Synd

Synd er et begrep som særlig i de abrahamittiske religionene betegner ugjerninger og overtredelser av religiøst fastsatte regler og normer. Syndefallet i historien om Adam og Eva er den opprinnelige synden og menneskenes første ulydighet mot Gud. Fortellingen har blitt tolket på mange vis, her i form av et fransk, erotisk postkort fra 1910-tallet.

Synd (norrønt: synd) er i religiøs sammenheng en handling som er en overtredelse av Guds lov, det vil si tanker, ord og/eller handlinger som står i et motsetningsforhold til det guddommelige vesen, virkelighet og vilje, det vil si til Guds hellighet. Begrepet synd kan også bli forstått som enhver tanke eller handling som truer det ideelle forholdet mellom den enkelte og Gud. I jainisme, en religion som har forbud mot all slags vold mot alle levende vesener, er synd alt som kan skade mulighetene til jiva (vesen/væren) til å oppnå moksha (øverste frigjøring). Særlig religioner med klare regler og forbud er opptatt av synd. Begrepet er særlig framtredende i jødedommen, kristendommen og islam, men en variant finnes også i for eksempel buddhismen.^{[trenger referanse]} Jødedommen ser på overtredelse av de 613 bud som en synd. Kristendommen betegner synd som en overtredelse av fastsatte regler og normer, og innenfor katolsk kristendom er synden også gradert i alvorlighet: de syv dødssynder. Dødssyndene betegnes som «alvorlige synder», i motsetning til «svakhetssynder», det vil si synd begått på grunn av svakhet, menneskelig ufullkommenhet. Islam ser alt som går imot Allah som synd.

I daglig tale er synd en forgåelse eller en ulovlighet, som i utsagnet «ha mange synder på samvittigheten». I utsagnet «leve i synd» betegnet særlig i tidligere tid eksempelvis å ha seksuelt forhold til en person en ikke er gift med, noe som i seg selv ikke er ulovlig i juridisk forstand.

Jødedom

Jødedommen regner brudd på guddommelige bud som synd. Synd anses for å være en handling, og ikke en tilstand. Mennesket ble skapt med en dragning mot synd og evnen til å overvinne denne dragningen.

Man bruker også begrepet synd om brudd på jødisk lov, selv om disse ikke nødvendigvis utgjør et moralsk forfall.

Man anser at Gud krever rettferdighet og straffer syndere, men at hans reaksjon mildnes av nåde. Det finnes en rekke ritualer for å få tilgivelse for synd. Det kalles frelse i jødedommen.

Kristendom

I kristendommen er det to forskjellige utgangspunkt i synet på synd. I den vestlige tradisjonen ser man på det som et lovbrudd eller et kontraktsbrudd, og det følger av dette at også spørsmålet om frelse tolkes ut fra en legalistisk vinkel. I østlig kristendom sees det mer som et spørsmål om forhold, både mellom mennesker og mellom menneske og Gud. Det greske ordet som brukes i Det nye testamentet er hamartia, som egentlig betyr «å bomme på målet». Frelse sees derfor som et resultat av forbedring av forhold. De to konseptene utelukker ikke hverandre, og skyldes mer forskjellige tankesett i øst og vest enn en opprinnelig, teologisk uenighet.

Synd anses generelt innen kristendommen for å være både en handling og en tilstand («å leve i synd»). I Bibelen er det tre uttrykksformer for synd:

1. «Å leve i synd»: Dette betyr at man lever et liv som ikke samsvarer med Guds vilje, men derimot følger synden og forener seg med den.
2. «Å gjøre synd»: Det vil si at man bevisst gjør imot Guds vilje. Denne gangen har det ikke noe med livet vi lever å gjøre, men det er snakk om en bestemt handling/tanke.
3. «Å falle i synd»: Det vil si at man gjør synd ubevisst eller delvis mot sin vilje. Man blir overrumplet av en synd og angrer deretter på det som er gjort.

Det skilles mellom personlige synder og arvesynd. Arvesynden, vil si menneskets første brudd med Gud. Det er forskjellige oppfatninger av konsekvensene av arvesynden. I katolsk lære hever man at arvesynden medførte at forholdet til Gud ble skadet og forvrengt, men ikke ødelagt, slik at mennesket fikk en dragning mot synd, men ikke en syndig natur. I protestantisk lære, og spesielt klart uttrykt i lutherdommen, anser man at forholdet til Gud ble ødelagt, slik at menneskets natur ble syndig. Derimot anses arvesynden å være brutt ved troen på Guds nådegave til menneskene ved Jesus – også kalt "den siste Adam."

Det er også andre forskjeller mellom de ulike kirkesamfunn, som i større grad kan være teologisk betinget.

Katolsk kristendom

Katolsk doktrine skiller mellom personlig synd og arvesynd, og blant de personlige synder mellom alvorlige synder (deriblant dødssyndene, også kalt hovedsyndene) og venielle synder (tilgivende synder).

Alvorlige synder (som dødssyndene) er de synder som anses objektivt alvorlige, og hvor synderen er klar over hva som skjer (eller ikke skjer, også unnlatelser kan være dødssynder). Å begå en dødssynd medfører at mennesker avskjæres fra Guds nåde, og er i seg selv en avvisning av Gud. Konsekvensen av disse synder er fortapelse dersom synderen ikke forsones med Gud. Dødssynder kan kun tilgis gjennom individuelle skriftemål.

