Sveriges socialdemokratiska arbetareparti
Sveriges socialdemokratiska arbetareparti | |||
|---|---|---|---|
| Norsk navn | Sveriges sosialdemokratiske arbeiderparti | ||
| Land | Sverige | ||
| Leder(e) | Magdalena Andersson (4. november 2021–)[1] | ||
| Generalsekretær | Lena Rådström Baastad | ||
| Partisekretær | Tobias Baudin | ||
| Gruppeleder | Annelie Karlsson | ||
| Grunnlagt | 23. april 1889 | ||
| Hovedkvarter | Stockholm (Sveavägen 68) | ||
| Studentfløy | Socialdemokratiska studentförbundet | ||
| Ungdomsorg. | Sveriges socialdemokratiska ungdomsförbund | ||
| Kvinnefløy | Sveriges socialdemokratiska kvinnoförbund | ||
| Antall medlemmer | 75 000 (2020) | ||
| Ideologi | Sosialdemokrati demokratisk sosialisme | ||
| Politisk posisjon | Sentrum-venstre | ||
| Europeisk tilknytning | Det europeiske sosialdemokratiske parti | ||
| Internasjonal tilknytning | Progressiv allianse Arbeider- og sosialistiskpartiet internasjonal (1923–1940) | ||
| Nettsted | www.socialdemokraterna.se (sv) | ||
| Sveriges riksdag | 107 / 349
| ||
| Europaparlamentet | 5 / 720
| ||
Sveriges socialdemokratiska arbetareparti, forkortet s eller SAP (av Socialdemokratiska arbetarepartiet), vanligvis bare kalt for Socialdemokraterna (norsk: Sosialdemokratene), ble etablert i 1889 og er Sveriges største politiske parti. Partileder siden 4. november 2021 er Magdalena Andersson.
I Europaparlamentet inngår partiet i den sosialdemokratiske gruppen PSE og er tilsluttet Sosialistinternasjonalen. Partiets ungdomsorganisasjon er Sveriges socialdemokratiska ungdomsförbund (SSU).
På stemmesedlene benytter partiet ikke sitt egentlige navn, men betegnelsen Arbetarepartiet – Socialdemokraterna.
Historie
[rediger | rediger kilde]Starten
[rediger | rediger kilde]
Den 6. november 1881 holdt August Palm en tale i Malmö, som betraktes som den første sosialistiske markeringen i Sverige. Talen het «Hvad vilja socialdemokraterna?» og allerede i denne første talen agiterte Palm for den første sosialdemokratiske kampsak: den allmenne stemmeretten. På dette tidspunkt var stemmerett forbeholdt menn og bestemt av ens inntekt og formue. Stemmeretten gjaldt bare for fem prosent av Sveriges befolkning.
Åtte år senere, den 23. april 1889, ble Sveriges socialdemokratiska arbetareparti (SAP) etablert. Fagbevegelsen stod bak partiet ved etableringen og partiet fikk også jobben med å fungere som en faglig sentralorganisasjon fram til 1898 da Landsorganisationen i Sverige (LO) ble etablert med støtte fra sosialdemokratene. Det nære faglig-politiske samarbeidet mellom SAP og LO-forbundene har siden sterkt preget den svenske arbeiderbevegelsen.
Hjalmar Branting ble i 1896 Sveriges første sosialdemokratiske riksdagsmedlem da han ble valgt inn med støtte fra liberale velgere i Stockholm.
Axel Danielsson skrev det første sosialdemokratiske partiprogrammet (det tidligere var mer eller mindre en oversetting av det tyske programmet) som ble vedtatt av kongressen i 1897.
1900-årene
[rediger | rediger kilde]
I 1902 oppfordret sosialdemokratene til storstreik da den daværende høyreregjeringen la fram et forslag til stemmerettsreform som bare skulle utvide stemmeretten til tolv prosent av den voksne befolkningen. Liberalenes Nils Edén karakteriserte forslaget som et «misfoster» og Hjalmar Branting kalte det «et kongeligt skrivebordsprosjekt». Selv om streiken ikke påvirket riksdagen, så betydde den at spørsmålet om allmenn stemmerett ble gjort til den politiske hovedsaken, samtidig som det viste seg at de borgerlige partiene var splittet i saken.
I 1905 ble det politisk maktskifte da en liberal regjering tiltrådte. Liberalerne ble det største partiet og sosialdemokratene fikk 13 mandater. De konservative ble svekket.
I partiet forstod en tidlig at utdanning var viktig. Folkehøgskolen Brunnsvik ble grunnlagt i 1906 og fikk tidlig kobling mot arbeiderbevegelsen med ABF og LO som eiere. Fremdeles er flere folkehøgskoler eid av arbeiderbevegelsen.
Innenfor verkstedindustrien utbrøt en omfattende arbeidskonflikt i 1906. Konflikten handlet om retten til å være organisert i en fagforening, etter at en arbeidsgiver sa opp ansatte som meldte seg inn i LO. Arbeidsgiverne måtte til slutt akseptere å slutte med slike metoder etter at heller ikke det liberale partiet gav politisk støtte til arbeidsgiverne. Den liberale politikeren Nils Edén kalte arbeidsgivernes oppførsel for «bränsle för klasshat» og «återfall i barbariskt tyranni».[2] Både sosialdemokratene og liberalerne mente at organisasjonsretten var en viktig del av demokratiet.
