Vagantviser
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. |
Vagantviser er dikt og sanger som ble dikta av middelalderens omstreifende vaganter, det vil si studenter som vandra mellom de ulike europeiske universitetene. Det var særlig på tyskspråklig område at vagantvisene hadde sin blomstringstid på 1100- og 1200-tallet. I stil og stemning spenner de fra det høystemt poetiske til burleske og folkelige tekster. Piker, vin og terningspill er gjennomgangsmotiver i vagantdiktninga.
De fleste bevarte tekstene er på latin, men det er også bevart mange tekster på folkespråket. De fleste tekstene har ukjent forfatter. Det store navnet i vagantdiktninga er Arkipoeta («erkepoeten»), som en kjenner ti dikt av. Bak pseudonymet skjuler det seg en person som har studert i blant annet Pavia og Salerno, og som i en periode har oppholdt seg i nærheten av Fredrik Barbarossas hoff.
Den største enkeltsamlinga av vagantviser er Carmina Burana, som er blitt vidt kjent etter at Carl Orff satte musikk til noen av tekstene.
Vagantviser nådde også norsk område i middelalderen. Under utgravningene på Bryggen i Bergen ble det funnet en runepinne med bruddstykker av to latinske vagantstrofer. Den ene lyder slik i Sigmund Skards gjendiktning: «Ei har fanga hjarta mitt / der i draum eg vankar / leikar i mi lengting blidt / fyller mine tankar / Sola stig i veldet sitt / heitt mitt hjarta bankar.»