Venielle synder er mindre alvorlige, enten fordi det som skjer anses som objektivt mindre alvorlig, eller fordi synderen ikke er fullt ut klar over hva som skjer. Slike synder avskjærer ikke synderen fra Guds nåde, fordi de ikke innebærer en avvisning av Gud. Men de skader forholdet til Gud, og dersom de blir vanemessig begått kan de få samme konsekvens. Venielle synder kan tilgis gjennom en særlig, personlig bønn om tilgivelse, som ved bevisst og oppriktig deltakelse i den felles syndsbekjennelse, som man for eksempel har med i alle katolske messer.

Alle former for synd medfører etter katolsk lære en straff i tillegg til at forholdet til Gud skades. Straffen kan sones gjennom fromme handlinger. Ved skriftemål pålegges den skriftende å utføre visse handlinger, for eksempel bønn, for å sone. Enkelte, syndige handlinger er også forbundet med avlat, som gir en garanti for at straffen er sonet. Ifølge katolsk lære må de som blir frelst, men som ikke har sonet all straff i det jordiske liv, i stedet sone den i skjærsilden. Soning av straff må ikke forveksles med tilgivelse, som er et resultat av Guds nåde overfor en angrende synder.

Katolsk doktine hevder at Jesus Kristus og jomfru Maria levde sine liv uten synd. At Jesus ble unnfanget uten synd, den såkalte ubesmittede unnfangelse, er en oppfatning som deles av mange ortodokse kristne, men det er bare i den katolske kirke at læren er dogmatisk definert.

Ortodoks kristendom

I den ortodokse kirke har man et syn på synd som ligger nær jødedommens. Man skiller ikke mellom forskjellige grader av synd slik katolisismen gjør.

Protestantisk kristendom

De forskjellige protestantiske kirkesamfunn har avvikende oppfatninger av syndsbegrepet. En utbredt oppfatning er at mennesket er syndig av natur som en følge av arvesynden, og at dette medfører at man bare kan gjøre godt ved å bli reddet av Gud fra en håpløs situasjon. Frelsen anses dermed for å være Guds verk alene, gjennom Jesu Kristi sonoffer. Dette er spesielt fremtredende i lutherdommen og kalvinismen. Metodismen har en noe annerledes oppfatning, og man anser at mennesket er fullstendig syndig, men kan gjøre godt gjennom Guds alltid tilstedeværende nåde.

Man skiller mellom forskjellige grader av synder. Definisjonen av dødssynd og veniell synd går først og fremst på det objektive innholdet, og i mindre grad på synderens forståelse av handlingen. Concupiscentia, dragningen mot synd, anses for å være syndig i seg selv, i motsetning til i katolisismen hvor den anses for å være noe som kan føre til syndige handlinger, men som ikke er syndig i seg selv.

Synden kan bare tilgis gjennom Guds nåde. Skriftemål praktiseres også i lutherske kirkesamfunn, men har ikke en tilgivende effekt.

Islam

Islam definerer synd (dhanb ذنب) som er alt som går mot Allahs vilje. Som i jødedommen anser man synd for å være en handling, og ikke en tilstand. Mennesket anses som syndig, og godt kommer fra Allahs nåde.

Gode gjerninger er viktig i islam, men anses ikke å ha en frelsende effekt; bare guddommelig nåde kan frelse. Tilgivelse kan oppnås først og fremst gjennom anger.

I noen radikale tolkninger av islam (det er bare 1 av 73 fremtidige sekter som er den rette ifølge Koranen), anser man at det å begå en synd, selv i enkeltstående tilfeller, fører til at personen ikke lenger er en muslim og vil gå fortapt.

Buddhisme

Synd eksisterer ikke i buddhismen.

I buddhismen har «et konsept som er lik synd» en bredere betydning enn i andre religioner. Brudd på en av de fem grunnleggende disipliner, Pankhasila, regnes som begynnelsen på en slags syndighet. Tanker kan også være feil (ikke syndige).

Konsekvensene av en feil (ikke synd) kan være dårlig livskvalitet, motgang, ødeleggelse og disharmoni. Buddhistisk filosofi ledes av et årsak/effekt-forhold, og utløser en negativ effekt. Det finnes ingen Gud som kan tilgi synd, men den kan veies opp ved fromme handlinger slik at effekten nøytraliseres.

I buddhismen oppfordres man til å angre på det man har gjort galt slik at det ikke skjer igjen, men skyldfølelse regnes som en negativ sinnstilstand som det er ufornuftlig å dvele ved. Likeledes oppfordres man til å elske sine fiender og å ha medfølelse med de som gjør en feil (ikke som synder), fordi de gjør seg selv vondt.

Se også

• Arvesynd, synd og nedarvet skyld som kirkelæren mener alle mennesker blir født med
• Syndefallet, kristen forestilling om hvordan synden og døden kom inn i verden gjennom Adams og Evas ulydighet
• Dødssynd, utilgivelig synd som ifølge den katolske kirken fører til tap av Guds nåde
• De sju dødssyndene
• Avlat, ettergivelse av synd i den katolske kirken