBN 82-03-11342-7
• Fagerberg, Jan, Bart Verspangen og Nick von Tunzelman (1994). The Dynamics of Technology, Trade, and Growth, Aldershot.
• Johansen, Hans Chr (red, 1976). Danske økonomer – Festskrift i anledning af Socialøkonomisk Samfunds 75 årsjubilæum, København.
• Landreth, Harry og David C. Colander (1989). History of Economic Theory, Houghton Mifflin, Boston. ISBN 0-395-45691-6
• Reinert, Erik (2008). How Rich Countries Got Rich and Why Poor Countries Stay Poor, Constable 2007, ed 2008, London. ISBN 978-1-84529-874-6
• Roll, Eric (1973). A History of Economic Thought, London.
• Sandelin, Bo, Hans-Michael Trautwein og Richard Wundrak (1995). Det ekonomiske tänkandets historia, SNS forlag, Stockholm. ISBN 91-7150-563-6
• Sandmo, Agnar (2006). Samfunnsøkonomi - en idéhistorie. Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-00851-6. doi:? . 
• Schumpeter, Joseph (1954). History of Economic Analysis, Oxford.
• Sejersted, Francis (2002). Demokratisk kapitalisme. Pax. ISBN 82-530-2458-4. doi:330.9481 . 

Eksterne lenker

• The History of Economic Thought – webside om økonomisk idehistorie fra New School.
• History of Economic Thought – arkivside med tekster.
• Biographies of economists – en japansk oversikt og biografier over økonomer.
• Library of Economics and Liberty – amerikansk webside finansiert av Liberty Fund.
• The Prehistory of Modern Economic Thought – artikkel av Justin Ptak.
• Chapter One and Kapitel 16 i: «An Austrian Perspective on the History of Economic Thought» av Murray Rothbard.
• Palgrave Dictionary of Economics.

Autoritetsdata