Hopp til innhold

Santorini

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Santorini (Thera)»)
Santorini (Thera)
Σαντορίνη
Bosetning på toppen av klippene av krateret
Geografi
PlasseringKykladene
Øygruppe / del avSørlige egeiske øyer
Antall øyer6
Areal 76,19 km²
Administrasjon
LandHellas’ flagg Hellas
PeriferiSørlige egeiske øyer
Største bosetningFirá
Demografi
Befolkning15 550 (2011)
Befolkningstetthet204,1 innb./km²
Posisjon
Kart
Santorini
36°15′N 25°16′Ø

Santorini (gresk: Σαντορίνη, uttalt [sadoˈrini]), gammelgresk og offisielt navn Thera/Thira (Θήρα), er en gresk øy i Sør-Egeerhavet, rundt 200 km sørøst for det greske fastlandet. Den er den største øya i en liten, sirkulær øygruppe som har det samme navnet og er levningen av et vulkansk krater. Santorini utgjør det sørligste medlemmet av øygruppen Kykladene med et areal som rundt 76 km² og ved folketellingen i 2011 var befolkningen på 15 550 beboere. Kommunen Santorini består av de befolkede øyene Santorini og Therasia, og de ubefolkede øyene Nea Kameni, Palaia Kameni, Aspronisi, og Khristiana. Det totale landarealet for kommunen er 90,623 km². Santorini er en del av Thiras regionale enheter.[1]

Santorini er i all vesentlighet det som gjenstår etter en meget stor vulkansk eksplosjon som utslettet dens tidligste bosetning på en tidligere enkeltstående øy, og samtidig dannet det nåværende geologiske krateret. En meget stor sentral, rektangulær lagune som måler 12 ganger 7 km er omgitt av 300 meter høye og bratte klipper på tre sider. Hovedøya skråner nedover mot Egeerhavet. På den fjerde siden er lagunen adskilt fra havet av en annen og langt mindre øy ved navn Therasia; lagunen er knyttet til havet på to steder, i nordvest og i sørøst. Dybden på krateret, som er 400 meter, gjør det mulig for alle skip å ankre opp hvor som helst i den beskyttende viken. Øyas hovedhavn er Athinias. Hovedstaden er Fira, som klorer seg fast på toppen av klippen med utsyn over lagunen. Det vulkanske fjellet som i dag gjenstår fra tidligere utbrudd består blant annet av mineraler som olivin og en liten andel av hornblende.[2]

Det er det mest aktive vulkanske sentrum i den søregeiske vulkanske bue, skjønt det som gjenstår i dag hovedsakelig er et vannfylt krater. Den vulkanske buen er bortimot 500 km lang og mellom 20 og 40 km bred. Regionen ble først vulkansk aktiv for rundt 3–4 millioner år siden, men vulkansk aktivitet på Thera begynte for rundt 2 millioner år siden med utstøting av lava fra åpninger rundt Akrotiri. Øya er åstedet for en av de største vulkanske utbruddene i nedtegnet historie, den minoiske erupsjonen (tidvis også kalt Thera-erupsjonen), som skjedde for rundt 3600 år siden da den minoiske kulturen var på sitt høyeste. Utbruddet etterlot seg et stort krater omgitt av vulkansk aske og kan indirekte ha ført til sammenbruddet for den minoiske sivilisasjonen på Kreta, 110 km lenger sør, ved en enorm stor tsunami. En populær, men ikke bekreftet teori er at utbruddet var kilden til legenden om Atlantis.[3]

Santorini fikk sitt italienske navn etter middelalderens latinske rike1200-tallet, og viser til sankt Irene, fra navnet på den gamle katedralen i landsbyen Perissa. Før den tid var øya kjent som Kallístē (Καλλίστη, «den aller vakreste»), Strongýlē (Στρογγύλη, «den sirkelrunde»),[4] eller Thēra. Sistnevnte navn ble gjenopplivet på 1800-tallet som det offisielle navnet på øya og dens fremste by, men i dagligtale er navnet Santorini fortsatt i vanlig bruk. Under dominansen til Det osmanske rike i Egeerhavet var den tyrkiske gjengivelsen av navnet Santurin eller Santoron.[5]

Den nåværende kommunen Thera (offisielt: Thira, gresk: Δήμος Θήρας),[6][7] som dekker alle bosetninger på øyene Santorini og Therasia, ble dannet av reformen i lokalstyre i 2011, ved å slå sammen de tidligere kommunene Oia og Thera.[1]

