Hopp til innhold

Tiggermunk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Tiggerorden»)
Giotto: «Frans av Assisi gir sin far alle eiendeler tilbake.» Maleri av Giotto (1266–1337).
Buddhistisk tiggermunk ber om almisser ved Potalapalasset i Lhasa i Tibet 1993.

Tiggermunker eller mendicanter, fra latin mendicare, «tigge», er munker som tilhører ordener hvor fattigdomskravet ikke alene omfattet den enkelte munk, men hele hans munkeorden som sådan. Det var tiggermunkenes kjennetegn var at de ikke var bundet til et bestemt sted. Å gå inn i en tiggerorden vil si å bli opptatt i ordenen, ikke i et bestemt kloster. Det betydde ikke at tiggerordenene var uten klosteranlegg, men munkene ble ofte sendt rundt fra ett kloster til et annet innenfor ordenen.

De viktigste tiggerordener er:

Fattigdom

[rediger | rediger kilde]

Det ble sagt at pave Innocens III drømte at Laterankirken holdt på å styrte i hop for ham, da Dominikus (eller Frans av Assisi) forhindret dette ved å sette skuldrene imot. Denne legenden rommer mye sannhet. På 1200-tallet ble kirken sterk kritisert for sin verdslige innstilling, særlig av katarer og valdensere, da Dominikus og Frans demonstrerte at askese og fattigdomsideal ikke var oppgitt av alle innenfor kirken. De to ikke bare avvæpnet kritikken mot kirken, de skjerpet også kravet til fattigdom, slik at det ikke bare var den enkelte munken, men hans orden som helhet som måtte frasi seg eiendom. Frans av Assisi påla sine ordensbrødre at de ikke fikk motta penger, men skulle tjene sitt daglige brød ved arbeid. Men kunne de ikke det, skulle de ikke skamme seg over å tigge for føden. Hos dominikanerne ble aldri fattigdomsløftet like strengt oppfattet som i fransiskanerordenen, der det kom til bitre stridigheter mellom en streng («spiritualerne» eller fraticelli, italiensk for «småbrødrene») og en mild retning, der sistnevnte mente at ordenen fritt kunne bruke gaver den hadde mottatt, så lenge eiendomsretten ikke var ordenens, men givernes eller kirkens. Slik ble det mulig å samle inn penger til oppføring av store klosteranlegg og kirker. At pavene tok parti for den milde retningen, bidro ikke til å minske den sterke indre spliden dette skapte frem til reformasjonen.[1]

En urban og mobil bevegelse

[rediger | rediger kilde]

I løpet av en femtiårsperiode spredde dominikanerne og fransiskanerne seg over hele kristendommen. Med mange ordenshus («konvent») rundt om, utmerket tiggermunkene seg ved sin mobilitet i kontrast til de eldre munkeordnene - særlig benediktinerne som avla løfte om stabilitas, ikke å forlate sitt kloster. Tiggermunkene bygget ikke klostre ute på landet, men i byene som fra 1100-tallet opplevde en sterk vekst basert på handel og håndverk. I stedet for arbeid på jordegods viet tiggermunkene seg til åndelig arbeid med preken, undervisning og sjelesorg. Kontemplasjon der den enkelte søker sine egen sjels frelse, var ikke deres greie. Tiggermunkene ville hjelpe andre til frelse, og dette sikret dem en rekke privilegier fra pavene. Folk søkte dem for sjelesorg i slik grad at biskoper og prester klaget over at dette ødela for kirken. Tiggermunkene fikk stor innvirkning på byenes religiøse liv, for mange foretrakk å skrifte for en omvandrende tiggermunk fremfor sin egen sogneprest. En særlig kjent folkepredikant var dominikaneren Savonarola.[2]

Dominikus, avbildet i Perugia.

Tiggerordenene gjorde seg raskt gjeldende ved universitetene, ikke bare dominikanerne som fra starten hadde vektlagt studier, men også fransiskanerne, selv om Frans hadde tatt avstand fra den vitenskapen han selv manglet kjennskap til. Middelalderens største lærde var tiggermunker, som dominikaneren Thomas av Aquino og fransiskaneren Duns Scotus. Begge ordener var også misjonerende.[3] Karmelittordenen og til en viss grad også augustinerordenen var mer kontemplative.