I 1906 la Karl Staaffs liberale regjering med støtte fra flere sosialdemokrater fram en proposisjon om allmenn stemmerett, som blant annet innebar majoritetsvalg i enkeltmannskretser. En majoritet i riksdagen stemte ned forslaget og ønsket heller proporsjonale valg. Sosialdemokratene mente dette var et svik og Per Albin Hansson kalte det for «liberal ynklighet».
Mellom 1906 og 1908 ble Hinke Bergegrens Ungsocialister ekskludert fra partiet på grunn av sine anarkistiske tendenser.
I 1909 utbrøt «storstrejken», en generalstreik som var et svar på at arbeidsgiverforeningen SAF proklamerte en allmenn lockout for å få stopp på antall lokale lønnskonflikter. Storstreiken ble en nasjonal kamp mellom den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen og arbeidsgiverne, som endte med nederlag for arbeiderbevegelsen.
Dette førte til at både sosialdemokratene og fagforeningene tapte mye av den folkelige støtten en hadde vunnet rundt århundreskiftet. LOs medlemstall ble halvert og det tok nesten ti år før en hadde like mange medlemmer igjen. Erfaringene med storstreiken ble tolket på ulike måter i arbeiderbevegelsen. En minoritet som mente at nederlaget kom som en følge av unnfallenhet fra LOs ledelse og gale organisasjonsprinsipper og etablerte året etter den syndikalistiske organisasjonen SAC. Mange sosialdemokrater begynte å tvile på den åpne klassekampen som en farbar vei for å forbedre arbeidernes stilling, og arbeidet stadig sterkere for med demokratiske midler å vinne den politiske makten.
1910-årene
[rediger | rediger kilde]
I 1911 skrev sosialdemokratene inn kravet om republikk i partiprogrammet. I 1914 var det krise i Sverige, den såkalte Borggårdskrisen og landet var nær en revolusjon. Sosialdemokratenes ledelse motsatte seg en revolusjon samtidig som partiet var splittet i spørsmålet. Blant annet det daværende ungdomsforbundet, Socialdemokratiska Ungdomsförbundet, tvilte på parlamentarismen og mente at den bare ville lede til et borgerlig demokrati.
Revolusjonstanken i Sverige ble til en viss grad dempet ved innføringen av allmenn stemmerett, som i stor grad var et samarbeid mellom sosialdemokratene og de liberale. Høyrepartiet aksepterte forslaget fordi en mente at allmenn stemmerett for menn var bedre enn en revolusjon.
I forbindelse med første verdenskrigs utbrudd ble den internasjonale arbeiderbevegelsen splittet i en sosialdemokratisk og en kommunistisk gren. Splittelsen startet i det tyske partiet som var datidens største og mest innflytelsesrike. En minoritet med Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht i spissen brøt ut og etablerte det revolusjonære Spartakusforbundet.
I Sverige kom partisplittelsen tre år senere og etter en periode med indre motsetninger. En venstreopposisjon med utgangspunkt i ungdomspartiet ville følge det russiske eksemplet og mente tiden var moden for klassekrig. Majoriteten i partiet mente derimot at en slik politikk ville få katastrofale følger. Konflikten ble satt på spissen når minoriteten i riksdagsgruppen gjorde det klart at den ikke så seg bundet av majoritetsbeslutninger i partiet. Etter forslag fra Branting vedtok partikongressen i 1917 en resolusjon som i praksis førte til at både ungdomsforbundet og venstreopposisjonen ble ekskludert fra partiet. Venstreopposisjonen etablerte Sveriges socialdemokratiska vänsterparti som fra 1921 ble reetablert som Sveriges kommunistiska parti (i dag Vänsterpartiet).
Sosialdemokratene etablerte et nytt ungdomsparti i 1917, Sveriges socialdemokratiska ungdomsförbund (SSU), som var både mindre revolusjonært og mer lojalt overfor partiet, og som stod for en demokratisk sosialisme.
Den første regjeringen med sosialdemokratiske statsråder var regjeringen Edén som ble etablert i 1917 og var en koalisjonsregjering mellom Liberala samlingspartiet og sosialdemokratene. Regjeringens første beslutning var å frigi Anton Nilson som hadde deltatt i Amalthea-affæren.
I 1917 ble det arrangert stadige demonstrasjoner for allmenn stemmerett. Den liberale-sosialdemokratiske regjeringen forsøkte å få etablert en felles politikk sammen med høyrepartiet. Høsten 1918 foreslo regjeringen allmenn stemmerett for menn over 21 år. Da riksdagen behandlet forslaget ble aldersgrensen høynet til 23 år ved kommunale valg og 27 år ved landstingsvalg. Dessuten skulle en ha betalt kommuneskatt i ett av de tre siste årene før valget. En fikk heller ikke være begjært konkurs, umyndiggjort eller motta fattighjelp.
Med den finske borgerkrigen i 1918 fikk de revolusjonære kreftene vind i seilene, men partiledelsen tok fremdeles avstand fra revolusjon og ville heller ikke sende hjelp til de røde i Finland.
I 1918 ble et gammelt sosialdemokratisk krav gjennomført; åtte timers arbeidsdag.