Oia er i dag kalt for Κοινότητα (kommune), innenfor primærkommunen Thera, og den består av de lokale underavdelingene (gresk: τοπικό διαμέρισμα) av Therasia og Oia. Kommunen Thera omfatter ytterligere 12 lokale underavdelinger på øya Santorini: Akrotiri, Emporio, Episkopis Gonia, Exo Gonia, Imerovigli, Karterados, Megalohori, Mesaria, Pyrgos Kallistis, Thera (kommunesetet), Vothon, og Vourvoulos.[8]

Satellittbilde av Santorini og dens krater i midten. Den store øya i øst er Santorini (Thera), med Aspronisi og Therasia som utgjør resten av kraterringen, med klokken. I sentrum er den større øya Nea Kameni og den mindre Palea Kameni.

Kykladene er en del av et metamorfisk kompleks som er kjent som det kykladiske massiv. Komplekset ble dannet i løpet av tidsrommet miocen, den fjerde eldste tidsepoken i tertiærperioden, og ble foldet og meatmorfosert i løpet av den alpine fjellkjedefolding for rundt 60 millioner år siden. Thera er bygd på et lite, ikke-vulkansk fundament som representerer den tidligere ikke-vulkanske øya som var omtrentlig 9 ganger 6 km. Fjellet i fundamentet består hovedsakelig av metamorfosert kalkstein og glimmerskifer som er datert til den alpine fjellkjedefolding. Disse ikke-vulkanske bergartene er eksponert i Profitis Ilias-fjellene (høyeste punkt 567m.o.h), Mesa Vouno, Gavrillos-ryggen, Pyrgos Kallistis, Monolithos, og i den indre siden av kraterveggen mellom Kapp Plaka og Athinios.

Det metamorfiske utviklingsstadiet består av blå glimmerskifer som er resultert fra tektonisk deformasjon av subduksjonssoner av den afrikanske kontinentalplate under den eurasiske kontinentalplate. Subduksjonssone skjedde mellom tidsepokene oligocen og miocen, og den metamorfiske utviklingsstadiet representerer den sørligste utstrekning av det kykladiske blå glimmerskiferbeltet.

Vulkansk aktivitet på Santorini har sin årsak i den hellenistiske grøft fordypningen sørvest for Kreta. Havbunnsskorpen i den nordlige kanten av den afrikanske kontinentalplate er blitt subduksert under Hellas og Egeerhavet som består av tynn kontinental skorpe. Subduksjonssonen førte til dannelsen av den hellenistiske bue som omfatter Santorini og andre vulkanske sentrer, slike som Methana, Milos, og Kos.[9]

Computergenerert (CGI) 3D-framstilling sett fra luften av Santorini.

Øya Santorini er resultatet av gjentatte sekvenser av opprettelser av skjoldvulkan fulgt av kraterkollaps.[10] Den indre kysten rundt krateret er en ren bratt skrent med et fall på 300 meter på det høyeste, og viser ulike lag av størknet lava på toppen av hverandre, og helt på toppen er det bebyggelse langs kanten. Bakken skråner deretter utover og nedover mot den ytre omkretsen, og de ytre strendene er jevne og grunne. Fargen på sanden på strendene er avhengig av hvilket geologisk lag som er utsatt; det er strender med sand eller grus dannet av størknet lava av ulike fargesammensetninger; den røde stranden, den svarte stranden, den hvite stranden og så videre. Vannet ved strendene med mørkere farge er betydelig varmere ettersom lavasanden fungerer som absorbator for varme.

Santorini og Anafi er de eneste lokalitetene i Europa som har varmt ørkenlignende klima, eller tørt klima i henhold til Köppens system[11]

Minoiske Akrotiri

[rediger | rediger kilde]
Fresko av innsamling av safran fra utgravninger av bronsealderen Akrotiri på Santorini.
Landskap om våren.

Utgravninger som begynte i 1967 på et sted som kalles Akrotiri, ledet av professor Spyridon Marinatos, har gjort Thera (Santorini) til det best kjente minoiske stedet utenfor Kreta, hjemlandet for den minoiske sivilisasjon. Øya var ikke kjent som Thera på denne tiden. Kun den sørlige enden av en stor by har blitt avdekket, som har huskomplekser i flere etasjer, gater og torg med levninger av murer som strakte seg så høyt som åtte meter, alt i sin tid dekket og begravd i størknet aske fra det berømte vulkanutbruddet på Thera. Stedet var ikke et palasskompleks slik som er avdekket på Kreta, men stedets storstilte murverk og kunstferdige veggmalerier viser at det var ikke noen sammenklumping av handelshus og lagerbygninger heller. En verksted for veving antyder organisert tekstilveving for eksport. Denne bronsealdersivilisasjonen blomstret i tiden mellom 3000 og 2000 f.Kr. og nådde sitt høydepunkt i perioden mellom rundt 2000 og 1580 f.Kr.[12]

En del av husene i Akrotiri er betydelige strukturer, en del av dem hadde tre etasjer. Bosetningens gater, torg og murer er bevart i lag av størknet aske, en del så høye som åtte meter, og indikerer at dette var en betydelig by. I mange av husene er trapper av stein fortsatt intakte, og de inneholder store keramiske lagringskrukker (pithoi), møller, og keramikk. De betydeligste arkeologiske levninger som er funnet i Akrotiri er flere freskoer (veggmalerier) som har bevart deres opprinnelige farger. Byen hadde også en meget utviklet kloakksystem og bedømt fra de omfattende kunstverkene var byens borgere åpenbart både rike og velutdannet.

Røranlegg med rennende vann og vannklosett har blitt avdekket ved Akrotiri og er de eldste opplegg som er funnet. Rørene gikk i tvillingsystem, noe som indikerte at de hadde tilgang på både varmt og kaldt vann; opprinnelsen til varmtvannet var antagelig geotermisk gitt vulkanens nærhet. Det dualistiske rørsystemet, den avanserte arkitekturen og byplanleggingen kan minne om Platons noe vage beskrivelse av den legendariske tapte byen Atlantis, noe som kan indikere at den minoiske kulturen var sivilisasjonen som inspirerte til legenden om Atlantis.[13]

De fragmentariske veggmaleriene ved Akrotiri mangler pågående religiøst eller mytologisk innhold som var vanlig gresk dekor fra klassisk tid. Isteden er de minoiske freskoene blitt kalt for «Safransamlerne», som ofrer deres krokusblomster til en sittende frue, kanskje adelskvinne eller en gudinne. Krokus har mange medisinske egenskaper, blant annet for å lette menstruasjonssmerter. En teori er at freskoen av safransamlerne handler om unge kvinners pubertetsalder. I en annet fresko er det avbildet to antiloper, malt med selvsikker, bølgende og kalligrafisk linje. En allerede kjente fresko viser en naken mannlig fisker med to bunter fisk hengt opp etter gjellene. Et horisontalt bilde viser en skipsprosesjon av lystbåter, fulgt av hoppende delfiner, og hvor kvinnene slapper av i skyggen av soltak. Det er også andre freskomotiver.

De godt bevarte ruinene av oldtidsbyen er gjerne sammenlignet med de spektakulære ruinene av langt mer kjente Pompeii i Italia. Takkonstruksjonen som hadde til hensikt å beskytte det arkeologiske området kollapset i september 2005, drepte en turist og skadet sju andre. Stedet ble deretter stengt i bortimot sju år mens et nytt tak ble bygget og først gjenåpnet i april 2012.

De eldste tegn på menneskelig bosetning er fra sen neolittisk tid (3000-tallet f.Kr. eller tidligere), men det var først i tiden 2000–1650 f.Kr. at Akrotiri utviklet seg til en av bronsealderens fremste havner i Egeerhavet. De gjenstander som er avdekket er ikke bare fra Kreta, men også fra Anatolia, Kypros, Syria og Egypt, foruten Dodekanesene og det greske fastlandet.

Dateringen av bronsealderens utbrudd

[rediger | rediger kilde]
Det forhistoriske stedet Akrotiri.

Den minoiske erupsjonen har fastsatt et tidspunkt for kronologien på andre millennium f.Kr. i Egeerhavet ettersom bevis for vulkanutbruddet skjedde over hele regionen og stedet i seg selv inneholder materiell kultur fra utsiden. Utbruddet skjedde i løpet av det arkeologiske tidspunktet «senminoisk periode IA» på Kreta og «sen kykladisk periode I» for øyene rundt.

