Hopp til innhold

R.E.M.

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «R.E.M. (band)»)
Se også REM-søvn.
R.E.M.
Konsert i Padova i Italia, 22. juli 2003. Fra venstre: Mike Mills, Michael Stipe, Bill Rieflin og Peter Buck.
UtmerkelserRock and Roll Hall of Fame (2007) (Waldorf-Astoria Hotel)[1]
Georgia Music Hall of Fame (2006) (Georgia International Convention Center)
Grammy Award for Best Pop Performance by a Duo or Group with Vocals (1991) (for verk: Losing My Religion)
OpphavAthens, Georgia, USA
Musikalsk karriere
SjangerRock
Alternativ rock
College-rock
Jangle pop
Folk rock
Aktive år1980–2011
PlateselskapI.R.S.
Warner Bros.
InnflytelsePatti Smith, Horses, Marquee Moon, Roger McGuinn, The Troggs, The Velvet Underground
Nettstedwww.remhq.com
IMDbIMDb
Siste medlemmer
Michael Stipe (vokal)
Peter Buck (gitar)
Mike Mills (bass)
Tidligere medlemmer
Bill Berry (trommer)
Notable verk
Losing My Religion, Everybody Hurts, It's the End of the World as We Know It (And I Feel Fine), Out of Time av R.E.M., Automatic for the People, Stand, Shiny Happy People, Radio Free Europe
Logo
R.E.M.s logo
R.E.M. på Commons

R.E.M. var et amerikansk rockeband som ble dannet i Athens, Georgia i januar 1980 av vokalist Michael Stipe, gitarist Peter Buck, bassist Mike Mills og trommeslager Bill Berry.

Etter at de debuterte med EP-en Chronic Town i 1982 gav bandet ut seks album på like mange år, fra Murmur i 1983 til Green i 1988. Den klare R.E.M.-lyden og de kryptiske tekstene til Stipe hadde stor påvirkning på mange band, både skrangle-pop band på 80-tallet og alternativ rock-band på 90-tallet. Etter å ha oppnådd suksess med nytt plateselskap mot slutten av 80-tallet og tidlig på 90-tallet, kunne bandet fronte sine egne politiske meninger på samme tid som de spilte på store arenaer verden over. Plater som Out of Time (1991) og Automatic for the People (1992) solgte til platina flere ganger og var godt tatt imot både av fans og kritikere.

I 1997, etter at R.E.M. hadde signert ny kontrakt med plateselskapet sitt, Warner Bros. Records, for rekordsummen 80 millioner dollar, forlot trommeslager Bill Berry bandet. R.E.M. holdt fram med de tre gjenværende medlemmene. Etter en del forandringer i musikkstil holdt bandet frem i det neste tiåret med blanda kommersiell suksess. I 2007 var historien og påvirkningen til bandet hedret med plass i amerikanske Rock and Roll Hall of Fame. Det første offisielle konsertalbumet deres, R.E.M. Live, ble gitt ut i oktober 2007. Det siste studioalbumet deres, Collapse into Now, kom ut i mars 2011.

21. september 2011 uttalte R.E.M. på sin hjemmeside at gruppa var oppløst.[2] Ifølge Peter Buck ble avgjørelsen tatt på et hotellrom i Bergen i 2008.[3]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Begynnelsen: 1980–1981

[rediger | rediger kilde]

I januar 1980 ble Michael Stipe kjent med Peter Buck i platebutikken i Athens i Georgia der Buck jobba. De to oppdaget at de hadde lik musikksmak, spesielt når det gjaldt pønkrock- og protopønk-artister som Patti Smith, Television, og The Velvet Underground. Stipe sa at «det virker som jeg kjøpte alle platene som Buck hadde lagt av til seg selv».[4] Kort tid etter møtte Stipe og Buck medstudentene på University of Georgia, Mike Mills og Bill Berry, på en fest.[5] De to hadde spilt musikk sammen siden high school.[6] Gruppa ble enige om å samarbeide med noen sanger, og Stipe har senere sagt at «det var aldri noen stor plan bak noe av det».[7] Bandet, som fremdeles ikke hadde fått et navn, brukte flere måneder på å øve inn den første konserten deres, som var 5. april 1980 på bursdagsfesten til en kamerat i en omgjort kirke. Etter å ha vurdert navn som «Twisted Kites», «Cans of Piss» og «Negro Wives», valgte bandet til slutt «R.E.M.», som Stipe tilfeldig plukka ut fra ei ordbok.[8]

Bandmedlemmene sluttet på skolen for å fokusere på gruppa, som var i stadig utvikling.[9] De fant en manager i Jefferson Holt, en plateselskapeier som var så imponert over en R.E.M.-konsert i hjembyen sin i Nord-Carolina, at han flytta til Athens.[10] Suksessen til R.E.M. i Athens og området rundt kom omtrent på en blunk. Bandet trakk gradvis mer og mer folk til konsertene sine, og dette skapte en forandring i musikkmiljøet i Athens.[11] I det neste halvåret reiste R.E.M. rundt på turné i alle sørstatene i USA. Turnéen var vanskelig siden det ikke eksisterte turneringsplaner for alternative rockeband på denne tiden. Gruppa måtte turnere i en gammel varebil som Holt kjørte, og økonomien var såpass stram at bandmedlemmene levde på en matrasjon til to dollar dagen.[12] Sommeren 1981 spilte R.E.M. inn den første singelen sin, «Radio Free Europe», på produsent Mitch Easter sitt drive-in-studio i Winston-Salem i Nord-Carolina. «Radio Free Europe» ble utgitt på det lokale plateselskapet, med et førsteopplag på tusen eksemplarer. Disse ble fort solgt vekk.[13] Til tross for det lille opplaget, fikk singelen gode kritikker fra større medium. Singelen var rangert som en av de ti beste singlene i 1981 av The New York Times, og Village Voice gav den tittelen «Single of the Year» i jazz & pop-kritikeravstemningen dette året.[14]

I.R.S. Records og kultsuksessen: 1982–1986

[rediger | rediger kilde]

R.E.M. spilte inn EP-en Chronic Town med Mitch Easter i oktober 1981, og denne var også planlagt utgitt på Hib-Tone.[15] Men en demo av den første innspillingen med Easter hadde sirkulert i månedsvis, og I.R.S. Records fikk også tak i en kopi.[16] Bandet tok ikke imot kontrakten fra RCA Records, et større plateselskap, men valgte heller I.R.S., som de skrev kontrakt med i mai 1982. Chronic Town ble utgitt av I.R.S. i august samme år, som den første amerikanske utgivelsen til selskapet.[17] Det britiske musikkbladet NME trykket en positiv melding av EP-en der det var framhevet at sangene hadde en aura av mystikk, og det var konkludert med at «R.E.M. klinger godt, og det er flott å høre noe så lite framtvunget og utspekulert som dette».[18]