Kun hos dominikanerne har verbet «å preke» satt sitt avtrykk i ordenens offisielle navn: ordo praedicatorum, «predikantenes orden». Men mens Dominikus ville vinne kjetterne med ordets makt, endret dette seg da inkvisisjonen ble betrodd dominikanerne.[3]

Striden om jomfru Marias syndfrihet

[rediger | rediger kilde]

Det utviklet seg rundt 1500 en strid mellom dominikanere og fransiskanere om jomfru Maria, der fransiskanerne holdt på at Maria ikke hadde syndet som ufødt, mens dominikanerne mente det motsatte.[4] Til gjengjeld fant teologer blant dominikanere og fransiskanere i Spania og Frankrike hverandre i en ny type antijødisk argumentasjon. Her het det at rabbinernes skrifter hadde avsporet jødedommen og gjort jødene til kjettere overfor sin egen tro. Dermed hadde jøder mistet retten til den beskyttelsen de tidligere hadde hatt, og kunne forfølges på samme måte som kristne kjettere. Luther fulgte dette opp i sin polemikk mot rabbinernes «vranglære».[5]

«Privetstriden» i Bergen

[rediger | rediger kilde]

Håkon Håkonsson og hans sønn Magnus Lagabøter gjorde bruk av dominikanermunker som sendemenn utenlands. Lagabøter brukte også fransiskanere til slike oppdrag. Men selv om dominikanere gjorde det godt i diplomatiet, havnet de i konflikt med lokale geistlige pga de pavelige privilegiene som unndro dem fra biskopens overoppsyn og jurisdiksjon. Det kompliserte saken ytterligere at munkene hadde rett til å utøve samme funksjoner som sogneprestene, som dermed gikk glipp av inntekter. I Bergen utartet konfliktene slik at kannikene i 1247 anla avtreder i skråningen over dominikanerklosteret. Dermed fikk dominikanerne og deres Olavskirke kloakken ned til seg. Eirik Magnusson hadde skjenket dominikanerne allmenningen med tråkket som førte forbi klosteret deres ned til biskopens naust i sjøkanten, og biskopen mente seg derfor berettiget til å bruke tråkket. I kong Eiriks tid hadde kannikene fått igjennom at prester kunne avsettes om de hadde for nær kontakt med dominikanere, og det ble forbudt å tilkalle munkene til sykeleier og å gi dem almisser. Biskop Arne ble bedt om å mekle, men i 1309 hadde han selv et horn i siden på tiggermunkene etter å ha bannlyst byens tyske vintersittere for å ha nektet å betale tiende, bare for å oppdage at de i stedet gikk til fransiskanerne og dominikanerne som biskopen ikke hadde noen myndighet over. Først i biskop Audfinns tid ble saken løst. Dominikanerne fikk da fornyet retten til å preke, motta skriftemål og forrette ved begravelser, men de ble pålagt å be folk om å betale bispekirken dens rettmessige tiende. «Privetstriden» fant også sin løsning, avtredene ble renset, og biskopen fikk adgang til tråkket ned til naustet sitt.[6]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Lorenz Bergmann: Kirkehistorie, bind 1 (s. 197-98), forlaget Haase, København 1973
  2. ^ Lorenz Bergmann: Kirkehistorie, bind 1 (s. 198)
  3. ^ a b Lorenz Bergmann: Kirkehistorie, bind 1 (s. 199)
  4. ^ Uenigheten om jomfru Marias syndfrihet
  5. ^ Toril Haugen: «Ikke bare Luther glede», intervju med Tarald Rasmussen, Apollon nr 3/2017
  6. ^ Audun Hellemann: Kirken mellom de syv fjell (s. 72-73), Flekkefjord 2003, ISBN 82-303-0110-7

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Wikisource (en) Catholic_Encyclopedia_(1913)/Mendicant_Friars – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden