Hopp til innhold

Urtidstre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Urtre»)
Urtidstre
Nomenklatur
Metasequoia glyptostroboides
Hu & W.C. Cheng
Populærnavn
urtre
Klassifikasjon
RikePlanteriket
DivisjonKarplanter
KlasseNakenfrøede planter
OrdenBartrær
FamilieSypressfamilien
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

EN — Sterkt truet

Økologi
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: Kina

Urtre (Metasequoia glyptostroboides) er et sjeldent bartre, som tilhører sypressfamilien. Det vokser vilt bare noen få steder i midtre deler av Kina. Slekten Metasequoia ble beskrevet fra fossiler i 1941, men fire år senere ble den nålevende arten kjent for vitenskapen.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

Det blir opp til 50 meter høyt. Kronen er kjegleformet på unge trær, men blir bred og rund på eldre trær. Unge greiner vokser oppover, men de eldre greinene henger stadig mere, og vokser enten horisontalt eller nedover. Barken er rødbrun og trevlete.

Urtreets blader er spesielle; de myke, lange nålene sitter motsatt i to rekker på grønne skudd, som igjen sitter parvis motsatt på rødbrune skudd. Slik ser bladene mer ut som parflikede løvtreblad enn typiske barnåler. Om høsten skifter bladene og de grønne skuddene farge til rødt og oransje, og felles samlet.

Hannblomstene har rakleform, og hunnblomstene er små og kongleaktige og sitter i grupper ytterst på greinene. Når konglene modnes, blir de 2-3 cm lange, brune og går fra å peke oppover til å henge ned.[2][3][4]

Økologi og utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Urtreet vokste langs elver i dalbunnene i lignende habitater som sumpsypress (Taxodium distichum), men disse områdene er i de siste århundrene gjort om til rismarker. Noen trær vokser på mindre gunstige steder i fuktige raviner i dalsidene. Urtreet dannet ikke rene bestander, og vokste sannsynligvis sammen med løvtrær som lønn, kastanje, poppel, eik, vingenøtt, ambratre og Nyssa. Jorda er leire eller sand som er dannet ved nedbryting av sandstein, og den er svakt sur eller nøytral. Grunnvannsspeilet skifter med årstidene, men ligger aldri dypt. Klimaet kjennetegnes av varme somre og kalde vintre.[1]

Arten er utbredt i midtre deler av Kina: Shizhu i Chongqing, Lichuan og Zhonglu i Hubei, og Longshan og Sangzhi i Hunan. De gjenstående trærne står i kanten av rismarker, og det er vanskelig å skille mellom naturlige og plantede trær. De eldste trærne er rester av den opprinnelige skogen. I 2006 ble det forsøkt å telle alle naturlige, store trær. Flest trær, 5360, ble funnet i Lichuan; i Longshan fant man bare fem trær og i Shizhu 28.[1]

Den største trusselen mot urtreet er befolkningsvekst og habitatødeleggelse. Treet ble tidligere brukt til bygningstømmer og ved, og under Det store spranget på 1950-tallet ble mange trær hugget for å smelte jern. Det er nå forbudt å hugge naturlig voksende trær. Bestandene er sterkt fragmentert, og det er få muligheter for naturlig tilvekst. I IUCNs rødliste er urtre vurdert som sterkt truet.[1]

Oppdagelse og systematikk

[rediger | rediger kilde]

Den japanske paleobotanikeren S. Miki beskrev i 1941 slekten Metasequoia basert på fossiler fra tidlig pliocen funnet på den japanske øya Honshu. Han plasserte også fossiler fra Mandsjuria, Sakhalin og Nord-Amerika i denne slekten.[3]