Arkeologiske bevis basert på etablert kronologi for bronsealderens middelhavskulturer har datert utbruddet til rundt 1500 f.Kr.[14] Disse datoene er imidlertid i konflikt med karbondatering som indikerer at utbruddet skjedde rundt 1645–1600 f.Kr.[15] Rundt det sistnevnte tidspunktet er det også bevis for en betydelig klimatisk hendelse i nordlige halvkule. Bevisene inkluderer også svikt i avlingene i samtidens Kina. Det er også funnet bevis i treringer (dendrokronologi). Treringdatering eller årringdatering daterer den klimatiske hendelsen til 1628 f.Kr.[16][17]

Antikkens og middelalderens Santorini

[rediger | rediger kilde]
Seilbåt i solnedgang fra Oia

Thera (Santorini) forble ubebodd resten av bronsealderen, i løpet av denne tiden tok mykenske grekere over Kreta. Ved Knossos (i kontekst LMIIIA, 1300-tallet f.Kr.) er det avdekket sju Linear B-tekster som påkaller «alle guder» for å sikre gi forrang til en ellers ubevitnet enhet kalt qe-ra-si-ja (og en gang qe-ra-si-jo). Om endingen -ia[s] og -ios en etnisk endelse, da kan dette bety "Den ene fra Qeras[os]". Om den avsluttende konsonant var aspirert (uttalt med h-lyd), ville *Qhera- bli Thera i senere gresk. «Therasia» og dets etnikon «Therasios» er begge deler bevitnet i senere gresk; og ettersom -sos i seg selv er en genitivendelse i det egeiske språkbunt, *Qeras[os] ville også skrumpe til *Qera. Et alternativt syn ser qe-ra-si-ja som bevis på androgyni, og benytter navnet ved lignende argumenter på den legendariske profet Teiresias, men disse teoriene er ikke gjensidig utelukkende. Om qe-ra-si-ja var et enikon først, deretter i det følgende ham/henne/det som kreterne fryktet hvorfra det kom.[18]

I tiden etter bronsealderens sammenbrudd på 1200-tallet f.Kr. var fønikerne de første som opprettet en ny bosetning på There. Herodotos forteller at de kalte øya for Kallista og bodde på den i åtte generasjoner.[19] På 800-tallet f.Kr. hadde doriske grekere opprettet den fremste greske byen på Mesa Vouno, 396 meter over havet. Denne gruppen hevdet senere at de hadde navngitt byen og øya etter deres leder, Theras, tilsvarende slik mytologi ofte ble benyttet for å forklare hendelser og stedsnavn i den greske verden. I dag refereres denne byen som oldtidens Thera.

Panoramautsikt over landsbyen Oia

I Argonautika, skrevet i hellenistiske Egypt på 200-tallet f.Kr., inkluderer Apollonios Rhodios en opprinnelse og herskermyte for Thera ved at den ble gitt av Triton i Libya til den greske argonaut Euphemos, sønn av Poseidon, i form av en klump med leire. Etter å ha fraktet denne leirklumpen på brystet ved siden av hjertet i flere dager, drømte Euphemos at han diet leiren med melk fra sitt bryst, og at leiren forvandlet seg til en vakker kvinne som han hadde samkvem med. Kvinnen fortalte deretter at hun var en datter av Triton ved navn Kalliste, og at når han kastet leirklumpen i havet ville den vokse til en øy som hans etterkommere kun bo på. Diktet fortsetter ved å hevde at øya var navngitt There etter Euphemos' etterkommer Theras, sønn av Autesion, lederen av en gruppe flyktninger fra Limnos, en øy i nordlige Egeerhavet.

Blant de eldste av dagens bosetninger på Santorini er landsbyen Oia.

Dorerne etterlot et antall inskripsjoner innrisset i stein i nærheten av Apollons tempel, vitnemål på pederastiske forhold mellom forfatterne og deres eromenoi (passive partner). Disse inskripsjonene, funnet av den tyske epigrafen Friedrich Hiller von Gaertringen, har blitt antatt være av en rituell karakter, grunnet deres store størrelse, omsorgsfulle konstruksjon og – i en del tilfelle – utført av håndverkere framfor forfatterne selv. I henhold til Herodotos,[20] som følge av en tørke som varte i sju år, sendte Thera ut kolonister som grunnla en rekke byer i nordlige Afrika, inkludert Kyrene. På 400-tallet f.Kr. gikk doriske Thera ikke sammen med det athenske sjøforbundet; og under Peloponneskrigen mellom Athen og Sparta, allierte Thera seg med Sparta. Athenerne erobret øya i løpet av krigen, men tapte den igjen etter slaget ved Aigospotamoi. I løpet av den hellenistiske periode var øya en betydelig flåtebase for Ptolemeiske kongedømme i hellenistiske Egypt.

