Hopp til innhold

Sexkjøpsloven

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Straffeloven § 202 a»)
Sexkjøpsloven
TypeLov
VirkeområdeNorge
MyndighetJustis- og beredskapsdept.
Vedtatt12. desember 2008
I kraft1. januar 2009
Nettsidelovdata.no

Sexkjøpsloven er en norsk lov som gjorde det straffbart å betale for sex, gjennom en endring av den daværende straffeloven – Almindelig borgerlig Straffelov – som trådte i kraft 1. januar 2009.[1] Almindelig borgerlig Straffelov ble opphevet og erstattet av den nye lov om straff i 2015, og forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester ble videreført som § 316 i den nye straffeloven.[2] Sexkjøpsloven viser dermed i praksis til en bestemmelse i straffeloven i nåværende rett.

Sexkjøpsloven har vært omdiskutert, og Straffelovrådet foreslo i 2022 å oppheve bestemmelsen. Flere partier på høyre- og venstresiden går inn for å oppheve bestemmelsen, og også i partiene som innførte den var det betydelig motstand. Debattene om loven inngår i en bredere internasjonal debatt om kriminalisering av prostitusjon/sexarbeid[a] og såkalt «fengselsfeminisme» (carceral feminism). Bevegelsen for kriminalisering har internasjonalt vært omtalt som en «neo-abolisjonistisk» allianse mellom radikalfeminisme og konservative, evangelikalske kristne, og blant kritikerne av denne straffefokuserte retningen finner man et bredt felt av politiske bevegelser både på venstresiden og den liberale høyresiden, interseksjonelle feminister, menneskerettsorganisasjoner, FN-organer og fagmiljøer innen menneskerettigheter, migrasjonsforskning, sosialt arbeid og kriminologi.[3] Kritikken handler om at kriminalisering ikke har påvist effekt i å bedre situasjonen for personer i prostitusjon, hjelpe dem ut av prostitusjon eller bekjempe menneskehandel, men at det i stedet først og fremst rammer de personene som selger sex, bidrar til å stigmatisere og marginalisere dem ytterligere,[4] gjør det vanskeligere å komme seg ut av prostitusjon og er til hinder for deres menneskerettigheter. Kriminalisering har også blitt knyttet til innvandringsfiendtlig politikk, siden marginaliseringen hovedsakelig rammer migranter.[5] Organisasjoner som jobber for seksuelle og reproduktive rettigheter som Planned Parenthood ønsker derfor full avkriminalisering av prostitusjon. En rekke internasjonale menneskerettsorganer har konkludert med at kriminalisering krenker menneskerettighetene. FNs menneskerettighetsråd uttalte i 2023 at «det er nå tilstrekkelig dokumentasjon av skadevirkningene av alle former for kriminalisering av sexarbeid» og anbefalte alle FNs medlemsstater å ta i bruk en menneskerettsbasert tilnærming med full avkriminalisering.[6] Europarådets menneskerettskommissær uttalte i 2024 at medlemsstatene i Europarådet bør gå bort fra kriminalisering og ta i bruk en menneskerettsbasert tilnærming.[7]

Straffeforfølging og utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Omtrent 1 300 kvinner solgte seksuelle tjenester i Norge i 2008.[8] Omfanget etter at sexkjøpsloven var innført er usikkert,[9] og gikk både opp og ned enkelte år.[10] Antall anmeldelser for brudd på sexkjøpsloven varierer en del fra år til år, med 509 anmeldte saker i perioden 2013–2017.[11]

Historie og etiske vurderinger

[rediger | rediger kilde]

Salg av sex er dokumentert av Herodotus både i antikkens Athen og i Egypt.[12] Prostitusjon er også nevnt i Bibelen. Hvordan prostitusjon var betraktet moralsk varierer historisk og geografisk. Prostitusjon i Athen var et registrert og skattelagt yrke.[13] Bibelen nevner det flere ganger uten moralsk fordømmelse. Kjøp og salg av sex blir generelt sett ansett som en privatsak mellom involverte individer i liberalistisk moralfilosofi, men det kan argumenteres for at prostitusjon bryter med Kantiansk filosifisk tradisjon, der behanding av mennesker som objekter til å nå et mål blir ansett som umoralsk.[14] Augustin og Thomas Aquinas mente at prostitusjon var en onde, men burde være tillatt for å hindre enda større forfall i samfunnet.[15] Også moderne feministisk moralfilosofi preges av aktiv diskusjon med argumenter både for moralsk fordømmelse og for liberalistisk toleranse.

