Sergej Djagilev

Sergej Djagilev
Født	31. mars 1872; Selischi (Det russiske keiserdømmet, Guvernementet Novgorod)
Død	19. aug. 1929 (57 år); Venezia (Kongedømmet Italia)
Beskjeftigelse	Kunstkritiker, impresario (1907–), journalist, redaktør, kunsthistoriker, gründer, koreograf
Utdannet ved	Det keiserlige universitet i St. Petersburg (1890–1896); Konservatoriet i St. Petersburg
Partner(e)	Boris Kochno
Far	Pavel Pavlovich Diagilev
Mor	Q122363118
Nasjonalitet	Det russiske keiserdømmet
Gravlagt	Cimitero di San Michele
Medlem av	Ballets Russes
	Signatur
	Sergej Djagilev på Commons

Sergej Pavlovitsj Djagilev (Сергей Павлович Дягилев), også kalt Serge, (født 19. mars^jul./ 31. mars 1872^greg., død 19. august, 1929) var en russisk kunstkritiker, velgjører, ballettimpresario og grunnlegger av Ballets Russes som fostret mange senere berømte dansere og koreografer.

Yngre dager og karriere

Djagilev ble født i en velstående familie i Selisjtsji (Novgorod gubernija) i Russland mot slutten av tsarepoken. Han ble sendt til hovedstaden for å studere jus ved Universitetet i St. Petersburg hvor han endte opp med å ta timer ved Konservatoriet i St. Petersburg hvor han studerte sang og musikk (en forkjærlighet han hadde fått av sin stemor^{[trenger referanse]}). Etter at han ble uteksaminert i 1892 slo han fra seg drømmene om en karriere som komponist (hans professor, Nikolaj Rimskij-Korsakov, fortalte ham at han ikke hadde musikalsk talent^{[trenger referanse]}). På det tidspunkt hadde han allerede sluttet seg til en innflytelsesrik kunstnerkrets som kalte seg Pickwickianerne: Aleksandr Benua, Walter Nouvel, Konstantin Somov, Dmitrij Filosofov og Leon Bakst. Selv om han ikke straks ble innlemmet i gruppen, bisto Benua Djagilev med å utvikle sine kunnskaper om russisk og vestlig kunst. I løpet av to år ble han fullstendig oppslukt av sin nye besettelse og foretok til og med reiser til utlandet for å utvide sine studier og kom til å bli respektert som en av de mest kunnskapsrike i gruppen.^{[trenger referanse]}

Med økonomisk støtte fra Savva Mamontov, (direktøren på Bolsjojteateret) og fyrstinne Marija Tenisjeva, grunnla gruppen magasinet Mir iskusstva (En verden av kunst) .

I 1899 ble Djagilev spesialassistant for fyrst Sergej Volkonskij, som nettopp hadde tatt over ledelsen av alle de keiserlige teatrene. Djagilev fikk i 1900 ganske snart ansvaret for oppsettingen av årboken for de keiserlige teatrene, tilbød straks oppdrag, hans nære venn Leon Bakst å tegne kostymer til franske stykket Le Coeur de la Marquise, mens Benua fikk muligheten til å sette opp Sergej Tanejevs opera Cupidos hevn.

Etterhvert ble Djagilev interessert i ballett og ivret for en gjenoppsetting av Léo Delibes' ballett Sylvia , Benuas favorittstykke. De to samarbeidspartnerne satte sammen en omhyggelig planlagt oppsatt produksjonsplan som slo de etablerte medarbeiderne ved de keiserlige teatrene med forbauselse.^{[trenger referanse]} Etter en serie med meningsutvekslinger med økende motsetninger, ble Djagilev anmodet om å trekke seg i 1901 og forlot teateret på en etter overklassens syn vanærende måte.^{[trenger referanse]} Det synes som om han på det tidspunktet allerede var kjent som homoseksuell, noe som gjorde ham uakseptabel i innflytelsesrike kretser ved hoffet.^{[trenger referanse]}

Ballets Russes

Opptakten

Djagilevs venner opprettholdt vennskapet og hjalp ham med å få i stand utstillinger som ble satt opp i navnet til Mir iskusstva.