Som med de andre greske områdene ble Thera deretter styrt av romerne. Da Romerriket ble delt på 400-tallet, ble øya værende hos den østlige delen av riket som ble kjent som Det bysantinske riket (Østromerriket). I henhold til den bysantinske historikeren Georgios Kedrenos hadde vulkanen nytt utbrudd sommeren 727, det tiende året av styret til keiser Leo III.[21] Han skrev: «I det samme året, om sommeren, en damp, som fra en ovns ild som koker opp i dagevis, fra midten av øyene Thera og Therasia kom fra havets dyp, og hele stedet brant som ild, litt for litt, tyknet til og ble til stein, og luften synes å bli en gloende fakkel.»

I løpet av korsfarertiden ble øya annekterte og underlagt «frankerne», som grekerne kalte de katolske vesteuropeerne, og lagt inn under det nyopprettede hertugdømmet Naxos. De omdøpte øya til det italienske navnet «Santorini», det vil si en sammentrekning av «sankt Irene». I 1579 gikk det fra vondt til verre da øya ble erobret av det muslimske styret til Det osmanske rike.

Det frigjorte Santorini

[rediger | rediger kilde]
Topografisk kart over Santorini.

Santorini ble uavhengig fra osmanske styre i 1821 i løpet av den greske selvstendighetskrigen og forent med Hellas i 1830 under Londontraktaten.

Det moderne Santorini

[rediger | rediger kilde]

Et betydelig jordskjelv i 1956 i nærheten av øya Amorgos førte til ødeleggelsen av mange bygninger nord på Santorini, og mange av landsbyene ble forlatt. Ekspansjonen i turisme har resultert i vekst i økonomien og befolkningen. Santorinis fremste industri er turisme, særlig i sommermånedene. De største bosetningene er Fira (Phira), Oia, Emporio, Kamari, Perissa, Imerovigli, Pyrgos, og Therasia. Akrotiri er et betydelig arkeologisk sted med ruiner fra minoisk tid.

I 2007 gikk turistskipet MS «Sea Diamond» på grunn og sank innenfor krateret. Øyas grustak for pimpstein har vært stengt siden 1986 for å bevare krateret.

Santorini ble rangert som verdens fremste øy for 2011 i magasinet Travel+Leisure.[22] Tilsvarende fremmet BBC Santorini som «verdens beste øy» i 2011.[23]

Vannmangel

[rediger | rediger kilde]

Santorini har ingen elver, og det er knapphet på vann. Fram til tidlig på 1990-tallet hadde lokalbefolkningen vannbeholdere på hustakene til regnvann, samlet vann fra små kilder, sammen med innførsel fra andre steder i Hellas. I nyere år har et avsaltingsanlegg gitt rennende vann til de fleste hus. Ettersom regn er sjelden på øya fra midten av våren til ut på høsten, er de fleste planter og buskvekster avhengig av den knappe fuktigheten fra tåken som kommer tidlig om morgenen og som kondenserer på bakken som dugg.

Panoramisk utsyn over Santorinis hovedby, Fira (Klikk på bildet for nærmere detaljer)

Vinproduksjon

[rediger | rediger kilde]
Et utvalg viner fra Santorini.
Vindmøller på Santorini
Café i Akrotiri

Santorini har en liten, men blomstrende vinproduksjon, basert på den stedegne druevarianten Assyrtiko, foruten kultivering av to andre egeiske arter, Athiri og Aidani. Druene er meget gamle og motstandsdyktige mot vinlus, noe de lokale vingårdene tilskriver den vulkanske jorden og dens kjemi, og det var av den grunn ikke nødvendig å erstatte druene under den store vinlusepidemien på slutten av 1800-tallet. Som en del av tilpasningen til omgivelsene, er druene plantet litt fra hverandre slik at deres fuktkilde er dugg, og de er ofte trenet i form av lave, spiralformete kurver hvor druene henger på innsiden for å beskytte dem mot vinden.

