Hopp til innhold

Sigøynere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Sigøyner»)
«Sigøynerkvinne» publisert i National Geographic mars 1917

Sigøynere er en bred samlebetegnelse på flere beslektede, historisk omvandrende folk i Europa, som stammer fra det nordlige India, særlig Rajasthan.[1] Betegnelsen (Rumensk: țigani, zigani, tysk: Zigeuner) har en ukjent betydning og ble tillagt disse omvandrende folkeslagene av andre europeiske folkeslag. De folkegruppene som kalles sigøynere består av flere ulike språklige kulturer som betegnes som blant annet romá (i entall hankjønn rom eller hunkjønn romni; upresist og ugrammatisk også kalt «romfolk» eller enda mer misvisende «romfolket» i noen norske medier), sinti, manoush, romanichal eller kalé. Noen av disse begrepene brukes om ulike grupper i ulike land, og mange grupper av sigøynere mener at andre sigøynergrupper ikke er (ekte) sigøynere. Dette har gitt opphav til mye forvirring knyttet til disse begrepene, fordi de brukes svært ulikt. I noen land har begrepet sigøyner eller lignende begreper som det franske tsigane eller det engelske gypsy (som betyr «egypter» og har en annen opprinnelse enn det norske ordet) blitt kritisert av enkelte. Andre sigøynere forsvarer disse begrepene som samlebegreper for en sammensatt gruppe av beslektede folkeslag, og motsetter seg forsøk på å innføre andre begreper. I Norge foretrekker de fleste sigøynere at gruppen omtales med samlebegrepet sigøynere,[2][3] mens romá først og fremst brukes av sigøynere fra Øst-Europa.[4] De fleste sigøynere snakker det språket som i Norge blir kalt romanés, et språk som ligger nært moderne indiske språk som hindi og urdu.

Sigøynernes kultur har i mange hundre år øvet påvirkning på europeisk kultur, ikke minst sigøynermusikken, som har inspirert flere musikkformer. Grupper som Gipsy Kings og Hot Club de Norvege er uttrykk for, eller inspirert av, en levende musikktradisjon som finner nye former.

I norsk sammenheng har det, særlig etter rundt 1900, blitt skilt mellom tatere (også kalt romanifolk eller reisende) og sigøynere. Disse gruppene har felles opphav fra India og tradisjonelt en lignende kultur og levevis, men taterne kom til Norge tidligere, fra 1500-tallet, og er derfor i større grad assimilert. Begrepet sigøynere brukes på norsk særlig om folkegrupper som frem til 1800-tallet overveiende var bosatt i Øst-Europa. Internasjonalt finnes ikke et slikt skille, og avgrensningen har i nyere tid blitt problematisert. I Sverige regnes disse offisielt som en og samme gruppe.

Terminologi

[rediger | rediger kilde]

Det er usikkert hvor ordet «sigøyner» kommer fra, men det er vanlig å føre ordet tilbake til det greske ordet atsingani, som betyr «hedninger» eller «gudløse».[5] Enkelte sigøynere oppfatter begrepet som nedverdigende og foretrekker begrep som angir språktilhørighet (romá, sinti, manoush, kalé, romanichal), mens andre sigøynere ikke ser noen problemer ved begrepet som et samlebegrep for ulike men beslektede grupper.

Sigøynernes organisasjon i Norge heter Norsk Sigøynerforening og arrangerer Sigøynerfestivalen, en kulturfestival for sigøynerkultur. Leder for foreningen og primus motor for festivalen, kunstneren Raya Bielenberg, har uttalt at «jeg forlanger å bli kalt sigøyner».[2]