Samme år fant den kinesiske vitenskapsmannen T. Kan et tidligere ukjent treslag sørøst for Wanzhou uten å samle inn materiale, og i 1944 samlet forstmannen T. Wang inn materiale fra samme sted. Wang trodde først at dreide seg om en art i slekten Glyptostrobus, men etter at materialet ble undersøkt av eksperter i 1945 kunne en fastslå at det dreide seg om en bartreslekt som tidligere var ukjent i Kina. I 1946 ble det sendt to ekspedisjoner til området som fant mange flere trær og samlet inn frø og annet materiale. Den formelle artsbeskrivelsen ble publisert i 1948. Funnet av dette levende fossilet vakte stor oppsikt, og frø ble sendt til botaniske hager rundt i verden.[5][6][3]

Urtreet ble tidligere regnet til sumpsypressfamilien (Taxodiaceae), men genetiske og morfologiske studier viser at denne familien ikke er en naturlig gruppe. Urtre og alle andre arter i sumpsypressfamilien, unntatt skjermtre (Sciadopitys), er derfor flyttet til sypressfamilien (Cupressaceae). De nærmeste slektningene til urtreet er Sequoia og Sequoiadendron.[7]

Planting

[rediger | rediger kilde]

I Kina plantes det flere millioner urtrær hvert år. Treslaget blir også dyrket overalt ellers i tempererte strøk, men det utvikler seg best i områder med varm og fuktig sommer. Nesten alle trær utenom Kina stammer fra frø som ble samlet inn i 1947, og en har problemer med innavlsdepresjon. Urtreet tåler mye luftforurensning og egner seg godt til å plantes langs gater.[3][8]

I Norge kan arten plantes i sørlige kyst- og fjordstrøk. Ett urtre står plantet i vestre del av Botanisk hage i Oslo og ett midt i parken ved den gamle hovedgården.[2][9]

Fossiler

[rediger | rediger kilde]

Omtrent tyve fossile arter er beskrevet, men en regner nå bare tre arter som gyldige: Metasequoia foxii, M. milleri og M. occidentalis. Det er funnet mange fossiler i Nord-Amerika og Eurasia fra tidsrommet tidlig senkritt til overgangen pliocen–pleistocen. I Europa er slekten bare kjent fra paleocen i Skottland og eocen på Svalbard. Metasequoia overlevde i Vest-Sibir og arktisk Canada til sen pliocen og i vestlige Georgia og Japan til sen pliocen–tidlig pleistocen. Utbredelsen ble redusert etter hvert som klimaet ble kaldere og tørrere. I Kina er det er ikke funnet fossiler fra pliocen eller pleistocen.[10][11][12][13]

I paleocen og eocen var klimaet på jorda varmere enn i dag, og det vokste store skoger i Arktis. De største trærne hadde en høyde på 40 m og en stammediameter på 1 m. Lysforholdene var spesielle med lite intenst lys hele døgnet om sommeren og en mørketid der fotosyntese var umulig i mange måneder. Det viktigste treslaget i disse skogene var Metasequoia, og fossiler av slekten er funnet på Svalbard, Grønland og Axel Heibergs land i Canada. Eksperimenter tyder på at slekten tåler midnattssol bedre enn lerk (Larix) og sumpsypress (Taxodium). De to andre bartreslektene vokste også i den høyarktiske skogen og mister i likhet med Metasequoia nålene om vinteren.[14][15][16]

Galleri

[rediger | rediger kilde]
  • Bladverk Foto: Derek Ramsey
    Bladverk
    Foto: Derek Ramsey
  • Høstfarge
    Høstfarge
  • Stamme av urtre i Botanisk hage i Oslo Foto: Erlend Bjørtvedt
    Stamme av urtre i Botanisk hage i Oslo
    Foto: Erlend Bjørtvedt
  • Hannblomster
    Hannblomster
  • Kongle Foto: Wouter Hagens
    Kongle
    Foto: Wouter Hagens
  • Metasequoia occidentalis fra eocen
    Metasequoia occidentalis fra eocen