Vindyrkningens stolthet på øya er en søt og sterk Vinsanto (italiensk: «hellig vin»), en dessertvin framstilt fra de bete soltørkede druene av Assyrtiko, Athiri, og Aidani, som gjennomgår en lang aldring på fat (opptil tjue eller tjuefire år for de fremste cuvées). Den modnes til en søt, mørk ravfarget salvelsesfull dessertvin som har oppnådd omfattende anerkjennelse verden over, og har den forventede aroma til Assyrtiko av sitrus og mineraler, lagdelt med overtoner av nøtter, rosiner, fiken, honning og te.

Hvite viner fra øya er generelt meget tørre med en sterk sitrusduft og med mineraler og jodaktige saltaromaer som er tilskrevet det vulkanske jordsmonnet, mens vin modnet på tønner har gitt en del av hvitvinene en noe røykaktig aroma, ganske likt Vinsanto. Det er ikke enkelt å drive vinproduksjon på Santorini; de varme og tørre forholdene gir jorden en meget lav produktivitet. Utbyttet per acre er kun 10 til 20 prosent av det utbyttet som er vanlig i Frankrike eller California. Øyas viner er standardisert og beskyttet som «Vinsanto» og «Santorini» innenfor geografiske opprinnelsesbetegnelser i EU.

Tettbygde, hvitkalkede hus i Oia.
Santorinis flyplass sett fra oldtidens Thera.

Grunnet øyas særegne økologi og klima, og særlig dens vulkanske askejord, er Santorini hjemstedet til unike og verdsatte jordbruksprodukter. Tomater fra Santorini er berømte; de er kirsebær-tomater som er meget smakfulle og søte, med en intens rød farge. Fava santorinis er en stedegen tradisjonell bønne (beskyttet av EU) og er en viktig, om enn sjelden andel av gresk kjøkken. Hvite auberginer fra Santorini er meget søte, med svært få frø, og kan bli spist rå. Katsoúni er en særegen lokal variant av store agurker som, om de etterlates uplukket når de er grønne, blir gule i fargen og får en søt smak som er bortimot lik smaken til meloner.

Det tradisjonelle landbruket på Santorini er likt det på de andre øyene i Kykladene, med lavtliggende kubiske hus gjort av lokal stein og hvitkalket med ulike vulkanske asker som farge. Den unike karakteristikken er vanlig utnytting av hypóskapha: utvidelser av husene gravd sideveis eller nedover i de omgivende pimpsteinene. Disse rommene er høyt verdsatt grunnet den gode isoleringen som kommer fra den luftfylte pimpsteinen, og benyttes som bolig grunnet at de gir kjølighet i de varme sommermånedene og varme om vinteren. De er også benyttet som lagerrom for landbruksprodukter, særlig som vinkjeller for Kánava-vinene fra Santorini.

Santorini er en av de få øyene i Kykladene med en større flyplass,[24] som ligger rundt 6 km sørøst nedenfor oldtidens Thera og rett nord for landsbyen Kamari. Flyplassen er både sivil og militær, og har daglige forbindelser til Athen. Hovedrullebanen (16L-34R) er 2125 meter, og kan motta fly som Boeing 757, Boeing 737, Airbus 320-flyene, Avro RJ, Fokker 70, og ATR 72. Det er faste ruter med flyselskap som Olympic Air, Aegean Airlines og Athens Airways, foruten også charterturer fra andre flyselskaper i sommermånedene. Det er transport til og fra flyplassen med busser, drosjer, hotellbiler, og leiebiler.

Klimadata for Santorini
Måned Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des År
Normal maks. temp. °C 14 14 16 18 23 27 29 29 26 23 19 15 21,1
Normal min. temp. °C 10 10 11 13 17 21 23 23 21 18 14 11 16
Nedbør (mm) 71 43 40 16 11 0 7 0 11 38 59 75