1920-årene
[rediger | rediger kilde]
Statsminister Nils Edén gikk av i 1920 noe som førte til at den første sosialdemokratiske regjering ble etablert med Hjalmar Branting som statsminister.
Det nye partiprogrammet fra samme år hadde skjerpet vekten av statlig eierskap og kontroll over næringslivet. Sosialiserings- og planøkonomispørsmålet skapte sterke motreaksjoner fra de borgerlige partiene. Samtidig var oppfatningene delte innad i partiet. Noen hadde et funksjonssosialistisk syn, mens andre ville se radikale inngrep. Striden fortsatte fram til kongressen i 1932.
I 1928 formulerte Per Albin Hansson sosialdemokratenes visjon om «folkhemmet»: Det goda hemmet känner icke till några privilegierade eller tillbakasatta, inga kelgrisar och inga styvbarn.»
I 1921 var kampen om stemmerett vunnet da også kvinner fikk allmenn og lik stemmerett. Samme år besluttet riksdagen å innføre muligheter for rådgivende folkeavstemninger for å øke demokratiet.
Folkeavstemningen om brennevinsforbud i Sverige ble avholdt i 1922 og riksdagen fulgte avstemningens resultat og lot være å forby salg av alkoholholdige drikkevarer. Sosialdemokratene var mot et forbud fordi en var redd for den illegale handelen som da kunne oppstå, og som staten dermed ikke kunne kontrollere.
1930-årene
[rediger | rediger kilde]I 1930 ble Stockholmsutstillingen avholdt der funksjonalismen ble introdusert til svenskene. Arkitekturstilen og byplanleggingsidealet den førte med seg fikk senere en viktig rolle i partiets politikk, ikke minst i forbindelse med den massive bygningssaneringen som ble gjennomført i en rekke svenske byer i 1960- og 1970-årene. Alment ble det hevdet at det svenske sosialdemokratiet hadde modernismen snarere enn marxismen som bærende ideologi for folkhemmet; et nytt samfunn skulle bygges uten å ta hensyn til det tidligere samfunnet.
Det var to drivkrefter for dette. På den ene siden dro en den konklusjonen at det var nødvendig å modernisere både den økonomiske produksjonen og boligene for å få en standardbedring for folk flest. Den andre siden fantes hos den generasjonen sosialdemokrater som dette først og fremst handlet om, de som hadde vokst opp i slumlignende arbeiderområder med dårlige sanitære forhold, og som ønsket å fjerne det en anså som uverdige sosiale miljø, blinde for de verdiene den yngre generasjonen kunne se i eldre bebyggelse.
Kampen mellom reformer og revolusjon i SSU og partiet fortsatte i lang tid. Hendelser som Ådalshändelserna gjorde at enkelte ønsket seg en væpna kamp.
I takt med at sosialdemokratene og SKP fikk stadig større representasjon i riksdagen, gikk støtten for de som ønsket væpna revolusjon ned. Partiet ville også redusere motsetningene med å gi ledende opposisjonelle ledende stillinger; Ivar Vennerström ble sosialminister og Arthur Engberg ble ecklesiastikminister.
Etter valget i 1932 etablerte Per Albin Hansson sin første regjering, Regjeringen Hansson I. Regjeringen var en minoritetsregjering, som sikret seg flertall gjennom et politisk samarbeid med Bondeförbundet noe som gav mulighet for å gjennomføre flere tiltak mot arbeidsledighet samtidig som en kunne gi bøndene økonomisk støtte.
Kriseprogrammet innebar blant annet:
- 90 000 nye jobb i offentlig sektor.
- Krav om å ta tilbudt arbeid for ikke å miste forsørgerbidrag gjaldt ikke lenger arbeidsplasser som var innblandet i arbeidskonflikter.
- Prisene på melk, egg, korn og smør ble regulert.
- Etablering av lånefond for slakterier.
I valget 1936 økte sosialdemokratene oppslutningen til 45,9 prosent og fikk flere mandat enn de tre borgerlige partiene til sammen. Partiet valgte å etablere en koalisjonsregjering med Bondeförbundet, til tross for at en hadde majoritet i riksdagen sammen med SKP. Per Albin Hansson sa: «Jag för min del, lika lite mitt parti, proklamera oförsonlig motsättningspolitik. Jag tror tvärt om att jag säkrat kommer till målet – det klasslösa samhället – om jag utnyttjar alla de möjlighet till samarbete som erbjuder sig mitt uppe i motsättningarna. Därför kan för mig en politik, som syftar till en socialistisk ordning vara samförståndspolitik.»
Regjeringen gjennomførte flere sosialpolitiske reformer som boligbidrag til barnefamilier, offentlig tannhelsetjeneste, forebyggende helsetjeneste for kvinner og statlig arbeidsformidling.
Samarbeidspolitikken gjaldt også i arbeidsmarkedet og Saltsjöbadsavtalet mellom LO og SAF fikk stor betydning for svensk arbeidsmarkedspolitikk i lang tid framover.
Da den finske vinterkrigen brøt ut i 1939 ble en ny samlingsregering etablert.
I 1930-årene hadde både Bondeförbundet og Folkpartiet gått politisk til venstre, mens Høyrepartiet ble isolert. Gjennom regjeringsmakt hadde sosialdemokratene klart å gjennomføre flere politiske reformer.