Meningene om kriminalisering av sexkjøp er delt i politiske og faglige miljøer. Flere menneskerettsorganisasjoner, organisasjoner som arbeider med prostitusjonstematikk innen blant annet helse og sosialt arbeid, og forskningsmiljøer innen f.eks. kriminologi og rettsvitenskap/menneskerettigheter er motstandere av kriminalisering. Internasjonale organisasjoner som har tatt standpunkt mot kriminalisering er Verdens helseorganisasjon,[16] American Civil Liberties Union,[17] Amnesty International,[18] Human Rights Watch[19] og Joint United Nations Programme on HIV/AIDS.[20]

UN Women, FNs organ for kvinners rettigheter og likestilling, har uttalt at organet ikke tar stilling i kriminaliseringsdebatten.[21] Heller ikke CEDAW-komiteen har tatt side i debatten[trenger referanse]. Motstandere av kriminalisering begrunner ofte standpunktet med de prostituertes menneskerettigheter og at kriminaliseringen gjør livet for de prostituerte vanskeligere, og at kriminalisering ikke bidrar til å hjelpe dem ut av prostitusjon.[22]

Human Rights Watch har oppsummert kritikken mot denne modellen på denne måten:

Den nordiske modellen appellerer til noen politikere som et kompromiss som lar dem fordømme kjøpere av sex, men ikke personer de ser på som tvunget til å selge sex. Men den nordiske modellen har faktisk en ødeleggende innvirkning på personer som selger sex for å tjene til livets opphold (og gjør) det vanskeligere for sexarbeidere å finne trygge steder å jobbe, organisere seg faglig, arbeide sammen og støtte og beskytte hverandre, kjempe for sine rettigheter eller til og med å åpne en bankkonto. Den stigmatiserer og marginaliserer sexarbeidere og etterlater dem sårbare for vold og for misbruk fra politiet

Human Rights Watch[23]

FNs menneskerettighetsråds arbeidsgruppe mot diskriminering av jenter og kvinner publiserte i 2023 sitt veiledningsdokument «Eliminating discrimination against sex workers and securing their human rights», uttalte at «det er nå tilstrekkelig dokumentasjon av skadevirkningene av alle former for kriminalisering av sexarbeid» og anbefalte alle FNs medlemsstater å ta i bruk en menneskerettsbasert tilnærming med full avkriminalisering.[6][24]

Europarådets menneskerettskommissær Dunja Mijatović uttalte i sin menneskerettskommentar 15. februar 2024 at «den levde virkeligheten til sexarbeidere over hele Europa vekker alvorlige menneskerettighetsbekymringer» og at «kriminalisering og håndheving av straffebestemmelser mot sexarbeidere, klienter eller tredjeparter er et hinder for sexarbeideres tilgang til rettigheter og tvinger sexarbeidere til å jobbe isolert og i frykt for rettssystemet». Menneskerettskommissæren uttalte at «medlemsstatene i Europarådet bør ta i bruk en menneskerettighetsbasert tilnærming til sexarbeid».[7]

Open Society Foundations uttalte at kriminalisering ikke har påvist effekt i å redusere etterspørselen etter sexkjøp og i stedet har forverret sårbarheten og marginaliseringen av sexarbeiderne, og at full avkriminalisering er nødvendig for å beskytte deres rettigheter og trygghet.[25]

International Planned Parenthood Federation (IPPF), verdens største organisasjon som jobber for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter og som ble grunnlagt av bl.a. den norske seksualopplyseren Elise Ottesen-Jensen, går inn for en menneskerettsbasert tilnærming, og uttaler at full avkriminalisering sammen med sosiale tiltak mot strukturell ulikhet er avgjørende for å beskytte alle jenters og kvinners menneskerettigheter.[26][27] IPPFs norske avdeling Sex og Politikk – som omfatter organisasjoner som Norske Kvinners Sanitetsforening, SAIH, Sex og samfunn og Medisinernes Seksualopplysning – offentliggjorde i 2023 sitt grunndokument om sexarbeid med tittelen «Mennesker foran moralisme», som tok utgangspunkt i menneskerettigheter og seksuell selvbestemmelse. Sex og Politikk uttalte at menneskerettighetene må stå i sentrum for alle lands arbeid med sexarbeid og at «tiltak for å motarbeide de skadelige sidene ved salg av sex alltid må være i tråd med den enkeltes menneskerettigheter. Dette inkluderer avkriminalisering av alle deler av sexarbeid».[28]