Etter 2008 har flere norske medier referert til sigøynere som «romfolk», etter at Jan Jansen, bosatt i Sverige, sa at han oppfattet ordet «sigøyner» som rasistisk.[6] Begrepet «romfolket» bygger på en misforståelse, i det romá (utt. råmma:), i entall hankjønn rom (utt. råmm) og hunkjønn romni (utt. råmmni), er egenbetegnelsen på romanés for en av flere grupper blant sigøynerne.[2] Begrepet «romfolket» brukes ikke av noen sigøynere og er heller ikke grammatisk riktig; i flertall må det være romáfolket («han er rom», «hun er romni», «de er romá»).[2] Flere sigøynergrupper, bl.a. romanifolk, har også protestert mot å innføre romá som samlebetegnelse, som enkelte har foreslått.[2][7] Forsker Ada Engebrigtsen ved NOVA uttalte i 2012 at «romfolket er en medieskapt folkegruppe». Ifølge Engebrigtsen finnes det ikke et folk med navnet romfolket, men ulike folkegrupper, herunder språk-/folkegruppen romá. Ikke alle folkegrupper som tradisjonelt kalles sigøynere er romá.[8] Solomia Karoli, som har utgitt boken Sigøynerkongens datter om sin egen oppvekst i en norsk sigøynerfamilie, har uttalt at «på vårt språk romanés brukes ordet 'rom' for det som på norsk alltid har hett 'sigøyner', dessuten betyr det ektemann. De fleste av oss her i Norge vil bli kalt sigøynere».[3]

Den gruppen som kalles sigøynere i moderne tid må skilles fra «tatere», romanifolk som kom til Europa på 1400-tallet og som antas å ha opprinnelse i India. Opprinnelig ble «tatere» vanligvis kalt sigøynere, særlig i det tyskspråklige Europa.[9] De to folkegruppene har felles røtter og mange fellestrekk, men «tatere» kom til Skandinavia mange århundrer tidligere. Det er også antatt at det er et betydelig etnisk norsk innslag blant norske «tatere», ettersom «taterne» levde tett på det norske samfunnet og det hendte at etnisk norske personer sluttet seg til «tater»-familier og deres levevis. Disse har et mer europeisk/nordisk assimilert språk, romani.[9][10] I Norge, Tyskland og andre nordeuropeiske land brukes betegnelsen roma spesielt om sigøynerne som i de nordeuropeiske land overveiende tilhører nettopp romani-gruppen. Det finnes derimot sigøynere som ikke er romani, og det finnes romani-grupper som ikke kan kalles sigøynere. Begrepene er altså ikke synonymer; begge begrepene omfatter tilleggsgrupper som ikke omfattes av det andre.

Tore-Jarl Bielenberg, som har jobbet med sigøynernes kultur i en årrekke, var gift med Raya Bielenberg og arrangerte sammen med henne Sigøynerfestivalen. Han utgav i 2012 boken Romá/sigøynere: I går, i dag, i morgen.[11] Han uttaler at mange sigøynere er uenige i å erstatte sigøynere med rom som fellesbetegnelse, blant annet fordi det ikke er «alle sigøynere som kaller seg rom, men for eksempel sinti, manoush, romanichal eller kalé».[12] Han skriver at «konstruksjonen romfolket finner jeg problematisk» og at «sigøynere med alle deres undergrupper [er] ett folk som også omfatter romá». Han trekker også frem at rom er en hankjønnsform som også betyr ektemann, mens hunkjønnsformen i entall er romni. Bielenberg mener at begrepet romfolk har fått en ensidig negativ klang knyttet til tigging og sosiale problemer; «'romfolk' er blitt et skjellsord» uttaler han til Klassekampen. Han «foretrekker sigøyner, fordi det er representativt for et helt folk. Det er stort sett sigøynere fra Øst-Europa, som kaller seg róm». Han mener sigøynere er et begrep med mange positive konnotasjoner knyttet til sigøynernes kultur og historie.[2][4]

Betegnelsene blir brukt annerledes i andre land, hvor «romanifolket» gjerne blir brukt som en generell betegnelse på sigøynere og begrepet tater ikke eksisterer.[13] Begrepet «tattare» eksisterer fortsatt i Sverige.[14][15]

Både den engelske betegnelsen gypsy og den franske gitane kommer fra ord for «egypter» og gjenspeiler en forestilling om at sigøynerne skal ha nådd Europa via Egypt. Uttrykket bohem skriver seg fra den franske formen av navnet på landet Bøhmen, fordi franskmennene trodde at sigøynerne kom derfra (det er mange sigøynere særlig i nabolandet Slovakia).

Undergrupper

[rediger | rediger kilde]

Sigøynere består av mange ulike etniske undergrupper, herunder folkegruppene roma (også referert til i noen medier som «romfolk», selv om denne betegnelsen ikke er anbefalt av Språkrådet[16]), sinti, kaale og mange andre grupper.

