Keiser Taizu av Song
| Keiser Taizu av Song | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 21. mars 927 Det yngre Tang-dynastiet | ||
| Død | 14. nov. 976[1] (49 år) Kaifeng | ||
| Beskjeftigelse | Militær befalingshavende, hersker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Empress Xiaohui[2] Wang[2] Song[2] | ||
| Far | Zhao Hongyin[2] | ||
| Mor | Dowager Du[2] | ||
| Søsken | 6 oppføringer
Princess Yanguo Zhang
Princess Chenguo Zhang Zhao Kuangji Keiser Taizong av Song Zhao Tingmei Zhao Kuangzan | ||
| Barn | |||
| Nasjonalitet | Song-dynastiet[2] | ||
| Gravlagt | Gongyi Yongchang Mausoleum | ||
| Signatur | |||
 | |||
Keiser Taizu av Kina (kinesisk: 太祖), opprinnelig general Zhao Kuangyin (趙匡胤, født 21. mars 927 i Luoyang, død 14. november 976) var den første av keiserne under Song-dynastiet. Hans regjeringstid som keiser varte fra 960 til hans død.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Zhao Kuangyin kom fra en relativt beskjeden familiebakgrunn, og slekten kan ikke spores tilbake med sikkerhet lenger enn til Tang-dynastiets senere år. Hans forfader Zhao Ting (828-874) var en embedsmann i Zhuozhou i Hebei, ikke langt fra der slekten stammet fra. Dennes annen sønn Zhao Ting (851-928) og likeså sønnesønnen Zhao Jing (872-933) var også lokale embedsmen i Hebei.
Zhao Jings sønn Zhao Hongyin (899-956) fulgte ikke forfedrenes fotspor og valgte i stedet en militær karriere. Han ble Zhao Kuangyins far. Zhao Kuangyin var ikke interessert i en klassisk dannelse, og trådte også inn i hæren som offiser. I Zhou-dynastiets siste år kommanderte han de militære styrkene i hovedstadsområdet og var generalinspektør for den keiserlige hæren.
Statskupp
[rediger | rediger kilde]Da den siste handlekraftige Zhong-keiseren Shizong døde i 960, etterlot han seg en syv år gammel Zhong-tronarvingen (Hou-Zhou: 951 – 960). Det var da Zhao Kuangyin grep makten ved et statskupp – angivelig var han motvillig, men lot seg overtale av sine soldater. Dermed gikk det siste av de såkalte fem dynastier under. Det avsluttet også den epoke i kinesisk historie som kalles De fem dynastiers og ti kongedømmers tid.
Regjering
[rediger | rediger kilde]Han regjerte så fra 960 til 976, og fikk posthumt navnet Taizu. Han klarte å stabilisere sitt herredømme med en rekke dyktige politiske manøvrer. I stedet for å gå til kamp mot andre generaler fikk ham dem til å overgi sine kommandoer i bytte med høye titler og rundhåndede pensjoner. Han fikk den krigstrette kinesiske befolkningens støtte ved å bygge opp om de konfusianske tradisjonelle verdier, han samlet Kina, fratok militærguvernørene deres makt, sentraliserte den politiske myndighet i keiserhoffet og overførte den administrative forvaltning til sivile. Selv levde Taizu-keiseren et nøysomt liv i pakt med de konfusianske idealer, lyttet til sine ministre og sørget for at skattene ikke ble for høye.
Kaifeng ble hovedstad for et gjenforent Kina; blant Taizu-keiserens bidrag til Kinas samling var gjeninnlemmelsen av den vestlige provinsen Sichuan i 965 ved hjelp av både diplomati og militærmakt. I 975 rykket han sørover, men skulle ikke selv oppleve at det siste av de såkalte ti kongedømmer overgav seg uten kamp (i 978), fordi han selv plutselig døde i 976. Det ble i lang tid etterpå skumlet om at han var blitt snikmyrdet, men det synes vesentlig mer sannsynlig at hans høye alkoholinntak var årsaken. Snikmordlegenden synes være rene spekulasjoner utløst av avviket i den «arvefølgen» som fulgte: Det var ikke Taizus sønn som skulle overta som neste keiser, men hans yngre bror.
Hans mausoleum er i gravkomplekset for det nordlige Song i Gongyi.
Referanser
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Roland Habersetzer: Bubishi – An der Quelle des Karatedô. Palisander Verlag, 3. Auflage 2009, ISBN 978-3-938305-00-3. Mit einer Analyse der "32 Formen des Kaisers Song Taizu" (die ursprünglichen Techniken des Tàizǔ Chángquán) durch die Kampfkunstexperten Ōtsuka Tadahiko und Maik Albrecht.
- Jacques Gernet: Die chinesische Welt. Frankfurt am Main 1997, ISBN 3-518-38005-2.
- Denis Twitchett, Paul Jakov Smith (utg.): The Sung Dynasty and its Precursors, 907–1279, Part 1 (= Cambridge History of China 5). Cambridge University Press, Cambridge 2009.