I 1905 satte han opp en omfattende utstilling av russisk portrettmaleri i St. Petersburg, og i det foregående år hadde han reist rundt i Russland og oppdaget flere tidligere ukjente mestere i portrettkunst. Året etterpå bragte han med seg en større utstilling av russisk kunst med seg til Petit Palais i Paris. Dette ble begynnelsen på hans langvarige forhold til Frankrike.

I 1907 presenterte han fem konserter med russisk musikk i Paris, og i 1908 satte han opp operaen Boris Godunov på parisoperaen med Fjodor Sjaljapin i hovedrollen.

Suksess

Dette medførte at han ble invitert til å komme tilbake det påfølgende år med både ballett og opera, og utløste dermed lanseringen av det berømte Ballets Russes. Kompaniet besto av de beste unge russiske danserne og blant dem Anna Pavlova, Adolf Bolm, Vatslav Nizjinskij, Tamara Karsavina og Vera Karalli. Åpningsforestillingen om kvelden den 19. mai 1909 ble en sensasjon.^{[trenger referanse]}

Protest

I løpet av de kommende årene omfattet Djagilevs oppsetninger komposisjoner av nylig avdøde Nikolaj Rimskij-Korsakov som operaen Jomfruen fra Pskov, Mainatt og Gullhanen. Hans ballettilpasning av orkestersuiten Schéhérazade av Rimskij-Korsakov som ble satt opp i 1910 gjorde komponistens enke, Nadezjda Rimskaja-Korsakova, rasende.^{[trenger referanse]} Hun protesterte til Djagilev i åpne brev som ble offentliggjort i magasinet Retsj.^{[trenger referanse]}

Ny musikk

Djagilev bestilte ballettmusikk fra komponister som Nikolaj Tsjerepnin (Narcisse og Echo, 1911), Claude Debussy Jeux, 1913), Maurice Ravel (Daphnis og Chloé, 1912), Erik Satie (Parade, 1917), Manuel de Falla(El sombrero de tres picos,1917), Richard Strauss (Josephs-legende, 1914), Sergej Prokofjev (Ala og Lolly, avvist av Djagilev og omarbeidet til Scythisk suite, og Chout, 1915), Ottorino Respighi (La Boutique Fantastique, 1918), Francis Poulenc (Les Biches, 1923) og andre. Hans koreograf Mikhail Fokin tilpasset ofte musikken til balletten. Djagilev arbeidet også med danser og ballettmester Leonid Mjasin (også kjent som Massine).

Stravinskij

Den kunstneriske direktør for Ballets Russes var Leon Bakst. Sammen med Djagilev utviklet han en mer sammensatt form for ballett med elementer av show som skulle appellere til det vanlige publikum heller enn til bare aristokratiet. Ballets Russes eksotiske appell påvirket fauvistmalerne og den gryende art decco-stilen. Igor Stravinskij var kanskje den mest kjente komponisten som Djagilev samarbeidet med. Han hadde hørt hans tidlige orkesterverk Fireworks og Scherzo Fantastique, og var tilstrekkelig imponert til å be Stravinskij om å arrangere noen stykker av Frédéric Chopin for Ballets Russes. I 1910 bestilte han sitt første partitur av Stravinskij, Ildfuglen. Kort etter fulgte Petrusjka (1911) og Vårofferet (1913) fulgte like etter. De to arbeidet også på Pulcinella (1920) og Les Noces (1923).

I eksil for godt

Etter den russiske revolusjonen i 1917 ble Djagilev værende i utlandet. Straks det ble klart for det nye sovjetregimet at han ikke kunne lokkes tilbake, ble han evig fordømt som et særlig svikefullt tilfelle av borgerlig dekadanse.^{[trenger referanse]} I mer enn 60 år ble han utelatt fra det historiske bildet av de sovjetiske historikerne .

