Rock

Rock
Opprinnelse:		Rock and roll Rockabilly Rhytm and blues Blues Country Jazz Folk Gospel Tradisjonell pop
Sted og tid:		1950-årene i USA og Storbritannia.
Vanlige instrumenter:		Bassgitar • Trommesett • Gitar • Keyboard
Undersjangere
Art rock • Britpop • Desert rock • Detroit rock • Emo • Eksperimentell rock • Garage rock • Glam rock • Group Sounds • Hardrock • Heartland rock • Industriell rock • Instrumental rock • Jam band • Jangle pop • Klassisk rock • Kristenrock • Krautrock • Post-Britpop • Post-punk • Post-rock • Protopunk • Psykedelisk rock • Pub rock (Australia) • Pub rock (Storbritannia) • Punk rock • Rock and roll • Rock en español • Soft rock • Støyrock • Surf rock • Synth rock • Sørstatsrock
Krysningsjangere
Aboriginal rock • Afro-rock • Alternativ rock • Despacito • Anatolian rock • Barokkpop • Blues-rock • Boogaloo • Country rock • Elektronisk rock • Flamenco-rock • Folk rock • Funk rock • Grunge - Indie • Indo-rock • Jazz-fusion • Madchester • Merseybeat • New Wave • Progressiv rock • Pop-punk • Poprock • Post-Grunge • Post-rock • Power pop • Punta rock • Raga rock • Raï rock • Rockabilly • Rockoson • Samba-rock • Space rock • Stoner rock • Støypop • Sufi-rock

Rock er en form for populærmusikk som oppsto som rock and roll i 1950-årenes USA og utviklet seg til en rekke ulike stiler i 1960-årene og senere, spesielt i Storbritannia og USA. Det har sine røtter i 1940- og 1950-årenes rock and roll og rockabilly, som igjen var sterkt påvirket av rhythm and blues og country. Rock ble også sterkt påvirket av blant annet blues og folkemusikk, og en del påvirkning fra jazz, klassisk og andre musikalske kilder. Ifølge Allmusic «har den reneste formen for rock ’n’ roll tre akkorder, et sterkt, stødig etterslag (backbeat) og en fengende melodi. Tidlig rock ’n’ roll var inspirert av flere musikkstiler, hovedsakelig blues, R&B, og country, men også gospel, tradisjonell pop, jazz og folkemusikk. Alle disse ble kombinert til en enkel, bluesbasert sangstruktur som var rask, fengende og mulig å danse til.»

Musikken bruker ofte sang, elektrisk gitar og slagverk. Andre instrumenter, som saksofon, kan være vanlig i noen typer rock.

Ifølge musikkhistorikeren Peter Guralnick var den første rock and roll-sangen «Rocket 88» (1951) av Jackie Brenston and his Delta Cats. Litt senere spilte Bill Haley and His Comets, bestående av hvite amerikanere, en coverversjon av «Rocket 88», og etter 1952 utga bandet sangen «Rock Around the Clock». Sammen med Chuck Berrys «Maybellene» (1955) bredte rocken seg over USA. En annen artist som senere ble svært kjent, var vokalisten Elvis Presley. I 1954 spilte han inn sangen «That's All Right (Mama)». En opptreden på utendørsscenen Levitt Shell (idag: Overton Park Shell) 30. juli samme år blir gjerne regnet som den første Rock-n'roll-konserten.

Etter at rock and roll slo gjennom for fullt i 1950-årene, ble det musikalske repertoaret innen musikkformen utvidet i 1960-årene. Rock har siden utviklet seg i mange ulike og høyst varierende retninger, og blitt populær på store deler av kloden. De mest betydningsfulle videreutviklingene av rocken er heavy metal, hard rock, punk rock, prog rock og indie rock som igjen har skapt nye undergrupper.

Begrepet en "rocker" ble brukt på ungdom innen rocker-subkulturen, med klassisk “rocker”-stil, med en rebelsk holdning, lærjakker, tatoveringer og en livsstil knyttet til motorsykler og rockemusikk.

Opprinnelsen

Rock ’n’ roll

Utdypende artikkel: Rock and roll

Elvis promoterer filmen Jailhouse Rock i 1957.

Rock ’n’ roll utviklet seg i USA sent i 1940-årene og tidlig i 1950-årene og det har en stor innflytelse fra Blues, spredte seg raskt til resten av verden. Opphavet var en blanding av forskjellige musikkformer på denne tiden som rhythm and blues, gospel og country and western. I 1951 spilte DJ-en Alan Freed fra Cleveland i Ohio rhythm and blues-musikk for både hvit og afroamerikansk ungdom og har fått æren for å være den første som brukte uttrykket «rock ’n’ roll» til å beskrive musikken.

Det er omdiskutert hva som blir regnet som den første rock ’n’ roll-låten. Kanskje var det «Rocket 88» av Jackie Brenston and his Delta Cats (som egentlig var Ike Turner og bandet hans The Kings of Rhythm), spilt inn av Sam Phillips for Sun Records i 1951. Fire år senere ble Bill Haleys «Rock Around the Clock» (1955) den første rock ’n’ roll-sangen som toppet den amerikanske salgslisten og åpnet dørene for den nye musikkstilen verden over. Musikkmagasinet Rolling Stone hevdet i 2004 at «That's All Right (Mama)» (1954), den første singelen Elvis Presley spilte inn for Sun Records i Memphis, var den første rock ’n’ roll-platen. Men samtidig lå allerede Big Joe Turners «Shake, Rattle & Roll», som senere ble spilt av Haley, på toppen av Billboards R&B-liste. Andre artister som hadde tidlige rock ’n’ roll-hitter var Chuck Berry, Bo Diddley, Fats Domino, Little Richard, Jerry Lee Lewis og Gene Vincent.

I 1950-årene ble den elektriske gitaren mer populær og det ble utviklet nye særegne rock ’n’ roll-stiler av artister som Chuck Berry, Link Wray og Scotty Moore. Det ble også utviklet nye innspillingsteknikker, som flersporsinnspilling utviklet av Les Paul, og elektronisk håndtering av lyd av innovatører som Joe Meek. Alt dette var med på utviklingen som skulle føre til rock.