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d A. Farjon (2013). «Metasequoia glyptostroboides». The IUCN Red List of Threatened Species. doi:10.2305/IUCN.UK.2013-1.RLTS.T32317A2814244.en. 
  2. ^ a b A. Mitchell (1977). Trær i skog og hage. Oversatt av I. Gjærevoll. Tiden. s. 94–95. ISBN 82-10-01282-7. 
  3. ^ a b c d «Metasequoia glyptostroboides». The Gymnosperm Database. Besøkt 15. mai 2018. 
  4. ^ «Metasequoia glyptostroboides». Flora of China. Besøkt 15. mai 2018. 
  5. ^ E.D. Merrill (1948). «Metasequoia, another 'living fossil'» (PDF). Arnoldia. 8 (1): 1–8. ISSN 0004-2633. Arkivert fra originalen (PDF) 9. juni 2015. Besøkt 17. mai 2018. 
  6. ^ E. Nielsen (1952). «Levende fossiler». I G. Gjessing, K. Evang og G. Randers. Vi vet. 4. Oslo: Tiden. s. 1459–1464. 
  7. ^ K. Mao m.fl. (2012). «Distribution of living Cupressaceae reflects the breakup of Pangea». Proceedings of the National Academy, USA. 109 (20): 7793–7798. ISSN 1091-6490. PMC 3356613 Åpent tilgjengelig. PMID 22550176. doi:10.1073/pnas.1114319109. 
  8. ^ «Metasequoia glyptostroboides». Missouri Botanical Garden. Besøkt 15. mai 2018. 
  9. ^ «Urtidstreet – et «levende fossil»». UiO: Naturhistorisk museum. Besøkt 15. mai 2018. 
  10. ^ Y.-J. Liu, C.-S. Li og Y.-F. Wang (1999). «Studies on fossil Metasequoia from north‐east China and their taxonomic implications». Botanical Journal of the Linnean Society. 130 (3): 267–297. ISSN 1095-8339. doi:10.1111/j.1095-8339.1999.tb00523.x. 
  11. ^ R.A. Stockey, G.W. Rothwell og A.B. Falder (2001). «Diversity among taxodioid conifers: Metasequoia foxii sp. nov. from the Paleocene of Central Alberta, Canada». International Journal of Plant Sciences. 162 (1): 221–234. ISSN 1058-5893. JSTOR 10.1086/317914. doi:10.1086/317914. 
  12. ^ B.A. LePage, H. Yang og M. Matsumoto (2005). «The evolution and biogeographic history of Metasequoia». I B.A. LePage, C.J. Williams og H. Yang. The Geobiology and Ecology of Metasequoia. Springer. s. 3–114. ISBN 978-1-4020-2764-2. doi:10.1007/1-4020-2764-8_1. 
  13. ^ S.R. Manchester m.fl. (2009). «Eastern Asian endemic seed plant genera and their paleogeographic history throughout the Northern Hemisphere». Journal of Systematics and Evolution. 47 (1): 1–42. ISSN 1759-6831. doi:10.1111/j.1759-6831.2009.00001.x. 
  14. ^ M. Alejandra Equiza, Michael E. Day og Richard Jagels (2006). «Physiological responses of three deciduous conifers (Metasequoia glyptostroboides, Taxodium distichum and Larix laricina) to continuous light: adaptive implications for the early Tertiary polar summer» (PDF). Tree Physiology. 26 (3): 353–364. ISSN 0829-318X. doi:10.1093/treephys/26.3.353. Arkivert fra originalen (PDF) 16. mai 2018. Besøkt 15. mai 2018. 
  15. ^ K. Birkenmajer og E. Zastawniak (2005). «A new late Palaeogene macroflora from Bellsund, Spitsbergen». Acta Palaeobotanica. 45 (2): 145–163. ISSN 0001-6594. Arkivert fra originalen 31. mars 2016. 
  16. ^ D. Uhl m.fl. (2007). «Fossil leaves as palaeoclimate proxies in the Palaeogene of Spitsbergen (Svalbard)». Acta Palaeobotanica. 47 (1): 89–107. ISSN 0001-6594. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Urtidstre&oldid=24864229»