Samuel Morse

Samuel Morse
Født		27. apr. 1791 Charlestown
Død		2. apr. 1872 (80 år) Manhattan
Beskjeftigelse		Oppfinner, fysiker, billedhugger, kunstmaler, universitetslærer, fotograf, skribent
Utdannet ved		Yale College Royal Academy
Ektefelle		Sarah Elizabeth Griswold
Far		Jedediah Morse
Mor		Elizabeth Breese Morse
Søsken		Sidney Edwards Morse Richard Cary Morse
Barn		Leila Morse Samuel Arthur Breese Morse, Jr. Charles Walker Morse
Nasjonalitet		USA
Gravlagt		Green-Wood Cemetery
Medlem av		Kungliga Vetenskapsakademien American Philosophical Society American Academy of Arts and Sciences Phi Beta Kappa American Antiquarian Society
Utmerkelser		7 oppføringer Kommandør av Isabella den katolskes orden Kommandør av 1. grad av Dannebrogordenen Ridder av Æreslegionen National Inventors Hall of Fame (1975) Ridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden Ridder av Tårn- og sverdordenen Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow
Signatur
Samuel Morse på Commons

Maleren og oppfinneren Samuel Morse (1791–1872) med telegrafnøkkel.

Samuel Finley Breese Morse (født 27. april 1791 i Charlestown i Massachusetts i USA, død 2. april 1872 i New York) var en amerikansk oppfinner og maler. Morse tok patent på elektrisk telegrafi over en ledning den 28. september 1837, men er nok mest kjent for å ha gitt navn til morsealfabetet som han var medoppfinner av. Morse bidro til oppfinnelsen av elektrisk telegrafi med én tråd, som bygde på europeiske systemer, han var medoppfinner av morsekoden, historiemaler og en av de første daguerreotypi-fotografene i USA.

Oppvekst

Samuel Finley Breese Morse ble født i Charleston i Massachusetts 27. april 1791. Han var den førstefødte sønnen til presten Jedidiah Morse og kona Elizabeth Breese. Jedidiah Morse var tilhenger av det amerikanske Føderalistpartiet, og trodde sterkt på kalvinismen.

Finley, som foreldrene hans kalte ham, var veldig temperamentsfull. I det ene øyeblikket kunne han være glad, mens i det andre var han sint. Noe han arvet av sin far, var hans sterke kalvinistiske tro. Dette ble tydelig da han stilte til valg som borgermester i New York. Blant ideene hans var å utvise alle katolikker fra landet, og at man måtte forsvare seg mot katolikkene. Han tapte valget.

Morse studerte på Yale-universitetet. Selv om han ikke var toppstudent, var han flink til å tegne. Både lærernes og foreldrenes oppmuntring førte til at Morse fikk suksess med å male miniatyrportretter på elfenben. Morse gjorde ferdig diplomoppgaven på Yale i 1810.

En dag skrev han et brev til foreldrene og sa at han var skapt til å være kunstner. Herr og fru Morse var redde for at han ikke kunne livnære seg som kunstner, så de sa at han måtte jobbe i en bokhandel. Han arbeidet som bokhandler, men om kveldene malte han. Foreldrene innså at han elsket kunst, og ga ham penger, slik at han kunne få studere i London.

Livet som kunstner

«Selvportrett» 1812

Original: National Portrait Gallery

Dying Hercules, Morses tidlige mesterverk.

Da Morse gikk på Royal Academy i London sa lærerne at han måtte bli ferdig med arbeidene sine. Han hadde ca. 20 uferdige malerier, men ikke et eneste ferdig maleri. I klassen lagde han en modell av Herkules i leire, som han kalte Dying Hercules. Professoren hans likte den så godt at han anbefalte Morse å melde den på en konkurranse. Den vant gullmedalje i Adelphi Society of Arts exhibition i London.

I 1815 dro Morse til USA for å etablere seg med atelier i Boston i Massachusetts. Han oppdaget at hans store malerier vakte oppmerksomhet, men han fikk ikke solgt dem. I USA på denne tiden ville folk først og fremst kjøpe portretter, men selv disse var det ikke så lett å få solgt.

I 1822 lagde Morse en kuttemaskin som kunne brukes til å skjære tredimensjonale skulpturer i marmor eller annen stein. Han oppdaget at han ikke kunne ta patent på den, fordi den lignet for mye på en maskin som Thomas Blanchard hadde designet i 1820.

Han reiste mye på leting etter arbeid, til slutt bosatte han seg på Manhattan i 1823.