Den samfunnsmessige innvirkningen rock ’n’ roll hadde var verdensomspennende og massiv. Rock ’n’ roll dreide seg om langt mer enn musikkstil, og påvirket livsstil, mote, holdninger og språk. I tillegg kan rock ’n’ roll ha hjulpet borgerrettsbevegelser siden både afroamerikanske og hvite amerikanske tenåringer kom sammen for å lytte til den nye musikken. Tidlig i 1960-årene hadde derimot mye av den opprinnelige musikalske drivkraften og den samfunnsmessige innvirkningen rock ’n’ roll hadde i starten forsvunnet, og det ble lagt mer vekt på tenåringsidoler, dansing og utvikling av lett tenåringspop.

Tidlig britisk rock

I Storbritannia begynte tradisjonelle jazzbevegelser å invitere bluesmusikere til landet. Lonnie Donegans «Rock Island Line» hadde stor innvirkning på utviklingen av rock ’n’ roll i Storbritannia og det oppstod mange skifflegrupper i hele landet, inkludert John Lennons band The Quarrymen. Storbritannia utviklet seg til et stort senter for rock ’n’ roll uten raseskillelinjene som holdt «rase-plater» eller rhythm and blues adskilt i USA.

Cliff Richard hadde den første britiske rock ’n’ roll-hitten med «Move It» og satte effektivt lydbildet i britisk rock på plass. På starten av 1960-årene gjorde bandet hans The Shadows stor suksess med instrumental surfemusikk, og mens rock ’n’ roll gradvis gled over i lett pop og sentimentale ballader, spilte britiske rockeband på lokale klubber, kraftig påvirket av bluesrockpionerer som Alexis Korner. Disse bandene begynte å spille med en intensitet og driv som man sjelden fant hos de amerikanske gruppene på denne tiden.

The Who spiller i 2007
(til venstre Roger Daltrey, til høyre Pete Townshend), med Zak Starkey (trommer) og John «Rabbit» Bundrick (tangentinstrument)

Mot slutten av 1962 hadde den britiske rockebevegelsen startet med grupper som The Beatles, som var påvirket av amerikanske musikkstiler som soul, rhythm and blues og surfemusikk. I starten gjorde de sine egne tolkinger av amerikanske standardsanger. Etter hvert blandet de inn sine egne originale sanger med stadig mer avanserte musikalske ideer og et særegent lydbilde.

I midten av 1962 startet The Rolling Stones og var en av flere grupper som viste økende påvirkning fra blues, sammen med band som The Animals og The Yardbirds. Sent i 1964 representerte The Kinks, The Who og The Pretty Things den nye modstilen. Mot slutten av tiåret begynte britiske rockegrupper å utforske psykedelisk musikk med referanser til narkotika.

Surfemusikk

Utdypende artikkel: surfemusikk

Rockabilly påvirket en vill, hovedsakelig instrumental, stil kalt surfemusikk. Surfekulturen selv så ikke på seg selv som en del av rockebevegelsen, men som en konkurrerende ungdomskultur til rock 'n' roll. Som rockabilly ble surfemusikk gjerne spilt i høyt tempo. Enkelte melodier var tatt fra rockabilly-, country- eller folk-repertoaret, men med nytt arrangement eller ny tekst, ofte med innovativ perkusjon og elektriske gitarer med mye klang og ekko. Dick Dale regnes som pioneren. Tidlige surfgrupper var The Surfaris og Mike Adams & The Red Jackets i USA, og i Storbritannia The Shadows. Vestkystband, som The Beach Boys og Jan & Dean, la til fyldige harmonivokaler (tidligere kjent fra gospel-bluegrass-grupper som The Lewis Family). Denne stilen ble kjent som «the California Sound».

Gullalderen

Viktige undersjangre av rock, som oppsto frem til slutten av 1960-årene var blant annet hybridene blues rock, folkrock, country rock, ragarock, jazzrock, progrock og psykedelisk rock; Epoken kalles gullalderen eller klassisk rock-perioden.

Den britiske bølgen

Utdypende artikkel: Den britiske bølgen

Den britiske bølgen var et fenomen i USA omkring 1964 der britisk rockemusikk stod i fokus. Det startet med beatgrupper og The Beatles var det første britiske bandet til å slå an i USA. Gerry & The Pacemakers, The Rolling Stones, The Animals, The Zombies, Cilla Black, Herman's Hermits og The Hollies. Flere av disse som The Rolling Stones var igjen påvirket av amerikansk rock and roll, soul, rhythm and blues og surfemusikk fra 1950-tallet. Litt senere fulgte ennå flere britiske band som Manfred Mann, Petula Clark og The Kinks opp suksesen i USA. På 70- og 90-tallet kom to nye bølger med britisk musikk, henholdsvis punk og britpop.

Garagerock

The Beach Boys opptrer på The Ed Sullivan Show i 1964.

Utdypende artikkel: Garasjerock

Garasjerock er en rå og energisk stil innen rock som blomstret på midten av 1960-tallet, hovedsakelig i USA og Canada. Stilen er karakterisert av grunnleggende akkorder spilt på elektriske gitarer og andre instrumenter ofte med enkle og aggressive sangtekster og framføring. Betegnelsen stammer fra oppfatningen at musikerne var unge amatører som ofte øvde i familiens garasje. De spilte ofte for et lokalt publikum og de lagde billige innspillinger. Denne bevegelsen har senere blitt kalt garasjerock. En del av disse innspillingene er i dag å finne på samleplater. Av de mer kjente gruppene fra denne sjangeren er The Sonics, Question Mark & the Mysterians og The Standells.

Pop-rock

The Everly Brothers i 2006

Begrepet pop har vært i bruk siden tidlig på 1900-tallet, i betydningen «populær musikk, generelt sett» - men fra midten av 1950-årene begynte begrepet å bli brukt om en sjanger, rettet mot ungdom, som ofte ble oppfattet som et alternativt som var mindre hardt, enn rock'n'roll. I etterkant av den britiske bølgen fra omtrent 1967, var begrepet brukt som en motvekt mot begrepet rockemusikk - for å beskrive en form som var mere kommersiell, forbigående og tilgjengelig. Som en kontrast ble rockemusikk ansett for å fokusere på utvidete verker - særlig albumer, og var ofte assossiert med særskilte subkulturer (som for eksempel motkulturen i 1960-årene), der man la vekt på kunstneriske verdier og «autentisitet», live-fremføringer og viruositet med instrument eller stemme, og ble ofte ansett for å omfavne progressive utvikling, i stedet for kun å vise frem tidens mote innen musikk.

