Hopp til innhold

Spitzer-teleskopet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Spitzer Space Telescope»)
Framstilling av Spitzer-teleskopet slik det vil kretse, og «forfølge» Jorden

Spitzer-teleskopet (engelsk: Spitzer Space Telescope , tidligere kjent som Space Infrared Telescope Facility – SIRTF), er det fjerde og siste av NASA sine store, rombaserte observatorium, i det såkalte «Great Observatories program».

Teleskopet er oppkalt etter den amerikanske astronomen Lyman Spitzer (som var den første til å foreslå rombaserte teleskoper på 1940-tallet), og det ble sendt opp av NASA med en Delta II-rakett fra Cape Canaveral 25. august 2003. Det følger en ganske uvanlig bane, heliosentrisk istedenfor geosentrisk. Teleskopet følger Jorden i dens bane, og glir vekk fra Jorden med ca. 0,1 astronomiske enheter (AE) pr. år, i en såkalt «Jord-følgende» bane.

Redesign og ny bane

[rediger | rediger kilde]

Spitzer er det eneste av de store, rombaserte teleskopene som ikke er sendt ut i verdensrommet av romfergene. Det skulle egentlig det, men etter ulykken med romfergen Challenger i 1986, ble raketten Centaur LH2/LOX som skulle vært benyttet til å sende teleskopet ut i sin endelige bane forbudt ombord på romfergen.

Spitzer gikk igjennom en serie av redesign på 1990-tallet, mest av budsjett-grunner. Dette resulterte i et mye mindre teleskop, som kunne bruke den mye mindre Delta II-raketten. En av de viktigste aspektene ved det nye designet, var bruken av «Jord-følgende» bane. Ved å plassere teleskopet i en slik bane, istedenfor jordbane, samt bruk av mere passiv solavskjermning, kunne en drastisk redusere bruken av nedkjølt helium ombord, noe som reduserte den totale størrelsen på teleskopet. En slik bane har også fordelen at den forenkler siktingen av teleskopet, men det krever til gjengjeld bruken av Deep Space Network for kommunikasjon.

Instrumenter

[rediger | rediger kilde]

Spitzer har tre instrumenter ombord:

  • IRAC (Infrared Array Camera), et infrarødt kamera som opererer samtidig på fire bølgelengder (3.6 µm, 4.5 µm, 5.8 µm og 8 µm). Oppløsingen er 256 × 256 pixels.
  • IRS (Infrared Spectrograph), et infrarødt spektrometer med fire sub-moduler som opererer på bølgelengdene 5.3-14 µm (lav oppløsning), 10-19.5 µm (høy oppløsning), 14-40 µm (lav oppløsning), og 19-37 µm (høy oppløsning).
  • MIPS (Multiband Imaging Photometer for Spitzer), tre detektorer i det i det fjerne infrarøde spekteret (128 × 128 pixels på 24 µm, 32 × 32 pixels på 70 µm, 2 × 20 pixels på 160 µm)

Tidligere infrarøde observasjoner har blitt gjort med både rombaserte og jordbaserte observatorier. Jordbaserte observatorier har ulempen ved at infrarøde bølger eller frekvenser dannes både av teleskopene selv og av Jordens atmosfære. I tillegg er det vanskelig å observere disse bølgelengdene gjennom atmosfæren.

Tidligere rombaserte observatorier som IRAS (the Infrared Astronomical Satellite) og ISO, var i drift på 1980- og 1990-tallet og store fremskritt i astronomisk teknologi har blitt gjort siden da.

Oppdagelser og observasjoner

[rediger | rediger kilde]
Andromeda-galaksen (M31) tatt av Spitzer i infrarødt, MIPS, 24 micrometers (Credit:NASA/JPL-California Institute of Technology/K. Gordon (University of Arizona)

De første bildene tatt av Spitzer var for å demonstrere hva romteleskopet var i stand til, og viste en glødende stjerne-«barnehage»; en roterende, støvfylt galakse; en ring av planet-formende materiale; og organisk materiale i andre galakser i universet. Siden den gang har månedlige pressemeldinger publiseringer av bilder vist frem Spitzers fortrinn som astronomisk instrument, på samme måte som NASA og ESA gjør med bilder tatt av Hubble-teleskopet.

I 2005 ble Spitzer det første teleskopet noensinne som direkte registrerte lyset fra en eksoplanet, nemlig en av de «varme Jupiter»-planetene, HD 209458b og TrES-1. (Teleskopet omgjorde imidlertid ikke dette lyset til faktiske bilder). Dette var første gang at en planet utenfor vårt eget solsystem var observert direkte, da tidligere observasjoner av eksoplaneter kun var gjort indirekte gjennom observasjoner av stjernene som planetene kretset rundt. Teleskopet oppdaget også i april 2005 at stjernesystemet Cohen-kuhi Tau/4 hadde en planetdannende ring av støv som var svært mye yngre og inneholdt mye mindre masse enn det tidligere teorier skulle tilsi, noe som ledet til ny innsikt i hvordan planeter dannes.

I februar 2006 observerte Spitzer sammenstøtet mellom en sonde sendt ut fra Deep Impact for å treffe kometen Tempel 1.[1]

I 2007 avdekket Spitzer at ekstoplaneten HD 189733b (en såkalt «Varm Jupiter»), hadde vanndamp i atmosfæren sin.[2] Spitzer observerte også eksoplanetene HD 189733b og HD 209458b (begge «Varme Jupiter»-planeter) tidligere i 2007 da de forsvant bak sin respektive stjerne.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ NASA – Spitzer Observations of the Encounter 10.02.06
  2. ^ SpaceFlightNow – Spitzer finds water vapor on a hot, alien planet 11.07.07

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Spitzer-teleskopet&oldid=21882854»