I.R.S. satt R.E.M. sammen med produsent Stephen Hague for å spille inn debutalbumet. Hague la mye vekt på teknisk perfeksjon og det gjorde at bandet ikke var fornøyde, og spurte derfor plateselskapet om å få arbeide med Easter istedenfor.[19] I.R.S. gikk med på ei «prøve»-økt der bandet fikk reise til Nord-Carolina, og spille inn sangen «Pilgrimage» med Easter og produsentpartneren hans Don Dixon. Etter å ha hørt opptaket lot I.R.S. bandet spille inn albumet med Dixon og Easter.[20] På grunn av den dårlige erfaringen med Hague, spilte bandet inn albumet gjennom en prosess der de nektet å ha med klisjéer fra rockemusikken, som gitarsoloer eller de populære synthesizerane, dette for å gi musikken deres et tidløst preg.[21] Det ferdige albumet, Murmur, ble tatt imot med gode kritikker ved utgivelsen i 1983, og musikkbladet Rolling Stone kåret albumet til den beste plata det året.[22] Albumet kom opp på 36.-plass på bladet Billboard sin albumliste.[23] En nyinnspilling av «Radio Free Europe» var hovedsingelen til plata, og nådde 78.-plass på Billboards singelliste i 1983. Til tross den gode mottagelsen fra publikum, solgte Murmur bare om lag 200 000 eksemplar, noe Jay Boberg på I.R.S. følte var under det en kunne forvente.[24]

R.E.M. gjorde den nasjonale fjernsynsdebuten sin på Late Night with David Letterman i oktober 1983,[25] der gruppa framførte en ny sang uten navn.[26] Sangen, som senere er kalt «So. Central Rain (I’m Sorry)», var den første singelen fra det andre albumet deres, Reckoning (1984), som også var innspilt med Easter og Dixon. Dette albumet fikk også gode kritikker, Mat Snow i NME skrev at Reckoning «stadfester at R.E.M. er en av de mest vidunderlige og spennende gruppene på planeten».[27] Sent i 1983 startet bandet den første Europa-turnéen sin. Reckoning lå som nummer 27 på albumlistene i USA, som var en uvanlig høy plassering for et collegerock-band på den tida, hadde lite spilletid på radio, og dårlig distribusjon utenfor USA gjorde at plata ikke kom høyere enn 91.-plass i Storbritannia.[28]

Michael Stipe (til venstre) og Peter Buck (til høyre) på scenen i Gent i Belgia, under R.E.M.-turnéen i 1985.

Med det tredje albumet til bandet, Fables of the Reconstruction (1985), kom det flere endringer. I stedet for Dixon og Easter valgte R.E.M. Joe Boyd til produsent for innspillingen, som fant sted i England. Han hadde tidligere arbeidet med bland andre Fairport Convention og Nick Drake. Bandmedlemmene syntes øktene var uventa vanskelige, og var misfornøyde grunnet det kalde vinterværet og dårlig mat.[29] I denne perioden var bandet på nippen til å løse seg opp.[30] Den dårlige stemninga under innspillingsøktene endte opp med å gi konteksten til albumet. Stipe begynte å lage tekster med sørgmodig preg, og han sa i et intervju i 1985 at han var inspirert av «hele idéen med de gamle mennene som sitter rundt bålet, og hvor de forteller videre … legender og fabler til barnebarna».[31] Fables of the Reconstruction var den mestselgende plata som var utgitt i USA av I.R.S. til da. Men albumet gjorde det dårlig i Europa, og meldingene fra kritikerne var varierte. Noen mente albumet var kjedelig og dårlig innspillet.[32] Som tilfellet var med tidligere plater, var også singlene fra Fables of the Reconstruction for det meste oversett av de fleste radiostasjonene. På samme tid begynte I.R.S. å bli frustrerte over bandet sin motvilje mot å oppnå vanlig suksess.[33]

Til det fjerde albumet fikk R.E.M. tak i John Mellencamp sin produsent, Don Gehman. Resultatet, Lifes Rich Pageant (1986), var mer tilgjengelig for lyttere utenom collegeradioene, og Stipe sin vokal var mer fremtredende i musikken. I et intervju med Chicago Tribune fra 1986 fortalte Peter Buck at «Michael var bedre på det han drev med, og han var sikrere på det. Og det synes jeg at man hører på stemmen hans.»[34] Albumet hadde vesentlig bedre salgstall enn Fables of the Reconstruction, og enda til slutt på 21.-plass på albumlista til Billboard. Singelen «Fall on Me» var også spilt på kommersiell radio.[35] Albumet var det første av albumene deres som solgte til gull, opp imot 500 000 eksempler.[36] De amerikanske collegeradio-stasjonene holdt fram med å være den viktigste støtten til R.E.M., men nå kom bandet også høyere og høyere opp på de vanlige album- og singellistene. Likevel ville stasjonene, som bare spilte topp 40-musikk, fremdeles ikke spille musikken deres.[37] Etter suksessen med Lifes Rich Pageant, gav I.R.S. ut Dead Letter Office, en samleplate med noen spor fra albumet, samt sanger som tidligere bare vært utgitt som b-sider eller ikke i det hele tatt. Kort tid etter satte I.R.S. sammen alle musikkvideoene deres (utenom «Wolves, Lower») til den første videoutgivelsen, Succumbs.

Gjennombruddet: 1987–1993

[rediger | rediger kilde]

Don Gehman valgte å ikke produsere det femte albumet til R.E.M., og foreslo at gruppa burde arbeide med Scott Litt,[38] som kom til å bli produsent for de fem neste albumene til bandet. Document (1987) inneholder noen av de mest åpenbare politiske tekstene til Stipe, spesielt gjelder dette «Welcome To the Occupation» og «Exhuming McCarthy», som var reaksjoner på det konservative politiske miljøet på 1980-tallet under president Ronald Reagan.[39] Jon Pareles i The New York Times skrev i meldinga at albumet «'Document' er både selvsikkert og trassig. Dersom R.E.M. holdt på å gå fra kultstatus til større popularitet viser dette albumet at bandet vil klare det på sine egne vilkår».[40] Document var albumet R.E.M. fikk gjennombruddet sitt med, og den første singelen «The One I Love» kom inn på topp 20 i både USA, Storbritannia og Canada.[23] I januar 1988 var Document det første albumet deres som solgte en million eksemplarer.[41] I lys av gjennombruddet erklærte bladet Rolling Stone R.E.M. som «America’s Best Rock & Roll Band» i desember 1987.[42]

Frustrerte over at albumet ikke hadde god nok distribusjon utenfor USA, forlot R.E.M. I.R.S. da kontrakten deres gikk ut, og signerte en ny med Warner Bros. Records, et større selskap.[43] I 1988 slapp I.R.S. samleplata Eponymous, som inneholdt de fleste av singlene til bandet, i tillegg til flere ukjente sanger. Debuten på Warner Bros. Records fra 1988, Green, var spilt inn i Nashville i Tennessee og viste at gruppa eksperimenterte med lydbildet sitt.[44] Sporene på plata var alt fra den første singelen «Stand» (en stor suksess i USA),[45] til mer politisk materiale, som de rockorienterte «Orange Crush» og «World Leader Pretend», som hovedsakelig handlet om Vietnamkrigen og den kalde krigen.[46] Green har solgt opp til fire millioner eksemplarer verden over.[47] Albumet var fulgt opp med den største og mest visuelle turnéen bandet har hatt til i dag.[48] Etter Green-turnéen avgjorde bandmedlemmene uoffisielt at de ville ha en pause det neste året, og dette var den første lengre pausen i bandets sin historie.[49]