Mye av pop- og rockemusikk har vært ganske likt med hensyn til lyd, instrumentering og tekst. Begrepene «pop-rock» og «power pop» har vært brukt for å beskrive musikk med mye kommersiell suksess - som bruker elementer fra, eller formen til, rock.

Pop-rock kan defineres som en «upbeat form av rock, eksemplifisert av artister som Elton John, Paul McCartney, the Everly Brothers, Rod Stewart, Chicago og Peter Frampton».

Begrepet powerpop stammer fra Pete Townshend fra gruppa The Who i 1966, men begrepet var knapt i bruk før den ble brukt om grupper som Badfinger i 1970-årene som var blant de som hadde mest suksess da.

Folkrock

Utdypende artikkel: Folkrock

Folkemusikkbevegelsen bestod av personer som særlig likte akustiske instrumenter, tradisjonelle sanger og blues med samfunnsrelaterte tekster. Den store pioneren for folkevisesjangeren var Woody Guthrie. Bob Dylan ble senere en frontfigur for bevegelsen og hittene hans som «Blowin' in the Wind» og «Masters of War» førte «protestsangene» til et bredere publikum.

The Byrds spilte Bob Dylans «Mr. Tambourine Man» og dette blir regnet som starten på folkrock som musikksjanger. Dette medvirket også til utviklingen av psykedelisk rock. Dylan tok det videre og sangen «Like a Rolling Stone» ble en stor hit i USA. Neil Youngs innovative tekster og skrikende elektriske gitar dannet en annen variant av folkrock. Andre folkrockartister er Simon & Garfunkel, Joan Baez, The Mamas & the Papas, Joni Mitchell, Bobby Darin og The Band.

I Storbritannia begynte Fairport Convention å benytte rocketeknikker på tradisjonell britisk folkemusikk og andre grupper som Steeleye Span, Lindisfarne, Pentangle og Trees fulgte etter. Alan Stivell i Bretagne gjorde mye av det samme her.

Progressiv rock

Yes holder konsert i Indianapolis i 1977

Utdypende artikkel: Progressiv rock

Progressive rockeband gikk bort fra de etablerte og vanlige normene for hvordan rock skulle høres ut og eksperimenterte med forskjellige instrumenter, låttyper og musikalske former. Enkelte band, som Pink Floyd, The Moody Blues, Procol Harum, King Crimsons, Jethro Tull og Yes, eksperimenterte med nye instrumenter, som tverrfløyte og andre blåseinstrumenter, strykere og fulle orkester. Mange av disse bandene lagde låter som flyttet seg langt fra de tre minutt lange rockelåtene til lengre, stadig mer sofistikerte og ofte pompøse låter og strukturer. Bandet og albumet som definerte sjangeren var britiske King Crimson med In the Court of the Crimson King fra 1969. Progressive rockeband lånte musikalske ideer fra klassisk musikk, jazz, elektronisk og eksperimentell musikk. Progressive rockelåter kunne variere fra svulstige, vakre låter til atonale, disharmoniske og kompliserte låter. Få av dem klarte å oppnå stor suksess, men mange hadde en stor tilhengerskare som fulgte seg. Pink Floyd, Yes, Marillion, Rush, Genesis og et par andre var blant de få bandene innen sjangeren som klarte å skape hitsingler og nå ut til de store massene.

Sent i 1960-årene begynte det tyske publikumet å lytte til progressive rockeband fra Storbritannia og USA. I denne perioden spilte avantgardmusikere i Tyskland elektonisk klassisk musikk. Disse tyske avantgardmusikerne tilpasset de elektriske instrumentene sine og dannet en musikkstil som var en blanding av psykedelisk og progressive rock. Tidlig i 1970-årene blandet tysk progressiv rock (senere kalt krautrock) jazz (Can) og asiatisk musikk (Popol Vuh). Musikken fra band som Kraftwerk og Tangerine Dream påvirket etter hvert utviklingen av elektronisk musikk og andre tilknytte sjangrer.

I Italia var også progressiv rock populært i 1970-årene. Av italienske progrockband verdt å nevne er Premiata Forneria Marconi, Le Orme, Banco del Mutuo Soccorso og Area International Popular Group.

Norge hadde også et progressivt rockemiljø som startet i 1971 med albumet Friendship av Junipher Greene. Andre progressive band var Undertakers Circus, Ruphus, Aunt Mary, Popol Vuh, Prudence og Høst.

Rocken kom først til Russland på 1970- og 1980-årene, hovedsakelig som progressiv rock. I Sovjetunionen var det offisielt forbud mot rock, siden den kom fra Vesten, så det var ingen rockeband som ga ut offisielle album. Det var derimot mange undergrunnsband som holdt konserter i leiligheter, «hvertirniks». Populære band som Akvarium og Kino var pionerer innen russisk rock. De inkluderte ofte fløyte, klarinett, cello, fiolin, saksofon og andre instrumenter som ikke var så vanlig å høre i progressiv rock. I 1986 ble albumet Red Wave gitt ut i USA med de fire populære russiske rockebandene Kino, Akvarium, Alisa og Strange Games.

Psykedelisk rock

Utdypende artikkel: Psykedelisk rock

Psykedelisk musikk startet ut fra folkemusikkbevegelsen og The Holy Modal Rounders populariserte uttrykket i 1964. Med bakgrunn i folk- og jugbandmusikk ble band som The Grateful Dead og Big Brother & The Holding Company to store band innen sjangeren i USA.

The Fillmore var et fast konsertsted for andre tidligere jugband som Country Joe and the Fish og Jefferson Airplane. Andre steder hadde The Byrds en hit med «Eight Miles High». 13th Floor Elevators ga ut albumet The Psychedelic Sounds of the 13th Floor Elevators. Musikken ble i økende grad assosiert med motstand mot Vietnamkrigen.