Opprinnelse og historie

[rediger | rediger kilde]

Sigøynerne stammer ifølge den vanligste teorien opprinnelig fra det nordlige India, og omkring år 800 ble gruppen trolig utsatt for forfølgelse. Sigøynerne har trolig opphav i et kasteløst folk i det nordlige India, tilsvarende de kasteløse banjaraene i dag. På 1000-tallet slo sigøynere seg ned i Konstantinopel, og på 1300-tallet kom trolig de første sigøynere til Romania. I Romania levde de til dels som slaver, og Romania opphevet slaveriet i 1864. Med Colombus' tredje ekspedisjon til Amerika var det også en gruppe sigøynere tenkt som slaver i gruvene, senere sender kolonimaktene skipslaster med sigøynere til Amerika og det finnes etterkommere på øyene, i Brasil og i USAs sørstater. Sigøynere innvandrer til Den iberiske halvøy tidlig 1400 tall. Til Danmark kommer de første sigøynerne i 1505.[17] Det er antatt at de flyktet[trenger referanse] fra India via Midtøsten til blant annet Egypt, og derfra videre til Europa. Sigøynerne har historisk livnært seg ved handel, blant annet ved salg av egenprodusert håndverk.

Forfølgelse, holocaust og diskriminering

[rediger | rediger kilde]
Deportasjon av roma og sinti (en vanlig tysk betegnelse for sigøynere) i det nasjonalsosialistiske Tyskland under andre verdenskrig, foto tatt 22. mai 1940
Foto: Deutsches Bundesarchiv
Deportasjon av «Sinti und Roma» fra Asperg i Baden-Württemberg. Foto fra Königstraße, 22. mai 1940.
Foto: Bundesarchiv, R 165 Bild-244-42 /

De første, organiserte sigøynerforfølgelsene man kjenner til startet i 1498. Da vedtok Riksdagen at alle sigøynere skulle utvises fordi de var forrædere av kristendommen. Det ble også lov å ta sigøynere som slaver, og i Russland ble denne loven opphevet først i 1861. Trolig ble mellom 220 000 og 1 500 000 sigøynere drept i konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig i det som kalles porajmos (sigøynernes holocaust). De gjenlevende kunne fra 1963 av søke om erstatninger fra Forbundsrepublikken Tyskland etter krigen.[18] I 2015 uttalte Norges statsminister Erna Solberg at romafolket skulle få utbetalt erstatninger for uretten de hadde blitt utsatt for før og etter andre verdenskrig, og at detaljene skulle utarbeides i samarbeid med representanter for romafolket.[19]

I Sverige ble drap på sigøynere lovlig i 1637. Norges sigøynerparagraf kom i 1927 og nektet sigøynere adgang til riket, opphevet 1956.[20]

I Norge har sigøynerne ofte blitt forvekslet med tatere. Mennesker med disse gruppenavnene har begge fått lide under fordommer.[21] Det har blitt påstått at det foregikk det systematisk tvangssterilisering på norske tatere utført ved norske sykehus og ved institusjoner i norsk psykiatri i etterkrigstiden (1934-1977), men nyere forskning viser at dette ikke stemmer.[trenger referanse] Av de 44 000 menneskene som gjennomgikk tvangssterilisering utgjør tatere 2,9 % av tilfellene.[22] Det var i stor grad omstreifere som ble dømt til sterilisering.

I alt 2 000–3 000 sigøynerbarn ble skilt fra foreldrene og tvangsplassert i barnehjem, fosterfamilier, og i tvangsleirer drevet av norske misjonsorganisasjoner, spesielt Norsk misjon blant hjemløse. Denne misjonsorganisasjonen fungerte i etterkrigstiden i praksis som et halvoffisielt «direktorat» som skulle kristne og fornorske sigøynerbarna, men som ikke ga dem noen adekvat utdanning. Interneringen og atskillelsen av sigøynerbarn fra foreldre var et overgrep mot barna det rammet, og i 1998 uttrykte Regjeringen en uforbeholden unnskyldning overfor de rammede.

