Hopp til innhold

Shi (poesi)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Shi (lyrikk)»)
Firerader på Himmelberget, av keiser Gaozong av Song.

Shi (kinesisk: 詩, pinyin: Shī) er det kinesiske språks ord for poesi eller dikt. Ordet kan benyttes som et generelt begrep for all slags kinesisk poesi, men vanligvis benyttes det avgrenset om den klassiske versform som nådde sitt høydepunkt under Tang-dynastiet (618–907).

I sistnevnte snevrere betydning omfatter shi de to formene gushi og jintishi. Motivet i diktene er høyst varierende; særskilt vanlige er kanskje vemod, landskapskildringer og fredfullt landliv, men også bitende samfunnskritikk forekommer, rettet for eksempel mot krigens gru, eller korrupsjonen ved hoffet. For de dannede samfunnsklassene i keisertidens Kina var det selvsagt at man skulle være godt kjent med shi-poesien. Det har også inngått i de keiserlige embedseksamener å forfatte shi-dikt.

Sjangeren blomstret mest intensivt under Tang-dynastiet; mer enn 48.900 shi-dikt er bevart fra den epoken. Men fremdeles lærer kinesiske barn seg shi-dikt utenat på skolen, og mange strofer fra den har status som talemåter eller bevingede ord.[1]

Gushi (古詩; Gŭshī) eller gutishi (古體詩, Gŭtǐshī – «gammelvers») er vers med enten fem eller syv stavelser (skrifttegn) i hver rad. Ordet brukes særlig for å få frem at et dikt ikke er en jintishi.

Da man skrev gushi hadde man ingen andre formelle begrensninger enn de som gjaldt radlengde og rim (i annenhver rad). Dette var derfor formen man foretrakk for fortellende dikt, og den ble benyttet også av skalder som etterstrebet en ledig eller fantasifull stil. Li Bai er den mest fremstående av dem, men de fleste av de store skaldene skrev gushi av rang.

Jintishi (近體詩, jìntǐshī) er det versemål som fremfor alle andre ble anvendt for korte, impresjonistiske dikt, svært ordknappe og sterkt konsentrerte. Diktene kan derved minne om japanske haiku, skjønt de sistnevnte driver konsentrasjonen enda lenge. Versteknisk følger jintishi ytterst detaljerte regler – det er altså vanskelig å skrive jintishi, og blant annet derfor har disse dikt i over tusen år i Kina blitt ansett å utgjøre den aller ypperste lyrikken.

Jintishi ble utviklet under Tang-dynastiet (618–907) fra den eldre formen gutishi. En nyhet var at man tok hensyn til det kinesiske språkets ordtoner og bygde opp versskjemaer for disse. Fra sin tilkomst og helt til det frie vers' gjennombrudd under 1900-tallet kan jintishi sies å ha vært betraktet som det fremste versemålet i kinesisk lyrikk. Også etter den klassiske kulturs sammenbrudd i samband med Fjerde mai-bevegelsen i 1919 har man nå og da forfattet jintishi. For eksempel publiserte Kinas kommunistiske partis mangeårige formann Mao Zedong flere dikt skrevet på dette versemålet. Jintishi fikk betydning også utenfor Kina; i Vietnam ble den under navnet Đường luật like dominerende som i Kina, og i Japan har muligens haikuen blitt utviklet fra den enstrofige jintishien.

På 1900-tallet kom sjangerens strenge metrikk-regler til å bli opplevd som en tvangstrøye som man så gjorde opprør mot. Også selve språket ble nå foreldret; jintishi hadde alltid blitt forfattet på klassisk kinesisk, og diktenes begrensede lengde var avpasset for dette korthuggete språket. Men i den nye talespråkslitteraturen som vokste fram strakk ikke versets format til. Ikke desto mindre regnes jintishi, særskilt de fra Tangdynastiet, som en umistelig del av Kinas litterære arv. Det lille formatet, og de strenge reglene har gjort at man har sammenlignet jintishien med et lite maleri, der man innen en trang men kunstfullt utført ramme tegner et øyeblikksbilde av tilværelsen.[2]

Særlig kjente for sine jintishi er Li Bai (Li Po), Du Fu (Tu Fu), Wang Wei, Meng Haoran og Bai Juyi (Po Chü-i), samtlige fra 700- og 800-tallet.

Et eksempel på jintishi

[rediger | rediger kilde]

Slik kan en jintishi se ut, med skrivetegn, i transkripsjon og i norsk oversettelse:

Meng Haoran

Overnatting ved De-floden, av Meng Haoran.

移舟泊煙渚
日暮客愁新
野曠天低樹
江清月近人
Yí zhōu, bó yān zhŭ.
Rì mù, kè chóu xīn.
Yĕ kuàng, tiān dī shù.
Jiāng qīng, yuè jìn rén.
Flytte båt, fortøye tåke holme.
Sol skumring, gjest bekymret ny.
Villmark øde, himmel lav tre.
Flod ren, måne nær menneske.