I England startet Pink Floyd utviklingen av den psykedeliske rockebevegelsen i 1965. I 1966 hadde bandet Soft Machine oppstått. Donovan hadde en folkemusikkpåvirket hit med «Sunshine Superman», en av de tidligere psykedeliske popsangene. I august 1966 ga The Beatles ut albumet Revolver som inneholdt den psykedeliske «Tomorrow Never Knows», og «Yellow Submarine». The Beach Boys svarte med å gi ut Pet Sounds i USA. Med bakgrunn i bluesrock debuterte den britiske supergruppen Cream i desember samme år og Jimi Hendrix ble populær i Storbritannia før han reiste tilbake til USA.

I 1967 ble det utgitt flere banebrytende album innen psykedelis rock, som det første albumet til The Doors og Jefferson Airplanes populære Surrealistic Pillow. The Beatles ga ut Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band i juni og mot slutten av året kom Pink Floyd med The Piper at the Gates of Dawn, Cream med Disraeli Gears og selv The Rolling Stones med Their Satanic Majesties Request. Summer of Love nådde toppen med Monterey Pop Festival med band som Jefferson Airplane og Janis Joplin og Jimi Hendrix ble introdusert for et større publikum.

Rock 'n' Roll som en samlende samfunnsbevegelse nådde et toppunkt med de store rockefestivalene på slutten av 1960-årene. Den mest kjente av disse var Woodstock i 1969 som startet som en tre dager lang kunst- og musikkfestival og endte som en «happening» med mange hundre tusen ungdommer til stede. Sent i 1960-årene blandet Led Zeppelin psykedelia sammen med tradisjonelle bluessanger.

Psykedelisk rock fikk et lite oppsving i midten av 1980-årene med band som Echo & The Bunnymen og R.E.M., som benyttet ideer fra band som The Doors og The Byrds i den blomstrende postpønk-bevegelsen. I tillegg brukte band fra Los Angeles, en bevegelse kalt Paisley Underground, psykedelia og folkrock fra 1960-årene i amerikansk New Wave.

Rock som motkulturbevegelse

Utdypende artikkel: Motkultur

Sent i 1950-årene ble den amerikanske motkulturen kalt beatnik assosisert med antikrigsbevegelser som var mot atombomber, som CND i Storbritannia. Begge var assosiert med jazzbevegelsen og den stadig voksende folkevisebevegelsen.

Videreutvikling

Glamrock

Utdypende artikkel: Glamrock

Glamrock oppsto fra den engelske psykedelia- og kunstrockbevegelsen sent i 1960-årene med artister som T. Rex, Roxy Music, Steve Harley & Cockney Rebel og David Bowie. Disse hadde også opphav i teatralske grupper som The Cockettes, kunstnere som Lindsay Kemp og artister som Syd Barrett fra Pink Floyd (David Bowie spilte blant annet «See Emily Play») og Eddie Cochran (T. Rex) spilte blant annet «Summertime Blues»). Opphavet til glamrock blir ofte regnet som da frontmann og sanger i Tyrannosaurus Rex - et band produsert av Tony Visconti og hyllet av John Peel - endret bandnavnet til T. Rex og ga ut singelen «Ride a White Swan» i desember 1970. Singelen gikk til topps i Storbritannia og gjorde glamrocken og bandet populært. Andre artister som Slade og Roxy Music fulgte raskt etter og etter hvert dukket Ziggy Stardust-personen til David Bowie opp. I USA kastet artister som Lou Reed, Iggy Pop, New York Dolls, Jobriath og Alice Cooper seg på glamrockbølgen.

Det var likevel i Storbritannia at glamrock for alvor ble et kulturfenomen og stjernene her var av de største stjernene innen popkulturen fra 1971 til rundt 1974. Glamstilen var i seg selv en nostalgisk blanding av forskjellige stilarter, både visuell kunst og musikk, fra Hollywoodglamor i 1930-årene, erotisk pin-up og tenåringsopprøret i forbindelse med rock 'n' roll i 1950-årene, førkrigs kabaretteater, viktoriansk litteratur og symbolisme, til gammel og okkult mystisisme og mytologi (som Bowies referanser til Aleister Crowley til «Starman» i sangen med samme navn og T. Rexs «Cosmic Dancer»). Glamrock er kanskje mest kjent for den seksuelle og kjønnslige flertydigheten og androgyniteten, samt bruken av teatralske virkemidler.

Utover i glamrockperioden tok mange tyggegummiartister som Elton John, Slade, Gary Glitter og Alvin Stardust opp en råere og mer seksuell glamstil. Andre tidligere kjente artister, som The Rolling Stones og Lou Reed, kastet seg på glamrockbølgen og spilte inn flere av sine mest kjente sanger (som Reeds eneste hitsingel, «Walk on the Wild Side»). Glamrocken ble ikke like populær i Amerika, der de store massene hadde problemer med å forstå den hybride og kunstneriske stilen som konkurrerte med mindre krevende artister som Led Zeppelin og Tony Orlando (på hver sin ende av skalaen), og artister som T. Rex og Roxy Music fikk bare en brøkdel av suksessen de hadde i Storbritannia.

Glamrock påvirket derimot mange andre sjangre som pønk, new wave, goth, jangle pop, college-rock og grunge, og artister så forskjellige som Siouxsie Sioux, Steve Kilbey, Johnny Rotten, Billy Corgan, Peter Murphy (bandet hans Bauhaus spilte T. Rex sin «Telegram Sam» og Bowies «Ziggy Stardust») og Adam Ant nevnte glamartister som sine viktigste innflytelser. Glam har i ettertid hatt moderat suksess med band som Chainsaw Kittens og Louis XIV.

Softrock

Utdypende artikkel: Softrock

Rockemusikk hadde en kortvarig «tyggegummipop»-periode med band som The Partridge Family, The Cowsills, The Osmonds og The Archies. Andre band eller artister la til mer instrumentering og dannet en populær sjanger kalt softrock. Blant artister innen denne sjangeren er Barry Manilow, Neil Diamond, Olivia Newton-John, Elton John, Billy Joel, Gerry Rafferty og Eric Carmen og band som Bread, The Carpenters, Electric Light Orchestra, Fleetwood Mac, The Eagles, England Dan & John Ford Coley, Chicago og Tina Turner.

Andre halvdel av 1970-årene

Hardrock og heavy metal

Utdypende artikkel: Hardrock

Judas Priest på Sweden Rock Festival i juni 2008.

