Rasebiologi

Rasebiologien på 1800-tallet ble blant annet brukt for å bevise at den hvite, kaukasoide rase var overlegen andre menneskeraser. Denne «vitenskapelige» plansjen fra 1868 forsøker å vise at mørkhudete mennesker er like forskjellig fra hvite som sjimpansene er det.

Dette amerikanske kartet fra 1920 viser «fordelingen av hovedrasene» i verden. Menneskene er delt inn i hvite (rød farge på kartet), brune, gule, svarte (grå farge) og amerikansk-indianske (oransje farge).

Kart som viser hvordan det moderne menneske, Homo sapiens, som art har spredt seg fra Afrika og videre utover i verden. Rød farge angir Homo sapiens sapiens, mens oransje angir neandertalere og grønn tidlige hominider (nærmennesker). Tallene viser hvor lenge siden menneskene først ankom forskjellige områder. Kartet baserer seg på arkeologiske funn og genetiske undersøkelser.

Rasebiologi var en vitenskap som forsket på forskjeller mellom menneskeraser. Rasebiologiens blomstringstid var fra 1800-tallet frem til 1940-årene. I dag er det stor enighet blant biologer om at rasebiologien må betegnes som misbruk av (og ikke som en fagdisiplin innen) biologien.

Grunnen til at rasebiologisk forskning ble forlatt, er fordi det ideologiske og politiske misbruket av resultatene, som resulterte i ufattelige menneskelige lidelser.

Det vitenskapsteoretiske problemet bestod i at rasebiologer ikke satte frem testbare hypoteser, men selektivt lette etter støtte for sine antakelser – antakelser som i sin tur var basert på fordommer og politiske overbevisninger. At de funnene som ble gjort på denne måten, i neste omgang ble brukt til å rettferdiggjøre politikken, gjorde ikke saken bedre.

Rasebiologiens teoretiske fundament kan sies å ha vært sosialdarwinismen, som så dagens lys i Storbritannia i 1860-årene. Dette utløste blant annet den eugeniske forskningen som ble gjennomført i store deler av den vestlige verden i begynnelsen av 1900-tallet. Mens man i USA overveiende omtalte den som eugenikk, ble denne betegnet som rasehygiene i mange europeiske land. Det mest dramatiske eksempelet på rasebiologisk forskning var imidlertid menneskeforsøkene i nazi-Tysklands konsentrasjonsleirer.

Raseforskning i dag

Forskningen som i dag skjer på etniske forskjeller mellom menneskegrupper, har lite til ingenting til felles med 1800- og 1900-tallets rasebiologi, og omtales derfor heller ikke som rasebiologi. Forskningen er i hovedsak genetisk og prøver bl.a. å avdekke menneskeartens evolusjon før og etter at denne utvandret fra opphavsregionen i Afrika. Resultatene kan langt på vei sies å ha avkreftet rasebiologiens grunnantakelse: De genetiske forskjellene mellom etniske menneskegrupper er små. I den grad humangenetikere uttaler seg om politiske konsekvenser, tar de vanligvis eksplisitt avstand fra politisk (mis)bruk av funnene. Tvert imot har enkelte humangenetikere hevdet at det ikke fins noe vitenskapelig grunnlag for rasebegrepet.

Se også

• Rase
• Menneskeraser
• Eugenikk, rasehygiene