Kunstnerisk vekst, økonomisk nedgang

Djagilev iscenesatte Tsjaikovskijs Tornerose (ballett) ("The sleeping Beauty") i London i 1921. Det ble en storslagen oppsetting både med hensyn til scenografi og kostymer. Men til tross for at forestillingen ble vel mottatt av publikum, ble den en økonomisk katastrofe for Djagilev og teatereieren som hadde støttet oppsettingen, Oswald Stoll.^{[trenger referanse]}

Den første rollebesetningen hadde med ballerinaen Olga Spessivtseva. Djagilev insisterte på å kalle balletten Den sovende prinsesse. På spørsmål om hvorfor, svarte han sarkastisk: "Fordi jeg ikke har noen skjønnheter".^{[trenger referanse]} Etterhvert ble Ballets Russes ofte betraktet som for intellektuell, for elegant, og hadde stadig sjeldnere den betingelsesløse suksess som i de første årene, selv om yngre koreografer som George Balanchine slo seg sammen med ensemblet.^{[trenger referanse]}

Fornyelse

Slutten av 1800-tallet frembragte ny utvikling i tonal behandling, harmoni, rytme og ny frihet.^{[trenger referanse]} Inntil da hadde rigide harmoniske skjema og fastlagte rytmiske mønstre forblitt forholdsvis ukompliserte. Men rundt århundreskiftet utviklet harmonier, takt og rytme seg mot det mer profilerte og uforutsigbare. Hver tilnærmingsmåte hadde en frigjørende effekt på rytmen som også i sin tur påvirket balletten.^{[trenger referanse]}

Djagilev var pioneren når det gjaldt å tilpasse de nye musikkstilene til den moderne balletten.^{[trenger referanse]} Da Ravel benyttet 5/4 takt i den avsluttende delen av Daphnis Chloé (1912), sang danserne Ser-ge-dia-ghi-lev under prøvene for å holde den korrekte rytmen.

Medlemmer i Djagilevs Ballets Russes bidro senere til senere å legge grunnen til ballettradisjonen i USA (George Balanchine) og England (Ninette de Valois and Marie Rambert). Ballettmester Serge Lifar fortsatte og førte videre arbeidet med å blåse nytt liv i balletten ved operaen i Paris.

Privatliv

Djagilev var kjent for å være hard og krevende, til og med skremmende, oppdragsgiver.^{[trenger referanse]} Ninette de Valois, som heller hadde en robust psyke, sa hun var redd for å se ham direkte i øynene.^{[trenger referanse]} George Balanchine sa at han alltid hadde med seg et spanskrør på prøvene og smelte rasende med den når han var misfornøyd med dansernes prestasjoner. Andre dansere igjen sa at han kunne felle dem med et eneste blikk, eller en kald kommentar.^{[trenger referanse]} På den annen side kunne han vise stor forståelse og vennlighet.^{[trenger referanse]} Da han under krigen 1914-1918 strandet med sitt bankerotte ballettensemble i Spania, ga han sine siste kontanter til Lydia Sokolova så hun kunne få medisinsk behandling for sin datter.^{[trenger referanse]}

Markova var meget ung da hun sluttet seg til Ballets Russes og uttalte senere i livet at hun kalte Djagilev for "Sergypops" og at han tok seg av henne som sin egen datter.

Djagilev avskjediget Nizjinskij uten videre fra Ballets Russes etter at han giftet seg i 1913. Nizjinskij opptrådte igjen med kompaniet, men den gamle fortroligheten mellom ham og Djagilev var over og ble aldri mer den samme. I tillegg ble magien ved Nizjinskij redusert av en begynnende galskap.^{[trenger referanse]} Deres siste møte fant sted etter at Nizjinskijs sinn var formørket og ikke synes å kjenne igjen sin gamle venn.^{[trenger referanse]}

Dansere som Alicia Markova, Tamara Karsavina, Serge Lifar, og Sokolova erindret Djagilev med ømhet, som en streng, men omsorgsfull farsfigur som satte behovene til sine dansere og kompaniet foran sine egne. Han levde fra lønnsslipp til lønnsslipp for å finansiere sitt kompani. Og selv om han mot slutten av livet brukte anseelig midler på sin utsøkte samling av sjeldne bøker, kunne man se at han uklanderlig sydde dresser var frynset i jakkeermene og i buksebretten.^{[trenger referanse]} Filmen De røde sko er en lett gjennomskuelig forkledd dramatisering av Ballets Russes.

Djagilev døde i Venezia i Italia den 19. august 1929 og ligger begravet på øya San Michele, like ved.