Iron Maiden i november 2006.

En ny bølge med britiske og amerikanske rockeband ble populære tidlig i 1970-årene. Band som Grand Funk Railroad, The Rolling Stones, Led Zeppelin, Deep Purple, Queen, Alice Cooper, Iron Maiden, Judas Priest, Status Quo, Aerosmith, Black Sabbath, The Who og Uriah Heep spilte forsterket, gitarbasert hardrock.

Hardrock ble en karikatur av seg selv sent i 1970-årene der mange av artister ga ut album som var nærmere progressiv rock eller disco. Noen få band som Kiss, Black Sabbath, Queen, AC/DC, Led Zeppelin, Aerosmith og Rush klarte å opprettholde en stor tilhengerskare og innimellom klarte enkelte sanger å nå toppen av listene, som Blue Öyster Cults «(Don't Fear) The Reaper». Musikkritikerne mislikte sjangeren. Dette begynte å endre seg i 1978 da Van Halen ga ut det selvtitulerte debutalbumet sitt. Albumet førte til en større kommersialisering av sjangeren med base i Los Angeles i California. Etter at glam-siden av metal-rocken gikk mot slutten tok band som Metallica, Megadeth, Slayer og Anthrax over den opprinnelige metalbevegelsen.

Arenarock

Utdypende artikkel: Arenarock

Led Zeppelin spiller på Chicago Stadium i januar 1975.

The Beatles, The Rolling Stones, Grand Funk Railroad og The Who begynte å spille for store publikum på arenaer og stadioner. Den økende populariteten til metall- og progressive rockeband førte til at flere band klarte å selge ut store konsertsteder. Underholdningsselskaper markedsførte en rekke arenarockband som Journey, Boston, Styx, REO Speedwagon, Heart og Foreigner sent i 1970-årene. Denne musikkstilen blir noen ganger også kalt «stadion rock», «klassisk rock» eller «gitarrock».

Flere band var med på å drive frem ny teknologi for å avholde store konserter. Dette var band som The Who, Led Zeppelin, Peter Frampton, Pink Floyd og Queen. Et annet arenarockband er U2, som la ut på en av de mer overdådige arenarockturneene gjennom tidene med Zoo TV Tour, som bestod av den nyeste teknologien som var tilgjengelig i tidlig 1990-årene med mange store TV-skjermer.

Som musikkstil er den meget velproduserte, som omfattet dramatiske sanger og langsommere, sentimentale powerballader, med sterkt fokus på melodi og benyttet hyppig hymnelignende kor. Andre karakteristiske trekk er framtredende gitareffekter og stor bruken av tangentinstrumenter.

Punkrock

Utdypende artikkel: Punkrock

The Clash spiller på Chateau Neuf i Oslo i 1980

Britiske pønkere, cirka 1986

Punkrock, eller pønkrock, startet som en reaksjon på svulstig, produsentdrevet disco og kommersialiseringen av hardrock og stadionrock. Tidlig pønk lånte mye fra garageband-tida, der bandene ikke trengte å være eksperter på instrumentene sine. Pønk var forenklet musikk med tre akkorder som var lett å spille. Mange av bandene hadde også som mål og sjokkere samfunnet. Ramones har ofte blitt regnet som det første pønkbandet, men det var mange band som startet opp samtidig med dem i New York. Artister som Patti Smith, The Heartbreakers og Television spilte den samme kjappe, enkle formen for rock og holdt ofte konserter sammen med the Ramones på klubben CBGB. Den tidlige pønkbevegelsen hørtes noe annerledes ut enn senere pønkband og Velvet Underground var en stor inspirasjonskilde.

I 1976 reiste the Ramones, sammen med det britiske pønkbandet Sex Pistols, på turne i Storbritannia. Turneen har fått æren for å inspirere til starten på den første bølgen av engelske pønkband som The Clash, The Damned og The Buzzcocks. I England ble musikken mer voldelig med et politisk uttrykk, noe som var representert med de to første singlene til Sex Pistols, «Anarchy in the U.K.» og «God Save the Queen». Til tross for at de ble bannlyst på BBC klatret platene raskt til toppen av salgslistene i Storbritannia. Mange i pønkmiljøet var kritiske til at pønkrocken skulle toppe listene og dermed ble kommersialisert, og dette var opphavet til uttryket «Punk's Not Dead». The Exploited skrev en sang med denne tittelen og hevdet at nå som om pønkrock ble mer populært skulle hardcore punk oppstå med et nytt aggresjonsnivå og ta musikkstilen til undergrunnsmiljøet igjen. Andre band som The Clash var ikke like nihilistiskf og var mer åpent politiske og idealistiske.

Da Sex Pistols turnerte i Amerika spredte de musikken sin til vestkysten. Før dette hadde pønk stort sett vært et østkystfenomen i USA. Sent i 1970-årene startet en pønkbevegelse i California med band som Dead Kennedys, X, Fear, the Germs, Circle Jerks og Black Flag.

Pønk utviklet seg i undergrunnsbevegelsen til hardcore pønk, en undersjanger som startet i Nord-Amerika rundt 1980. Lydbildet var generelt tykkere, tyngre og raskere enn tidligere pønkrock. kjente band innen denne sjangeren var Black Flag, Minor Threat og Bad Brains. Sangene var vanligvis korte, raske og larmende med tema som apati, kedsomhet, politikk, personlig frindh, vold, krig og underkulturen i seg selv. Hardcore pønk spredte seg videre til andre undersjangre som skate punk, melodisk hardcore og metalcore.

New Wave

Utdypende artikler: New Wave og Nyveiv

Punkrock tiltrakk seg mange fra kunst- og studentverden og etter hvert dukket det opp band med en noe mer kunstnerisk tilnærming til musikkstilen, som Talking Heads og Devo. Enkelte begynte å skildre disse lettere pønkbandene som New Wave for å skille dem fra de tyngre pønkebandene.