Hans kanskje mest kjente maleri er et portrett av Marquis de La Fayette, en fransk general som tjenestegjorde sammen med George Washington under den amerikanske revolusjonen. Bildet malte han i Washington D.C. i 1825, men han ble aldri helt ferdig med det.

I 1826 stiftet Morse National Academy of Design. Han ble selv den første presidenten for denne organisasjonen, som hadde som formål å hjelpe kunstnere med å få solgt sine arbeider, og å spre interessen for kunst. Der jobbet han fra klokken 7 om morgenen til 12 om kvelden på maleriene sine.

Morse var blitt lovet 1000 dollar av staten New York hvis han malte et portrett av Marquis de La Fayette. Morse malte på dette portrettet da en budbringer banket på døren. Han hadde med seg en liten lapp hvor det sto Your wife is dead. Han ble veldig lei seg og dro hjem til New Haven. Portrettet av Marquis de La Fayette ble stående uferdig.

Da han kom hjem var konen hans allerede begravet. Han ble helt knust da han oppdaget at konen hadde vært syk i mange uker, og at hun døde helt alene. Dette ga ham ideen til å gi opp jobben som kunstner og heller bruke kreftene på å finne en måte å sende meldinger raskt over lange strekninger. Året etter, i 1826, døde faren hans. Moren døde av slag i 1828.

Liv som vitenskapsmann og oppfinner

I oktober 1832 seilte Morse tilbake til New York på et skip som het Sully. På reisen møtte han Charles Thomas Jackson fra Boston, en lærd og original oppfinner som også hadde vært tilstede under mange av eksperimentene med Jackson-magneten. De diskuterte elektromagnetisme på reisen. Jackson forklarte Morse hvordan en elektrisk impuls kan sendes gjennom en lang kobbertråd, og hvordan man kan lage en elektromagnet ved å surre en isolert kabel som er koblet til et batteri rundt et stykke jern. Senere fortalte Morse at da han hørte om dette, fikk han øyeblikkelig ideen til å sende etterretninger og informasjon ved hjelp av denne oppdagelsen.

Resten av turen brukte han på å utvikle et system som han kunne bruke til å sende meldingene med. Den første versjonen av dette systemet, senere kalt morsealfabetet, besto av streker og punkter slik som vi kjenner det. Dette første alfabetet besto bare av ni forskjellige kombinasjoner. Morse hadde nemlig lært en måte å sende kodemeldinger på ved bruk av de ni sifrene. Først sendte man en melding i denne koden, så dekodet man den til siffer og tilslutt til ord. Denne måten syntes han var litt for innviklet, derfor lagde han et nytt system som besto av en kombinasjon for hver enkelt bokstav i alfabetet. Den bestod av streker og punkter, eller lange pip og korte pip. De vanlige bokstavene var korte sammensetninger av punkt og streker. De bokstavene som ikke var så vanlige å bruke var lengre, for eksempel var «E» en prikk (.) mens «X», en ikke så vanlig bokstav, hadde to streker og to prikker (-..-). Da Morse kom med denne ideen, trodde han at den var ny. Men der tok han feil. Egentlig var det flere forskere og oppfinnere som hadde funnet ut dette før og jobbet med det. Ett eksempel var den anerkjente tyske matematikeren Carl Friedrich Gauss. Han hadde dratt to ledningpar rundt campusområdet for Universitetet i Göttingen, med en mottaker og to sendere i hver ende av ledningene. Man kunne sende informasjon over den ved hjelp av de to senderne. På senderen var det to brytere som hadde hver sin krets. Når man slo på bryteren aktiverte den en elektromagnet i den andre enden av ledningen. Når den ble aktivert dro den en tynn jernplate med en blyant festet på til enten høyre eller venstre. Kombinasjoner av kurver til venstre og kurver til høyre formet bokstavene hele veien fra A til Z. Da Morse kom fram til New York, begynte han å bygge det han kalte en telegraf. Den var hovedsakelig laget av bilderammer, bly, og tre fra et bord. Han syntes at han ikke fikk skikkelig dreis på det, så han bestemte seg for å spørre en som virkelig viste hva han drev med.

Det var kanskje grunnen til at oppfinneren Joseph Henry fant en utålmodig, forhenværende kunstner utenfor døren neste dag. Joseph Henry synes det var idiotisk å ta patent på noe, og mente at alle ideer skulle være åpne for alle. Derfor forklarte han alt han visste, og Morse tok notater. Morse tok straks ut patent på alt dette, pluss noen metoder han hadde lært seg av å lese europeiske forskningsrapporter. Nå var telegrafen enkel å bygge, men i løpet av de neste tolv lange årene var det ingen som brydde seg om oppfinnelsen hans. Det var mange problemer på hans vei, den største var det at han var blakk. Han var også kunstprofessor, men siden han var så fattig, ga studentene hans ham mat, og han måtte sove i klasserommet. Til slutt innså han at han ikke var ment til å være kunstner. Det var da han bestemte seg for bare å jobbe på telegrafen sin. I 1837 hadde Morse sin første demonstrasjon av telegrafen. Han strakk en 16 kilometer lang kabel mange ganger rundt klasserommet. Han håpet at rike folk skulle få lyst til å investere i prosjektet, men ingen gjorde det.

