Salinitet
Salinitet er oppløst saltinnhold i en mengde vann.
Definisjoner
[rediger | rediger kilde]Saltinnholdet i de fleste naturlige innsjøer, elver og bekker er så lite at disse vannene kalles ferskvann eller «søtvann». Det naturlige saltinnholdet i ferskvann er definert til mindre enn 0,05 %. Hvis saltinnholdet er større, regnes vannet som brakkvann, eller saltvann hvis voluminneholdet av salt ligger mellom 3 og 5 %. Havet er naturlig salt, med omtrent 3,5 % salt (se sjøvann). Enkelte innlandske saltsjøer er enda saltere. For eksempel har Dødehavets overflatevann et saltinnhold på rundt 30 %.
Den tekniske termen for saltinnhold i havet er «halinitet», på grunn av at halider – klorider, spesifikt – er det anionet som det er rikeligst av, i blandingen av oppløste elementer. I oseanografien er det en tradisjon for å uttrykke halinitet ikke i prosent, men i tusendeler (ppt eller promille, ‰), som er omtrent det samme som gram salt pr liter oppløsning. Før 1978 ble salinitet og halinitet uttrykt som ‰, vanligvis basert på elektrokonduktiviteten til en prøve å «københavnvann», et kunstig havvann som ble laget for å tjene som en «standard» på verdensbasis. I 1978 redefinerte oceanografene salinitet til praktiske salinitetsenheter (psu): Konduktivitetsratioen til en havvannsprøve i forhold til en standard KCl-oppløsning. Ratioer har ingen enheter, så det er ikke tilfelle at 35 psu nøyaktig tilsvarer 35 gram salt pr. liter oppløsning.
Disse tilsynelatende esoteriske tilnærmingene til å måle og rapportere konsentrasjoner, kan se ut til å utydeliggjøre deres praktiske bruk, men man må huske at salinitet er summen av vekten av mange forskjellige stoffer i en gitt mengde vann. Det har alltid vært tilfelle at for å få en presis salinitetskonsentrasjon, og konvertere dette til en mengde substans (som for eksempel natriumklorid), må man vite mer om prøven og målingen enn bare vekten av solidene etter fordampning (en av metodene for å bestemme «salinitet»). For eksempel blir volumet påvirket av vanntemperaturen, og sammensetningen av salter er ikke en konstant (skjønt den er veldig lik i verdenshavene). Salt vann fra innsjøer kan ha en sammensetning som skiller seg fra den i havet. På grunn av dette kalles slikt vann salint til forskjell fra havvann, hvor termen er halint (skjønt sistnevnte term er ikke universelt i bruk).
Systemer for klassifisering av vannmengder basert på salinitet
[rediger | rediger kilde]| THALASSISK SERIE | |
| >300‰ | -------------------- |
| hyperhalint | |
| 60 - 80‰ | -------------------- |
| metahalint | |
| 40‰ | -------------------- |
| mixoeuhalint | |
| 30‰ | -------------------- |
| polyhalint | |
| 18‰ | -------------------- |
| mesohalint | |
| 5‰ | -------------------- |
| oligohalint | |
| 0.5‰ | -------------------- |
Marint vann er det som er i havene, som også kalles euhaline sjøer. Salinitetsområdet for euhaline sjøer er 30 til 35 ‰. Brakksjøer eller -vann har salinitet i området 0,5 til 29 ‰, og metahaline sjøer fra 36 til 40 ‰. Disse sjøene regnes alle som thallasiske fordi saliniteten derivert fra havet og definert som homoiohalin hvis saliniteten ikke varierer mye over tid (praktisk talt konstant). Tabellen til høyre, modifisert fra Por (1972), følger «Veneziasystemet» (1959).
Som en kontrast til homoiohaline miljøer, finnes visse poikilohaline miljøer (som også kan være thallassiske), hvor salinitetsvariasjonen er biologisk betydningsfull (Dahl, 1956). Poikilohaline vann kan ligge på alt fra 0,5 ‰ til mer enn 300 ‰. Det viktige særtrekket er at disse vannene har en tendens til å variere i salinitet over et biologisk meningsfullt område over årstidene, eller en annen grovt sammenlignbar tidsskala. For å si det enkelt, er dette vannmengder med ganske variabel salinitet.
Veldig salt vann, som er på grensen til at saltene krystalliserer seg ut, kalles lake.
Miljømessige vurderinger
[rediger | rediger kilde]Salinitet er en viktig økologisk faktor som påvirker hvilke typer organismer som lever i en vannmasse. I tillegg påvirker saliniteten hvilke planter som lever i vannmassen, eller hvilke planter på land som drikker av en vannmasse (eller grunnvann). En plante som er tilpasset salte forhold kalles halofytt (saltelskende). Organismer (for det meste bakterier) som kan leve under veldig salte forhold klassifiseres som ekstremofile, eller for å være spesifikk; halofile. En organisme som tåler et stort spenn i saltinnhold er euryhalin.
Salt er vanskelig å fjerne fra vann, og saltinnhold er en viktig faktor når vann skal brukes (for eksempel til drikkevann).
Se også
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Dahl, E., «Ecological salinity boundaries in poikilohaline waters», i Oikos nr 7(I) 1956, 1–21.
- Lewis, E.L., «The Practical Salinity Scale 1978 and its antecedents», i IEEE J. Ocean, OE-5(1) 1980, s 3-8 (eng).
- Mantyla, A.W., Standard Seawater Comparisons updated. J. Phys. Ocean., 17 1987, s 543-548.
- Por, F. D., «Hydrobiological notes on the high-salinity waters of the Sinai Peninsula», i Marine Biology, nr 14(2) 1972, s 111–119.
- Unesco, «The Practical Salinity Scale 1978 and the International Equation of State of Seawater 1980», i Tech. Pap. Mar. Sci., nr 36 1981a, s 25 ff.
- Unesco, «Background papers and supporting data on the Practical Salinity Scale 1978», i Tech. Pap. Mar. Sci., nr 37 1981b, s 144 ff.
- Unesco, «The International System of Units (SI) in Oceanography», i Tech. Pap. Mar. Sci., nr 45 1985, s 124 ff.
- Venice system., «Final resolution of the symposium on the classification of brackish waters», i Archo Oceanogr. Limnol., nr 11 (suppl) 1959, s 243–248.