I Auschwitz-Birkenaus sigøyneravdeling var det omkring 23 000 rom, og bare 2000 av dem overlevde verdenskrigen. Natten mellom 2. og 3. august 1944 ble Zigeunerlager avviklet, og de omkring 2800 gjenlevende fanger ble ført i gasskamrene.[23]

Andre verdenskrig i Norge

[rediger | rediger kilde]
På vegne av den norske stat vil jeg nå beklage - overfor norske rom: Jeg beklager den rasistiske ekskluderingspolitikken som ble ført - i tiårene både før og etter 2. verdenskrig. Jeg beklager også de fatale følgene denne politikken fikk for norske rom under Holocaust.
– statsminister Erna Solberg (8. april 2015)[24]

Fremmedloven av 1927 gjorde det mulig å nekte sigøynere og omstreifere adgang til Norge: «Sigøynere og andre omstreifere som ikke kan godtgjøre å ha norsk statsborgerskap, skal nektes adgang til riket.» Denne «sigøynerparagrafen» ble fjernet i 1956.[25]

I 1934 ble 68 romfolk, de fleste norske statsborgere, nektet innreise til Norge. Ragnvald Konstad, sjef for sentralpasskontoret, uttalte da «Det er meg en sann fryd å nekte dem adgang.» Paal Berg uttalte om lovgrunnlaget for innreisenekt: «Denne loven er ny, men trenger inge nærmere begrunnelse.»[26] De ble stanset av både svenske og danske myndigheter da de ville forlate Tyskland, og endte deretter opp i Belgia. Vinteren 1943-1944 ble 66 medlemmer av romfamiliene Josef, Karoli og Modis internert og deportert fra Belgia til Auschwitz-Birkenaus sigøyneravdeling. Innen august 1944 var de fleste romfolk i sigøyneravdelingen gasset og kremert. Zolo Karoli (født 1921) ble skutt og drept i Buchenwald to dager før leiren ble frigjort av amerikanske styrker i april 1945. Bare fire personer overlevde. Frem til 1956 da «sigøynerparagrafen» ble endret fikk de fortsatt ikke adgang til Norge. På 1950-tallet kom medlemmer av Karoli- og Josef-familiene til Norge og etter flere rettssaker fikk de norsk pass.[27][23][25] De fleste av de deporterte norske romene ankom leiren i store familier, og alderen varierte fra elleve måneder gamle barn til kvinner og menn på godt over 60 år. Dødeligheten i sigøynerleiren var svært høy grunnet underernæring, og de fleste var allerede døde da de gjenlevende fangene ble myrdet i gasskamrene 2.- 3. august 1944.[28]

Den tyske okkupasjonsmyndigheten i Frankrike bestemte høsten 1940 at alle «nomader» skulle interneres. Blant de 184 internerte i Darnétal, Normandie, var to norske familier, elleve personer i alt. De ble ansett som statsløse fordi deres norske statsborgerskap var inndratt før krigen. I familien Josefs pass fra 1930 er «norsk» (for statsborgerskap) overstrøket og erstattet med «ingen». De endte opp i en leir i Maine-et-Loire, omgitt av strømførende gjerde. Sommeren 1943 ble de satt fri og bosatt i området, noen av dem kom tilbake til Norge i 1954 ved å krysse grensen på et ubevoktet sted.[29]

Sigøynere i dag

[rediger | rediger kilde]
Kartskisse som angir prosentmessig fordeling av sigøynere i ulike europeiske land

De fleste sigøynere er i dag bosatt i Europa, de fleste i Øst-Europa. Det er også større sigøynerminoriteter i Frankrike og Spania. I Norden er det Sverige som har flest registrerte sigøynere, men også i Norge er de registrert som en minoritet.

Det er usikre estimater for hvor mange sigøynere som oppholder seg i Norge. Minst 500 har norsk statsborgerskap, men det reelle antallet er trolig langt høyere.[30]

Mange av de voksne er analfabeter og deltar ikke i arbeidslivet, og giftemålsalderen er lav. Dette har også vært tilfellet i Norge.[31]

I januar 2018 åpnet Kirkens Bymisjon i Oslo dørene til et nytt kultur- og ressurssenter for rom. Senteret heter Romano kher, som betyr Romenes hus.[32]

Sigøynernes kultur

[rediger | rediger kilde]
Vincent van Gogh; «Les roulottes, campement de bohémiens», ca. 1888.

Mye av den musikken man i dag kan høre fra dagens grupper med navn som Gipsy Kings, er oppstått blant romaer som hovedsakelig kommer fra Spania og Frankrike. Den spanske dansen flamenco har i stor grad sigøynerrøtter. Nettopp kombinasjonen gitar, trekkspill og sang var, og er fortsatt, veldig populær i sigøynermusikk.

