Abaoji

Abaoji
Født		872
Død		6. sep. 926
Beskjeftigelse		Aristokrat
Embete		Keiser av Kina (Liaodynastiet, 916–926)
Ektefelle		Shulü Ping Xiao Shi
Far		Yelü Sala
Mor		Empress Dowager Yaonian Yanmujin
Søsken		6 oppføringer Yelü Lage Yelü Diela Yelü Yindidan Yelü Anduan Yelü Su 余卢睹姑
Barn		Yelü Bei Taizong Yelü Zhigu Yelü Lihu Yelü Yaliguo
Nasjonalitet		Liao-dynastiet
Gravlagt		Zuling Mausoleum
Abaoji på Commons

Liao Taizu eller Abaoji (kinesisk: 耶律阿保機, pinyin: Yēlǜ Ābǎojī; født 872, død 9. september 962) var høvding av yilastammen innen khitanfolket, som på hans tid befolket den nordøstlige del av dagens Indre Mongolia. Yilaene var en nomadisk gruppe som sannsynligvis talte et proto-mongolsk språk.

Liv og virke

Veien til makt

Abaojis vei til makten var ikke ulik den som før ham den første tuobakeiseren Tuoba Gui hadde tatt og som Djenghis Khan skulle ta. På den tiden var hans klan av stadig større betydning, skjønt den ikke var den ledende blant khitanerne. Abaoji brukte første del av sitt voksne liv til å vinne stadig mer støtte, og til å nedkjempe motstandere innen den løse khitan-konføderasjonen. Slik ble han leder for khanens kongelige garde før han var fylt 30 år.

Høvding

I 901 ble han valgt til stammens høvding. Ikke lenge etter ble han yuyue, det vil si khanens nestkommanderende. I 907, på det møte for khitanernes adel som ble gjennomført hvert tredje år (omtrent tilsvarende mongolenes khuriltai) ble han selv valgt til khan for khitanerne.

Abaoji fikk slite med en rekke indre uroligheter og opprør, blant annet et ledet av hans egen onkel og yngre brødre, særlig når han var opp til gjenvalg som khan. Han klarte å avverge alle angrep ved en blanding av brutal undertrykkelse, dyktig manøvrering, ytre vold og falske tilbaketrekninger. Abaoji var allerede godt fortrolig med det kinesiske språk, og gjorde bruk av et kinesisk-inspirert politisk system for å sikre seg permanent makt og etablere et arvelig khandømme.

Keiser

Han utropte seg til keiser, antagelig så tidlig som i 916, og begynte å regjere på kinesisk maner, som keiser Taizu. Han utropte også sin eldste sønn til tronfølger, i pakt med den kinesiske primogeniturregel, og som brudd med kappestriden om ledervervet blant khitanadelen. Han fremmet sinifiseringen av sin stamme og foranlediget buddhistiske, daoistiske og konfucianske klostre og templer - det første konfucianske tempel blant khitanerne var hans verk. Han grunnla en rekke byer, som for eksempel Shangjing, hvis ruiner befinner seg i prefekturet Chifeng. Han flyttet i 918 også hovedstaden Dongjing til hovedstaden av Bohairiket, og utbygget befestningene av denne.

Abaoji forordnet en «storskrift» for det khitanske språk, noe som ble promulgert i 920. Denne siniforme skrift var vanskelig i bruk, så han fikk sin lillebror til å utvikle en «småskrift», som var syllabisk og adaptert fra det tyrkiske uighurske alfabet. Abaoji utviklet et todobbelt regjeringssystem, ett for sine nomadiske undersåtter, og et annet for det voksenda abntall hankinesere (etniske kinesere) i hans herrskapsområde.

Til tross for stadige større og mindre skjermytsler klarte Abaoji å bevare en sameksistens med krigsherrene i det nordlige Kina. Etter at han hadde konsolidert sin makt klarte han å utvide sitt territorium, for det meste på bekostning av dets nomadiske naboer i nord og i vest. Men før han kunne vende sin oppmerksomhet mot sør, døde han den 6. september 962.

Han annen sønn Déguāng (ikke den han selv hadde tenkt seg, men den mer militært orienterte nestemann) overtok som khan, og ble grunnleggeren av Liao-dynastiet, med Beijing som en av side hovedsteder.

Litteratur

• Dupuy, R. Ernest; Dupuy, Trevor N. (1986). The Encyclopedia of Military History from 3500 B.C. to the Present (2nd Revised utg.). New York, NY: Harper & Row, Publishers. ISBN 0-06-011139-9. 
• Ebrey, Patricia Buckley (1996). The Cambridge Illustrated History of China. Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 0-521-66991-X. 
• Hoiberg, Dale H., red. (2010). «A-pao-chi». Encyclopædia Britannica. I: A-Ak - Bayes (15th utg.). Chicago, IL: Encyclopædia Britannica, Inc. ISBN 978-1-59339-837-8. 
• Mote, F. W. (2003). Imperial China: 900–1800. Harvard University Press. ISBN 978-0674012127. 
• Roberts, J. A. G. (2011) [1999]. A History of China. Palgrave Essential Histories (3rd utg.). New York, NY: Palgrave McMillan. ISBN 978-0-230-24984-4. 
• Tanner, Harold M. (2009). China: A History. Indianapolis, IN: Hackett Publishing Company, Inc. s. 202–205. ISBN 978-0-87220-915-2. 
• Wittfogel, Karl August; Fêng, Chia-shêng (1949). History of Chinese Society: Liao, 907-1125. American Philosophical Society.