Feministiske bevegelser er internasjonalt splittet i spørsmålet,[29][30] med en utvikling der kriminalisering har blitt mer kontroversielt over tid, særlig blant yngre feminister og mange interseksjonelle feminister, i lys av faglige innvendinger fra for eksempel menneskerettsjurister, kriminologer, sosialarbeidere og helseorganisasjoner. Feministiske forskere har kritisert forkjempere for kriminalisering for å essensialisere kvinner, for å ignorere interseksjonell diskriminering, for å presentere ideologiske posisjoner som «fakta» og for å representere en «fengselsfeminisme» (carceral feminism) som «primært kriminaliserer, sensurerer og undertrykker marginaliserte gruppers handlingsrom, adferd og behov».[4] Flere store kvinneorganisasjoner er kritiske til kriminalisering, begrunnet i at det først og fremst marginaliserer utsatte grupper og ikke er effektivt i å bekjempe menneskehandel. I Tyskland har det meste av kvinnebevegelsen, herunder den store paraplyorganisasjonen Deutscher Frauenrat, gått sammen i Bündnis gegen ein Sexkaufverbot som arbeider mot kriminalisering fra et feministisk perspektiv, og som uttaler at «den generelle kriminaliseringen beskytter ikke, slik det ofte hevdes, mot tvungen prostitusjon. Tvert imot: Sexarbeidere i prekære og farlige situasjoner blir spesielt skadelidende fordi de blir ytterligere marginalisert og sikre arbeidsforhold forhindres. Tilgangen til hjelp og rådgivning blir også enormt vanskeliggjort med et forbud mot kjøp av sex.»[31][32][33] USAs største feministiske organisasjon, National Organization for Women (NOW), har vært splittet i spørsmålet, der særlig yngre medlemmer har vært kritiske til kriminalisering.[34] USAs største feministiske grasrotorganisasjon, Women’s March, som oppstod som en demonstrasjon mot Donald Trump, har sexarbeideres rettigheter som del av sin plattform.[35]

Enkelte feminister vektlegger også at det er argumenter som taler både for og mot kriminalisering, og at det dermed blir en vanskelig helhetsvurdering. Også blant politiske partier har meningene vært delt av samme grunn, og meningene går på tvers av tradisjonelle politiske skillelinjer. Kriminalisering har støtte fra svært ulike miljøer, fra radikalfeminister til sosialkonservative miljøer, samtidig som kriminalisering kritiseres av mange på den progressive venstresiden, i sentrum og den liberale høyresiden. I Norge har partier fra SV til Høyre vært splittet i spørsmålet.[36]

May-Len Skilbrei, en av de ledende prostitusjonsforskerne i Norge, skriver at spørsmålet om regulering av prostitusjon idag utgjør en «rettighetskamp» mellom sexarbeiderbevegelsen og det som internasjonalt kalles «overlevendebevegelsen»:

Representanter for de to bevegelsene sier svært ulike ting om hva prostitusjon er, og de fremmer derfor svært ulike synspunkter på prostitusjonspolitikk. Debattanter som ønsker å fremme politikk som stemmer overens med hva 'de som vet hvor skoen trykker' mener, stilles dermed overfor et dilemma: Hvem skal de høre på?

May-Len Skilbrei[37]

Anne Hellum, Kristin Bergtora Sandvik og May-Len Skilbrei skriver at

Premisset at prostitusjon er en form for vold som alltid er skadelig har blitt problematisert i senere forskning. Basert på studier i ulike segmenter av prostitusjonsmarkedet har May-Len Skilbrei argumentert med at personer som selger sex kan befinne seg i svært ulike situasjoner og ha med seg ulike ressurser, og at det er like relevant å snakke om retten til å selv kunne velge å løse økonomiske utfordringer gjennom prostitusjon som det er å snakke om retten til å vernes mot prostitusjon. Mens MacKinnon mener at den grunnleggende maktstrukturen bak prostitusjon er en kjønnsmaktordning, peker Skilbrei på at prostitusjon handler om klasseforskjeller nasjonalt og global sosial ulikhet.