R.E.M. kom tilbake i 1990 for å spille inn det syvende albumet, Out of Time. I motsetning til tidligere album, inneholdt sangene på dette albumet utradisjonelle rockeinstrumenter, som mandolin, orgel og akustisk gitar.[50] Det kom i mars 1991, og var det første albumet som både toppet listene i USA og Storbritannia.[23] Albumet solgte til slutt 4,2 millioner bare i USA,[51] og om lag 12 millioner eksemplar på verdensbasis (frem til 1996).[47] Hovedsingelen fra albumet, «Losing My Religion», var en suksess verden over, og var ofte spilt på radio og vist på MTV.[52] «Losing My Religion» var også den høyest rangerte singelen til R.E.M. på listene i USA, med 4.-plass på Billboard-lista.[23] «Det har vært svært få hendinger som har endret livene våre i karrieren vår, fordi alt har hendt gradvis», har Mills sagt senere. «Dersom du vil snakke om endringer i livet, trur jeg «Losing My Religion» er det nærmeste man kommer».[53] Den andre singelen fra albumet, «Shiny Happy People» (en av tre sanger på albumet som hadde Kate Pierson fra Athens-bandet The B-52’s med som vokalist) var også en stor suksess, og nådde 10.-plass i USA og 6.-plass i Storbritannia.[23] Out of Time gav R.E.M. syv nominasjoner til Grammy Awards i 1992, det meste noen artister fikk det året. Bandet vant tre av prisene, en for beste alternative musikkalbum og to for «Losing My Religion», beste korte musikkvideo og beste popframføring av duo eller gruppe med vokal.[54] R.E.M. hadde ingen turné for å promotere Out of Time, i stedet spilte de inn flere fjernsynsprogrammer, et av de til en episode av MTV Unplugged.[55]

Etter en pause på noen måneder vendte R.E.M. tilbake til studioet i 1991 for å spille inn det neste albumet, som kom ut sent i 1992 med tittelen Automatic for the People. Selv om bandet ville lage et album med hardere rock etter det myke Out of Time,[56] virket det alvorlige Automatic for the People «å gå enda lenger mot pine og grøssing», ifølge musikkavisen Melody Maker.[57] Albumet handlet om temaer som savn og sorg, inspirert av «følelsen av … å fylle tretti», ifølge Buck.[58] På flere av sangene var strengeinstrumentene arrangert av tidligere bassist i Led Zeppelin, John Paul Jones. Automatic for the People ble regnet som det beste albumet til bandet, både av mange kritikere og av Buck og Mills.[59] Det kom opp på flere første- og andreplasser på de britiske og amerikanske salgslistene, og singlene «Drive», «Man on the Moon» og «Everybody Hurts» kom på den amerikanske topp 40-lista.[23] Albumet solgte om lag ti millioner eksemplarer verden over.[47] På samme måte som med Out of Time var det ingen turné for albumet. Dette, og hvordan Stipe så ut, fikk det til å oppstå rykte om at han var døende, noe som var sterkt tilbakevist av bandet.[57]

Monster og New Adventures in Hi-Fi: 1994–1996

[rediger | rediger kilde]

Etter to plater på rad med rolig tempo, var Monster fra 1994, som Buck sa, «en 'rocke'-plate, med rock i hermetegn». I kontrast til lydbildet på de tidligere platene, inneholdt musikken på Monster forvridde gitartoner, få overdubbinger og litt av stilen fra glamrocken fra 1970-tallet.[60] I likhet med Out of Time, toppa Monster albumlistene i både USA og Storbritannia.[23] Plata solgte om lag ni millioner eksemplarer verden over.[47] Singlene «What’s the Frequency, Kenneth?» og «Bang and Blame» ble de siste topp 40-sangene til bandet i USA, selv om alle singlene fra Monster, også singlene «Crush With Eyeliner» og «Tongue», som bare ble gitt ut i Storbritannia, nådde topp 30 på de britiske listene.[23]

I januar 1995 dro R.E.M. ut på den første turnéen på seks år. Det ble en stor kommersiell suksess, men denne tida var vanskelig for gruppa.[61] 1. mars dette året kollapset Berry på scena under en konsert i Lausanne i Sveits. Det var klart at han hadde fått en hjerneaneurisme. Han ble operert med en gang og var helt frisk igjen etter en måned. Aneurismen Berry hadde var bare begynnelsen på helseplagene som plaget bandet under Monster-turnéen. Mills måtte gjennom bukkirurgi for å fjerne en intestinal adhesjon i juli det året, og bare en måned senere måtte Stipe gjennom en nødoperasjon for å få reparert et brokk.[62] Til tross for alle problemene hadde gruppa spilt inn mesteparten av det nye albumet selv om de var ute og reiste. Bandet hadde med seg åttesporsopptaker for å ta opp konsertene, og brukte opptakene som grunnelement til albumet.[63] Etter å ha fullført turnéen var bandet i studio, og spilte inn resten av albumet.

R.E.M. signerte en ny kontrakt med Warner Bros. Records i 1996, til en verdi av 80 millioner USD, som var ny rekord på dette tidspunktet.[64] New Adventures in Hi-Fi fra 1996 debuterte på andreplass i USA og førsteplass i Storbritannia.[23] De fem millioner eksemplarene albumet solgte var en tilbakegang etter de høye salgstallene de fem siste årene.[65] Skribent i Time Christopher John Farley, mente de dårlige salgstallene skyldes den matte kvaliteten og de minkende markedskreftene til alternativ rock i det hele.[66] Samme år skilte R.E.M. lag med manageren Jefferson Holt, etter beskyldninger om seksuell trakassering fra en av de ansatte på kontoret deres i Athens.[67] Advokaten til gruppa, Bertis Downs, IV, tok på seg manageroppgavene.

Berry slutter og Up: 1997–2000

[rediger | rediger kilde]
Michael Stipe på Glastonbury-festivalen i 1999.

