Sjonglering

Sjonglering er en er kunstferdig manipulasjon av gjenstander som krever øvet ferdighet. Gjenstandene – typisk baller, ringer eller kjegler – kastes og mottas i forskjellige repeterende og systematiske mønstre. Andre aktiviteter som faller inn under samlebegrepet sjonglering, er blant annet diabolo, devil sticks, kontaktsjonglering, poi og sigarboksmanipulering. Begrepet brukes også i overført betydning, som for eksempel «sjonglering av tall i regnskap» eller «sjonglering av mange oppgaver på en gang».

Ordet sjonglør eller gjøgler kommer av det franske ordet «jongleur», som igjen har sin opprinnelse i latin «ioculari» og «iocus» (engelsk: «joke»), som betyr vits. Middelalderens gjøglere underholdt både med sang og andre kunster.

Opprinnelse og historie

Fram til 1900-tallet

Dette veggmaleriet ble funnet i en grav i Egypt, og stammer fra mellom 1994 f.Kr. og 1781 f.Kr. Man tror at det faktum at sjonglører er representert i grava har ei religiøs betydning, ettersom runde ting vanligvis representerte sola, fødsel og død.

Det første eksempelet på sjonglering som man kjenner til, er et veggmaleri på grava til en ukjent prins i Ben Hassan-regionen i Egypt. Det dateres til å stamme fra mellom 1994 f.Kr. og 1781 f.Kr., og forestiller kvinnelige dansere og akrobater som kaster baller i lufta. Det fins også eksempler på sjonglering fra de fleste andre tidlige sivilisasjoner, deriblant kinesiske, indiske, greske, aztekiske og polynesiske.

I Europa var sjonglering en akseptabel aktivitet fram til Romerrikets fall på 400-tallet. Man begynte da å se ned på det. Under Middelalderen ble de fleste historiene om sjonglører skrevet av kirkens menn, som beskrev denne typen artister som umoralske. Noen mente til og med at sjonglørene utøvde trolldom. I denne perioden kunne sjønglører bare opptre på markeder, på gata eller i drikkehus. De hadde korte og humoristiske framføringer, og sendte en hatt eller en pose rundt blant tilskuerne for tips. Noen av gjøglerne til konger og adelsmenn kunne sjonglere eller utføre akrobatikk, men deres fremste ferdigheter var muntlige, i form av dikting, musikk, komikk og historiefortelling.

I 1768 åpna Philip Astley det første moderne sirkuset. Noen år seinere ansatte han sjonglører som skulle framføre nummer på lik linje med heste- og klovnenummerne. Helt siden da har sjonglører blitt assosiert med sirkus.

På 1900-tallet ble varieteer stadig mer populært, og sjonglører pleide å fylle tida mellom musikken og de andre framføringene ved å sjonglere foran teppet mens man skifta kulisser. Noen underholdningsartister begynte å spesialisere seg i sjonglering, og det skilte dermed lag med andre typer underholdning, slik som sverdsluking og trylling. Gentlemannssjonglørstilen ble starta av tyske sjonglører som «Salerno» og «Kara». Produksjon av gummi tok til, og sjonglørene begynte å bruke gummiballer. Tidligere hadde man brukt baller av hyssing, fylte lærballer og baller av tre eller metall. Massive eller oppblåsbare gummiballer betydde at sprettsjonglering ble mulig. Oppblåste gummiballer gjorde ballspinning mye lettere. Snart begynte vaudeville-teatre i Nord-Amerika å ansette sjonglører, og de var ofte innleide fra Europa.

1900-tallet – sjonglering blir en hobby

På starten og midten av 1900-tallet sank varieteer og vaudevilleshow i popularitet som følge av konkurransen fra film, radio og fjernsyn. International Jugglers' Association (Den Internasjonale Sjongørforeninga) ble stifta i 1947 for å støtte profesjonelle sjonglører. Siden 1950-tallet har det vært en enorm økning i antall amatørsjonglører sammenligna med profesjonelle sjongleringsartister, noe som har ført til en ny sjongleringskultur.

Som en underholdningsform, ble sjonglering mer utkonkurrert av film, radio og tv enn hva andre underholdningsformer ble. Musikk og komedie flytta seg raskt over til radioen, mens sjonglering naturligvis ikke kunne det. I de første åra til fjernsynet, da varietéaktige programmer var veldig populære, viste man ofte sjonglører, men å lage en ny framføring for hvert show, uke etter uke, var umulig. Komikere og musikere kan betale andre for å skrive materiale for dem, men sjonglører kan ikke få andre til å lære nytt materiale for dem.

Tidlig på 1950-tallet begynte flere med sjonglering som hobby. International Jugglers' Association starta som en klubb for sjongleringsartister, men snart ble mange som ikke var artister medlemmer. De begynte å møte opp på årsmøtene, og særlig på Verdens sjongleringsdag, som tradisjonelt arrangeres en lørdag i juni. Denne dagen er til for å lære folk å sjonglere, for å promotere sjonglering og for at sjonglører skal komme sammen og feire.

De fleste byer har i dag sjongleringsklubber, ofte tilknytta universiteter og høyskoler. Det fins også sirkusgrupper som lærer opp unge og setter opp forestillinger. I Norge er det flere sjongleringsklubber både i Trondheim, Stavanger, Bergen, og Oslo. Det fins også sirkusskoler i Norge og i Norden hvor man kan lære sjonglering.