Den franske sigøynergitaristen (manouche) Jean Baptiste «Django» Reinhardt (1910–1953) ble en av jazzens første gitarsolister. Tusenvis av sigøynermusikere viderefører arven etter ham, og siden Djangomusikken fikk sin internasjonale renessanse på slutten av 1980-tallet har også tusener av ikke-sigøynere ("gadje") vært aktive innenfor denne grenen av sigøynermusikken. Hot Club de Norvège var pionerer i Norge på dette området. Gitaristen Jon Larsen, som er betydelig inspirert av sigøynermusikk og -kultur, etablerte også Djangofestivalen i Norge (1980 – ), og fra slutten av 80-tallet har et stort antall av de store stjernene fra sigøynerverdenen holdt konserter og spilt inn platene sine i Norge.

Sigøynerne er også kjent for å være dyktige håndverkere, spesielt i arbeid med kobber og messing. Mange sigøynere er også engasjert innen oppdrett av hester.

I Norge har man siden 2004 gitt offentlig støtte og oppreisning til befolkningen via Romanifolket/taternes kulturfond, også kjent som RT-fondet. I 2013 foreslo derimot både Stoltenberg-regjeringen og Solberg-regjeringen å legge ned fondet, som da hadde 75 millioner kroner i fondskapital.[33]

Religion

[rediger | rediger kilde]

Sigøynerne har ikke noen felles religion. De tok ofte den religionen som var dominerende i området de slo seg ned.[trenger referanse] Det finnes derfor sigøynere som er katolikker og protestanter, muslimer, jøder og hinduer. Sigøynerne feirer en gang hvert år den Sorte Sarah i den sydfranske byen Les Saintes-Maries de la Mer ved middelhavskysten.

Selv om sigøynerne ikke har en felles opprinnelig religion, kan man finne igjen spor etter det indiske kastesystemet og hinduismen i kulturen deres. Renhetsbegrepet er en viktig del av sigøynerkulturen – den som forlater gruppen til fordel for en «gadje» (uren – ikke sigøyner) risikerer fortsatt å bli utstøtt.[trenger referanse]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Kjente sigøynere

[rediger | rediger kilde]

Kjente mennesker:

Andre kjente personer med opphav i sigøynergrupper, først og fremst sinti:

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ apollon.uio.no: "En reise i tid og språk" Arkivert 4. juli 2007 hos Wayback Machine., artikkel av Anne Hjort-Larsen i tidsskriftet Apollon
  2. ^ a b c d e f Tore-Jarl Bielenberg: Sigøynere, romá, Gypsies, sinti, manoush, romanichal, kalé – men ikke romfolk!
  3. ^ a b Klassekampen 03.10.2009 side 24
  4. ^ a b «Avliver mytene om rom: Forfatter hevder sigøynere er bedre organisert og integrert enn på lenge», Klassekampen 9. april 2013 s. 9
  5. ^ (no) «Sigøynere» i Store norske leksikon
  6. ^ Rom for sigøyner; Journalisten, 2.5.2008
  7. ^ «European Union states: "Roma" = Sinti, Roma, Kale & all other Travellers». romaniguild.tripod.com. Besøkt 5. januar 2022. 
  8. ^ Dagsnytt Atten, 17. juli 2012
  9. ^ a b Minken, Anne G.; Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) ved UiO (19. oktober 2016). «Tatere/romanifolk – en folkegruppe med lange røtter i Norge - Norgeshistorie». www.norgeshistorie.no (på norsk). Besøkt 5. januar 2022. 
  10. ^ «Norske rom». www.hlsenteret.no (på norsk). HL-senteret. Besøkt 5. januar 2022. 
  11. ^ Tore-Jarl Bielenberg, Romá/Sigøynere. I går, i dag, i morgen, Marxist Forlag, 2012, ISBN 9788293252016
  12. ^ Bielenberg, Tore-Jarl (9. februar 2013). «Sigøynere, romá, Gypsies, sinti, manoush, romanichal, kalé – men ikke romfolk!». Radikal Portal. Besøkt 5. januar 2022. «Sigøyner, gipsy eller romfolk? Hvordan bør vi omtale den tradisjonsrike folkegruppen? Vi publiserer her et utdrag fra Tore-Jarl Bielenbergs bok, Romá/sigøynere – i går, i dag, i morgen, hvor han forsøker seg på et svar.» 
  13. ^ apollon.uio.no: "En reise i tid og språk" Arkivert 4. juli 2007 hos Wayback Machine., artikkel av Anne Hjort-Larsen i tidsskriftet Apollon
  14. ^ Hellquist, Elof (1922). «957 (Svensk etymologisk ordbok)». runeberg.org (på svensk). Besøkt 6. september 2020. 
  15. ^ «Tattare». www.synonymer.se (på svensk). Sveriges största ordbok - synonymer.se. Besøkt 6. september 2020. 
  16. ^ «Gratulerer med den internasjonale romdagen!». Språkrådet. 8. april 2019. Besøkt 5. januar 2022. «8. april er den internasjonale romdagen. Det er en dag til ære for folkeslaget rom (tidligere også kjent som sigøynerne) og for deres kultur, levesett og historie.» 
  17. ^ Alt om Historie og Vitenskap nr 4, 2012
  18. ^ «- Späte Entschädigung für KZ-Opfer». Deutschlandfunk Kultur (på tysk). 7. august 2012. Besøkt 5. januar 2022. 
  19. ^ Reuters (9. april 2015). «Norway to pay reparations to Roma for racist policies and suffering under Nazis». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 6. november 2017. 
  20. ^ Alt om Historie og Vitenskap nr 4, 2012
  21. ^ Forr, Gudleiv (1. oktober 2007). «SIGNALER : Usynlig og forfulgt». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 5. januar 2022. 
  22. ^ Professor Anne-Lise Seip (28.12.2005). «Sterilisering og kastrering av tatere 1934–1977». Norges forskningsråd. Arkivert fra originalen 22. oktober 2014. Besøkt 17. oktober 2014. 
  23. ^ a b Guri Hjeltnes: Den norske stat betalte Nazi-Tyskland for å transportere vekk norske rom, Dagbladet, 13. februar 2015.
  24. ^ Vårt Land: «Sa unnskyld til romfolk.» 9. april 2015.
  25. ^ a b «Avvist av Norge – havnet i dødsleir». NRK. 13. mars 2012. Besøkt 10. desember 2017. 
  26. ^ Dag og Tid, 29. januar 2021, s. 14.
  27. ^ Dag og Tid, 20. februar 2015, s. 16.
  28. ^ Norgeshistorie.no, Jan Alexander Svoboda Brustad: «Norske romers skjebne under andre verdenskrig». Hentet 30. des. 2016.
  29. ^ Bak dette piggtrådgjerdet bodde familien Josef. Dagsavisen, 18. november 2017, s.16 f.
  30. ^ «- Sigøynere bløffer seg til status». www.vg.no. 11. april 2008. Besøkt 5. januar 2022. «Gjennom utallige presseoppslag er Karoli-familien blitt Norges mest kjente sigøynerfamilie. Mesteparten er oppspinn, mener eksperter.» 
  31. ^ «Lille julaften 1955 kom norsk politi og barnevern og tok med seg moren». www.aftenposten.no. 13. oktober 2018. Besøkt 5. januar 2022. «Norske romer er blitt forsøkt jaget, fornorsket og særbehandlet. Men norske myndigheter har aldri klart å tvinge denne minoriteten til skolebenken. Før nå?» 
  32. ^ «Kultur- og ressurssenteret». Kirkens Bymisjon. Besøkt 5. januar 2022. «Romano kher ble opprettet i januar 2018. På romanes betyr Romano kher “romenes hus”.» 
  33. ^ Sørenes, Kjetil Magne (11. november 2013). «- Et nytt statlig overgrep». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 5. januar 2022. 
  34. ^ Dregni, M., Antonietto, A., & Legrand, A. (2006). Django Reinhardt and the illustrated history of gypsy jazz. Fulcrum Publishing.
  35. ^ Moline, Karen (1988). Bob Hoskins: An Unlikely Hero. Michigan: Sidgwick & Jackson. s. 201. ISBN 0-283-99508-4. 
  36. ^ Wright, Oliver (19. juni 2014). «England team's first Romany footballer 'deserves recognition'». BBC News (på engelsk). Besøkt 11. mars 2017. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]


Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sigøynere&oldid=24499469»