I april 1997 var bandet samlet i feriehuset til Buck på Kauai på Hawaii for å spille inn demoer av materiale til det neste albumet. Bandet søkte en nyskapende stil, og ville ha med trommesløyfer og eksperimenterte med slagverksinstrument.[68] Da opptakene skulle ta til i oktober hadde Berry avgjort, etter måneder med ettertanke og diskusjoner med Downs og Mills, at han ville fortelle resten av bandet at han ville slutte.[69] Berry fortalte kameratene at han ikke kom til å slutte dersom det førte til at bandet ble oppløst, så Stipe, Mills og Buck ble enige om å holde fram med velsigning fra han.[70] Berry gikk offentlig ut med avgangen sin tre uker senere, i oktober 1997. Berry sa til pressen at «jeg har bare ikke lenger den entusiasmen jeg hadde tidligere når jeg gjorde dette. Jeg har den beste jobben i verden, men jeg er på en måte klar til å lene meg tilbake og tenke, og kanskje ikke være noe popstjerne mer.»[71] Stipe aksepterte at bandet kom til å være annerledes uten den viktige bidragsyteren som Berry vært: «Med meg, Mike og Peter igjen som R.E.M., er vi fremdeles R.E.M.? En hund med tre føtter er vel fremdeles en hund. Han må bare lære seg å springe på en annen måte.»[70]

Bandet avlyste opptaksøktene på grunn av at Berry slutta. «Uten Bill ble det annerledes, forvirrende», har Mills senere sagt. «Vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre. Vi kunne ikke øve uten en trommeslager.»[72] De resterende medlemmene i R.E.M. startet opp arbeidet med albumet i februar 1998 i Toast Studios i San Francisco.[73] Bandet avslutta det ti år lange samarbeidet med Scott Litt, og fikk Pat McCarthy til å produsere plata. Dagens Radiohead produsent Nigel Godrich var assisterende produsent, og fikk inn tidligere Screaming Trees-medlem Barrett Martin og turné-trommeslageren til Beck, Joey Waronker. Innspillingen var prega av spenning, og gruppa var nær oppløsning. Bertis Downs kalte inn til krisemøte der medlemmene i bandet fikk tatt opp problemene sine og avgjorde at de ville holde frem som gruppe.[74] Etter singelen «Daysleeper», kom albumet Up (1998), som debuterte på topp 10 i både USA og Storbritannia. Likevel ble albumet relativt sett på som en fiasko, med bare 900 000 solgte eksemplarer i USA ved midten av 1999, og til slutt rett over to millioner verden over.[51] Fordi salgstallene i USA svikta, flytta den kommersielle basisen til R.E.M. seg til Storbritannia, der det var solgt flere R.E.M.-plater per innbygger enn i noen andre land, og singlene til bandet var regelmessig på topp 20.[75]

Et år etter at Up kom ut, skrev R.E.M. musikken til den biografiske filmen Man on the Moon om Andy Kaufman, og dette var den første filmmusikken de laget. Filmen fikk tittelen fra sangen med samme navn fra Automatic for the People.[76] Sangen «The Great Beyond» ble utgitt som en singel fra filmmusikk-albumet til filmen, Man on the Moon. «The Great Beyond» kom bare til 57.-plass på de amerikanske poplistene, men var den høyest rangerte singelen bandet noen gang har hatt i Storbritannia, med en tredjeplass i år 2000.[23]

Reveal og Around the Sun: 2001–2005

[rediger | rediger kilde]

R.E.M. spilte inn størsteparten av det tolvte albumet Reveal (2001) i Canada og Irland fra mai til oktober 2000.[77] Reveal hadde samme «dystre stemning» som Up,[78] og hadde med Joey Waronker på trommer, i tillegg til bidrag fra Scott McCaughey (som hadde starta bandet The Minus 5 med Buck) og Ken Stringfellow som hadde starta Posies. Salget av plata, over hele verden, var mer enn fire millioner, men i USA solgte Reveal omtrent det samme som Up.[79] Albumet kom etter singelen «Imitation of Life», som kom opp på en 6.-plass på listene i Storbritannia.[80] For internettsiden Rock’s Backpages, skildra Al «The Rev.» Friston albumet som «fylt med gylden herlighet i hver skru og sving», i motsetning til «hovedsakelig lite overbevisende arbeid på New Adventures in Hi-Fi og Up».[81] På samme måte kalte Rob Sheffield Reveal for «en åndelig fornying med musikalske røtter» i bladet Rolling Stone og rosa det «forbløffende vennskapet som ikke slutter».[82]

I 2003 gav Warner Bros. Records ut samlealbumet In Time: The Best of R.E.M. 1988-2003, som også hadde med to nye sanger, «Bad Day» og «Animal». Samme år dukka Berry overraskende opp under en R.E.M.-konsert i Raleigh i Nord-Carolina, der han sang støttevokal på sangen «Radio Free Europe». Siden satt han seg bak trommesettet for å spille til den tidlige sangen «Permanent Vacation». Dette var den første gangen han opptrådte siden han slutta i bandet.[83]

R.E.M. gav ut Around the Sun i 2004. Under produksjonen av albumet i 2002, sa Stipe at «albumet høres ut som det tok av fra de siste platene inn til tidligere uoppdaget R.E.M.-territorium. På en måte er det primitivt og brølende».[84] Etter at albumet hadde komme ut, sa Mills: «Jeg tror ærlig talt at tempoet på albumet var lavere enn det vi ville, når man tenker på den vanlige farten.»[85] Around the Sun fikk blandet mottagelse av kritikerne, og debuterte på 13.-plass på Billboard-listene.[86] Den første singelen fra albumet, «Leaving New York», var på topp fem i Storbritannia.[87] Til platen og den etterfølgende turnéen leide bandet inn en ny trommeslager på heltid, Bill Rieflin, som tidligere hadde vært med i bandet Ministry. Sent i 2004 var R.E.M. på turné med Bruce Springsteen, Pearl Jam, Bright Eyes og andre under «Vote for Change» i anledning det amerikanske presidentvalget det året. I 2005 dro bandet ut på den første verdensturnéen med full lengde siden turnéen etter plata Monster ti år tidligere. Under turnéen deltok de også på London-konserten til Live 8.

Accelerate og Collapse into Now: 2006–2011

[rediger | rediger kilde]
A black-and-white photo of the members of R.E.M. embracing and smiling onstage
R.E.M. på scenen i 2008

EMI, som ny eier av plateselskapet I.R.S., gav ut en samleplate med de beste av R.E.M. sine verk på deres plateselskap i september 2006, med navnet And I Feel Fine... The Best of the I.R.S. Years 1982-1987. DVD-en When the Light Is Mine: The Best of the I.R.S. Years 1982-1987 kom ut på samme tid. Samme måned spilte alle de fire opphavlige bandmedlemmene under seremonien da de var med i Georgia Music Hall of Fame.[88] Samtidig som de øvde til seremonien, spilte bandet inn en coverversjon av «#9 Dream» av John Lennon til platen Instant Karma: The Amnesty International Campaign to Save Darfur, et tributtalbum til inntekt for Amnesty International.[89] Sangen, som også ble utgitt som en egen singel i samband med albumet og kampanjen, var den første studioinnspillingen til Bill Berry med bandet siden han sluttet, nesten ti år tidligere.[90] I oktober 2006 ble R.E.M. for første gang nominert til å være med i Rock and Roll Hall of Fame.[91] Bandet var et av fem nominerte som var tatt med det året, og seremonien gikk for seg 12. mars 2007 på Waldorf-Astoria Hotel i New York. Gruppa, som var satt inn av vokalist i Pearl Jam, Eddie Vedder, framførte fire sanger sammen med Bill Berry.[92]

Arbeidet med det fjortende albumet til gruppa, Accelerate, begynte tidlig i 2007. Bandet startet innspillingen samman med produsent Jacknife Lee i Vancouver og Dublin, der de spilte fem kvelder mellom 30. juni og 5. juli i Olympia Theatre, som en del av en «øving til arbeidet».[93] R.E.M. Live, det første konsertalbumet til bandet, med opptak fra en konsert i Dublin i 2005, kom i oktober 2007.[94] R.E.M. gav ut Accelerate tidlig i 2008. Albumet debuterte som nummer to på Billboard-listene,[95] og var det åttende albumet til bandet som toppet de britiske albumlistene.[96] Musikkanmelderen i Rolling Stone, David Fricke, regnet Accelerate for å være en bedring etter de andre albumene som hadde komme etter at Berry hadde slutta. Han kalte albumet «en av de beste platene R.E.M. noensinne har laget.»[97]

I 2010 gav R.E.M. ut videoalbumet R.E.M. Live from Austin, TX – en konsert de spilte i Austin City Limits i 2008. Gruppa kunngjorde i 15. oktober 2010 at innspillingen av det kommende albumet, Collapse into Now, var ferdig.[98][99][100] Albumet ble utgitt 7. mars 2011.