Om pønkrock var et samfunns- og musikalt fenomen ble dette ikke reflektert i platesalget og små selskaper som spesialiserte seg på pønk, som Stiff Records, hadde gitt ut det meste av pønkmusikken. Musikken ble heller ikke mye spilt på radio, som fremdeles var dominert av disco og albumrock. Platedirektørene som ikke hadde hoppet på pønkbevegelsen så derimot et potensial i de mer tilgjengelige new wave-bandene og begynte og gi kontrakter og markedsføre alle band som kunne knyttes til pønk eller New Wave. Mange av disse bandene, som The Cars og The Go-Go's var i hovedsak popband kledd opp som New Wave-band. Andre, som The Police og The Pretenders, klarte å dra nytte av den økende populariteten til New Wave-bevegelsen og skapte seg langvarige og kritikerroste karrierer.

Mellom 1982 og 1985 tok band påvirket av Kraftwerk, David Bowie og Gary Numan new wave i nye retninger som new romantic med band som Duran Duran, A Flock of Seagulls, Culture Club, Talk Talk og the Eurythmics. Noen av disse bandene lot synthesizer erstatte alle andre instrumenter. Denne perioden oppstod samtidig med at MTV ble dannet og førte til at denne musikkstilen ble mye markedsført og fikk stempelet synthpop. Enkelte rockeband endret musikalsk retning og fikk også mye spilletid på MTV, som for eksempel Golden Earring som opplevde ny suksess med sangen «Twilight Zone», men i hovedsak var tiden for gitarbasert rock over. Selv om mange «new wave-samlinger» inneholder sanger fra denne perioden omfatter new wave egentlig tidligere band som the Knack eller Blondie.

Post-pønk

Utdypende artikkel: Post-pønk

I lag med New Wave utviklet post-pønk seg ut fra pønkrock. New Wave og post-pønk blir innimellom brukt om hverandre, men post-pønk var typisk mer utfordrende, kunstnerisk og slitende. Bevegelsen startet med bandene Public Image Ltd., The Psychedelic Furs og Joy Division og flere band som Siouxsie & the Banshees, The Fall, Gang of Four og Echo & The Bunnymen fulgte snart etter. Dette var hovedsakelig et britisk fenomen, men det mest suksessfulle bandet som dukket opp fra post-pønk var irske U2, som sent i 1980-årene hadde blitt et av de største bandene i verden.

1980-årene

I 1980-årene ble rock stadig mer variert og mangfoldig. I denne perioden kom «the New Wave of British Heavy Metal» med band som Iron Maiden og Def Leppard. Tidlig i 1980-årene spilte Eddie Van Halen gitar på innovative måter, mens vokalister som David Lee Roth (fra Van Halen) og Freddie Mercury (fra Queen, som han hadde gjort gjennom 1970-årene) nesten hadde gjort rollen som frontmann om til en kunstform. New Wave-bandene var populære og artister som Billy Idol og The Go-Go's ble mer kjent. Amerikansk heartland rock fikk mange tilhengere med artister som Bruce Springsteen, Bob Seger, Donnie Iris, John Mellencamp og andre. Med den amerikanske folkartisten Paul Simon og den britiske, tidligere progrockstjernen Peter Gabriel i spissen ble rock blandet med folkemusikk fra andre steder i verden. Denne blandingen fikk navnet «verdensmusikk» og inkluderte stilarter som aboriginerrock. Samtidig begynte mer ekstreme former for rock å ta form. Tidlig i 1980-årene dukket den rå og aggressive musikkstilen thrash metal opp i undergrunnsmiljø og noen få band, som Metallica og Megadeth, fikk etter hvert stor suksess.

Glam metal

Utdypende artikkel: glam metal

Twisted Sister var et typisk glam-metal band med permanent i håret, nagler, lær, sminke og staffasje under konsertene sine.

En sjanger som var populær i 1980-årene var glam metal, stundom uformelt kalt puddelrock. Stilen var påvirket av artister som Aerosmith, Queen, Kiss, Alice Cooper, Sweet og the New York Dolls, og de første kjente glam metal-bandene var mellom annet Mötley Crüe, W.A.S.P., Ratt og Quiet Riot. De ble kjent for sin utsvevende livsførsel, permanent i håret, bruk av sminke og klær. Sangene var bombastiske og ofte macho med tekster som fokuserte på sex, drikking, narkotika og det okkulte.

I 1986 kom en ny, mer kommersialisert bølge med glam metal-band, ledet av gjennombruddet til Bon Jovi og band som Poison og Cinderella. Et par år senere kom gjennombruddet til en noe tyngre (og ofte pønk-inspirert) undergenre, ofte kalt «Sleaze Glam». Band som Guns N' Roses, Skid Row, Dangerous Toys og Faster Pussycat hører til i denne genren.

Instrumental rock

Utdypende artikkel: Instrumental rock

Joe Satriani holder konsert i 2005.

Instrumental rock ble også populært i denne perioden med albumet Surfing with the Alien av Joe Satriani. Mange gitarister som følte seg hemmet av å spille sammen med sine respektive band begynte å gi ut soloalbum som viste hvor dyktige de var på gitar. Blant disse artistene er Steve Vai, Paul Gilbert, Vinnie Moore, Tony MacAlpine, Eric Johnson, Yngwie Malmsteen, Buckethead og Steve Morse.

Et av de første populære alternative rockebandene var R.E.M.

Alternativ rock og indiebevegelsen

Utdypende artikkel: Alternativ rock

Uttrykket alternativ rock dukket opp tidlig i 1980-årene for å skildre rockeartister som ikke passet inn i de andre sjangrene som fantes på denne tiden. Band som ble kalt «alternative» kunne ha en nesten hvilken stil som helst så lenge den ikke var vanlig å høre på radio. De fleste alternative rockebandene var likevel påvirket av pønkrockbevegelsen. Viktige band som hørte til denne sjangeren i 1980-årene var R.E.M., Sonic Youth, The Smiths, the Pixies, Hüsker Dü, The Cure og mange andre. Artistene ble stort sett gitt ut på selvstendige plateselskaper og bygde opp en stor tilhengerskare i undergrunnsmiljø gjennom studentradio, fanmagasiner og turnering. Selv om disse gruppene ikke oppnådde store salgstall påvirket de generasjonen av musikere som dukket opp i 1980-årene og flere endte opp med stor suksess i 1990-årene. Av undersjangre som hører til alternativ rock i 1980-årene er jangle pop, gothrock, studentrock og indiepop. Det neste tiåret skulle alternativ rock komme frem i lyset med grunge i USA og britpop i Storbritannia.