Anne Hellum, Kristin Bergtora Sandvik og May-Len Skilbrei[38]

Forskere har blant annet pekt på at kriminalisering bidrar til marginalisering og utnytting av prostituerte. Migrasjons- og prostitusjonsforskeren Niina Vuolajärvi ved London School of Economics uttalte i 2023 at kriminalisering hadde vært en mislykket politikk i Sverige, og at politikken førte til at prostituerte ble mer utsatt for vold og utnyttelse, og ytterligere marginalisert gjennom utkastelser fra bosteder eller deportasjon fra landet. Vuolajärvi uttalte at spesielt prostituerte med migrantbakgrunn, som utgjør det store flertallet, ble mer utsatt som følge av politikken.[5]

Statsviteren Jennifer K. Lobasz har pekt på at hva som defineres som menneskehandel er svært omstridt, og har undersøkt «neo-abolisjonistiske» tilnærminger til prostitusjon som en allianse mellom radikalfeminisme og konservative, evangelikalske kristne i den amerikanske konteksten. Blant kritikerne av denne «neo-abolisjonistiske» retningen finner man et bredt felt av progressive bevegelser, herunder mange andre feminister (som interseksjonelle feminister, svarte feminister og flere andre), og ulike menneskerettsorganisasjoner, samt mange fagpersoner som menneskerettsjurister, kriminologer, migrasjonsforskere og sosialarbeidere.[3][39]

Politisk prosess

[rediger | rediger kilde]

Sexkjøpsloven ble innført i 2008 under Jens Stoltenbergs andre regjering. Lovforslaget var omstridt, også i de daværende regjeringspartiene. Både Arbeiderpartiets og SVs ledelse var mot lovforslaget. Arbeiderpartiets landsmøte gikk inn for lovforslaget med 184 av 300 stemmer, mot partiledelsens vilje. I SV gikk landsmøtet i 2005 mot forslaget, men to år senere ble forslaget vedtatt mot partileder Kristin Halvorsens og Inga Marte Thorkildsens ønske.[40] Daværende justisminister Knut Storberget var selv mot loven og har senere uttalt seg kritisk om den. Kritikken har særlig handlet om at loven gjør livene vanskeligere og farligere for de prostituerte, og ikke har den ønskede virkningen i å hjelpe dem ut av prostitusjon og bekjempe trafficking.[41]

Riksadvokaten var kritisk til prosessen som førte til loven, og uttalte at det «ikke [er] heldig at nykriminalisering vedtas uten en grundig høring hvor også faginstansene gis anledning til å uttale seg. Viktige hensyn kan på denne måten oversees, eller tillegges liten vekt».[42] Forskningsmiljøer innen prostitusjon og menneskehandel, bl.a. ved Fafo, var også kritiske.[43]

Høyre, Frp og Venstre lovet å oppheve bestemmelsen før Stortingsvalget 2013, dersom de fikk flertall på Stortinget.[44][45] De har etter stortingsvalget i 2017 tilsammen 80 av 169 representanter på Stortinget. I desember 2013 såvel som i juli 2014 presset Venstre på for å få den fjernet.[46] I regjeringserklæringen til Erna Solbergs regjering står det at bestemmelsen skal evalueres, og at det skal legges frem en stortingsmelding. Den daværende regjeringens støtteparti, KrF, var imidlertid tilhenger av å beholde bestemmelsen, og var en av pådriverne for dens etablering.[47]

