Hopp til innhold

Wales’ herrelandslag i rugby union

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Wales' herrelandslag i rugby union
ForbundWelsh Rugby Union
LandslagstrenerWayne Pivac
KallenavnThe Red Dragons
HjemmebaneMillennium Stadium, Cardiff
Hjemmedrakt
Bortedrakt
Verdensmesterskap
Deltakelser9/9 (første i 1987)
Resultat
3.-plass (1987)
Infoboks sist oppdatert:
3. november 2020

Wales' herrelandslag i rugby union (walisisk: Tîm rygbi'r undeb cenedlaethol Cymru) representerer Wales i internasjonale rugby union-turneringer.

De konkurrerer hvert år Seksnasjonersturneringen med England, Frankrike, Irland, Italia og Skottland. Wales har vunnet Seksnasjoners og forløperen 26 ganger, noe som er delt førsteplass med England. Wales' siste mesterskapsseier kom i 2013. De deltar også i Verdensmesterskapet i rugby hvert fjerde år. International Rugby Board (IRB) anser Wales som en Tier One rugbynasjon.

Det nasjonale forbundet, Welsh Rugby Union (WRU), ble etablert i 1881, det samme året som Wales spilte sin første internasjonale kamp mot England. Wales' resultater i Home Nations Championship (nå Seksnasjonersturneringen) ble stadig bedre, og de opplevde sine første gylne år mellom 1900 og 1911. De spilte mot New Zealand, kjent som All Blacks, først gang i 1905, da de slo dem 3–0 i en sagnomsust kamp på Cardiff Arms Park. Walisisk rugby slet mellom første og andre verdenskrig, men opplevde en ny gullalder mellom 1969 og 1980 da de vant Seksnasjonersturneringen åtte ganger (inkludert 3 delte seire).

De spilte i det første Verdensmesterskapet i rugby i 1987, hvor de oppnådde sitt beste resultat noen sinne med en tredjeplass. Etter at rugby ble en profesjonell idrett i 1995, var Wales vertsskap for VM i 1999, og i 2005 vant de for første gang siden 1978 mot alle de andre lagene i Seksnasjonersturneringen (Grand Slam). De gjentok bedriften i 2008 og 2012, dette ble den ellevte gangen i historien de klarte det. Bedriften i 2005 var første gang et lag klarte bedriften med flere borte- enn hjemmekamper. Grand Slam-seieren i 2012 var Wales' tredje på 7 år, noe som var en tangering av det legendariske laget fra 1970-årene, som vant tre ganger mellom 1971 og 1978. Wales ble også nummer fire i Verdensmesterskapet i rugby i 2011.

Hjemmebanen deres er Millennium Stadium, som ble ferdig i 1999 som erstatning for National Stadium på Cardiff Arms Park. Ti tidligere walisiske spillere har blitt innlemmet i International Rugby Hall of Fame, og fem er innlemmet i IRB Hall of Fame.

Historie

[rediger | rediger kilde]
Wales' lag i 1905 som slo New Zealand

Rugby slo rot i Wales i 1850, da teologen Rowland Williams ble viserektor ved St David's College, Lampeter, der han innførte sporten. Den første walisiske klubben, Neath RFC ble dannet i 1871.

Tidlige år (1881–1892)

[rediger | rediger kilde]

Wales spilte sin første internasjonale kamp 19. februar 1881; de spilte mot England, og tapte med syv goals, en drop goal og seks tries mot null (8–0). 12. mars 1881 ble det walisiske nasjonale forbundet, Welsh Rugby Union dannet på The Castle Hotel i Neath.[1] To år senere ble Home Nation Championship (senere kjent som Seksnasjonersturneringen første gang spilt, uten at Wales vant noen av sine kamper.[2] Men rugby-spillet utviklet seg i Wales, og i 1890-årene hadde Wales utviklet the four three-quarters-formasjonen. Denne formasjonen – med syv backer og åtte forwarder, i stedet for seks backer og ni forwarder – revolusjonerte sporten og ble etter hvert innført nesten universelt internasjonalt og på klubbnivå.