1940-årene
[rediger | rediger kilde]
Samlingsregjeringen der alle riksdagspartier bortsett fra SKP var med, valgte tidlig å være nøytrale til krigen.
Da Finland ble angrepet av Sovjetunionen svingte opinionen i Sverige mot å hjelpe Finland militært, men regjeringen gikk ikke med på åpen hjelp. Finland fikk likevel militær utrustning i form av blant annet 90 000 geværer og 225 kanoner. Forsvarstanken var sterk i landet og blant annet i SSU ble det etablert skytterlag.
Tyskland angrep både Danmark og Norge 9. april 1940. 1. mai-demonstrasjonene det året ble en nasjonal samling der mennesker fra alle politiske leirer kunne delta under parolen «För Sveriges fred och oberoende».
Kort tid etter angrepet på Norge krevde tyskerne å få sende tropper mellom Norge og Tyskland på svenske jernbanespor. Den 18. juni tillot den svenske samlingsregjeringen slike troppetransporter, noe SSU kritiserte moderpartiet for.
Valget i 1940 gav sosialdemokratenes deres største valgseier, 53,8 prosent stemte på partiet. Til valget i 1946 ble oppslutningen redusert noe til 46,7 prosent.
Den 6. oktober 1946 døde Per Albin Hansson uventet av et hjerteslag. Det var ikke soleklart at Tage Erlander skulle bli Hanssons etterfølger, og et mulig alternativ kunne ha vært Gustav Möller. Men sosialdemokratenes ideologiske leder, Ernst Wigforss ønsket seg en yngre ledelse. Erlander selv var i tvil, men valgte å la partiets ønske komme først.
1948-valget ble vanskelig for det sosialdemokratiske partiet, som dels måtte forsvare seg mot den borgerlige kritikken mot etterkrigsprogrammet, dels mot SKP som i det første etterkrigsvalget hadde fått 10 prosents oppslutning. Sosialdemokratene gikk 0,6 prosent tilbake til 46,1 prosent, mens kommunistene mistet 40 prosent av sine velgere. Folkpartiet gikk kraftig fram på bekostning av høyrepartiet.
1950-årene
[rediger | rediger kilde]I begynnelsen av 1950-årene endte sosialdemokratene i en ideologisk usikkerhet om sin egen rolle i den nye velferdsstaten. I slutten av 1940-årene hadde partiet fått gjennomført flere nye sosialpolitiske reformer av en type der en gav generelle støttebeløp, fremfor behovsprøving. I midten av 1950-årene ble allmenn sykeforsikring innført, og sosialdemokratene var også tilhengere av et system med tilleggspensjoner der staten tok hånd om innbetalingene og foretok utbetalinger i forhold til hver ens egen inntekt. Gjennom en rådgivende folkeavstemning mente regjeringen å ha folkets støtte for en slik politikk.
1960-årene
[rediger | rediger kilde]Den voksende betydningen som myndighetene hadde i enkeltmenneskers liv var noe Tage Erlander kalte for «det starka samhället», ett begrep som ble benyttet om de sosialpolitiske reformene som ble innført i 1950-årene og 1960-årene som frivillige sykekasser som ble erstattet med allmenn sykeforsikring og fire ukers ferie. De ulike reformene ble finansiert med en progressiv skatteskala, der høyere inntekt betydde at en desto større del av lønnen skulle betales som skatt. Ved innføringen av merverdiavgift i 1960 sa partiet farvel til sin motstand mot indirekte skatt.
Likestillingsspørsmålet kom på dagsordenen. Mange hadde trodd at dette skulle løse seg selv når levestandarden økte, men det skjedde ikke. Politiske reformer ble iverksatt, så som økt barnehageutbygging. Mangelen på boliger ble forsøkt løst ved det såkalte millionprogrammet som gikk ut på å bygge 100 000 leiligheter per år i 10 år.
Interessen for internasjonale spørsmål økte i arbeiderbevegelsen, blant annet på grunn av Vietnamkrigen og kampen mot diktaturer. Også større omtale av utenrikspolitiske spørsmål i mediene bidro til den økte interessen ut over Norden og Europa.
Ved valget 1968 fikk partiet 50,1 prosent av stemmene og flertall i riksdagen. Dette var en stor seier for partiet, ikke minst fordi partiet to år tidligere hadde gått på et stort valgnederlag i kommunevalget. Året etter gikk Tage Erlander av både som partileder og statsminister, og ble etterfulgt i begge stillingene av Olof Palme.
1970-årene
[rediger | rediger kilde]
1970-årene innebar et økt fokus på spørsmål som arbeidsrett, likestilling og bistand, samt miljøspørsmål. I 1972 ble Sveriges første atomkraftverk åpnet, Oskarshamn 1. Utbyggingen av atomkraften hadde bred støtte i riksdagen og i det sosialdemokratiske partiet. På miljø var det imidlertid Centerpartiet som gjorde det skarpest, og ved valget 1976 tapte sosialdemokratene regjeringsmakten.
I 1970-årene ble statsmaktens innflytelse overfor bedriftene debattert, blant annet i forbindelse med utredningene knyttet til lønnstagerfondene. IB-affæren rystet partiet og viste åpent at skrekken for kommunistene og deres trussel om væpna revolusjon enda ikke var borte.