Analyseselskapet Vista Analyse evaluerte sexkjøpsloven i 2014 etter oppdrag fra Jens Stoltenbergs andre regjering.[48] Rapporten konkluderte med at forbudet bidro til lavere etterspørsel etter seksuelle tjenester, og at prostituerte opplevde større utrygghet, redusert forhandlingsmakt og større risiko.[49] Prostitusjonsforskerne May-Len Skilbrei og Anette Brunovskis mente rammene for evalueringsoppdraget var dårlig egnet til å svare på om loven virker.[50] Blant annet arbeider Amnesty International mot loven og mener den bryter med Norges menneskerettighetsforpliktelser ved at den skaper en farligere situasjon for prostituerte.[51] Pro Sentret har også meldt om at sexkjøpsloven hadde negative konsekvenser for mange prostituerte. Estimater på endringer av omfanget av prostitusjonetter at loven var innført er usikre.[52] Om etterspørsel etter seksuelle tjenester faktisk ble lavere etter at loven var innført er omdiskutert: Vista Analyse baserte sin konklusjon om nedgang på statistikk fra Pro-Senteret, og Pro-Senteret selv var uenig i at slik konklusjon kunne trekkes basert på deres tall.[53]

Lovendringen

[rediger | rediger kilde]

Sexkjøpsloven ble vedtatt 12. desember 2008, med offisiell tittel lov om endringer i straffeloven 1902 og straffeprosessloven (kriminalisering av kjøp av seksuell omgang eller handling mv.).[54] Den trådte i kraft 1. januar 2009.[55] Den endret straffeloven av 1902 ved å tilføye en ny paragraf 202 a, som fastsatte en strafferamme på bøter og fengsel inntil seks måneder – i visse tilfeller fengsel inntil ett år – for å skaffe seksuell omgang ved å yte eller avtale vederlag. Loven er kontroversiell i Norge. Paragrafens ordlyd var:

Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler straffes den som
a) skaffer seg eller andre seksuell omgang eller handling ved å yte eller avtale vederlag,
b) oppnår seksuell omgang eller handling ved at slikt vederlag er avtalt eller ytet av en annen, eller
c) på den måten som beskrevet i bokstav a eller b får noen til å utføre med seg selv handlinger som svarer til seksuell omgang.
Er den seksuelle omgang eller handling skjedd på en særlig krenkende måte, uten at forholdet straffes etter andre bestemmelser, er straffen fengsel inntil 1 år.

Da lov om straff trådte i kraft i 2015 ble det, som en utilsiktet konsekvens, ikke lenger straffbart å forsøke å kjøpe sex.[56]

Synspunkter om opphevelse eller evaluering

[rediger | rediger kilde]

Flere politiske partier går inn for å oppheve sexkjøpsloven. Dette gjelder bl.a. Venstre,[57] Høyre[58] og Fremskrittspartiet.[59] Leder i Høyres Kvinneforum Tina Bru etterlyste i 2016 fortgang i arbeidet med å oppheve loven, og uttalte at den «ikke fungerer etter hensikten. Sexkjøpsloven bidrar ikke til å gjøre hverdagen til de som selger sex tryggere, snarere tvert imot».[60] Leder Solveig Schytz i Norges Venstrekvinnelag skriver at Venstre anerkjenner at «legalisert prostitusjon ikke er problemfritt», men mener sexkjøpsloven ikke har fungert etter sin hensikt og at den «skader på mange måter de menneskene den var ment å beskytte».[61] Andre partier ønsker å evaluere loven; det gjelder bl.a. MDG som vil «evaluere sexkjøpsloven med sikte på å styrke sexarbeideres rettigheter og trygghet».[62] Grønn Ungdom gikk i 2024 inn for å avskaffe loven, og begrunnet det med at loven krenker menneskerettighetene og marginaliserer sexarbeidere.[63]

Straffelovrådets forslag om opphevelse

[rediger | rediger kilde]

Straffelovrådet la i desember 2022 frem sin utredning om seksuallovbrudd etter oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet. Straffelovrådet foreslo flere endringer i straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd som tok sikte på å styrke vernet av den seksuelle selvbestemmelsesretten, herunder avkriminalisering av sexkjøp mellom voksne, såfremt handlingene ikke omfattes av straffelovens kapittel om seksuallovbrudd. Rådet tok «utgangspunkt i retten til seksuell selvbestemmelse og at seksuell samhandling må bygge på frivillighet for ikke å være krenkende. I tråd med mandatet har rådet vektlagt de rettsstatlige rammene for straffelovgivning som følger av Grunnloven, internasjonale konvensjoner og strafferettslige prinsipper».[64][65] Rådet påpekte at «prostitusjon er et svært mangfoldig samfunnsfenomen, der maktrelasjoner og livsbetingelser varierer mye». Rådet støttet konklusjonen om at prostituerte/sexarbeidere i realiteten bærer byrden av kriminaliseringen, og viste til at sexkjøpsloven passer dårlig på mange nye typer sexkjøp som havner i en gråsone. Rådets hovedbegrunnelse var likevel prinsipiell og knyttet til selvbestemmelsesretten.[66]