Betydning

På tross av skandaleforestillinger skapte Djagilev en voldsom og fornyet interesse for balletten.^{[trenger referanse]} Han engasjerte kunstnere som vant sin berømmelse nettopp som medarbeidere i Ballets Russes. Ninette de Valois bragte med seg viktige impulser til engelsk ballett og grunnla Royal Ballet School. George Balanchine la grunnen for den amerikanske ballettradisjonen. Stravinskij ble en av århundrets aller mest betydningsfulle komponister.

Djagilev
Ballett			Kunst	Opera
Dansere	Koreografer	Komponister	Malere	Dirigenter	ARV (Ballett)	Moter
Karsavina	Fokin	Stravinskij	Picasso	Pierre Monteaux	Frankrike:	Paul Poiret
Spetsitseva	Nizjinskij	Debussy	Matisse	Sir Beecham	Lifar	Erté
Danilova	Massine	Ravel	Cocteau	Ansermet	(Paris Opera)	Chanel
Markova	Nijinska	Poulenc	Derain	Dorati
de Valois	Balanchine	Prokofiev	Gontsjarova		USA:
Pavlova		R. Strauss	Rouault		Balanchine
Nijinskij		Satie	Roerich		Bolm
Massine		Milhaud	Benois		Koslov
Dolin		Lambert	Bakst
Lifar			Miro		Rambert
			Utrillo		deValois
			Max Ernst		Dolin
			Beauchant		Markova
			Chanel		Lambert
					Ballet Lambert
					Royal Ballet
					Fesitival Ballet

Referanser

^ ^a ^b Kunstarkivet, abART person-ID 57784, besøkt 1. april 2021^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Sergei Pawlowitsch Diaghilew, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id diaghilew-sergei-pawlowitsch, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Social Networks and Archival Context, oppført som Sergei Diaghilev, SNAC Ark-ID w67p90mc, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Autorités BnF, BNF-ID 11900087r, besøkt 10. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID EBchecked/topic/161038/Serge-Pavlovich-Diaghilev^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ RKDartists, «Serge P. Diaghilev», RKD kunstner-ID 22494^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 119190907, besøkt 14. august 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Дягилев Сергей Павлович, besøkt 28. september 2015^{[Hentet fra Wikidata]}

Litteratur

Diaghilev, Richard Buckle, Weidenfeld & Nicolson, 1979; den eneste større biografi.

Eksterne lenker

(en) Sergej Diaghilev – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Сергей Павлович Дягилев – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Who was Diaghilev?
Sergei Diaghilev in Early Twentieth Century Russian Drama at the Department of Slavic Languages and Literatures, Northwestern University
Sergei Diaghilev at Andros on Ballet
sergei pavlovich diaghilev at danceworks
Sergei Diaghilev at the Diaghilev Festival website
Diaghilev, Sergei Pavlovich at Infoplease Encyclopedia

[hash-ad51d13cca90bf63476a93d5ececbec58f4b3a13-1] Kunstarkivet, abART person-ID 57784, besøkt 1. april 2021^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-34ac023f833183f11135dc90338de1803c9b2255-2] Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Sergei Pawlowitsch Diaghilew, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id diaghilew-sergei-pawlowitsch, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-631a3ec0552bbef48bd6c544eeb3f8bde0974916-3] Social Networks and Archival Context, oppført som Sergei Diaghilev, SNAC Ark-ID w67p90mc, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-2d9120bd249df6265decb676d0fe77c6836312a0-4] Autorités BnF, BNF-ID 11900087r, besøkt 10. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-62aad67bfc588ee33ad3ca789fa20988a1dd6a48-5] Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID EBchecked/topic/161038/Serge-Pavlovich-Diaghilev^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-e3f7e60fd57a19a620f403bcf0bc3c7519ed92fc-6] Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-f796725970ca10346638e708250f90814bdf558a-7] RKDartists, «Serge P. Diaghilev», RKD kunstner-ID 22494^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-a3fbb823df5e9ab93922ffaffeb2a181e9387f6a-8] Gemeinsame Normdatei, GND-ID 119190907, besøkt 14. august 2015^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-7d59eed4177b5fbaa7c6bd849462b522106795a6-9] Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Дягилев Сергей Павлович, besøkt 28. september 2015^{[Hentet fra Wikidata]}

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]