Morses elektriske telegraf avløste den optiske telegrafen og revolusjonerte telekommunikasjonene da den kom på 1840-tallet. Bildet viser Morses praktiske sender- og mottakerapparat fra 1837, som ved å slå strømmen på og av kunne sende bokstavmeldinger i pulskode raskt og i all slags vær over lange avstander. Signalene ble sendt ifølge morsealfabetet, og ble avtegnet som prikker og streker på papirrullen.

Dette er hvordan den nye telegrafen fungerte: Den hadde to tannhjul til å regulere hvor fort en ca. 3,8 cm bred papirstrimmel ble dratt over tre hjul av tre. Tannhjulene som styrte farten, ble dratt av en vekt. En trependel hang over det midterste trehjulet. Den hadde et lite hull hvor man kunne feste en blyant eller en penn. På den ene siden var det en liten springfjær som dyttet blyanten fra papiret og på den andre siden var det en elektromagnet som dro blyanten ned mot papiret, så den lagde en liten strek når man sendte elektrisitet gjennom den. Når det ikke gikk elektrisitet gjennom den, dro springfjæren den opp fra papiret, så den sluttet å tegne.

Det var ikke mange som viste interesse for telegrafen, unntatt Alfred Vail og Leonardo D. Gale. De ble snart partnerne til Morse. De tre partnerne brukte masse tid på å forbedre telegrafen. Vail hjalp med ressurser, og hjalp til med byggingen i familiens jernverk. Den nye versjonen av telegrafen hadde en metallstang å sende meldingen med. Dette gjorde det mye lettere å sende meldinger. Morse dro til Frankrike og England, men heller ikke der viste folk interesse. Han ba også Den amerikanske kongressen om penger til å teste telegrafen.

Endelig, i 1842 la Morse ut en annonse i The New York Times, hvor det stod at alle kunne komme og se på demonstrasjonen av den nye telegrafen. Han ansatte en mann til å hjelpe ham med å legge en kabel over havna i New York. Det var en telegrafmaskin på hver side av havnen. Han koblet opp alt og testet det. Neste morgen kom fiskere og klippet av kabelen, så demonstrasjonen ble avlyst. Dette stoppet ikke ham fra å prøve selv.

Det tok mange år før Kongressen godkjente Morses oppfinnelse. I 1844 kom en venn av Morse for å fortelle ham at Kongressen hadde godkjent telegrafen hans på den siste dagen av vurderingstiden. Morse og partnerne hans fikk to måneder på å legge en telegraflinje mellom Baltimore og Washington D.C.. Alle partnerne var uenige om hvordan dette skulle gjøres. I tillegg ødela Alfred isolasjonen til kablene. I mai, etter hardt arbeid, sendte Morse den første meldingen over den nye telegraflinjen. Hans venn hadde valgt hva han skulle si: «What hath God wrought» («Hva Gud har gjort» 4 Mos 23,23) Det ble mottatt i Baltimore. Nå investerte folk i oppfinnelsen hans. Telegrafen revolusjonerte all kommunikasjon. Før dette hadde det vært omtrent like rask kommunikasjon som det hadde vært i oldtidens Mesopotamia. Nå kunne folk sende en melding på en halv time fra den ene siden av landet til den andre. Men ikke bare det, før dette kunne man ikke synkronisere klokken mellom forskjellige byer. Derfor hadde hver by litt forskjellig klokketid, for eksempel i New York kom middagstiden (klokka 12) litt senere enn i Baltimore fordi byen lå litt lenger øst. Nå kunne de fort taste hva klokken var i New York inn i telegrafen og sekundet senere var meldingen i Baltimore.

Utmerkelser

Christian Schusseles «Fremskrittets menn» (Menn of Progress) fra 1865 viser Morse sittende med en morsenøkkel blant samtidige amerikanske oppfinnere, industrigründere og vitenskapsfolk..

Morse ble tildelt en rekke ordener, blant andre Dannebrogordenen og Æreslegionen.

Litteratur

• John McCain, Mark Salter (2007). Hard Call : Great Decisions and the Extraordinary People Who Made Them. New York: Twelve Hachette Book Group.