Hopp til innhold

Silur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Silurtiden»)
Geologiske perioder i fanerozoikum
Tidsskala i millioner år før nå
Hovedavsetning
Neogen 0
Slam
Paleogen
Kritt
100
Kalkstein
Jura
Trias 200
Sandstein
251
Perm
Karbon 300
Skifer
Kalkstein
Sandstein (rød)
Devon
400
Skifer (brun)
Kalkstein, Skifer (lys)
Silur
Ordovicium
Kambrium
500
Sandstein


Oversikt over havnivået de siste 500 millioner år. Silur (S) sees mot høyre, nåtiden til venstre.
Oversikt over klima (temperaturer) de siste 500 millioner år. Nåtiden helt til høyre.
Overgangen mellom sen-ordovicisk brunlig stein med kalknoller fra grunt vann i ordovicium og svart leirskifer avsatt på dypt vann fra den påfølgende perioden silurHovedøya, Oslofjorden. Lagene har blitt snudd i dannelsen av den den kaledonske fjellkjede, kombinert med erosjon av foldede lag.

Silur er en meget kort periode i jordens oldtid. Den begynte for 443.7 ± 1.5 millioner år siden og varte til overgangen til devon for 416.0 ± 2.8 millioner år siden.[1] Perioden startet med en større utryddelsesprosess hvor om lag 60 % av jordens liv ble utryddet. Silur ble definert av Roderick Murchison i England og Wales i 1839, samme år som han også oppdaget devonperioden. Perioden ble oppkalt etter det før-keltiske folket silurene. Sammen med kambrium-oppdageren Adam Sedgwick presenterte Murchison i 1835 artikkelen On the Silurian and Cambrian Systems, Exhibiting the Order in which the Older Sedimentary Strata Succeed each other in England and Wales.

Epokene som silur deles i, er llandovery (3 underperioder), wenlock (første sikre karsporeplanter), ludlow (2 underpeioder) og pridoli. De respektive skillene går ved henholdsvis 428, 423 og 419 millioner år før nåtiden.

Tektonikk og bergarter

[rediger | rediger kilde]

Den laurentiske jordplaten (Grønland og brorparten av Nord-Amerika) og den baltiske jordplaten (omtrent Europa) begynte å kollidere i silur. Havet som lå mellom disse to kontinentene, Iapetushavet, forsvant, og havbunnen ble foldet opp som en fjellkjede, kjent som den kaledonske fjellkjede. Det nyoppståtte superkontinentet (Old Red-kontinentet) lå den gang i tropene. Samtidig lå de fleste andre landområder, storkontinentet Gondwanaland, ved Sydpolen og var nediset.

Dypbergarter som granitt er dominerende fra denne perioden, men det ble også dannet marine og limniske sedimenter. I silur oppstod landplanter som trolig hadde primitive rotsystemer og ikke klarte å holde på jorda. Mye av avsetningene fra perioden er brune, og ses som brune sandsteinsavleiringer i Oslofeltet, for eksempel på Hovedøya i Oslo og i Ersvika i Hurum. Ellers finnes silurske bergarter i Oslofeltet som kalkrike skifre, ofte med omdannelse til hornfels (Ersvika).

Globalt sett var klimaet varmt, med en sannsynlig drivhuseffekt og grunne, varme hav rundt landmassene nær ekvator. Det sterkt skiftende klimaet i ordovicium ble nå mer stabilt. Kontinentene Leurentia og Baltica var tropiske og tørre med begynnende ørken-klima. Klimaet ble litt kjøligere i siste fase av silur, men ved overgangen til devon steg temperaturene igjen.

Den sørlige delen av Gondwanaland lå rundt sørpolen og var dekket av isbreer, men trolig var isbreene avtakende i forhold til deres store utbredelse i ordovicium, og kanskje forsvant de helt i løpet av silur.

Havnivået var høyt, men sank litt mot slutten av silur. Det store havet Panthalassa dekket mesteparten av den nordlige halvkulen.

Planteliv

[rediger | rediger kilde]

I silur dukket de første landplantene opp. Langs elver og innsjøer ble matter av alger og bakterier erstattet med de første moseskogene, hovedsakelig av levermose og hornmoser. Fra midten av silur finnes også fossiler av meget primitive karsporeplanter som Cooksonia og de første kråkefotplanter.

Ingen av disse gruppene hadde dype røtter som kunne holde på jorda, og sedimenter fra silur er ofte brunlige, muligens på grunn av erosjon. Disse bergartene står i markert kontrast til berglag fra ordovicium, som aldri viser samme brunfarging men tvert imot ofte er hvite eller lyst grå.

Plantenes ilandstigning gjorde det også mulig for dyr å oppholde seg på land. De første var ulike leddyrgrupper, hvorav edderkoppdyr og tusenbein var de mest fremtredende. Blant virveldyrene oppstod de første fiskearter med kjever (kjevemunner).

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ F.M. Gradstein, F.M, J.G. Ogg, A.G. Smith, & al. (2004): A Geologic Time Scale 2004. Cambridge University Press PDF Arkivert 1. november 2013 hos Wayback Machine.
  • Peter J. Smith (red), Rolf Svendsby (norsk red), Encyclopedia of the Earth (Equinox Oxford 1985), Jordens utvikling (Illustrert Vitenskaps Bibliotek 1988). ISBN 82-90388-99-3.
  • Steinar Skjeseth, Norge blir til – Norges geologiske historie, Schibsted, 2.opplag 2002. ISBN 82-516-1584-4.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]