De første gyldne år (1893–1913)

[rediger | rediger kilde]

Med sin "four three-quarter"-formasjon ble Wales Home International Champions for første gang i mesterskapet i 1893; samtidig vant de også den såkalte Triple Crown ved å slå de tre andre lagene på De britiske øyer.[3] Wales vant mesterskapet neste gang i 1900, noe som markerte starten på de 'gyldne år' i walisisk rugby som kom til å vare til 1911.[4] De vant Triple Crown to ganger til i mesterskapene i 1902 og i 1905, og ble nummer to i 1901, 1903 og 1904.[2]

Fra kampen der Wales slo New Zealand i 1905

Sent i 1905 møtte Wales New Zealands All Blacks på Cardiff Arms Park. New Zealand (senere kjent som The Original All Blacks) var ubesiret på sin turne på De britiske øyer, de hadde allerede slått England, Irland og Skottland i tre kamper før de møtte Wales.[5] Før kampen utførte All Blacks en haka, en maorisk tradisjonell dans, mens publikum på 47 000 svarte med den walisiske nasjonalsangen – Hen Wlad fy Nhadau ("Land of Our Fathers") – som var den første gangen en nasjonalsang hadde blitt sunget før en sportsbegivenhet.[5] Wales' wing Teddy Morgan scoret først og gav Wales en 3-0 ledelse, men sener i kampen mente New Zealands Bob Deans han hadde scoret en try, men den ble dratt tilbake bak linjen før dommeren kom fram. Dommeren dømte en scrum til Wales og stillingen var uforandret; Wales vant 3–0.[6] Tapet var All Blacks' eneste tap på de 35 kampene de spilte i løpet av turneen.

I 1906 vant Wales igjen the Home Championship,[2] senere samme år spilte de mot det sørafrikanske landslaget, the Springboks for første gang. Det var ventet at Wales skulle slå sørafrikanerne, men i stedet var det Sør-Afrika som dominterte og vant til slutt 11–0.[7][8] To år senere, den 12. desember 1908, spilte Wales sin første kamp mot Australias landslag, the Wallabies, og slo dem 9–6.[9]

I Home Nations-mesterskapet i 1909, vant Wales mesterskapet og i 1910 vant de det aller første Five Nations Championship – da Frankrike var med for første gang. I femnasjonersturneringen i 1911, tok Wales den første offisielle Grand Slam-tittelen i rugby ved å vinne alle sine kamper i turneringen; Frankrike ble kraftig slått av Wales på St Helens i 1910 (49–14) og Ivor Morgan scoret to tries i kampen. Det skulle gå nesten førti år før de vant en Grand Slam igjen.[2] Englands seier over Wales i Cardiff i femnasjonersturneringen i 1913 var Wales' første hjemmetap mot en av de andre Home Nations siden 1899, og deres første hjemmetap mot England siden 1895.[10] Den første verdenskrig begynte i 1914 og det ble ikke spilt rugby så lenge krigen varte.

Etterkrigsårene (1920–1968)

[rediger | rediger kilde]
Irland mot Wales (illustrasjon fra 20-årene)

Årene etter første verdenskrig var en nedgangstid for walisisk rugby. Fyrstedømmet ble truffet av nedgangstider i industrien, og det rammet Sør-Wales spesielt hardt. De internasjonale resultatene til Wales i 1920-årene speilet de økonomiske forholdene: av sine 42 kamper, vant de bare 17 og spilte tre uavgjort.[11] En halv million mennesker emigrerte fra Wales for å finne arbeid andre steder under depresjonen;[12] dette inkluderte mange walisiske rugbyspillere.[13] Mellom 1923 og 1928 klarte Wales bare syv seire – fem av dem mot Frankrike. Men til og med Frankrike klarte å slå Wales det tiåret; de tok sin første seier mot Wales i 1928.[14] Walisisk laguttak på den tiden reflekterte de urolige forholdene i midten av 1920-årene. I 1924 ble 35 forskjellige spillere tatt ut til Wales' fire kamper, med forskjellig kaptein for hver kamp; det var bare Edward Watkins som back og Charlie Pugh som forward, som spilte alle fire kampene.[11]