Musikkstil

[rediger | rediger kilde]

I et intervju fra 1988 skildret Peter Buck en typisk R.E.M.-sang slik: «Musikk i moll, middels rask, gåtefull, delvis folk-/rock-/balladestil. Det er det alle mener, og det er til en viss grad sant.»[101] Alle sangane er krediterte hele bandet, selv om enkelte av medlemmene noen ganger har skrevet størsteparten av sangene.[102] Alle medlemmene er med og avgjør i denne prosessen, men Buck har vedgått at Stipe, som er hovedlåtskriver, sjeldent kan bli overbevist til å følge opp en idé han ikke er enig om.[57] Før Berry sluttet foregikk prosessen på en spesiell måte; Stipe skrev tekstene og tenkte ut melodiene, Buck flyttet bandet til nye musikalske retninger, og Mills og Berry finjusterte komposisjonene grunnet den større musikalske erfaringen deres.[103]

Michael Stipe synger i «klagande, skarpe, krummende vokaltoner» som biografiskrivaren David Buckley sammenligner med keltiske folkemusikk-artister og en muslimsk mujahid.[104] Stipe harmoniserer ofte med Mills i sangene, for eksempel i refrenget på «Stand», der Mills og Stipe bytter på å synge teksten, slik at det blir en slags dialog mellom de to.[105] Tidligere artikler om bandet fokuserte ofte på syngemåten til Stipe (skildra som «momlende» av The Washington Post), som ofte gjorde tekstene hans uforståelige.[106] Skribent i bladet Creem, John Morthland skrev i musikkmeldingen av Murmur, at «jeg aner fremdeles ikke hva disse sangene handler om, fordi verken jeg eller noen andre jeg kjenner har vært i stand til å oppfatte tekstene til R.E.M.»[107] Stipe kommenterte i 1984 at «det er bare måten jeg synger på. Dersom jeg prøvde å kontrollere det, ville det være ganske falskt».[108] Produsent Joe Boyd overtalte Stipe til å begynnee å synge tydeligere under innspillingen av Fables of the Reconstruction.[109]

Stipe insisterte på at mange av de tidligere tekstene hans var «tull», og sa på en Internett-chat i 1994, at «alle vet at tekstene til mange av de tidligere sangene ikke har ord i seg selv. Jeg kan ikke engang huske de.» Sannheten er at mange av de tidligere R.E.M.-sangene hadde tydeligt innhold som Stipe skrev med omtanke.[110] Stipe forklarte i 1984 at da han begynte å skrive sangtekster var de som «enkle bilder», men etter et år var han lei av denne måten å skrive på og «begynte å eksperimentere med tekster som ikke hadde nøyaktige lineære tydinger, og siden har det utviklet seg fra det.»[111] På midten av 1980-tallet, etter hvert som Stipe sin uttale ble tydeligere når han sang, avgjorde bandet at sangene deres skulle formidle innholdet sitt mer bokstavelig.[112] Mills forklarte: «Etter at man har laget tre plater, man har skrevet flere sanger og tekstene har blitt bedre og bedre, måtte det neste skrittet være å få noen til å spørre, mener de virkelig noe med de? Og Michael hadde på det punktet selvtillit nok til å svare ja på det spørsmålet …»[113] Andre sanger som «Cuyahoga» og «Fall on Me» på plata Lifes Rich Pageant handler om samfunnsproblem, som blant annet forurensning.[114] Stipe tok med mer politikkorienterte emner i tekstene på Document og Green. «Den politiske aktivismen vår, og innholdet i sangene var bare en reaksjon på hva vi var og hva som var rundt oss, og dette var bare elendig», sa Stipe senere. «I 1987 og 1988 var det ikke noe annet å gjøre enn å være aktive.»[115] Stipe begynte med å skrive sanger med politiske tema på denne tida, som «Ignoreland» og «Final Straw», som fokuserte på andre. Automatic for the People omhandlet «dødelighet og det å dø. Ganske svulstige saker», ifølge Stipe,[116] Monster kritiserte kjærligheten og populærkulturen.[117]

Måten til Peter Buck å spille gitar på har av mange blitt trukket fram som det mest karakteristiske aspektet i musikken til R.E.M. På 1980-tallet skrev britiske musikkjournalister at den «sparsomme, arpeggio-baserte, poetiske» stilen minnet de om det amerikanske folkrock-bandet The Byrds fra 1960-tallet.[118] Buck har uttala at «gitarist i The Byrds, Roger McGuinn var en stor inspirasjonskilde for meg da jeg spilte gitar».[119] Gitarspillinga hans var også sammenlignet med Johnny Marr, som spilta i alternativ rock-bandet The Smiths på samme tid. Da Buck hevdet han var tilhenger av gruppa, innrømte han at han tidligere hadde kritisert bandet bare fordi han var lei av å bli spurte om han var påvirka av Marr.[102] Buck misliker generelt gitarsoloer, og han forklarte dette i 2002: «Jeg vet at når gitaristene går inn i disse tøffe soloene, folk går amok til slikt, men jeg skriver ikke sanger som passar til det, og jeg er ikke interessert i det. Jeg kan gjøre det dersom jeg må, men jeg liker det ikke.»[120] Mike Mills sin melodiske tilnærming til basspillingen er inspirert av Paul McCartney og Chris Squire i bandet Yes. Han har sagt at han «alltid spilte melodisk bass, som pianobass på en måte … Jeg ville aldri spille på den tradisjonelle måten».[121] Mills har mer erfaring med musikk enn de andre i bandet, noe han har sagt «gjorde det enklere å gjøre abstrakte musikalske idéer om til realitet».[122]

Kampanjer og aktivisme

[rediger | rediger kilde]