1980-årene
[rediger | rediger kilde]Etter Harrisburgulykken gjorde partiet helomvending i spørsmålet om atomkraft. Flere ledende sosialdemokrater gikk nå inn for å avvikle bruken av atomkraft, blant disse var Alva Myrdal.
SSU kastet i 1991 ut trotskistene og partiet fulgte opp med å ekskludere trotskistene i april 1982. De ekskluderte medlemmene etablerte sitt eget parti Rättvisepartiet Socialisterna.
Etter å ha tapt to riksdagsvalg på rad, vant partiet valget i 1982. I samarbeid med Folkpartiet gjorde partiet den største forandringen i skattesystemet siden 1950-årene. Kollektive lønnstakerfond ble innført i 1983.
Den 28. februar 1986 ble Olof Palme skutt i krysset Tunnelgatan – Sveavägen. Han ble etterfulgt av Ingvar Carlsson. Palmemordet traumatiserte både partiet og Sverige.
I 1987 ble kollektivt medlemskap avskaffet.
1990-årene
[rediger | rediger kilde]
Partiet moderniserte pensjonssystemet. Ved valget i 1991 tapte partiet regjeringsmakten, men fikk den tilbake etter valget tre år senere. Da etablerte Ingvar Carlsson på nytt en regjering. I de kommende årene måtte regjeringen redusere på de dyreste sosialpolitiske tiltakene for å bedre budsjettbalansen. I riksdagen fant partiet ofte sammen med Centerpartiet for å få igjennom sine forslag.
Tobleroneskandalen gjorde at Mona Sahlin forlot regjeringen. Hun ble lenge ansett som Carlssons etterfølger som partileder, men valgte å ikke stille til valg. I 1996 gikk Ingvar Carlssons av som partileder og ble etterfulgt av Göran Persson. Ved riksdagsvalget i 1998 beholdt sosialdemokratene regjeringsmakten gjennom et samarbeid med Vänsterpartiet og Miljöpartiet.
2000-årene
[rediger | rediger kilde]Tross lav arbeidsledighet, mente en i sosialdemokratiet at den var for høy. Men den aktive arbeidsmarkedspolitikken med utdanningstiltak klarte ikke å redusere ledigheten. En måtte bare konstatere at den insider/outsider-problematikken som hele Vest-Europa har erfart siden 1970-årene nå også hadde bitt seg fast i Sverige.
Ved partikongressen i Västerås 2001 skrev en inn i partiprogrammet at partiet er et feministisk parti. En stor samfunnsendring var da partiet var med på å vedta at Svenska Kyrkan ikke skulle være en statskirke. En annen var at homoseksuelle fikk flere rettigheter, blant annet til å inngå ekteskap og adoptere barn.
Økende produksjons og prestasjonskrav i arbeidslivet bidro dessuten til at stadig flere mennesker endte som langtidssykemeldte eller førtidspensjonerte.
Partiet beholdt regjeringsmakten etter riksdagsvalget 2002. 21. januar 2002 ble SSUeren Fadime Sahindal drept av sin egen far. Hun arbeidet for likestilling og rettigheter for unge kvinner med utenlandsk bakgrunn. SSU etablerte året etter et minnefond med Fadime Sahindals navn.
I september 2003 ble utenriksminister Anna Lindh drept. Hun hadde av mange blitt sett på som Göran Perssons etterfølger. Göran Persson har i et intervju i Aftonbladet (16/3-2007) sagt at han gjorde dette selv. Kort tid etterpå stemte svenskene nei til innføringen av euro, som var et tilbakeslag for sosialdemokratene som var for dette.
Valget i 2006 ble det dårligste for sosialdemokratene siden 1914, samtidig som en borgerlig firepartiallianse fikk majoritet i riksdagen. Med 35 prosent av stemmene ble sosialdemokratene imidlertid fortsatt riksdagens største parti. På valgnatta erkjente Göran Persson valgnederlaget og fortalte samtidig at han gikk av som partileder.
Valgkampen var preget av et datainnbrudd som flere medlemmer av Folkpartiet gjorde i sosialdemokratenes datanett. Innbruddet ble politianmeldt og flere medlemmer i Folkepartiet, deriblant partisekretæren, gikk av.
Mona Sahlin ble i januar 2007 utpekt som valgkomiteens kandidat til ny partileder. På en ekstraordinær kongress den 17. mars 2007 ble Sahlin valgt som partileder for Sveriges socialdemokratiska arbetareparti. Hun skrev historie da hun ble partiets første kvinnelige leder.
Sosialdemokratenes dominerende posisjon
[rediger | rediger kilde]Siden 1932 har partiet bare vært i opposisjon i ni år. Ved riksdagsvalgene i 1940 (53,8 %) og 1968 (50,1 %) fikk partiet over halvparten av stemmene og majoritet i riksdagen. Ved valget i 1944 sank oppslutningen til 46,7 %. Sosialdemokratene har hatt regjeringsansvar 1932-1976, 1982-1991 og 1994-2006. Med unntak av årene 1936-1939 og 1951-1957 da partiet etablerte koalisjoner med Bondeförbundet (nåværende Centerpartiet) samt (samlingsregjeringen 1939-1945) under andre verdenskrig har partiet regjert alene.