Starting An Attack: maleri av kampen mellom England og Wales på Twickenham i 1931

En revitalisering av både økonomien og rugby union fulgte i 1930-årene og, i 1931 vant Wales sitt første mesterskap på ni år. Det året beholdt Wales for første gang siden første verdenskrig, den samme lagoppstillingen i to påfølgende kamper mot England og Skottland.[15] Så, i 1933, anført av Watcyn Thomas, slo Wales England på Twickenham.[16] I 1935 slo Wales de turnerende All Blacks med 13–12, med Haydn Tanner som debutant. Selv om Five Nations Championship ikke ble spilt under annen verdenskrig,[17] spilte Wales en veldedighetskamp for Røde Kors mot England i Cardiff i 1940, som Wales tapte 18–9[18]

Etter annen verdenskrig spilte Wales kamp mot et lag med spillere fra New Zealands hær (the Kiwis) i 1946, som Wales tapte 11–3.[19] Femnasjonersturneringen startet opp igjen i 1947, da Wales delte seieren med England. Selv om Wales gikk på sitt første hjemmetap mot Frankrike i 1948,[20] vant de sin første Five Nations Grand Slam siden 1911 i 1950. Året etter tapte de mot et turnerende sørafrikansk lag med 6–3 selv om de dominerte i line-outs.[21] De oppnådde enda en Grand Slam i 1952, fulgt av en seier 13–8 over All Blacks i 1953. I 1954 ble den siste internasjonale kampen spilt på St Helens i Swansea (som hadde vært walisisk internasjonal arena fra 1882) og Cardiff Arms Park ble offisielt den nye hjemmebanen til det walisiske laget.[22] Wales vant femnasjonersturneringen igjen i 1956, men de skulle ikke komme til å ta neste tittel før i 1964, og det var ikke før i 1965 de tok seieren alene.

Wales gjennomførte sin første oversjøiske turne i 1964, da de spilte flere kamper og en test mot Sør-Afrika.[23] De tapte testkampen mot Sør-Afrika i Durban 24–3, deres største tap på 40 år.[24] Under WRUs årsmøte samme år, sa den avgående presidenten i WRU D. Ewart Davies at «it was evident from the experience of the South African Tour that a much more positive attitude to the game was required in Wales ... Players must be prepared to learn, and indeed re-learn, to the absolute point of mastery, the basic principles of Rugby Union football.»[25] Dette startet en revolusjon innen trening. Trenerkomiteen i WRU – som ble etablert i slutten av 1950-årene – ble gitt i oppgave å forbedre kvaliteten i treningsarbeidet, og i januar 1967 ble Ray Williams utnevnt til Coaching Organiser.[26] Den første landslagstreneren, David Nash, ble utnevnt i 1967 for å lede Wales den sesongen, men trakk seg da WRU nektet ham å være med Wales turneen deres i Argentina i 1968.[27] Etter hvert endret WRU sin avgjørelse og utpekte Clive Rowlands til å være med på turneen som trener. Av seks kamper, vant Wales tre, spilte to uavgjort og tapte en.[28]

Vanskelige år (1980–2003)

[rediger | rediger kilde]

I 1980, det året WRU kunne feire sitt hundreårsjubileum,[29] tapte Wales mot All Blacks i Cardiff med 23–3 etter at All Blacks scoret fire tries mot nil.[30] Wales vant to kamper i hver av femnasjonersturneringene mellom 1980 og 1986,[2] og i 1983 ble de overraskende nesten slått av Japan, men vant 29–24 i Cardiff.[31] I 1984, slo Australia Wales 28–9 på Cardiff Arms Park. Dette var kampen der det ble scoret mest poeng mot Wales i Cardiff av et lag utenom the Five Nations. Australia fortsatte seiersrekken og vant sin første Grand Slam.[32]