Alternativt blir mainstream (1990–1995)

Grunge

Utdypende artikkel: Grunge

I starten av 1990-årene var rock dominert av glatt og kommersiell glammetal, puddelrock og stadionrock. MTV hadde dukket opp og markedsførte det overdrevne fokuset på image og stil. Utilfreds med dette begynte band i staten Washington, og særlig rundt Seattle, å utvikle en ny rockesjanger som sto i sterk kontrast til den kommersielle rocken på denne tida.

Sjangeren fikk etter hvert navnet grunge, som betyr «skitt» eller «møkk». Uttrykket virket kanskje passende på grunn av den skitne lyden og den lurvete fremferden til de fleste musikerne. Grunge blandet elementer fra hardcore pønk og heavy metal til et eget lydbilde og brukte mye gitar med forvrenging, fuzz og feedback. Tekstene var typisk apatiske og fylt med angst, og omfattet tema som fremmedgjøring og følelsen av å være innesperret, men de var også kjent for svart humor og parodier på kommersiell rock.

Nirvana med Kurt Cobain i spissen.

Band som Green River, Soundgarden, the Pixies, the Melvins og Skin Yard var pionerer innen sjangeren, med Mudhoney som det mest suksessfulle bandet på slutten av tiåret. Grunge var likevel nesten bare et lokalt fenomen frem til 1991 da Pearl Jam ga ut albumet Ten og Nirvana kort tid etter kom med Nevermind, som ble en enda større suksess. Begge bandene var mer melodiske enn sine forgjengere og ble raskt en stor suksess over hele verden. De nektet likevel å la seg selge av rockeindustriens markedsføring. I 1991 og 1992 fikk også andre grungeband som Soundgarden, Alice in Chains og Candlebox et større publikum. Kommersiell rock og metal forsvant nesten helt i denne perioden.

Mens grunge i seg selv var noe avgrenset ble påvirkningen sjangeren fikk langt større. Mange artister som følte misnøye med den kommersielle rockemusikken fant nå plateselskap og publikum som var villige til å lytte, og slik oppstod mange alternative rockeband fra undergrunnen. Dette banet veg for band som the Smashing Pumpkins og Stone Temple Pilots som først ble stemplet som grunge, men som senere fikk stor suksess som selvstendige band utenfor denne sjangeren.

Tidlig i april 1994 endret populariteten til grunge seg brått da frontmann i Nirvana, Kurt Cobain, døde. Da Alice in Chains' frontmann, Layne Staley døde i 2002, var dette stort sett slutten på grungebevegelsen. Mot slutten av 1990-årene hadde mange av grungebandene gått i oppløsning eller de hadde endret musikalsk retning.

Britpop

Utdypende artikkel: Britpop

Brødrene Liam og Noel Gallagher var frontmenn i bandet Oasis.

Mens rockeindustrien i Amerika fokuserte på grunge, post-grunge og hiphop ga mange britiske grupper seg ut på en ny bølge av musikk inspirert av 1960-årene, ofte kalt britpop, med band som Suede, Oasis, Supergrass, Manic Street Preachers, Pulp og Blur. Disse gruppene baserte seg på mange stilarter fra undergrunnsbevegelsen i Storbritannia i 1980-årene, inkludert twee pop, shoegazing og space rock, samt tradisjonell britiske gitarbasert rock som the Beatles og glam rock. En periode var rivaliseringen mellom Oasis og Blur på samme nivå som the Beatles vs Rolling Stones-striden i 1960-årene eller Nirvana-Pearl Jam-rivaliseringen i Amerika. Mens band som Blur gikk i fotsporene til Small Faces og The Kinks, blandet Oasis holdningene til the Rolling Stones med melodiene til the Beatles. The Verve og Radiohead, som ikke var britpop, men som tok del i den nye britiske rockebølgen, fant inspirasjon i artister som Elvis Costello, Pink Floyd og R.E.M., noe som ga utslag i det mest kritikerroste albumet til Radiohead, OK Computer. Mange av disse bandene ble svært populære (men bare for en kort periode i USA) og på et tidspunkt ble Oasis utropt til «det største bandet i verden» på grunn av albumet (What's the Story) Morning Glory? som solgte 19 millioner eksemplarer verden over. Flere av bandene ble likevel oppløst etter noen år og sjangeren ble gradvis mindre populær. Radiohead har i ettertid vært mer eksperimentelle og mindre radiovennlige, noe som startet med det kritikerroste albumet Kid A. Noen britpopband, som Manic Street Preachers, Oasis og Supergrass, er fremdeles aktive.

Indierock

Utdypende artikkel: Indierock

Fra midten av 1900-tallet hadde uttrykket «alternativ musikk» mistet mye av den opprinnelige betydningen siden radioer og platekjøpere fattet interesse i stadig økende grad, og dette gjorde musikken både kommersialisert og sterkt markedsført. Mot slutten av tiåret hadde hiphop presset mye av den alternative rocken bort fra hovedstrømmen og det meste av rocken som var igjen var pop-punk eller glatte versjoner av grunge- og rockblandinger.

Mange artister ble værende utenfor den kommersielle musikkindustrien, enten fordi de ikke kom inn eller fordi de hadde valgt det selv. Disse ble en del av indierockbevegelsen. Indierockband tok totalt kontroll over sin egen musikk og karrière og ga ofte ut album på sine egne selvstendige plateselskap, og støttet seg til turnering, at musikken spredte seg mellom venner og på selvstendige radioer eller studentradioer for markedsføring. Indierockbevegelsen hadde mer felles etos enn musikalske likheter som fellesnevner og musikkstilen varierte fra harde, grunge-liknende band som The Cranberries, Superchunk til eksperimentelle band som Pavement og pønk-folkesangerer som Ani DiFranco.

Mange land har et omfattende lokalt indierockmiljø som til tider kan være mer populære enn kommersielle grupper, men de er ofte helt ukjente utenfor landegrensene.

Blandingssjangre

Pop-pønk

Et resultat av pønkeksplosjonen i 1970-årene var pop-pønk. Med band som Buzzcocks og the Ramones ble ikke sjangeren like kommersielt suksessfull som navnet kanskje skulle tilsi, men de påvirker fremdeles mange artister som opptrer i dag. Blandingen av popmelodier, raske toner og rå tekster, samt lyden av pønkrock er merkbar hos alt fra Nirvana til Oasis.