Dette har vanligvis skjedd ved at partiet har etablert en minoritetsregjering som har fått støtte fra Vänsterpartiet og dets forgjengere. I realiteten har dette betydd at de sosialdemokratiske minoritetsregjeringene har kunnet opptre som om det var en majoritetsregjering, ettersom Vänsterpartiet ikke hadde noe ønske om å bytte ut en sosialdemokratisk regjering med en borgerlig regjering. Det var først i 1998 da Miljöpartiet kom i vippeposisjon at sosialdemokratenes regjeringsmakt ble noe svekket. Miljöpartiet har ved enkelte tilfeller stemt sammen med de borgerlige partiene mot regjeringens politikk.
Sosialdemokratene klarte å opprettholde sin dominerende posisjon også takket være en klar politisk forståelse med andre partier i riksdagen. I ulike tidsperioder har partiet samarbeidet med Folkpartiet, Centerpartiet, Vänsterpartiet og Miljöpartiet. På tross av en stabil deling av partiene i to blokker bruker utenlandske statsvitere ofte beskrive svensk politikk som konsensusorientert. I stor grad var det sosialdemokratenes pragmatiske innstilling som har ført til dette, og særlig riksdagsvalget i 1948 er et eksempel på dette. Valgkampen var hard og hatsk som en følge av sosialdemokratenes planer om å innføre en variant av planøkonomi. Til de borgerlige partienes store skuffelse tapte de likevel valget. Til tross for valgseieren valgte sosialdemokratene å avstå fra å gjennomføre sin politikk på grunn av den sterke motstanden mot denne hos opposisjonen.
Medlemstall
[rediger | rediger kilde]I 1990 var antall medlemmer i partiet hele 1 034 000, i stor grad som en følge av kollektive medlemskap. Denne ordningen ble avskaffet ved årsskiftet 1991/1992, og medlemstallet ble korrigert til 259 000 individuelle medlemmer. Fram til 1999 hadde antallet blitt redusert til 177 000, og i 2003 til 143 407. I 2006 hadde partiet vel 125 000 medlemmer.
Ideologi
[rediger | rediger kilde]Partiets ideologi er demokratisk sosialisme som partiet mener er synonymt med sosialdemokrati.
Samfunnsutviklingen
[rediger | rediger kilde]
En forgrunnsfigur for det moderne sosialdemokratiet var den tyske idépolitikeren, riksdagsmedlemmet og bankmannen Eduard Bernstein (1850–1932). I polemikk med både de ortodokse marxistene og leninistene i det forrige århundrets internasjonale arbeiderbevegelse, fremholdt han at drivkraften for en samfunnsforandring i sosialistisk retning måtte være på bakgrunn av en overbevisning om at sosial urettferdighet setter folkeflertallet i bevegelse for å gjennomføre gradvise endringer av samfunnet. Og at dette bare kan skje med fredelige og demokratiske midler.
Bernstein avviste dermed den voldsomme revolusjonen og diktaturet som en farbar vei til et samfunn som skulle preges av sosialistiske verdier.
Aksept av markedsøkonomi
[rediger | rediger kilde]Med økonomisk statistikk fra tiårene rundt det forrige århundreskiftet mente Bernstein å kunne vise at den marxistiske politiske økonomiens hovedtese, at kapitalismen leder til massenes undertrykkelse, ikke stemte med virkeligheten. I stedet vokste det i industrilandene fram en middelklasse med bedre betalte arbeidere.
I Sverige avviste Nils Karleby den marxistiske læren om utsugingen og mente at det både er legitimt og funksjonelt at begge produksjonsfaktorene, det vil si både arbeid og kapital, hadde en pris. En erstatning for produksjonens sysselsatte kapital kunne ikke betraktes som en utilbørlig utnytting av arbeiderne.
Dette betydde at sosialdemokratene aksepterte markedsøkonomien, men ikke uten betingelser. Sosialdemokratene mener at utviklingen stadig skaper ubalanser i økonomien og disse kan fra tid til annen føre til rovdrift på arbeidskraften som under økonomiske kriser, ved utilstrekkelige investeringer og underutnyttelse av produksjonsfaktorene. For å motvirke det sosiale misforholdet og situasjoner når markedet feiler, og for å stimulere den økonomiske utviklingen, kreves en politisk regulering av markedsøkonomien. Denne oppfatningen ble presisert av John Maynard Keynes innenfor rammen av den neoklassisistiske markedsmodellen i slutten av 1930-årene, men den fantes allerede tidligere i praktisk bruk innenfor den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen.
Forståelse og økonomisk vekst
[rediger | rediger kilde]Et sentralt innslag i den sosialdemokratiske ideologien er at klassemaktperspektivet er tonet ned til fordel for å styrke de velstandsbyggende kreftene i samfunnet, og å sørge for at fruktene av økonomisk vekst blir rettferdig fordelt.
En viktig forutsetning for dette er arbeidsfred, sterke fagforeninger og en økonomisk politikk for full sysselsetting. Sosialdemokratene ønsker en felles forståelse mellom arbeidslivets parter og ser heller at arbeidsmarkedet reguleres gjennom kollektive avtaler, enn gjennom offentlige pålegg og lover.
