Skjoldmøy

Hervors død av Peter Nicolai Arbo.

Skjoldmøy (norrønt skjaldmær) var i henhold til norrøn litteratur kvinner som slåss som krigere på lik fot med menn. De mest kjente skjoldmøer var Hervor i Hervors saga og Brynhild i Volsungesaga.

I mytologiske tekster fortelles det om valkyrjer som var Odins kvinnelige dødsvetter. De samlet inn døde krigere, og disse ble også beskrevet som «Odins skjoldmøyer».

Historiske vitnemål

Det norrøne samfunn i middelalderen som de fleste andre samfunn hadde klare skiller mellom menns og kvinners roller, men før kristendommen ble innført er det betegnende at kvinner på mange områder hadde en markant stemme i samfunnet og i den norrøne mytologien, og kvinner framstilles ofte som sterke og stridbare i litteraturen. Kvinner ble respektert, særlig jo eldre de ble, og kvinnegraver var like velutstyrte som mannsgraver. Betydningen kan ofte ha vært symbolsk.^{[trenger referanse]} Kvinner valgte ofte sin ektemann og hadde rett til å skille seg, en rett som ble opphevet med kristendommen.

Det er få bevis som tyder på at kvinnelige krigere, Nordens amasoner, var et utbredt fenomen. Likevel synes det som om det unntaksvis kunne inntreffe. Det er dog uklart i hvilken grad legendene gjenspeiler en historisk virkelighet.

Det er få historiske vitnemål at vikingtidens kvinner tok aktiv del i krigføringen, men den bysantinske historikeren Johannes Skylitzes nedtegner at kvinner kjempet i slag da den norrøne herskeren av Kiev angrep bysantinerne i Bulgaria i år 971. Da nordboerne hadde gått på et knusende nederlag var de østromerske seierherrene overrasket over å oppdage bevæpnede kvinner blant fiendens falne krigere. At kvinner så vel som barn var med på felttog var imidlertid ikke uvanlig da man alltid var avhengig av å ha med seg tren for å kunne holde en hær med forsyninger på større hærferder. Propaganda-elementet hos Skylitzes skal heller ikke undervurderes, fienden omtales også som barbarer. At kvinner blir nevnt i samme åndedrag kan skyldes en intensjon om å tegne et dårligere bilde av fienden.^{[trenger referanse]}

I henhold til Eirik Raudes saga skal Leiv Eiriksons gravide søster Frøydis Eiriksdatter i Nord-Amerika ha vist heroisk opptreden i møte med voldelig fare. Da den norrøne bosetningen ble angrepet av skrælinger tok mennene skrekken og flyktet. Frøydis skal da ha grepet et sverd, blottet brystene og slått flatsiden av sverdet mot brystene. Da ble skrælingene redde, løp til båtene sine og rodde vekk.

Arkeologiske spor

Arkeologiske spor viser at de gravgaver som fulgte de døde var mannlige gjenstander for menn (som sverd og skjold) og kvinnelige gjenstander for kvinner (som spinnehjul og stekespade), men det er også blitt avdekket spyd og skjold i kvinnegraver, blant annet i England. Det er også en mulighet for at det eksisterer en del feilkilder i tidligere arkeologi da graver med våpen automatisk ble tolket som mannsgraver og uten DNA-analyser er det behov for å bekrefte slike graver med ytterligere analyse. Det var vanlig å ha med seg tren på felttog, og at kvinner og barn inngikk i kolonisering.^{[trenger referanse]}

Litterære spor

I sagalitteraturen, som i Hervarar saga, og hos Saxos Gesta Danorum, er det fortellinger som vitner om kvinnelige krigere. Det nevnes Brynhild i Bósa saga ok Herrauds; den svenske prinsessen Tornbjørg i Hrólfs saga Gautrekssonar; og Hed, Visna og Veborg i Gesta Danorum. Den norsk-svenske forfatteren Lars Magnar Enoksen i boken Vikingarnas stridskonst mener at kvinnelige krigere var en realitet.

I den legendariske slaget ved Bråvalla i Østergøtland skal etter sigende flerfoldige kvinner ha deltatt på den danske siden av slaget, 300 skjoldmøer i henhold til Saxo. Skjoldmøer finnes også i fortellinger hos andre germanske folkeslag; gotere, kimbrere, og markomannere.

Adam av Bremen som hadde Svein Estridsson som kilde, uten at danskekongen er noen garanti for korrekthet, nevner en fortelling om et kvinneland:

«Likeså fortelles man at det bor amasoner ved det baltiske havets kyster. Landet kalles nå for Kvinnelandet. Noen påstår at de ble gravide ved å drikke vann. Andre forteller at de ble gravide med barn ved forbipasserende kjøpmenn og med slike som de holdt fanger hos seg, eller med andre selsomme vesener som det finnes godt om der, og desslike som jeg finner mer troverdig. Når de nedkommer blir det mannlige avkommet vesener med hundehoder mens de fødes som hunkjønn blir meget vakre kvinner. De lever sammen og unngår omgang med menn, og om slike kommer dit, jager de dem mannhaftig vekk».

Også den russiske Nestorkrøniken fra 1100-tallet har en fortelling om en kvinneøy som kan ha samme opphav som Adam av Bremens fortelling: «Blant amasonene finnes det ingen menn». Den svenske forskeren Bertil Wahlquist mener disse fortellingene kan ha en troverdig kjerne, og går så langt som å foreslå to øyer utenfor Estland.

• 
  Valkyrie av Peter Nicolai Arbo
• 
  Helge Hundingsbane og Sigrun (1919) av Robert Engels.

Se også

• Berserk
• Valkyrje