Selv om de bare vant en kamp i femnasjonersturneringen i 1987 var Wales fremdeles et lag å regne med da de samme år spilte VM for første gang. Etter å ha slått England i kvartfinalen, skulle Wales spille mot vertene All Blacks. Selv om All Blacks vant 49–6, slo Wales Australia i kampen om tredjeplassen.[33] Året etter vant Wales Triple Crown for første gang siden 1979, men mange tap i en turne til New Zealand senere samme år ble slutten på karrieren for mange walisiske spillere, siden mange gikk over til rugby league.[29]

I 1990 tapte Wales for første gang alle kampene sine i femnasjonersturneringen, og i 1991 unngikk de såvidt samme skjebne ved å få et poeng for å spille uavgjort mot Irland på Cardiff Arms Park. Under VM i 1991 tapte Wales sin første gruppekamp mot Samoa. Senere slo de Argentina, men tapte stort mot de senere verdensmesterne Australia og ble dermed slått ut før kvartfinalene.[34] Etter at de vant to femnasjonserkamper i 1992, og en i 1993, vant Wales mesterskapet i 1994 på poengforskjell over England.[2]

Under VM i 1995, etter å ha slått Argentina 23–18, slo Wales Japan overlegent, men tapte mot New Zealand, slik at de måtte slå Irland for å komme til kvartfinalen. Wales tapte 24–23[35] og mislyktes dermed i å kvalifisere seg for annen, noe som førte til at Kevin Bowring ble Wales' første profesjonelle trener da han erstattet Alex Evans det året.

Wales' prestasjoner forbedret seg med utnevnelsen av Graham Henry som trener i 1998, samtidig som flere spillere kom tilbake fra rugby league. Henry ledet Wales til en rekordrekke med ti seire på rad,[36] inkludert Wales' første seier noen sinne over daværende verdensmestere Sør-Afrika, med 29–19 i åpningskampen på Millennium Stadium, og fikk kallenavnet «the great redeemer» av walisiske media.[37] Som vertskap for VM i 1999, kvalifisert Wales seg til kvartfinalen for første gang siden 1987, men tapte 9–24 mot de senere mesterne Australia.[38] Tap mot Argentina og Irland i 2001 og 2002 førte til Henrys avgang i februar 2002, hans assistent Steve Hansen tok over.[36] Påfølgende tap førte til den kanskje største omveltningen noen sinne i 2003. I VM i 2003, scoret Wales fire tries da de tapte 53–37 mot New Zealand og tapte også (28–17) mot de senere mesterne, England, i sin kvartfinale, selv om de slo dem med tre tries mot en.[39]

Tilbakekomsten (2004–nåtid)

[rediger | rediger kilde]
Michael Owen tar en såkalt line-out.

Wales, trent av Mike Ruddock, vant sin første Grand Slam i seksnasjonersturneringen i 2005. De startet med å vinne 11–9 over England på Millennium Stadium, takket være en langdistansestraffe fra Gavin Henson. Etter en 38–8-seier over Italia, skulle Wales spille mot Frankrike, og lå under 15–6 ved halv tid. Wales kjempet seg tilbake i andre halvdel og vant 24–18, i en kamp som var en av de mest spennende i årets turnering. Wales slo Scotland borte (46–22) og spilte sin siste kamp mot Irland på et fullsatt Millennium Stadium. Wales' 32–20-seier gav dem deres første mesterskapstittel siden 1994, og deres første Grand Slam siden 1978.[40] 41–3-tapet mot All Blacks på Millennium Stadium senere samme år var deres største tap på walisisk jord.[41] Det ble etterfulgt av en ettpoengs seier over Fiji, deretter et tap mot Sør-Afrika, og til slutt en seier over Australia.[42]

14. februar 2006, midtveis i seksnasjonersturneringen, trakk Mike Ruddock seg som hovedtrener for Wales av familieære årsaker.[43] Scott Johnson tok over som midlertidig trener for resten av kampene, og Wales ble til slutt nummer fem i mesterskapet i 2006 før Gareth Jenkins ble utnevnt til ny hovedtrener 27. april.[44] 10. mai 2007, bestemte Wales og Australia seg for å feire 100 år med Test rugby mellom de to landene med å innstifte James Bevan Trophy.[45] Det er oppkalt etter den australskfødte walisiskoppvokste mannen som var den første kapteinen på det walisiske laget; Australia vant serien 2–0.