Fotnoter

[rediger | rediger kilde]
Type nummerering
  1. ^ Begrepene «prostitusjon» og «prostituert» er de tradisjonelle uttrykkene for salg av sex og for personer som er involvert i dette, men kritiseres av mange menneskerettsorganisasjoner og forskere for å bidra til sterk stigmatisering av personer som selger sex, og kan derfor bli oppfattet som nedsettende (jf. «hore»). Ordene har derfor blitt sammenlignet med ord som dehumaniserer og marginaliserer personer på grunn av etnisk bakgrunn, funksjonsevne og andre forhold. Innen offentlige organer, akademia og menneskerettsorganisasjoner har begrepet sexarbeid og sexarbeidere blitt mer vanlig på 2000-tallet. Dette begrepet kan også favne videre enn det som tradisjonelt ble kalt prostitusjon, og kan omfatte erotisk modell-, dans- og skuespillervirksomhet, og virksomhet gjennom digitale kanaler, i tråd med Straffelovrådets konklusjon om at virksomheten er et svært mangfoldig samfunnsfenomen.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Lov om endringer i straffeloven 1902 og straffeprosessloven (kriminalisering av kjøp av seksuell omgang eller handling mv.)». lovdata.no. Lovdata. Besøkt 1. mars 2023. 
  2. ^ «Lov om straff (straffeloven) - Kapittel 26. Seksuallovbrudd». lovdata.no. Lovdata. Besøkt 1. mars 2023. 
  3. ^ a b Jennifer K. Lobasz, Constructing Human Trafficking: Evangelicals, Feminists, and an Unexpected Alliance, Springer, 2018
  4. ^ a b Hu, Ran (2021). «Problematizing the Educational Messaging on Sex Trafficking in the US “End-demand” Movement: The (Mis)Representation of Victims and Anti-Sex Work Rhetoric». Feminist Inquiry in Social Work. 37 (3). doi:10.1177/08861099211058827. 
  5. ^ a b «The Experiences of Sex Workers in Sweden and the Philippines». London School of Economics. Besøkt 28. oktober 2023. 
  6. ^ a b «Guidance document of the Working Group on discrimination against women and girls: Eliminating discrimination against sex workers and securing their human rights». FNs menneskerettighetsråd. Besøkt 1. april 2024. 
  7. ^ a b «Human Rights Comment: Protecting the human rights of sex workers». Europarådets menneskerettskommissær. 15. februar 2024. 
  8. ^ «Antall prostituerte i Oslo doblet på ti år». VG (på norsk). 6. desember 2008. Besøkt 9. april 2018. 
  9. ^ «Fagmiljøene på gaten er enige: - Færre gateprostituerte, men det skyldes ikke sexkjøpsloven». Aftenposten. 13. juli 2016. Besøkt 9. april 2018. 
  10. ^ «Økende prostitusjon tross sexkjøpforbud». Aftenposten. 25. juni 2012. Besøkt 9. april 2018. 
  11. ^ NRK (10. juni 2017). «Færre tas for sexkjøp i Norge». NRK. Besøkt 9. april 2018. 
  12. ^ James Bronson Reynold (1914). «Sex Morals and the Law in Ancient Egypt and Babylon». Journal of Criminal Law and Criminology. 5 (1): 20–31. 
  13. ^ «Prostitution in Ancient Athens». Ancient History Encyclopedia. Besøkt 11. april 2018. 
  14. ^ Yolanda Estes (juni 2001). «Moral Reflections on Prostitution». Essays in Philosophy. 2 (2). 
  15. ^ «Some of the views of Augustine and Thomas Aquinas might surprise you». www.rotundus.com (på engelsk). Besøkt 11. april 2018. 
  16. ^ «Sex workers». World Health Organization. Besøkt 3. september 2021. 
  17. ^ «It's Time to Decriminalize Sex Work». American Civil Liberties Union. 8. juni 2021. Besøkt 16. juni 2021. 