Gjennom karrierene sine har medlemmene i R.E.M. prøvd å få sosiale og politiske saker fram i lyset. Ifølge avisa Los Angeles Times, er R.E.M. regnet for å være en av de «mest liberale og politisk korrekte rockegruppene» i USA.[123] Medlemmene er «på samme side» politisk, og deler et utsyn som er liberalt og progressivt i amerikansk forstand.[124] Mills har vedgått at det av og til er uenigheter mellom bandmedlemmene om hvilken saker de skal støtte, men sa at «av respekt for den eller de som er uenige pleier de diskusjonene å være private, også fordi vi ikke vil la folk få vite hva som skiller oss, så de kan utnytte det til sine egne formål». Et eksempel på dette er at Buck i 1990 sa at Stipe arbeidet med den omstridte organisasjonen People for the Ethical Treatment of Animals (PETA), men at resten av bandet ikke gjorde det.[125]

R.E.M. har fått inn penger til fond innenfor miljøvern, kvinnesak og menneskerettigheter, og har vært involvert i kampanjer for å støtte opp om registrering av nye røystarar ved valg. Under Green-turnéen tok Stipe seg tid til å informere publikumet om ulike viktige sosialpolitiske spørsmål.[126] På slutten av 1980-årene og i 1990-årene brukte bandet (spesielt Stipe) i økende grad mediedekningen sin på nasjonalt fjernsyn til å nevne mange saker de mente var viktige. Et eksempel på dette er da bandet var med på MTV Video Music Awards i 1991, og Stipe hadde på seg hvite skjorter med påskrifter som «regnskog», «kjærlighet kjenner ingen farger» og «kontroll av pistoler nå».[127] R.E.M. fikk også operksomhet rundt Aung San Suu Kyi og brott på menneskerettighetene i Burma da de jobbet med ulike frihetskampanjer.[128] Bandet var med på Vote for Change-turnéen i 2004, der de som var med ville mobilisere de amerikanske velgerne til å støtte den demokratiske presidentkandidaten John Kerry.[129] Det at de politiske holdningene til R.E.M. kommer fra et rikt rockeband som har kontrakt med et multinasjonalt plateselskap, har fått kritikk fra noen kanter. Tidligere redaktør i bladet Q, Paul Du Noyer, kritiserte «kjendisliberalismen» til bandet, og sa: «Det er en helt smertefri opprørsform de har. Det er ingen risiko i det i det hele tatt, men ganske mye framvising av lojalitet ovenfor kundene. Og når jeg hører uttrykkene de bruker for å si hvor lite de liker valget av George W. Bush, til president i USA, hører jeg bare lyden av demokratiske teddybjørner som blir kastet ut av barnesenger.»[130]

Siden sent i 1980-årene har R.E.M. vært involvert i lokalpolitikken i hjembyen Athens i Georgia.[131] Buck forklarte i 1987 til bladet Sounds at «Michael sier alltid 'tenk lokalt og handle lokalt' – vi har gjort mange ting i byen vår for å prøve å gjøre den til en bedre by».[132] Bandet har ofte donert penger til lokale velgjerande formål, og hjulpet med oppussning og bevaring av historiske bygninger i byen.[133] Valget av Gwen O’Looney til borgermester to ganger i 1990-årene var på grunn av R.E.M. sin politiske påvirkning.[134]

Medlemmer

[rediger | rediger kilde]

Hovedmedlemmer

  • Bill Berry – trommer, slagverk, sang, iblant bassgitar og keyboard (1980–1997, konsertopptreden iblant 2003–2007)
  • Peter Buck – sologitar, banjo, mandolin, bassgitar, keyboard, trommer (1980–2011)
  • Mike Mills – bassgitar, keyboard, gitar, sang, bakgrunnsang (1980–2011)
  • Michael Stipe – sang, munnspill, slagverk, gitar (1980–2011)

Turnerende musikere og studiomusikere

  • Buren Fowler – rytmegitar (1986–1987; død 2014)
  • Peter Holsapple – rytmegitar, bassgitar, keyboard (1989–1991)
  • Scott McCaughey – rythmegitar, keyboard, bakgrunnsang, iblant sologitar og bassgitar (1994–2011)
  • Nathan December – rytmegitar, sologitar, rytmeinstrument (1994–1995)
  • Joey Waronker – trommer, rytmeinstrumen (1998–2002)
  • Barrett Martin – rytmeinstrument (1998)
  • Ken Stringfellow – keyboard, bassgitar, bakgrunnsang, iblant rytmegitar (1998–2005)
  • Bill Rieflin – trommer, rytmeinstrument, iblant keyboard og gitar (2003–2011; død 2020)

Diskografi

[rediger | rediger kilde]

Studioalbum

[rediger | rediger kilde]

Livealbum

[rediger | rediger kilde]

EP-er

[rediger | rediger kilde]
  • 1982 Chronic Town
  • 2001 Not Bad for No Tour
  • 2003 Vancouver Rehearsal Tapes
  • 2008 Live from London
  • 2009 Reckoning Songs from the Olympia
  • 2009 Deep Cuts: R.E.M.

Singler (utvalg)