I dag blir begrepet pop-pønk brukt for å skildre moderne rockeband med sterkt pop-preget musikk som Green Day og The Offspring, mens Blink-182 og Sum 41 førte undersjangeren til nye høyder sent i 1990-årene og tidlig 2000-årene.

Post-grunge

Utdypende artikkel: Post-grunge

Foo Fighters i 2007.

Etter Kurt Cobain døde dukket en ny stil kalt post-grunge opp. På samme måte som forholdet mellom pop-pønk og pønkrock, er post-grunge forskjellig fra vanlig grunge ved at den er mer radiovennlig og poporientert. Etter at Silverchair fra Australia fikk internasjonal suksess med debutalbumet Frogstomp begynte plateselskaper aktivt å lete etter «det nye Nirvana». Tidligere Nirvana-trommis Dave Grohls nye band Foo Fighters hjalp til å gjøre sjangeren populær og andre band som Bush, Seether, Creed, Collective Soul, Everclear og Live gjorde post-grunge til en av de mest kommersielle og levedyktige undersjangrene sent i 1990-årene.

Den kvinnelige soloartisten Alanis Morissette oppnådde også suksess og ble stemplet som post-grunge. I 1995 ble albumet hennes Jagged Little Pill en stor hit med direkte, avslørende sanger som «You Oughta Know». Med ærlige, selvsentrerte tekster, som for eksempel Tori Amos', blandet med en post-grunge, gitarbasert stil, klarte produsent Glen Ballard å ta selvinnsikten som hadde vært vanlig i grungetekster til de store massene. Suksessen med Jagged Little Pill påvirket mer pop-orienterte kvinnelige artister i 1990-årene, som Fiona Apple, Jewel og Liz Phair.

Nu metal og rap-rock

Utdypende artikler: rap rock og Nu metal

Linkin Park opptrer i Finland i 2009.

I 1990 oppnådde Faith No More suksess med singelen «Epic», som kombinerte heavy metal med rap. Dette banet veg for band som Rage Against the Machine og senere Limp Bizkit, Korn, System of a Down og Slipknot. Kombinasjonen av rap og rock ble en suksess. Senere kom blandinger av grunge, metal og hiphop, mer kjent som rap-rock og dette skapte en ny bølge med suksessrike band som Linkin Park og P.O.D.. Mange av disse bandene ser også på seg selv som en del av den beslektet sjangeren nu metal.

2000-tallet

Internett

Tidlig i 2000-årene ble hele musikkindustrien rystet etter påstander om massive brudd på musikkrettighetene ved hjelp av fildelingstjeneseter som Napster. Dette førte til flere søksmål mot private fildelere av plateselskapenes interesseorganisasjon RIAA.

Albumsalget har gått nedover for de fleste musikksjangre gjennom 2000-tallet. Den største medvirkende faktoren til dette er digitale nedlastinger. Mange kjøper kun de sangene de vil ha, og ikke alltid hele album.

Garagerock revival

Etter å ha eksistert i undergrunnen i alle år ble garage rock brått populært igjen med garage rock revival. Band som The White Stripes, The Strokes, The Vines og The Hives ga alle ut suksessrike singler og album. Denne bølgen blir noen ganger kalt back-to-basics rock («tilbake til det grunnleggende») på grunn av det upolerte lydbildet.

Post-pønk revival

Retrotrenden har ført til en post-pønk revival med band som The Hives, The Libertines, The Killers, Bloc Party, Franz Ferdinand, Interpol og Editors, som ofte er påvirket av band fra 1990-årene som Radiohead og Nirvana, samt pønksjangeren og post-pønk-band som Joy Division.

Litte Gerhard avbildet året etter at han ble Nordisk mester i rock - på Jordal Amfi

Metalcore

Utdypende artikkel: Metalcore

Metalcore utviklet seg tidlig i 1990-årene, men ble først populært i 2000-årene da musikkvideoer av band som Bullet for My Valentine, Killswitch Engage, Atreyu og Avenged Sevenfold ble vist på TV. Metalcore kom til som en blanding av hardcore pønk og post-hardcore med metal. Påverkning fra tidlig emocore og screamo er også vanlig.

Norge

Utdypende artikkel: Norsk rock

Filmen Blackboard Jungle hadde premiere i Norge i november 1955 (med norsk tittel, Vend dem ikke ryggen). I filmen spilles sangen «Rock Around the Clock», sammen med rulleteksten på begynnelsen av filmen.

Den 20. september 1956 var det rockeopptøyer i Oslo. Den samme kvelden hadde filmen Rock Around the Clock blitt vist på kino. I 1958 ga Rocke-Pelle ut en plate. Samme år fantes det såkalte «Rocketeltet» utenfor Akershus festning i Oslo, der Kjell Karlsens orkester spilte.

Se også

• Norsk rock
• Alternativ rock
• Arenarock
• Art rock
• Bluesrock
• Eksperimentell rock
• Folkrock
• Funkrock
• Garasjerock
• Glamrock
• Gothrock
• Hardrock
• Indie Rock
• Instrumental rock
• Jazzrock
• Krautrock
• Kunstrock
• Softrock
• Ragarock
• Roots rock
• Rock and roll
• Progressiv rock
• Punkrock
• Psychedelic rock
• Sleazerock
• Space rock
• Stoner rock
• Surf rock
• Symfonisk rock
• Trønderrock
• Popmusikk
• Jazz
• Folkemusikk
• Beatmusikk
• Britpop
• Heavy metal
• Hardcore Punk
• Rock City
• Rockheim
• The History Of Rock (40 album)

Litteratur

• Løland, Lene (Høsten 2007): Unge rebeller i rock´n´roll-rus. En studie av norske avisers omtale av rock og ungdomskultur 1955-1960 Arkivert 28. august 2017 hos Wayback Machine. (PDF), Masteroppgave i Historie, Universitetet i Bergen

Eksterne lenker

• Rockheim – Det nasjonale opplevelsessenteret for pop og rock
• Rockipedia Arkivert 17. oktober 2008 hos Wayback Machine.