Sosialisme eller sosialliberalisme?
[rediger | rediger kilde]Den reformistiske samfunnsutviklingen har gjerne blitt beskrevet som en trapp med tre trinn. Det første er det politiske demokratiet, som gjør det mulig med en parlamentarisk mobilisering gjennom allmenne valg. Den politiske makten gir forutsetninger for gjennomføringen av trinn to som er det sosiale demokratiet. Der kan en økonomisk politikk skape full sysselsetting og en utbygget velferdspolitikk gir alle mennesker like muligheter.
Full sysselsetting og sosialt medborgerskap virker som en motvekt mot den klassebestemte ordningen, og gir enkeltpersoner mer makt til selv å bestemme over sitt eget liv.
Sammen med lover for å sikre sterke felles interesser følger maktbalansen i arbeidsmarkedet, som kommer av den faglige organiseringen. Sammen vil dette føre til demokratisering innenfor arbeidslivet som er det tredje trinnet.
Sosial ingeniørkunst eller menneskers autonomi?
[rediger | rediger kilde]Et annet ideologisk spørsmål er omkring hva som er det gode samfunnet og hvordan dette kan virkeliggjøres. Skal menneskets liv tilrettelegges av en forhåndsbestemt norm, eller er det virkelige sosiale demokratiet at enkeltmennesket får økte muligheter for å gjøre egne valg og selv ta konsekvensen av disse. Motsetningsforholdet er mellom «sosial ingeniørkunst» og «autonomilinjen» i partiet.
Et eksempel er Alva Myrdals og Gustav Möllers strid om barnetrygden, som skulle erstatte tidligere støtteordninger.
Myrdal mente at det ikke var bra å dele ut bidraget som kontanter fordi en ikke sikkert kunne vite at pengene ble brukt til barnets beste. Hun mente kuponger som kunne byttes mot næringsrik mat, vanlige barneklær og lignende var bedre. Möller mente at poenget med velferdspolitikken var å gi menneskene mulighet til å «kjenne frihetsfølelsen», og mente at folk flest visste selv hva de behøvde.
Autonomilinjen seiret når det gjaldt barnetrygden, og har vært den dominerende holdningen innenfor det svenske sosialdemokratiet, selv om den alltid har hatt en opposisjon i partiet.
Arbeiderparti eller hele folkets parti?
[rediger | rediger kilde]
Socialdemokraterna er i utgangspunkt et rent arbeiderparti, men særlig i Sverige har båndene mellom parti og fagbevegelse vært sterke. Axel Danielsson utviklet en partiteori der arbeiderbevegelsens to grener, den faglige og den politiske, ble oppfattet som en organisk enhet.
I 1920-årene ble det spurt om sosialdemokratene skulle være et arbeidernes klasseparti eller streve etter å være «hele folkets parti».
I 1930-årene fikk problemstillingen mer praktisk og realpolitisk relevans da det handlet om allianser for å sikre sosialdemokratene regjeringsmakt. Det begynte med Bondeförbundet i 1933, mens en i etterkrigstiden mer forsøkte å bygge allianse mellom arbeiderne og den voksende gruppen med tjenestemenn. En begynte å identifisere seg som et parti for de brede grupper med lønnstakere. Velferdspolitikken som ble gjennomført ble bygget på en slik allianse, der klassenes interesser ble knyttet stadig sterkere sammen, samtidig som den understreket at middelklassens standardnorm også omfattet arbeiderne.
Sterkt samfunn eller uavhengighet?
[rediger | rediger kilde]Et annet stridsspørsmål var synet på staten. På den ene siden har en tradisjonen om å forsøke å løse samfunnsproblem gjennom egenorganisering og kooperasjonen, på den andre siden en streben etter å drive reformpolitikk. I 1950- og 1960-årene synliggjorde Tage Erlander dette med ordene «det starka samhället» der det først og fremst var staten og kommunene som skulle sette den sosialdemokratiske ideen ut i livet.
Likhet og likestilling
[rediger | rediger kilde]Streven etter likestilling er en annen sosialdemokratisk tradisjon. Kvinnenes inntreden på arbeidsmarkedet i 1970-årene fikk konsekvenser for maktfordelingen på alle plan i samfunnet. Men fremdeles ligger kvinners gjennomsnittslønn etter mannens.
I 1990-årene har en sterkere feminisme inntatt det sosialdemokratiske partiet, kanskje som en reaksjon på at likestillingskampen stanset opp i 1980-årene.
Til riksdagsvalget 1994 ble det bestemt at det sosialdemokratiske partiet skulle ha annenhver kvinne og mann på lister til riksdagen, landstingene og kommunene.
Det grønne folkhemmet
[rediger | rediger kilde]Göran Persson lanserte uttrykket «det gröna folkhemmet» under sin tid som statsminister for å legge en økologisk dimensjon til det sosialdemokratiske samfunnssynet. Det kan diskuteres om dette fikk særlig godt feste, selv om den sosialdemokratiske regjeringen i internasjonal sammenheng førte en ambisiøs miljøpolitikk (med støtte fra Miljöpartiet).