Fremgangen stoppet opp litt under VM i 2007, da Wales ikke klarte å komme videre fra grunnspillet etter å ha tapt mot Fiji.[46] Trener Gareth Jenkins mistet senere jobben,[47] og Warren Gatland, en nyzealander og tidligere spiller på All Black, ble utnevnt til Wales' nye hovedtrener 9. november 2007. Han hadde tidligere vært trener for provinslaget i Waikato.[48] Hans første kamp som trener var Wales' første kamp i seksnasjonersturneringen i 2008 mot England på Twickenham. England var favoritter og ledet med 13 poeng ved halv tid, før Wales kjempet seg tilbake og vant 26–19 – deres første seier på Twickenham siden 1988. Wales fortsatte ubeseiret gjennom turneringen og vant sin andre Grand Slam på fire mesterskap etter å ha slått Frankrike 29–12 på Millennium Stadium. Wales ga bare fra seg to tries i hele turneringen, som var halvparten av den forrige rekorden på fire tries som England ga fra seg i seksnasjonersturneringene i både 2002 og 2003.[49]

I såkalte test-kamper på slutten av 2008, ble Wales slått av både New Zealand og Sør-Afrika, men vant over Canada og Australia. Wales' 21–18-seier over Australia gjorde at de var den eneste nasjonen fra den nordlige halvkule som slo et lag fr Tri-Nations i 2008, og førte dem først opp på femteplass på verdensrankingen og senere til fjerdeplass. Wales mislyktes i å forsvare mesterskapstittelen i seksnasjonersturneringen i 2009 etter å ha tapt 17–15 mot Irland den siste dagen. Tapet ga Irland Grand Slam, Wales ble nummer fire på poengforskjell til tross for sine tre seire.

Under verdensmesterskapet i 2011, slo Wales Fiji, Namibia og Samoa, og tapte knepent mot Sør-Afrika i de innledende kampene. I kvartfinalen møtte de Irland, og slo dem 22–10, og nådde dermed semifinalen for første gang siden 1987. I semifinalen tapte de så knepent som overhodet mulig, med 9–8 mot France etter at kapteinen Sam Warburton fikk rødt kort i det 18. minutt.[50]

17. mars 2012, tok Wales sin tredje Grand Slam i seksnasjonersturneringen på åtte år, med en 16–9-seier over Frankrike på the Millennium Stadium.[51] Seieren over France ble av mange sett på som den perfekte revansje etter det knepne tapet i VM-semifinalen.[52] Etter Grand Slam-seieren i 2012, tapte Wales 8 kamper etter hverandre (4 mot Australia), inkludert 5 hjemmetap på rad. Tapsrekka ble brutt i 2. runde av seksnasjonersturneringen i 2013, da Wales slot Frankrike 16–6 i Paris. I kampen mot Skottland 9. mars 2013, oppnådde Wales en rekord med fem påfølgende borteseire i seksnasjonersturneringen. Wales forsvarte tittelen etter å ha slått England i den siste kampen med rekordmarginen 30–3.[53] Dette var første gang Wales klarte å forsvare tittelen siden seirene i mesterskapene i 1978/1979.

