Theodor Westergaard
Theodor Westergaard | |||
---|---|---|---|
Født | 6. des. 1874 | ||
Død | 9. feb. 1941 (66 år) |
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Frelsesarmeen |
Bakgrunn |
Viktige personer |
Theodor Fredrik Westergaard (født 6. desember 1874 i Danmark, død 9. februar 1941) var offiser i Frelsesarmeen, kjent som «Solskinnsgeneralen»[1] etter å ha vært leder i Finland fra 1930 til 1935 og i deretter leder i Norge fra 1935 til hans død i 1941 da han ble etterfulgt av Joachim Myklebust (1874–1955) som kom fra stillingen som leder i Danmark.
Biografi
[rediger | rediger kilde]Westergaard hadde en streng oppvekst som adoptivbarn hos handelsmannen Peder Madsen Westergaard i Nyboder, en forstad til København.[2] Etter en tid som kontorlærling knelte Theodor i 1892 ned ved Frelsesarmeens botsbenk til tross for morens og den avdøde farens motstand. Han ble en hyppig spaltist i Krigsropet og fikk jobb i hovedkvarteret, før han i 1895 ble løytnant og startet på Frelsesarmeens Krigsskole. Sammen med andre offiserer lyktes Westergaard å under mye lokal motstand etablere kontor i Køge og Fredensborg, og ble forfremmet til kaptein og privatsekretær under oberst Johan Ögrim (1853–1938), såvel som korpsleder i Næstved og dernest Odense.
Han ble i 1898 gift med medstudent og offiser Mette Juliane Kathrine Larsen (1876–1946) fra Middelfart i Danmark, og dro til Norge som privatsekretær og tolk for kommandør William Ridstel, i 1900 forfremmet til ensein og i 1902 forflyttet til Trondheim og året etter tilbake til Oslo som leder av Frelsesarmeen Tempelet korps med fulle hus. I Bergener han blant annet tolk for predikanten Samuel Logan Brengle (1860–1936), og blir adjutant og i tre år reisende sekretær for det norske hovedkvarter med ansvar for samaritanarbeid.
Etter en lengre sykdomsperiode ble han aspirantsekretær i Danmark og tolk for ho Lucy Booth-Hellberg (1868–1953), leder for den danske Frelsesarmeen, og i 1911 tolk og ledsager for armeens stifter, han William Booth (1929–1912). I 1912 blir han major, sendt til Island og er æresvakt ved William Booths båre. Så ble han i 1914 nasjonal barne- og ungdomssekretær i Danmark. Fra 1919 var han brigader stasjonert i Oslo som krigsskolesjef, fra 1922 oberstløytnant og fra 1926 divisjonssjef for et trettitall korps i Nottingham og Derby i England. I 1929 får Westegaard ordre som sjefsekretær for Frelsesarmeen i Nederland og blir endog oberst og Nederlands representant i begravelsen til general Bramwell Booth (1856–1929).
Etter tre år i Nederland etterfulgte Westergaard kommandørløytnant R. Gundersen som leder i Finland. Her drev han nødhjelpsarbeid og startet fengselsarbeid. Den siste kongressen Westergaard hadde i Finland ble ledet av general Evangeline Booth (1865–1950). Hans siste oppdrag var å være leder for Frelsesarmeen i Norge fra 1935 til sin død i 1941. Han valgt til formann i Kristenfolkets edruskapsråd (stiftet 1925), døde på Bethanien sykehus og ble begravet fra Calmeyergatens Misjonshus med tusenvis i gatene.
Blant hans sju barn var Kaare Westergaard (1907–1976) norsk leder fra 1962 til 1966 og i Nederland fra 1966 til 1971.[3] En annen sønn, Thorbjørn Westergaard var en tid landssekretær i Den norske sjømannsmisjon.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Norum, Charles (1987). Med kjærlighetens våpen: Frelsesarmeen i Norge 100 år : 1888 - 22. januar - 1988. Oslo: Salvata kristelig forlag. ISBN 8290222262.
- ^ Holm, Henry (1907-1968) (1941). Solskinnskommandøren Th. Westergaard. Oslo: Ansgar.
- ^ Kaare J. Westergaard i Store norske leksikon.