Kalkun
| Villkalkun | |||
|---|---|---|---|
_strutting.jpg) Villkalkun, hann
| |||
| Nomenklatur | |||
| Meleagris gallopavo Linnaeus, 1758 | |||
| Populærnavn | |||
| kalkun | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | dyr | ||
| Rekke | ryggstrengdyr | ||
| Klasse | fugler | ||
| Orden | hønsefugler | ||
| Familie | fasanfamilien | ||
| Slekt | kalkuner | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste:[1] | |||
ver 3.1  LC — Livskraftig | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | terrestrisk, åpen skog | ||
| Utbredelse: | Nord-Amerika | ||
 | |||
Kalkun (Meleagris gallopavo) er en hønsefugl i fasanfamilien og inngår i slekten kalkuner, som kun teller to arter. Den andre arten er flekkalkun (M. ocellata). Kalkun er naturlig utbredt i Nord-Amerika, men den domestiserte tamkalkunen har global utbredelse og stor økonomisk betydning som matressurs i mange land.
Biologi
[rediger | rediger kilde]_-_Meleagris_gallopavo,_Occoquan_Bay_National_Wildlife_Refuge,_Woodbridge,_Virginia.jpg)
Villkalkunen er store til meget store fugler som utviser sterk kjønnsdimorfisme, i det hannen blir betydelig større og har ei langt mer praktfull fjærdrakt enn hunnen. Hannen blir cirka 100–125 cm lang og veier typisk 5–11 kg (i snitt 7,6 kg).[2][3] Hunnen blir cirka 76–95 cm lang og veier typisk 2,5–5,4 kg (i snitt 4,26 kg).[2][3] Vingespennet er cirka 125–144 cm, avhengig av kjønn og generell størrelse, mens den praktfulle halen blir 24,5–50,5 cm lang, også avhengig av kjønn og generell størrelse.[4]
Villkalkun er en tung hønsefugl med lange kraftige ben, lang hals og stor vifteformet hale. Vingene dypt buende med rikelig med sekundærfjær, noe som gir godt løft i under vingeslag, for hurtig å komme på vingene. Nebbet er langt og stort til hønsefugl å være. Hode og hals stort sett nakne og har sparsomt med fjær, spesielt ungfugler og høner om vinteren. Kroppsfjærene er metallisk iriserende, mørk hos hanner, lysere hos hunner, med forskjeller mellom underartene. En dusk av grove filamenter (skjegget) henger ned fra det øvre brystet, typisk hos hanner og noen ganger også hos hunner. Tarsi er fjærløs, men hannene har sporer.[5]
Villkalkun foretrekker åpen skog, men kan forekomme i mange ulike habitater så lenge den har både tett vegetasjon for å skjule seg i og åpne områder der den finner næring. Arten har et stort sammenhengende utbredelsesområde i sentrale og østlige USA, og mer spredte bestander finnes i Mexico og vestlige USA. Innførte ville bestander finnes på Hawaii og i Tyskland, Australia og New Zealand.[1]
Matressurs
[rediger | rediger kilde]Kalkuner er et populært jaktbytte, spesielt i Nord-Amerika. I motsetning til sine tamme motstykker, er villkalkuner observante og dyktige flygere. Kalkuner på norske farmer må insemineres kunstig på grunn av avl.[6]
Kalkunoppdrett skal ha begynt i Spania på 1520-tallet.
I Nord-Amerika er det tradisjon å spise kalkun til festmåltidet på Thanksgiving. Høsttakkefesten ble innført som en nasjonal høytidsdag i USA av president Lincoln i 1863. Den skulle minne om pilegrimsfedrene som kan ha feiret på samme måte i 1621. Selv om villkalkun var tilgjengelig der de første engelske kolonistene slo seg ned, ble skikken med kalkun som hovedrett vanlig først etter 1850-tallet.[7] Thanksgiving er i dag den eneste fridagen for alle i USA.
Det var kalkunhold i Christiania allerede i 1648. Da solgte Birgitte Olsdatter i Pipervika tre kalkunske hanner til Hannibal Sehested i forbindelse med hyllingen av Frederik 3.[8]
Bronsekalkun er den tamkalkunen som har eksistert lengst i Norge. Den fantes her i landet allerede på 1700-tallet, og det fantes offentlige avlsstasjoner for bronsekalkun fra 1920 og til utpå 1960-tallet. I motsetning til andre kommersielle raser er bronsekalkunen fremdeles i stand til å formere seg naturlig, og kalkunhøna kan legge opptil 70 egg per år.
I dag er bronsekalkunen lite utbredt i Norge, og de fleste individene stammer fra samme oppdretter. Det har blitt satt igang et registreringsarbeid i 2001 med tanke på et eventuelt bevaringstiltak.
Kalkun som mat
[rediger | rediger kilde]Kalkun brukes helstekt eller stekt i mindre stykker som mat, både som pålegg og som middag. Som middag er den i Norge spesielt knyttet til jul og nyttår.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b BirdLife International (2018). «Meleagris gallopavo». The IUCN Red List of Threatened Species: e.T22679525A132051953. doi:10.2305/IUCN.UK.2018-2.RLTS.T22679525A132051953.en.
- ^ a b CRC Handbook of Avian Body Masses by John B. Dunning Jr. (Editor). CRC Press (1992), ISBN 978-0-8493-4258-5.
- ^ a b CRC Handbook of Avian Body Masses, 2nd Edition by John B. Dunning Jr. (Editor). CRC Press (2008), ISBN 978-1-4200-6444-5.
- ^ Biddle, Tami Davis (2002). Pheasants, Partridges, and Grouse: A Guide to the Pheasants, Partridges, Quails, Grouse, Guineafowl, Buttonquails, and Sandgrouse of the World (Princeton Field Guides). Princeton University Press. ISBN 978-0691089089.
- ^ McRoberts, J. T., M. C. Wallace, and S. W. Eaton (2020). Wild Turkey (Meleagris gallopavo), version 1.0. In Birds of the World (A. F. Poole, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.wiltur.01
- ^ Dean Basic (16.10.2017). «Vitenskapskomiteen for mat og miljø». Besøkt 15.01.2021.
- ^ Ethan Trex 2013: Why We Eat What We Eat On Thanksgiving
- ^ Riksarkivet, Riksarkivaren skriftserie 23, Dokumentene forteller, side 16.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) kalkun i Encyclopedia of Life
- (en) kalkun i Global Biodiversity Information Facility
- (no) kalkun hos Artsdatabanken
- (en) kalkun hos Fauna Europaea
- (en) kalkun hos Fossilworks
- (en) kalkun hos ITIS
- (en) kalkun hos NCBI
- (en) Kategori:Meleagris gallopavo – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Meleagris gallopavo – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Meleagris gallopavo – detaljert informasjon på Wikispecies