  18. ^ «Amnesty International Policy on State Obligations to Respect, Protect and Fulfil the Human Rights of Sex Workers» (PDF). Amnesty International. 26. mai 2016. Besøkt 3. august 2019. 
  19. ^ «Why Sex Work Should Be Decriminalized». Human Rights Watch. 7. august 2019. Besøkt 16. juni 2021. 
  20. ^ «UNAIDS Guidance Note on HIV and Sex Work» (PDF). UNAIDS. United Nations. 1. mars 2009. Besøkt 16. juni 2021. 
  21. ^ UN Women Declares Its Neutrality in the Sex Trade Debate
  22. ^ May-Len Skilbrei (UiO): Sexkjøpsloven – et menneskerettighetsproblem? (foredrag, 2016)
  23. ^ Human Rights Watch (2019): Why Sex Work Should Be Decriminalized
  24. ^ «Eliminating discrimination against sex workers and securing their human rights» (PDF). FNs menneskerettighetsråd. Besøkt 1. april 2024. 
  25. ^ Kohn, Sebastian (2. juni 2017). «The False Promise of "End Demand" Laws». Open Society Foundations. Besøkt 5. april 2024. 
  26. ^ «IPPF Policy on Sex Work». International Planned Parenthood Federation. Besøkt 24. februar 2024. 
  27. ^ «Decriminalising sex work is vital to protect women’s human rights». International Planned Parenthood Federation. Besøkt 24. februar 2024. 
  28. ^ «Policy om sexarbeid: Mennesker foran moralisme». Besøkt 7. mars 2024. 
  29. ^ Lacey Sloan og Stephanie Wahab (2000): «Feminist Voices on Sex Work: Implications for Social Work». Feminist Inquiry in Social Work, 15(4)
  30. ^ O’Neill, Maggie (2001). Prostitution and Feminism. Cambridge: Polity Press. pp. 14–16. ISBN 978-0-7456-1204-1.
  31. ^ «Die Fachwelt warnt vor einem Sexkaufverbot». 
  32. ^ «Bündnis gegen ein Sexkaufverbot». 
  33. ^ «Bündnis gegen Sexkaufverbot». Die Tageszeitung. 
  34. ^ «A War Over Sex Work is Raging Inside The Nation’s Biggest Feminist Group». The Daily Beast. 
  35. ^ «‘They Don’t Want to Include Women Like Me.’ Sex Workers Say They’re Being Left Out of the #MeToo Movement». Time. 
  36. ^ Asvall, Halldor (15. mai 2021). «Helleland om Høyres nei til sexkjøpforbud: – Jeg er skuffet». NRK. Besøkt 1. mars 2023. 
  37. ^ May-Len Skilbrei (2016). Rettighetskamper i prostitusjonsfeltet: Hvem sin rett til hva står på spill?. I Ingunn Ikdahl & Vibeke Blaker Strand (red.), Rettigheter i velferdsstaten: Begreper, trender, teorier (s. 183–202). Gyldendal Juridisk.
  38. ^ Anne Hellum, Kristin Bergtora Sandvik, May-Len Skilbrei (2022). «Kjønn, makt og rett: Samfunnsfaglige perspektiver på og i kvinneretten». I Ingunn Ikdahl m.fl. (red.), Kjønn og rett: kvinne-, kjønns- og likestillingsperspektiver i jusstudiet, s. 361–391. Oslo: Cappelen Damm.
  39. ^ Teoriseminar: Radikal feminisme og menneskehandel, NUPI
  40. ^ «SV vil kriminalisere sexkjøp». www.aftenposten.no. 24. mars 2007. Besøkt 1. mars 2023. 
  41. ^ «Tidligere justisminister frykter at sexkjøpsloven har hatt feil effekt». www.aftenposten.no. 22. september 2019. Besøkt 1. mars 2023. 
  42. ^ Ot.prp. nr. 48 (2007-2008)
  43. ^ «Feil løsning på feil problem». www.aftenposten.no. 6. mai 2013. Besøkt 1. mars 2023. 
  44. ^ Høyre, Frp og Venstre vil fjerne sexkjøploven - mener den er umulig å håndheve, TV2, 16. mars 2013
  45. ^ Karen Tjernshaugen: Sikker på at Stortinget fjerner sexkjøploven, Aftenposten, 7. januar 2014