Deltagelse i Rugby-VM

[rediger | rediger kilde]

Rød firkant markerer at de var vertsnasjon

År Runde Plass Kamper Vunnet Uavgjort Tap Poeng for Poeng mot
New Zealands flaggAustralias flagg 1987 Bronsefinale 3 6 5 0 1 126 104
Englands flaggFrankrikes flaggIrlands flaggSkottlands flaggWales’ flagg 1991 Gruppespill - 3 1 0 2 32 61
Sør-Afrikas flagg 1995 Gruppespill - 3 1 0 2 89 68
Wales’ flagg 1999 Kvartfinale - 4 2 0 2 127 95
Australias flagg 2003 Kvartfinale - 5 3 0 2 149 126
Frankrikes flagg 2007 Gruppespill - 4 2 0 2 168 105
New Zealands flagg 2011 Bronsefinale 4 7 4 0 3 228 74
Englands flagg 2015 Kvartfinale - 5 3 0 2 130 85
Japans flagg 2019 Bronsefinale 4 7 5 0 2 189 147
Totalt 9/9 0 Titler 44 26 0 18 1238 865

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Historical Rugby Milestones 1880s». rugbyfootballhistory.com. Besøkt 4. juni 2014. 
  2. ^ a b c d e f «6 Nations History». rugbyfootballhistory.com. Besøkt 4. juni 2014. 
  3. ^ «Six Nations History». 6-nations-rugby.com. Arkivert fra originalen 17. juni 2008. Besøkt 4. juni 2014.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 17. juni 2008. Besøkt 4. juni 2014. 
  4. ^ Andrews, David (1991). «Welsh Indigenous! and British Imperial?–Welsh Rugby, Culture, and Society 1890–1914». Journal of Sport History. 18 (3). 
  5. ^ a b «The 1905/06 'Originals'». rugbymuseum.co.nz. Arkivert fra originalen 26. mars 2013. Besøkt 4. juni 2014.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 10. september 2012. Besøkt 4. juni 2014. 
  6. ^ «7th All Black Test: 83rd All Black Game». allblacks.com. Besøkt 4. juni 2014. 
  7. ^ Davies, Sean (28. september 2006). «Mighty Boks: South African rugby». bbc.co.uk. Besøkt 4. juni 2014. 
  8. ^ «Wales vs South Africa > Games Played». rugbydata.com. Arkivert fra originalen 20. mars 2012. Besøkt 4. juni 2014. 
  9. ^ Davies, Sean (22. september 2005). «Wallaby wonders: Aussie rugby». bbc.co.uk. Besøkt 4. juni 2014. 
  10. ^ Smith (1980), p. 198.
  11. ^ a b Smith (1980), p. 204.
  12. ^ Richards (2006), p. 123.
  13. ^ Richards (2006), p. 124.
  14. ^ Richards (2006), p. 126.
  15. ^ Smith (1980), p. 262.
  16. ^ Richards (2006), p. 135
  17. ^ France was readmitted into international rugby union following the Home Nations Championship in 1939.
  18. ^ Richards (2006), p. 46.
  19. ^ McLean (1969), p. 147.
  20. ^ Potter (1961), p. 99.
  21. ^ Smith (1980), p. 344.
  22. ^ Smith (1980), p. 349.
  23. ^ Smith (1980), p. 368.
  24. ^ «World Rugby 1951 – Date». rfu.com. Arkivert fra originalen 3. februar 2014. Besøkt 5. juni 2014.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. februar 2014. Besøkt 5. juni 2014. 
  25. ^ Smith (1980), p. 369.
  26. ^ Morgan, Leighton; Fleming, Scott (2003). «The Development of Coaching in Welsh Rugby Union Football» (PDF). Football Studies. 6 (2): 39–51. Arkivert fra originalen (PDF) 5. mars 2012. Besøkt 5. juni 2014. 
  27. ^ Smith (1980), p. 389.
  28. ^ Smith (1980), p. 393.
  29. ^ a b Davies, Sean (13. november 2004). «All Black magic: New Zealand rugby». bbc.co.uk. Besøkt 6. juni 2014. 
  30. ^ «191st All Black Test: 792nd All Black Game». allblacks.com. Besøkt 6. juni 2014. 
  31. ^ Davies, Sean (12. februar 2007). «Eastern Promise: Japanese rugby». bbc.co.uk. Besøkt 6. juni 2014. 
