Rheinmetall Nordic
 | Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. Mangler som er blitt anført: Kildeløst, for detaljert, trenger wikifisering. |
| Rheinmetall Nordic AS | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Offisielt navn | Rheinmetall Nordic AS | ||
| Org.form | Aksjeselskap | ||
| Org.nummer | 943828008 | ||
| Bransje | Norsk forsvarsindustri | ||
| Morselskap | Rheinmetall Rheinmetall AG | ||
| Hovedkontor | Duken, Nøtterøy | ||
| Land | Norge, Sverige, Danmark, Finland | ||
| Grunnlegger(e) | Hans Lund Vinghøg | ||
| Daglig leder | Thomas Berge Nielsen | ||
| Antall ansatte | 80 | ||
| Nettsted | Offisielt nettsted | ||
Historie
[rediger | rediger kilde]Starten på bedriften
Hans Lund Vinghøg, født i Alstadhaug på Helgeland 1907, arbeidet som mekaniker på Hoved arsenalets verksted i Oslo. Med utdanning fra Akershus festning i 1936 fikk han stilling som våpensmed og oppsynsmann ved Ytre Oslofjord Befestninger, stasjonert på Østre Bolærne. Gift med Marie Vestheim i 1936 og med den nyfødte datteren Randi Mette tiltrådte han stillingen i 1938. Kona Marie skulle drive marketenteriet, en slags kiosk for befal og soldater på festningen. Her ute på Østre Bolærne bodde sønnen Geir fra han ble født i februar 1940 og fram til krigen.
I året 1950, i en tid preget av etterkrigstidens utfordringer, begynte historien om Vinghøgs Mekaniske Verksted. Hans Lund Vinghøg, en mann med visjoner, bygde et lite og enkelt verksted i sin egen hage. Forretningsideen var like enkel som den var genial. Etter krigens slutt i 1945 hadde tyskerne etterlatt store mengder krigsmateriell i Norge. Mye av dette ble tankeløst ødelagt, ofte på britisk initiativ, da britene ønsket å forsyne Norge med sitt eget forsvarsmateriell. Men ødeleggelsene ble etter hvert stoppet, og Norge, som et selvstendig land, skulle forsvare seg med alle tilgjengelige midler, inkludert tidligere tysk utstyr.
Hans Lund Vinghøg startet med å ombygge tyske feltkanoner slik at de kunne brukes som festningsartilleri. Dette arbeidet ga sysselsetting til åtte menn i sommersesongen, når de mekanisk kyndige hvalfangerne vendte hjem. Verkstedet ble bygget så billig som mulig, med materialer av laveste kvalitet på grunn av etterkrigstidens rasjonering. Den lille trebygningen tålte imidlertid ikke vekten av de tunge kanonelementene som ble heist opp i en talje festet i taket. Med oppfinnsomhet og praktisk sans surret Vinghøg solide minevaiere rundt hele huset, som hyssing rundt en pakke. Denne enkle, men geniale løsningen holdt verkstedet sammen og muliggjorde videre arbeid.
I 1949 ble Norge medlem av NATO, noe som skapte frykt for at Sovjetunionen kunne angripe små land som Norge. Forsvaret fokuserte derfor på å vedlikeholde tyske luftvernkanoner, og en del av dette arbeidet ble utført hos Vinghøg på Nøtterøy. Da Koreakrigen brøt ut i 1950, økte antallet oppdrag betydelig, og Vinghøgs verksted ble en viktig brikke i Norges forsvarsstrategi.
Hans Lund Vinghøg var nå meget syk, delvis blind av diabetes og hadde dårlig hjerte. Etter påtrykk fra Geirs foreldre gikk de nygifte under sterk tvil med på å flytte sørover. Geir overtok familiebedriften i oktober 1966, 26 år gammel. Hans Lund Vinghøg døde bare noen måneder senere, 59 år gammel.
Geir Vinghøg som eneeier
[rediger | rediger kilde]Da Vinghøgs Mekaniske Verksted ble omgjort fra et privat firma til et aksjeselskap, overtok Geir Vinghøg alle aksjene. På dette tidspunktet hadde firmaet kun to ansatte og en delvis nedslitt maskinpark. Geir fortsatte i samme forretningsspor som sin far, med Forsvaret som en betydelig kunde i 1966. I tillegg leverte Vinghøg mekaniske komponenter til sivile kunder som Motorfabrikken på Horten Verft, Husø Verk, Kaldnes Mekaniske Verksted og Jarlsø Fabrikker.
Disse komponentene inkluderte viktige smådeler som skruer, foringer og bolter i ulike dimensjoner, som måtte produseres med høy presisjon. Oppdragene for Forsvaret besto av produksjon av reservedeler til forskjellige militærkjøretøy og vedlikehold av våpenmateriell, som også krevde høy nøyaktighet, men ikke nødvendigvis avansert teknologisk kompetanse. Etter hvert spesialiserte Vinghøg seg på sponfraskillende bearbeiding og var tidlig ute med å anskaffe datastyrte maskiner på 1970-tallet. Bedriften samarbeidet også med H. Henriksens Mek. Verksted om tyngre stål- og sveisearbeid.
Vinghøg vokste jevnt og trutt både i antall ansatte og omsetning, og har aldri hatt røde tall i regnskapet.