[rediger | rediger kilde]
  • Topp 10 på Billboard Hot 100
  • 1987 «The One I Love» (#9)
  • 1989 «Stand» (#6)
  • 1991 «Losing My Religion» (#4)
  • 1991 «Shiny Happy People» (#10)
  • 2010 «Mine Smell Like Honey» (#8)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID rem[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ ««R.E.M. Breaks Up After 31 Years»». backstageol.com. Besøkt 21. september 2011. 
  3. ^ David Fricke (14. mars 2016). «Peter Buck on Life After R.E.M.: 'I Hate the Business'» (på engelsk). Rolling Stone. Besøkt 15. mars 2016. 
  4. ^ «It turns out that I was buying all the records that [Buck] was saving for himself.» – Gumprecht, Blake: «R.E.M.» i Alternative America, vinteren 1983.
  5. ^ Holdship, Bill: «R.E.M.: Rock Reconstruction Getting There» i Creem, september 1985.
  6. ^ Buckley, s. 30
  7. ^ «There was never any grand plan behind any of it.» – Gumprecht, Blake: «R.E.M.» i Alternative America, vinteren 1983.
  8. ^ Buckley, s. 39
  9. ^ Stephen Thomas Erlewine. «R.E.M > Biography». Allmusic. Besøkt 18. desember 2008. 
  10. ^ Buckley, s. 41
  11. ^ Buckley, s. 46
  12. ^ Buckley, s. 53–54
  13. ^ Sullivan, s. 27
  14. ^ Gray, s. 497
  15. ^ Buckley, s. 59
  16. ^ Buckley, s. 61–63
  17. ^ Buckley, s. 66–67
  18. ^ «R.E.M. ring true, and it's great to hear something as unforced and cunning as this.» – Grabel, Richard: «Nightmare Town» i NME, 11. desember 1982
  19. ^ Buckley, s. 72
  20. ^ Buckley, s. 78
  21. ^ Buckley, s. 78–82
  22. ^ Buckley, s. 73
  23. ^ a b c d e f g h i j Buckley, s. 357–58
  24. ^ Buckley, s. 95
  25. ^ Gray, s. 432
  26. ^ Gray, s. 434
  27. ^ «[Reckoning] confirms R.E.M. as one of the most beautifully exciting groups on the planet.» – Snow, Mat: «American Paradise Regained: R.E.M.’s Reckoning» i NME, 1984.
  28. ^ Buckley, s. 115
  29. ^ Buckley, s. 131–32
  30. ^ Buckley, s. 135
  31. ^ «[Stipe was inspired by] the whole idea of the old men sitting around the fire, passing on … legends and fables to the grandchildren.» – «Interview with R.E.M.» i Melody Maker, 15. juni 1985.
  32. ^ Buckley, s. 140
  33. ^ Buckley, s. 159
  34. ^ «Michael is getting better at what he's doing, and he's getting more confident at it. And I think that shows up in the projection of his voice.» – Popson, Tom: «Onward and Upward and Please Yourself» i Chicago Tribune, 17. oktober 1986
  35. ^ Buckley, s. 151
  36. ^ Fletcher, s. 142
  37. ^ Buckley, s. 160
  38. ^ Fletcher, s. 146
  39. ^ De Muir, Harold: «There’s No Reason It Shouldn't Be A Hit» i East Coast Rocker, 10. juli 1987.
  40. ^ «'Document' is both confident and defiant; if R.E.M. is about to move from cult-band status to mass popularity, the album decrees that the band will get there on its own terms.» – Pareles, Jon (13. september 1987). ««R.E.M. conjures dark times on 'Document'»». The New York Times. Besøkt 18. desember 2008. 
  41. ^ Fletcher, s. 157
  42. ^ Buckley, s. 163
  43. ^ Buckley, s. 174
  44. ^ Buckley, s. 179
  45. ^ Buckley, s. 180
  46. ^ Buckley, s. 183
  47. ^ a b c d Fletcher, s. 296
  48. ^ Buckley, s. 184
  49. ^ Buckley, s. 198
  50. ^ Buckley, s. 209
  51. ^ a b Buckley, s. 287
  52. ^ Buckley, s. 205
  53. ^ Buckley, s. 204
  54. ^ Jon Pareles (26. februar 1992). ««Cole’s 'Unforgettable' Sweeps the Grammys»». The New York Times. Besøkt 18. desember 2008. 
  55. ^ Buckley, s. 213
  56. ^ Buckley, s. 216
  57. ^ a b c «[Automatic for the People seemed] to move at an even more agonized crawl.» – Fricke, David: «Living Up to Out of Time/Remote Control: Parts I and II» i Melody Maker, 3. oktober 1992
  58. ^ «[Inspired by] that sense of ... turning thirty.» – Buckley, s. 218
  59. ^ Buckley, s. 217
  60. ^ «[Monster is] a 'rock' record, with the rock in quotation marks.» – Buckley, s. 236
  61. ^ Buckley, s. 248
  62. ^ Buckley, s. 251–55
  63. ^ Buckley, s. 256
  64. ^ Buckley, s. 258
  65. ^ Buckley, s. 269
  66. ^ Christopher John Farley (16. desember 1996). ««Waiting for the Next Big Thing»». Time. Arkivert fra originalen 11. januar 2008. Besøkt 18. desember 2008. 
  67. ^ Jum DeRogatis (1996). ««New Adventures in R.E.M.»». Request. Besøkt 18. desember 2008. 
  68. ^ Longino, Miriam: «R.E.M.: To a different beat the famed Athens band becomes a threesome as drummer Bill Berry leaves to 'sit back and reflect'» i Atlanta Journal-Constitution, 31. oktober 1997.
  69. ^ Buckley, s. 276
  70. ^ a b Buckley, s. 280
  71. ^ «I'm just not as enthusiastic as I have been in the past about doing this anymore … I have the best job in the world. But I'm kind of ready to sit back and reflect and maybe not be a pop star anymore.» – Longino, Miriam: «R.E.M.: To a different beat the famed Athens band becomes a threesome as drummer Bill Berry leaves to 'sit back and reflect'» i Atlanta Journal-Constitution, 31. oktober 1997
  72. ^ «Without Bill it was different, confusing. […] We didn't know exactly what to do. We couldn't rehearse without a drummer.» – Black, s. 232
  73. ^ Black, s. 233
  74. ^ Buckley, s. 286
  75. ^ Buckley, s. 292
  76. ^ ««R.E.M. To Score 'Man On The Moon'»». VH1.com. 1. mars 1999. Besøkt 18. desember 2008. 
  77. ^ Black, s. 248–49
  78. ^ Buckley, s. 303
  79. ^ Buckley, s. 310
  80. ^ Buckley, s. 305
  81. ^ «[Reveal is] loaded with golden loveliness at every twist and turn[, in comparison to] essentially unconvincing work on New Adventures in Hi-Fi and Up.» – Friston, Al «The Rev.»: «REM: Reveal (Warner Bros.)» i Rock’s Backpages, desember 2001.
  82. ^ «[Reveal is] a spiritual renewal rooted in a musical one. [It has got a] ceaselessly astonishing beauty.» – Rob Sheffield (1. mai 2001). ««R.E.M.: Reveal»». Rolling Stone. Arkivert fra originalen 4. november 2007. Besøkt 18. desember 2008. 
  83. ^ ««For The Record: Quick News On Hilary Duff, JC Chasez And Corey Taylor, Mary J. Blige, Deftones, Marilyn Manson & More»». MTV.com. 14. oktober 2003. Besøkt 18. desember 2008. 
  84. ^ «[The album] sounds like it's taking off from the last couple of records into unchartered R.E.M. territory. Kind of primitive and howling.» – Colin Devenish (6. september 2002). ««R.E.M. Get Primitive»». Rolling Stone. Arkivert fra originalen 11. januar 2008. Besøkt 18. desember 2008. 
  85. ^ «I think, honestly, it turned out a little slower than we intended for it to, just in terms of the overall speed of songs.» – Gary Graff (11. september 2006). ««R.E.M. Bringing Back The Rock On New Album»». Billboard. Besøkt 18. desember 2008. [død lenke]
  86. ^ Jonathan Cohen (5. september 2006). ««R.E.M. Plots One-Off Berry Reunion, New Album»». Billboard. Besøkt 18. desember 2008. [død lenke]
  87. ^ ««It’s a Prydz and Stone double top»». New Musical Express. 3. oktober 2004. Besøkt 18. desember 2008. 
  88. ^ ««R.E.M. inducted into Music Hall of Fame»». USA Today. 17. september 2006. Besøkt 18. desember 2008. 