  32. ^ «Historical Rugby Milestones 1980s». rugbyfootballhistory.com. Besøkt 6. juni 2014. 
  33. ^ «1987 Rugby World Cup Results». worldcupweb.com. Arkivert fra originalen 25. juli 2008. Besøkt 6. juni 2014.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. juni 2012. Besøkt 6. juni 2014. 
  34. ^ «1991 Rugby World Cup Results». worldcupweb.com. Arkivert fra originalen 28. desember 2015. Besøkt 6. juni 2014.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. april 2012. Besøkt 6. juni 2014. 
  35. ^ «1995 Rugby World Cup Results». worldcupweb.com. Arkivert fra originalen 6. desember 2016. Besøkt 6. juni 2014.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. april 2012. Besøkt 6. juni 2014. 
  36. ^ a b «Wales Head Coach Archive». wru.co.uk. Arkivert fra originalen . Besøkt 6. juni 2014.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 26. februar 2019. Besøkt 20. april 2019. 
  37. ^ «Henry the "Great Redeemer"». tvnz.co.nz. 6. juli 2005. Arkivert fra originalen 15. oktober 2007. Besøkt 6. juni 2014. 
  38. ^ «1999 Rugby World Cup Results». worldcupweb.com. Arkivert fra originalen 25. juli 2008. Besøkt 6. juni 2014.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. april 2012. Besøkt 6. juni 2014. 
  39. ^ «2003 Rugby World Cup Results». worldcupweb.com. Arkivert fra originalen 25. juli 2008. Besøkt 6. juni 2014.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. april 2012. Besøkt 6. juni 2014. 
  40. ^ Palmer, Bryn (21. mars 2005). «Wonderful Wales exude joy of Six». bbc.co.uk. Besøkt 8. juni 2014. 
  41. ^ «All Blacks step up a Gear to crush Wales». Australian Broadcasting Corporation. 6. november 2005. Besøkt 8. juni 2014. 
  42. ^ «Wales Results Archive». wru.co.uk. Arkivert fra originalen 15. oktober 2007. Besøkt 8. juni 2014.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 15. oktober 2007. Besøkt 8. juni 2014. 
  43. ^ «Ruddock steps down as Wales coach». bbc.co.uk. 14. februar 2006. 
  44. ^ «Wales unveil Jenkins as new coach». bbc.co.uk. 27. april 2006. Besøkt 8. juni 2014. 
  45. ^ «New trophy for Wales v Australia». bbc.co.uk. 10. mai 2007. Besøkt 8. juni 2014. 
  46. ^ «Thomas lifts lid on World Cup woe». iol.ie. 26. oktober 2007. Arkivert fra originalen 13. mars 2008. Besøkt 8. juni 2014.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. mars 2008. Besøkt 8. juni 2014. 
  47. ^ «Lewis explains Jenkins' sacking». bbc.co.uk. 5. oktober 2007. Besøkt 8. juni 2014. 
  48. ^ «Gatland unveiled as Wales coach». BBC Sport. 8. november 2007. Besøkt 8. juni 2014. 
  49. ^ «Wales prove they're Grand masters». Wales On Sunday. 16. mars 2008. Arkivert fra originalen 22. februar 2014. Besøkt 8. juni 2014. 
  50. ^ «Wales 8–9 France». BBC Sport. 15. oktober 2011. Besøkt 8. juni 2014. 
  51. ^ «Wales 16–9 France». Guardian (London). 17. mars 2012. Arkivert fra originalen 4. april 2012. Besøkt 8. juni 2014. 
  52. ^ «Wales 16–9 France». BBC Sport. 17. mars 2012. Besøkt 8. juni 2014. 
  53. ^ «Wales bask in Six Nations title after slamming England in Cardiff rout». The Guardian. 16. mars 2013. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Wales’_herrelandslag_i_rugby_union&oldid=23829826»