Stadig nyutvikling
[rediger | rediger kilde]Vinghøg satset på oppbygging av en utviklingsavdeling. I ettertid har bedriften brukt ca. 30 prosent av sine ressurser på utvikling. Bedriften ønsket selv å sitte med eierskapet til de forskjellige produktene, siden det er mer lønnsomt å selge til sluttbrukeren enn å være underleverandør. Vinghøg ansatte flere våpenfolk og ingeniører, de fleste med bakgrunn fra Forsvaret. Mange av utviklingsoppdragene ble initiert av Forsvaret eller av internasjonale våpenprodusenter, i nært samarbeid med brukerne. Etter hvert sto bedriftens leveranser til Forsvaret for nesten hele omsetningen.
Også i 1997 var det en viktig milepæl for Vinghøg-bedriften. Forsvarets forskningsinstitutt og Luftforsvarets forsyningskommando hadde en utfordring med tilstrekkelig presisjon ved oppskyting av sprenglegemer med mitraljøser. Det var viktig å treffe på første skudd, så ikke objektet ble tildekket av sand og søle og vanskeliggjorde rask rydding av rullebanen på flyplasser. Vinghøg hadde våpenkunnskaper og erfaring med rekyldemping. Kunden leverte et pansret kjøretøy de skulle montere en våpenstasjon på. Bedriften på Nøtterøy laget en prototype som ble akseptert, men produksjonen uteble grunnet økonomiske problemer i Forsvaret.
En ny digital verden
[rediger | rediger kilde]Vinghøg bestemte seg, basert på tidligere erfaringer og et nytt prosjekt for våpenstasjoner, for å utvikle en avansert digital våpenplattform på egen hånd. Målet var å beskytte soldatene ved å la dem sitte trygt under panser med en dataskjerm og joysticker for å betjene våpenet, i stedet for å stå eksponert i et kjøretøy. Dette var spesielt viktig for Forsvaret, som ønsket å beskytte norske soldater i krigen på Balkan. Etter å ha presentert konseptet for Forsvarets logistikkorganisasjon, fikk Vinghøg grønt lys til å lage en prototype.
Vinghøg hadde mange dyktige våpeneksperter og ingeniører, men manglet elektro-optikere og softwareutviklere. De ansatte elektro-optikere med utdanning fra Forsvarets skole på Helgelandsmoen og fikk med seg pensjonert major Torbjørn Kvalvik for å kvalitetssikre prosjektet. De kjøpte også bedriften ServoKontroll for å få tak i servoteknikere, og leide inn softwarekompetanse. Vinghøg opprettet senere en fagskole for elektro-optikere, godkjent av skolemyndighetene, som også tar imot eksterne elever. Over halvparten av de ansatte er ingeniører eller eksperter på våpenteknologi med bakgrunn fra Forsvaret.
Utviklingsavdelingen estimerte opprinnelig kostnaden for en prototype til 400 000 kroner. Geir Vinghøg pleide å gange slike estimater med Pi (3,14), men i dette tilfellet ganget han med 10. Til slutt økte kostnadene til 80 ganger det opprinnelige estimatet. Hadde de visst dette fra starten, ville de kanskje ikke turt å gå videre. Bedriften var teknisk konkurs en kort periode før de solgte hele prosjektet.
Salg endret økonomien radikalt
[rediger | rediger kilde]I 1997 solgte Vinghøg 50 prosent av selskapet til Kongsberg Protech, den mekaniske delen av tidligere Kongsberg Våpenfabrikk. Kongsberg Protech ønsket å sikre seg produksjonskapasitet for sveise- og platearbeider, mens utviklingen fortsatt skulle foregå hos Vinghøg.
US Army ønsket å utstyre et nytt pansret kjøretøy med våpenplattformer og vurderte Vinghøgs plattform som ferdig utviklet, siden de første fire stasjonene ble brukt av norske styrker i Kosovo i 2000. Amerikanerne bestemte seg for å kjøpe et stort antall våpenstasjoner, med Vinghøg og Kongsberg Protech som garantister for leveransen.
Vinghøgs andel av kontrakten var verdt over en milliard kroner, noe som var urealistisk for bedriften å håndtere alene. Derfor solgte de sin halvpart til Kongsberg Protech i 2001, som deretter industrialiserte stasjonen. Protector-systemet ble en suksess og har blitt solgt til mange land. Over 17 000 systemer er solgt til 17 nasjoner, med en samlet verdi på over 20 milliarder kroner. Dette er et lite industrieventyr. Vinghøg fortsetter å produsere viktige komponenter.
Salget endret Vinghøgs økonomi drastisk. Bedriften har fortsatt å utvikle nye produkter basert på eksisterende teknologi. Nøtterøy-bedriften har sannsynligvis den største samlingen av våpeneksperter og elektro-optikere under ett tak i Norge, og er markedsleder i sin nisje globalt.
Hvem eier Vinghøg i dag?
[rediger | rediger kilde]Vinghøg AS eies i dag av Rheinmetall Nordic AS, et tysk selskap innen våpenteknologi. Rheinmetall Nordic AS er en del av det tyske selskapet Rheinmetall AG, som har nesten 34 000 ansatte og hvor Statens pensjonsfond har eierinteresser.
Geir Vinghøg var eneeier frem til 1985 og eide 90 prosent av selskapet frem til 2003. Da kjøpte ledergruppen ved bedriften 85 prosent av aksjene, slik at Geir Vinghøg fortsatt eide 15 prosent. I 2005 solgte Vinghøg-eierne alle aksjene til Simrad Optronics. De tidligere eierne fikk kontanter og nok aksjer i Simrad til å beholde kontrollen. Ledelsen i Simrad flyttet til Nøtterøy, og hovedkontoret ble også flyttet dit.
I 2007 ble hele selskapet solgt til tyske Rheinmetall, noe som ga de opprinnelige Vinghøg-aksjonærene et betydelig økonomisk utbytte.