  89. ^ Josh Grossberg (14. mai 2007). ««R.E.M. Back in the Studio»». E!. Besøkt 18. desember 2008. 
  90. ^ Cohen, Jonathan (12. mars 2007). ««Original R.E.M. Quartet Covers Lennon For Charity»». Billboard.com. Besøkt 18. desember 2008. [død lenke]
  91. ^ Joal Ryan (30. oktober 2006). ««R.E.M., Van Halen Headed to Hall?»». EOnline.com. Besøkt 18. desember 2008. 
  92. ^ Jonathan Cohen (13. mars 2007). ««R.E.M., Van Halen Lead Rock Hall’s ’07 Class»». Billboard.com. Arkivert fra originalen 27. august 2011. Besøkt 18. desember 2008. 
  93. ^ ««REM begin recording new album»». NME.com. 24. mai 2007. Besøkt 18. desember 2008. 
  94. ^ Jonathan Cohen (21. august 2007). ««R.E.M. Preps First Concert CD/DVD Set»». Billboard.com. Besøkt 18. desember 2008. [død lenke]
  95. ^ Katie Hasty (9. april 2008). ««Strait Speeds Past R.E.M. To Debut At No. 1»». Billboard.com. Besøkt 18. desember 2008. [død lenke]
  96. ^ Paul Sexton (7. april 2008). ««R.E.M. Earns Eighth U.K. No. 1 Album»». Billboard.com. Besøkt 18. desember 2008. [død lenke]
  97. ^ «[Accelerate is] one of the best records R.E.M. have ever made.» – David Fricke (3. april 2008). ««Accelerate review»». Rolling Stone. Besøkt 18. desember 2008. [død lenke]
  98. ^ «Collapse Into Now». remhq.com (på engelsk). 15. oktober 2010. Arkivert fra originalen 27. november 2010. Besøkt 15. mars 2016. 
  99. ^ Wiley, Clare: «R.E.M. finish work on 15th album» hos Digital Spy (15. juli 2010).
  100. ^ Kreps, Daniel: «R.E.M. Finish New Album in Berlin; Set for 2011 Release Arkivert 15. november 2010 hos Wayback Machine.» hos Rolling Stone (14. juli 2010).
  101. ^ «Minor key, mid-tempo, enigmatic, semi-folk-rock-balladish things. That's what everyone thinks and to a certain degree, that's true.» – Halbersberg, Elianna: «Peter Buck of R.E.M.» i East Coast Rocker, 30. november 1988
  102. ^ a b The Notorious Stuart Brothers: «A Date With Peter Buck» i Bucketfull of Brains, desember 1987.
  103. ^ Buckley, s. 85
  104. ^ «[Stipe sings in] wailing, keening, arching vocal figures.» – Buckley, s. 87
  105. ^ Buckley, s. 180–81
  106. ^ «[Stipe's singing style is] mumbling.» – Sasfy, Joe: «Reckoning with R.E.M.» i The Washington Post, 10. mai 1984.
  107. ^ «I still have no idea what these songs are about, because neither me nor anyone else I know has ever been able to discern R.E.M.'s lyrics.» – Morthland, John: «R.E.M.: Murmur» i Creem, juli 1983.
  108. ^ «It's just the way I sing. If I tried to control it, it would be pretty false.» – Platt, John: «R.E.M.» i Bucketfull of Brains, desember 1984.
  109. ^ Buckley, s. 133
  110. ^ «You all know there aren't words, per se, to a lot of the early stuff. I can't even remember them.» – Buckley, s. 88
  111. ^ «[At first, the songs were like] simple pictures[, but then I] started experimenting with lyrics that didn't make exact linear sense, and it's just gone from there.» – Platt, John: «R.E.M.» i Bucketfull of Brains, desember 1984.
  112. ^ Buckley, s. 143
  113. ^ «After you've made three records and you've written several songs and they've gotten better and better lyrically the next step would be to have somebody question you and say, are you saying anything? And Michael had the confidence at that point to say yes …» – Buckley, s. 150
  114. ^ Buckley, s. 156–57
  115. ^ «Our political activism and the content of the songs was just a reaction to where we were, and what we were surrounded by, which was just abject horror. […] In 1987 and '88 there was nothing to do but be active.» – Olliffe, Michael: «R.E.M. in Perth» i On the Street, 17. januar 1995.
  116. ^ «[Automatic for the People dealt with] mortality and dying. Pretty turgid stuff.» – Cavanagh, David: «Tune in, cheer up, rock out» i Q, oktober 1994.
  117. ^ Olliffe, Michael: «R.E.M. in Perth» i On the Street, 17. januar 1995.
  118. ^ «[The] economical, arpeggiated, poetic [style] …» – Buckley, s. 77
  119. ^ «[Byrds guitarist] Roger McGuinn was a big influence on me as a guitar player.» – Buckley, s. 81
  120. ^ «I know that when guitarists rip into this hot solo, people go nuts, but I don't write songs that suit that, and I am not interested in that. I can do it if I have to, but I don't like it.», Buckley, s. 80
  121. ^ «I always played a melodic bass, like a piano bass in some ways … I never wanted to play the traditional locked into the kick drum, root note bass work.» – Buckley, s. 105
  122. ^ «[That] made it easier to turn abstract musical ideas into reality.» – Buckley, s. 81
  123. ^ «[R.E.M. is one of the United States'] most liberal and politically correct rock groups.» – Philips, Chuck: «R.E.M.’s Former Manager Denies Allegations Of Sex Harassment» i Los Angeles Times, 21. juni 1996.
  124. ^ Buckley, s. 155
  125. ^ «Out of respect for the people who disagree, those discussions tend to stay in-house, just because we'd rather not let people know where the divisions lie, so people can't exploit them for their own purposes.» – Buckley, s. 197
  126. ^ Buckley, s. 186
  127. ^ «[Stipe wore shirts with slogans such as] 'rainforest'[,] 'love knows no colors'[, and] 'handgun control now'[.]» – Buckley, s. 195–96
  128. ^ ««Bands back Burma activist Suu Kyi»». BBC.co.uk. 22. september 2004. Besøkt 18. desember 2008. 
  129. ^ Josh Tyrangiel (3. oktober 2004). ««Born to Stump»». Time. Arkivert fra originalen 3. november 2007. Besøkt 18. desember 2008. 
  130. ^ «It's an entirely pain-free form of rebellion that they're adopting. There's no risk involved in it whatsoever, but quite a bit of shoring up of customer loyalty. And when I read their expressions of how cross they are at the election of [US president] George W. Bush, I just hear the sound of Democrat teddy bears being thrown out of cots.» – Buckley, s. 299
  131. ^ Buckley, s. 192
  132. ^ «Michael always says think local and act local — we have been doing a lot of stuff in our town to try and make it a better place.» – Wilkinson, Roy: «The Secret File of R.E.M.» i Sounds, 12. september 1987
  133. ^ Buckley, s. 194
  134. ^ Buckley, s. 195

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Fletcher, Tony: Remarks: The story of R.E.M. (Omnibus, 1989)
  • Buckley, David: R.E.M.: Fiction: An Alternative Biography (Virgin, 2002)
  • Fletcher, Tony: Remarks Remade: The Story of R.E.M (Omnibus, 2002)
  • Gray, Marcus: It crawled from the South: an R.E.M. companion. (Guinness, 1992)
  • Rosen, Craig: R.E.M.: Inside Out: The Stories Behind Every Song. (Thunder's Mouth Press, 1997)
  • Black, Johnny: Reveal: The Story of R.E.M. (Backbeat Books, 2004)
  • Platt, John (red.): The R.E.M. Companion: Two Decades of Commentary (Schirmer, 1998)
  • Sullivan, Denise: Talk About the Passion: R.E.M.: An Oral Biography (Underwood-Miller, 1994)

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=R.E.M.&oldid=24758046»