Eller på flytende norsk:

Vi fortøyer båten ved en tåkete holme.
Det skumrer til og du ser bekymret ut.
Her i ødemarken senker himmelen seg mot trærne.
Her på elven nærmer månen seg menneskene.[3]

Rytme, rim og annet

[rediger | rediger kilde]

En jintishi har enten fire eller åtte rader. Den åtteradige formen kan man om man vil oppfatte som tostrofet, men de to strofene har ikke helt samme oppbygning. Alle rader i en jintishi har like mange stavelser, enten fem eller syv, og det fins en cesur, en naturlig pause, før tredje stavelse fra radens slutt. Til forskjell fra i japanske vers er det lett å telle stavelsene, for på kinesisk utgjør hvert skrifttegn en stavelse. Hver rad er en avsluttet frase; kinesiske vers arbeider ikke med versbindinger eller uventede setningsslutt midt i en rad.

I den tostrofige varianten skal rad tre og fire være av lik oppbygning – man sier at de oppviser parallellisme – og likeså skal rad fem være parallell med rad seks. Mer presist innebærer parallellismen at radene har samme grammatiske oppbygning. Dersom for eksempel stavelse 1 og 2 i den ene raden er et adverb skal også stavelse 1 og 2 i annen rad være adverb; dersom stavelse 3 i den ene raden er subjekt skal også stavelse 3 i den andre raden være subjekt og så videre. Naturligvis er det bra om radene ligner hverandre også i innhold.

Selv i enstrofet – altså fireraders – jintishi kan parallellisme forekomme, men det er ikke nødvendig. I diktet Overnattning vid De-floden ovenfor har vi parallellisme mellom rad 3 og 4.

Jintishi benytter sluttrim likesom europeisk vers, det vil si de rimende ordene slutter på samme vokal og konsonant. Rimet ligger på den siste stavelsen i partallsradene, ofte også på siste stavelse i diktets første rad. Man har et og samme rim gjennom hele diktet, også i den tostrofige varianten. Rimene i de gamle diktene er ofte ikke helt rene når man leser med nåtidsuttale, det har skjedd lydforskyvninger siden Tang-dynastiet. I Overnatting ved De-floden er rimordene xīn og rén.

Toneskjemaer

[rediger | rediger kilde]
Tonesystemet
[rediger | rediger kilde]

Tonereglene i jintishi svært innviklede. I virkeligheten dreier det seg om to skjemaer uten samband med hverandre. Det ene skjemaet berører radens nestnestsiste og siste stavelse, det andre berører stavelser med partall, altså nummer 2 – 4 – 6. Kinesisk verslære regner bare med to toner; den ene kalles jevn (平, píng) og den andre skrå (仄, ). Dette er en forenkling sammenlignet med det talte språk: Middelalderkinesisk fra Tang-tiden hadde i virkeligheten fire forskjellige toner, men når det gjaldt poesi ble en av tonene regnet som jevn og de øvrige tre som skrå. Når man idag leser de gamle diktene med samme uttale som i nåtidens mandarin, kan man for det meste lett avgjøre om et ord hadde jevn eller skrå tone. Ord som i mandarin har første eller andre tone (skrevet med makron ā respektive akutt aksent á) bruker nemlig i verslinjen å ha jevn tone, og ord med tredje eller fjerde tone (bue ǎ respektive accent grave à) i mandarin har skrå toner i verslinjen. Systemet blir imidlertid klusset til av at en del ord som hadde skrå tone (nærmere bestemt ord som i middelalderen sluttet på klausul) har kommet til å få første eller andre tone i dagens mandarin.

Toneskjemaet i radslutt
[rediger | rediger kilde]
  • Alternativ I: Det vanligste er at alle rim-ordene har jevn tone. Da skal de rader som ikke rimer slutte med skrå tone. I alle rader har den nestnestsiste stavelsen motsatt tone mot siste stavelsen. I Overnattning ved De-floden ovenfor har rimordene xīn og rén jevn tone og matsjes to stavelser foran av og yuè med skrå tone. Rad 1 og 3 har ikke rim; deres sluttstavelser zhŭ og shù er skrå og to stavelser tidligere har vi de jevne og tiān.
  • Alternativ II: Iblant har forfatteren i stedet valgt å la rimene ha skrå tone. Da blir hele skjemaet nøyaktig omvendt av alternativ I.
Toneskjemaet i stavelsene 2-4-6
[rediger | rediger kilde]

I disse stavelser alternerer tonene. Første rad har enten vekslingen jevn–skrå–jevn eller skrå–jevn–skrå. Strofens siste rad har i disse stavelser samme toneskjema som første rad, mens strofens to indre rader har de motsatte tonene. Dersom radene bare har fem stavelser strykes naturligvis stavelse 6 fra skjemaet.

I Overnatting ved De-floden har dog rad 1 uventat nok zhōu – yān, altså to jevne stavelser, så her har forfatteren brutt reglene, noe som faktisk forekommer ofte. Dersom vi imidlertid later som om yān har skrå toner så stemmer resten av verset. Rad 2 har (skrå) – chóu (jevn), rad 3 kuàng (skrå) – (jevn) og rad 4 qīng (jevn) – jìn (skrå).

Om diktet har to strofer, har stavelsene 2–4–6 akkurat samme skjema i andre strofens rader som i første strofens.[2]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ R. Rydholm: Poesins guldålder i Kinarapport nr 4 2003, ISSN 1404-1855
  2. ^ a b Dương Quảng Hàm: Văn-học Việt-Nam. Glendale, Ca.: Dainam, [1980?]
  3. ^ Originaloversettelse for Wikipedia, jamfør den svenske artikkelen

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]