Idépolitikere
[rediger | rediger kilde]Viktige personer for det svenske sosialdemokratiets idéutvikling har vært Axel Danielsson, Hjalmar Branting, Nils Karleby, Östen Undén, Rickard Sandler, Ernst Wigforss, Gustav Möller, Per Albin Hansson, Alva og Gunnar Myrdal og Olof Palme.
Faglig-politisk samarbeid
[rediger | rediger kilde]Fra begynnelsen ble samarbeidet mellom arbeiderbevegelsens faglige og politiske del sett på som helt nødvendig. På LOs første kongress ble det bestemt at en fagforening som var tilsluttet LO i løpet av tre år skulle slutte seg til det sosialdemokratiske partiet. Forslaget vakte motstand og ved kongressen i 1900 ble forslaget endret slik at LO heller skulle arbeide for at fagforeningene skulle slutte seg til lokale partilag. I 1909 ble også dette forslaget fjernet.
Det var imidlertid fritt fram for fagforeninger å kollektivt slutte seg til partiet med reservasjonsrett for enkeltmedlemmer.
Ved årsskiftet 1990/1991 ble det kollektive medlemskapet avviklet, men en fagforening kan fortsatt være medlem i lokalpartiet, men da som organisasjon.[3]
Antall medlemmer gikk kraftig ned da det kollektive medlemskapet ble avviklet, fra over en million til 150 000 medlemmer. Den økonomiske støtten fra LO til partiet er seks millioner kroner årlig.[4]
Fra starten satt representanter for LO i partiledelsen og LO-representanter har blitt både riksdagsmedlemmer og statsråder.
Partiets ungdomsforbund (SSU) er også LOs ungdomsorganisasjon og LO har en plass i SSUs forbundsledelse.
Resultat i riksdagsvalg
[rediger | rediger kilde]
|
|
|
I regjering
[rediger | rediger kilde]Fra 1932 satt sosialdemokratene i regjering så godt som uavbrutt fram til 1976. Unntaket var Bondeförbundets «sommerregjering» som satt mellom juni og september 1936.
Sosialdemokratiske regjeringer har vært
- Hjalmar Brantings første regjering, 1920
- Hjalmar Brantings andre regjering, 1921-1923
- Hjalmar Brantings tredje regjering, 1924-1925
- Rickard Sandlers regjering, 1925-1926
- Per Albin Hanssons første regjering, 1932-1936
- Per Albin Hanssons andre regjering, 1936-1940
- Per Albin Hanssons tredje regjering (Samlingsregeringen), 1940-1945
- Regjeringen Hansson IV, 1945-1946
- Regjeringen Erlander I, 1946-1951
- Regjeringen Erlander II, 1951-1957 (med Bondeförbundet)
- Regjeringen Erlander III, 1957-1969
- Regjeringen Palme I, 1969-1976
- Regjeringen Palme II, 1982-1986
- Regjeringen Carlsson I, 1986-1990
- Regjeringen Carlsson II, 1990-1991
- Regjeringen Carlsson III, 1994-1996
- Regjeringen Persson, 1996-2006
- Stefan Löfvens første regjering, 2014-2019
- Stefan Löfvens andre regjering, 2019-2021
- Stefan Löfvens tredje regjering, 2021-2021
- Regjeringen Andersson I, 2021-
Partiledere
[rediger | rediger kilde]- Kollektivt lederskap, 1889–1896
- Claes Tholin, 1896–1907
- Hjalmar Branting, 1907–1925
- Per Albin Hansson, 1925–1946
- Tage Erlander, 1946–1969
- Olof Palme, 1969–1986
- Ingvar Carlsson, 1986–1996
- Göran Persson, 1996–2007
- Mona Sahlin, 2007–2011
- Håkan Juholt, 2011–2012
- Stefan Löfven, 2012–2021
- Magdalena Andersson, 2021–
Tilknyttede organisasjoner
[rediger | rediger kilde]Socialdemokraterna har fire tilknyttede organisasjoner. Partiets ungdomsorganisasjon siden 1917 er Sveriges socialdemokratiska ungdomsförbund (SSU), studentforbundet heter Socialdemokratiska studentförbundet (S-studenter), Sveriges socialdemokratiska kvinnoförbund (S-kvinnor) er kvinneforbundet, mens kristne sosialdemokrater samles i Sveriges kristna socialdemokraters förbund (Broderskapsrörelsen).
Internasjonalt
[rediger | rediger kilde]Referanser og noter
[rediger | rediger kilde]- ^ https://sverigesradio.se/artikel/magdalena-andersson-har-valts-till-socialdemokraternas-partiledare.
- ^ Det första seklet – side 182-186.
- ^ Sven Nelander (2004). Facket som folkrörelse Arkivert 27. desember 2007 hos Wayback Machine.
- ^ www.lo.se Vår samverkan Arkivert 21. desember 2007 hos Wayback Machine.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Hans Haste (1988) Det första seklet
- Hans O Karlsson (2001) Det intelligenta samhället
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (sv) Offisielt nettsted
- (en) Socialdemokraterna – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Sveriges socialdemokratiska arbetareparti på Facebook
- Sveriges socialdemokratiska arbetareparti på YouTube
- Sveriges socialdemokratiska arbetareparti på X (tidligere Twitter)
| Representert i Riksdagen |  | |
|---|---|---|
| Ikke representert | ||