Siden slutten av 1980-tallet har det utvikla seg en subkultur for sjonglering. Det er stor aktivitet rundt lokale klubber og organisasjoner, forestillinger, magasiner, nettsider, Internettforum og kanskje det aller viktigste, sjongleringstreff. De siste åra har det også vært et økende fokus på sjongleringskonkurranser.

Sjongleringstreff er arrangementer som bringer sjonglører sammen. De fleste sjongleringstreff har en stor, åpen hall som sentrum, hvor man kan sjonglere fritt. De har ofte også mer formelle seminarer, hvor gode sjonglører jobber med små grupper for å lære dem spesifikke ferdigheter og teknikker. Sjongleringstreff har også vanligvis et stort show som er åpent for alle, konkurranser og sjongleringsleker.

Baller, kjegler og ringer

De fleste sjonglører konsentrerer seg om de tre hovedtypene av objekter; baller, kjegler og ringer. De samme triksene og ferdighetene kan overføres mellom typene, men hver har sine unike kvaliteter. Baller er sannsynligvis det mest brukte objektet, siden det er lettest å lære. Deretter kommer kjegler, som er mer krevende men åpner for noen andre triks og gir et bedre visuelt inntrykk. Kjegler er også velegnet til passing mellom flere sjonglører, og er mye brukt til dette. Ringer er mindre populært enn kjegler, hovedsakelig fordi de kan være smertefulle å ta imot, men de egner seg godt for sjonglering med et stort antall.

Mønstre

• Kaskade
• Mills Mess

Sjongleringsnotasjon

Animasjon av en 3-ballskaskade, også kjent som en Siteswap 3, ettersom den beskrives som «3» i dette notasjonssystemet.

Sjongleringstriks og -mønstere kan være svært komplekse, og det kan derfor være vanskelig å forklare dem for andre. Det er derfor utvikla notasjonssystemer som kan brukes til å spesifisere mønstere og å finne opp nye.

Diagrambaserte notasjoner er den tydeligste måten å vise sjongleringsmønstere på papir, men siden de er basert på bilder, er de vanskeligere å benytte i tekstbasert kommunikasjon. Såkalte stigediagrammer viser bevegelsene til alle objektene steg for steg, mens de enklere kausaldiagramma bare viser objektene som befinner seg i lufta og tar for gitt at sjongløren har ett objekt i hver hand. Numeriske notasjonssystemer er mer populære og mer standardiserte enn de diagrambaserte, og brukes vidt både skriftlig og i normale samtaler mellom sjonglører.

Siteswap er den klart mest brukte sjongleringsnotasjonen. Ulike høyder på kasta, som regnes å ta bestemte tidsintervaller å gjennomføre, tildeles et relativt tall. Med disse som grunnlag beskrives et sjongleringsmønster med tallsekvens, slik som «3», «744» eller «97531». Disse eksemplene er for tohåndssjonglering med asynkrone kast, det vil si at man kaster med annenhver hand. For å beskrive mønstere hvor man kaster med begge henda samtidig, brukes det andre notasjonskonvensjoner, som kalles «synkron siteswap». Det fins også et system for «multipleks siteswap», som beskriver mønstere hvor man kaster to eller flere baller samtidig med én og samme hand. Det er også utvikle andre utvidelser til siteswap, blant annet «passing siteswap», «multi-hand-notasjon» (MHN) og «generell siteswap» (GS).

Rekorder

Mange verdensrekorder i sjonglering registreres av Juggling Information Service Committee on Numbers Juggling (JISCON). Alle rekordene må dokumenteres med video. Det fins sjonglører som mener de har tangert eller forbedret rekorder, men som ikke har sendt inn videobevis til JISCON, og rekorden blir da heller ikke registrert.

De følgende rekordene baserer seg på tall fra JISCON (november 2006).

Rekorder for såkalt «flash», som betyr at hvert objekt må tas imot minst én gang:

• Ringer: 12 ringer, 14 mottak, Anthony Gatto, 2002.
• Baller: 13 beanbags, 15 mottak, Alex Barron. 2013.
• Kjegler: 9 kjegler, 11 mottak, Eivind Dragsjø, 2016.
• Sprettball: 7 og 9 baller, Mathias Ramfelt

Rekorder for såkalt «qualifying run», som betyr at hvert objekt må tas imot minst to ganger:

• Ringer: 10 ringer, 47 mottak, Anthony Gatto, 2005.
• Baller: 11 beanbags, 25 mottak, Alex Barron. 2012
• Kjegler: 8 kjegler, 16 mottak, Anthony Gatto, 2006.

Eksterne lenker

Organisasjoner

• The International Jugglers' Association (IJA) – verdensomspennende sjongleringsorganisasjon.
• The European Jugglers' Association (EJA) – den europeiske sjongleringsorganisasjonen.
• The World Juggling Federation – privat organisasjon som promoterer sports-sjonglering med konkurranser og opplæring.

Norske sider

• Kristian Wanvik
• https://web.archive.org/web/20061205045036/http://sjonglering.com/ – nettside for norske sjonglører.
• Sjongleringsflaks.no – en norsk sjongleringsgruppe med tilhold i Bergen, Kristiansand, Oslo og Stavanger (arrangør av Bestkystfestivalen).

Andre ressurser

• The Internet Juggling Database – Aktivt wiki-basert fellesskap.
• Juggling Information Service – Lite oppdatert, men har mye informasjon.
• The Juggling Trick Database – Instruksjoner for mange sjongleringstriks.
• Jason Garfield teaching Juggling - Instruksjonsvideo for 3 baller.
• rec.juggling – Engleskpråkling diskusjonsgruppe med mye aktivitet.
• Juggling World Records Arkivert 4. september 2017 hos Wayback Machine.