  46. ^ Karen Tjernshaugen, Lars Molteberg Glomnes: Venstre presser på for å gjøre sexkjøp lovlig igjen, Aftenposten, 9. desember 2013
  47. ^ NTB: KrF vil slåss for å beholde forbud mot sexkjøp, Aftenposten, 3. januar 2014
  48. ^ beredskapsdepartementet, Justis- og (11. august 2014). «Sexkjøpsloven er evaluert». Regjeringen.no (på norsk). Besøkt 19. mars 2018. 
  49. ^ Vista Analyse. «Evaluering av forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester» (PDF). Statsministerens kontor. 
  50. ^ «Vi vet ikke om loven virker». www.aftenposten.no. 15. august 2014. Besøkt 1. mars 2023. 
  51. ^ Menneskerettigheter i Norge: Norsk lov setter sexarbeidere i fare
  52. ^ «Evalueringen av sexkjøpsloven får ekspert-kritikk». ABC Nyheter (på norsk). 16. august 2014. Besøkt 3. april 2018. 
  53. ^ NRK (15. august 2014). «Tallstrid etter sexkjøps-evaluering». NRK. Besøkt 9. april 2018. «Et offentlig eid hjelpetilbud for prostituerte mener deres egne tall ikke kan brukes for å anslå omfanget av prostitusjonsmarkedet, slik det er gjort i evalueringa av sexkjøpsloven. – Det må de tåle, svarer analyseselskapet.» 
  54. ^ «Lov om endringer i straffeloven 1902 og straffeprosessloven (kriminalisering av kjøp av seksuell omgang eller handling mv.) - Lovdata». lovdata.no (på norsk). Besøkt 9. april 2018. 
  55. ^ «Ikraftsetting av lov 12. desember 2008 nr. 104 om endringer i straffeloven 1902 og straffeprosessloven (kriminalisering av kjøp av seksuell omgang eller handling mv.) - Lovdata». lovdata.no (på norsk). Besøkt 9. april 2018. 
  56. ^ Kristiansen, Arnhild Aass (25. april 2018). «Nå blir det forbudt å forsøke å kjøpe sex - igjen». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 1. mars 2023. 
  57. ^ Marken, Kristin Dubland (24. august 2020). «Uttalelse fra Venstres sentralstyre: Personer som selger sex må få økonomiske ytelser». Venstre. Besøkt 1. mars 2023. 
  58. ^ «Går til valg på å fjerne sexkjøpsloven». TV 2 (på norsk). 15. mai 2021. Besøkt 1. mars 2023. 
  59. ^ «– Hvis målet bare var at vi skal se færre prostituerte på gaten, kan de som var for sexkjøpsloven være fornøyd». www.aftenposten.no. 11. juli 2016. Besøkt 1. mars 2023. 
  60. ^ «Kravet om å fjerne forbudet mot sexkjøp får støtte på Stortinget». Aftenposten. Besøkt 7. mars 2024. 
  61. ^ «Personer som selger sex må få rett til økonomiske ytelser». Venstre. Besøkt 4. mars 2024. 
  62. ^ «Mangfold og likeverd». Miljøpartiet De Grønne. Arkivert fra originalen 25. mars 2023. Besøkt 1. mars 2023. 
  63. ^ «Grønn Ungdom vil fjerne sexkjøpsloven». Besøkt 2. mars 2024. 
  64. ^ «Pressemelding: Mehl fikk Straffelovrådets utredning om seksuallovbrudd og samtykke». Regjeringen. 19. desember 2022. Besøkt 29. desember 2022. «Mandag 19. desember 2022 overleverte leder av Straffelovrådet og jussprofessor Linda Gröning straffelovrådets utredning. Rådet anbefaler en ny bestemmelse om seksuell omgang uten samtykke.» 
  65. ^ «Råd vil avkriminalisere sexkjøp som ikke omfattes av lovens forbud mot seksuelle krenkelser». NRK. 19. desember 2022. Besøkt 29. desember 2022. 
  66. ^ Sexkjøpsloven passer dårlig på nye typer sexkjøp, Aftenposten

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sexkjøpsloven&oldid=24650486»