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b «Kallikratis-loven» Arkivert 27. april 2017 hos Wayback Machine. (PDF), det greske innenriksdepartementet (gresk)
  2. ^ Phytikas, Michaēl: The South Aegean Active Volcanic Arc: Present Knowledge and Future Perspectives
  3. ^ Pellegrino, Charles (1991): Unearthing Atlantis - An Archaeological Odyssey, Vintage Books
  4. ^ Doumas, C. red. (1978): Thera and the Aegean world: papers presented at the second international scientific congress, Santorini, Greece, August 1978. London. ISBN 0-9506133-0-4
  5. ^ Turkish Names of the Aegean Islands
  6. ^ «Δήμος Θήρας», offisielle kommuneregjeringens nettsted (på gresk).
  7. ^ «Municipality of Thira» Arkivert 27. juli 2012 hos Wayback Machine., engelskspråklig utgave av den offisielle kommuneregjeringens nettsted
  8. ^ «Regneark med alle administrative underavdelinger i Hellas og deres befolkningstall per folketellingen av 18. mars 2001» (Excel). Hellas, innenriksdepartementet, desentralisering og e-regjering
  9. ^ Druitt, Timothy H.; L. Edwards, R.M. Mellors, D.M. Pyle, R. S. J. Sparks, M. Lanphere, M. Davies, B. Barriero (1999): «Santorini Volcano» i: Geological Society Memoir 19. London: Geological Society. ISBN 978-1-86239-048-5.
  10. ^ «Geology of Santorini». Volcano Discovery.
  11. ^ «Köppens klimaklassifikasjon» Arkivert 21. august 2016 hos Wayback Machine., Met.no
  12. ^ Hogan, C. Michael (2007): Akrotiri, The Modern Antiquarian
  13. ^ Pellegrino, Charles (1991): Unearthing Atlantis - An Archaeological Odyssey, Vintage Books
  14. ^ Warren, Peter M. (2006): «The Date of the Thera Eruption in Relation to Aegean-Egyptian Interconnections and the Egyptian Historical Chronology» i: Czerny E.; Hein I.; Hunger H.; Melman D. and Schwab A. (red.): Timelines: Studies in Honour of Manfred Bietak. Orientalia Lovaniensia Analecta, 149. Louvain-la-Neuve, Belgium: Peeters. ISBN 90-429-1730-X. s. 2: 305–321.
  15. ^ Manning, Stuart W.; Ramsey, C.B.; Kutschera, W.; Higham, T.; Kromer, B.; Steier, P. & Wild, E.M. (2006): «Chronology for the Aegean Late Bronze Age 1700-1400 B.C.» i: Science (American Association for the Advancement of Science) 312 (5773): 565–569. Bibcode:2006Sci...312..565M. doi:10.1126/science.1125682. PMID 16645092.
  16. ^ Baillie, MGL (1989): «Irish Tree Rings and an Event in 1628 BC». The Thera Foundation.
  17. ^ Grudd, H, Briffa, KR, Gunnarson, BE, & Linderholm, HW (2000): «Swedish tree rings provide new evidence in support of a major, widespread environmental disruption in 1628 BC» i: Geophysical Research Letters 27 (18): 2957–2960. Bibcode:2000GeoRL..27.2957G. doi:10.1029/1999GL010852.
  18. ^ Minoan Qe-Ra-Si-Ja. The Religious Impact of the Thera Volcano on Minoan Crete, Thera Foundation
  19. ^ Herodotos: Historier, IV.147
  20. ^ Herodotos: Historier, IV.149–165
  21. ^ Kedrenos, Georgios: Σύνοψις ἱστορίων, bind I, s. 795.
  22. ^ "2011 World's Best Awards" Arkivert 12. juli 2011 hos Wayback Machine.. Travel+Leisure.
  23. ^ «World's Best Islands» Arkivert 1. desember 2011 hos Wayback Machine.. BBC.
  24. ^ Santorini Airport
  25. ^ «Santorini information, traditional products, beaches, volcano and villages, Attractions, Events - Santorini holidays 2014». www.greektouristguides.com. Besøkt 22. februar 2017. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Forsyth, Phyllis Y. (1997): Thera in the Bronze Age, Peter Lang Pub Inc, New York. ISBN 0-8204-4889-3
  • Friedrich, W. (2000): Fire in the Sea: the Santorini Volcano: Natural History and the Legend of Atlantis, overs. Alexander R. McBirney, Cambridge University Press, Cambridge.
  • Luce, J.V. (1969): Lost Atlantis: New Light on an Old Legend. McGraw-Hill Book Company, ISBN 1-199-32084-6 (EAN 9781199320841) Ib.
  • Doumas, C. (1983): Thera: Pompeii of the ancient Aegean. London: Thames and Hudson.
  • Pichler, H. & Friedrich, W.L. (1980): «Mechanism of the Minoan eruption of Santorini» i: Doumas, C.: Papers and Proceedings of the Second International Scientific Congress on Thera and the Aegean World II.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]