Pragmatisme

«Pragmatisme» har flere betydninger.

Pragmatismen er en retning innen filosofien som var dominerende i USA i første del av 1900-tallet. Pragmatismen baserer seg på prinsippet om at brukbarheten og praktiserbarheten av ideer, politikk og forslag er kriteriene de skal måles med. Pragmatismen understreker at handling skal prioriteres over doktrine og at erfaring skal prioriters over faste prinsipper. Pragmatismen mener at ideer låner sin mening fra sine konsekvenser og sin sannhet fra hvordan de kan verifiseres. Pragmatismen mener at ideer i sin essens er instrumenter og planer for handling.

Den amerikanske logikeren Charles S. Peirce kan ha vært den første til å bruke ordet om en spesiell filosofisk doktrine.

Nøkkelelementer i Peirces logiske pragmatisme ble utviklet av William James, John Dewey, George Herbert Mead og C.I. Lewis.

Lars Fredrik Händler Svendsen sier i Store norske leksikon om pragmatismen som et mangforld av filosofiske retninger:«Utover på 1900-tallet har pragmatismen vunnet stor utbredelse, og betegner i dag et slikt mangfold av retninger at det er vanskelig å finne noen annen fellesnevner enn at praksis tillegges stor vekt.»

Opprinnelse

«Ordet pragmatisme er avledet fra gresk pragma (handling eller anliggende). Den greske historikeren Polybius (død 118 bce) kalte sine skrifter pragmatiske og mente med dette at de skulle være instruktive og nyttige for hans lesere. I sin «introduction to Philosophy of History» betegnet Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770–1831) sin pragmatiske innfallsvinkel som den andre reflektive histoirografi og til den genren siterte Hegel Johannes von Müllers «History of the World» (Engelsk oversettelse 1840). Den amerikanske psykolog og ledende pragmatiker William James bemerket: «Termen er avledet fra det greske ordet pragma som betyr handling og hvorfra ordene praksis og praktisk kommer.» Den amerikanske logikeren Charles S. Peirce, en annen pioner i pragmatismen, kan ha vært den første til å bruke pragmatisme om en spesifikk filosofisk doktrine. Pierce viste imidlertid til Immanuel Kants tyske term heller enn det greske ordet. Pragmatisch viser til eksperimentell, empirisk og formålstjenlig tanke «basert på og anvedt på erfaring». I pedagogisk filosofi har oppfatningen at barn lærer ved å gjøre, det at kritiske standarder for prosedyre og forståelse vokser frem fra anvendelse av begreper direkte på erfarte opplevelser, blitt kalt pragmatisk. Innenfor lingvistikk refererer pragmatikk til underområdet som studerer forholdet mellom språkbrukeren og ordene eller tegnene som blir brukt»'.»

Klassisk pragmatisme, fra Peirce til Dewey

Pragmatismen begynte med “The Metaphysical Club”. Omkring ett dusin menn utdannet ved Harvard møttes for uformelle filosofisk diskusjoner på tidlig 1870-tall i Cambridge, Massachusetts. Blant medlemmene var proto-positivisten Chauncey Wright (1830-1875), fremtidig høyesterettsdommer Oliver Wendell Holmes (1841-1935) og to fremtidige filosofer som skulle bli de første pragmatister: Charles Sanders Peirce (1839-1914), logiker, matematiker og vitenskapsmann og William James (1842-1910), psykolog og moralist med en medisinsk utdannelse.

Det siste medlemmet i det klassiske triumviratet er John Dewey (1859-1952) som hadde vært student under Peirce ved Johns Hopkins. I en lysende karriere over syv tiår gjorde Dewey mye for å gjøre pragmatisme (eller instrumentalisme som han kalte det) respektert blant profesjonelle filosofer.

Dewey var kollega og samarbeidspartner med George Herbert Mead (1863-1931), som også var pragmatiker. Dewey ble en viktig tenker under sitt tiår sammen med Mead ved University of Chicago. Etter at Dewey kom til Columbia University i 1904 ble han enda mer produktiv og innflytelsesrik, og pragmatismen ble viktig i det filosofiske landskapet i og utenfor USA. Etter 1940-tallet mistet pragmatismen mye av sitt moment og prestisje. Etter Dewey var også C. I. Lewis (1883-1964) og Sidney Hook (1902-1989) produktive.

Pragmatisme etter Dewey, fra Quine til Rorty

Etter Dewey ble gradvis filosofien profesjonalisert som akademisk disiplin. Pragmatisme, en gang Amerikas gave til vestens filosofi, ble gjort narr av som passé. Peirce kom best fra det av det opprinnelige triumviratet. W.V.O. Quine´s (1908-2000) artikkel “Two Dogmas of Empiricism” (1951) var et landemerke for deler av pragmatismen, men hans kvalifiserte entusiasme ble i varierende grad delt av Ludwig Wittgenstein (1889-1951), Rudolf Carnap (1891-1970), Hans Reichenbach (1891-1953), Karl Popper (1902-1994), F.P. Ramsey (1903-1930) ), Nelson Goodman (1906-1999), Wilfrid Sellars (1912-1989) og Thomas Kuhn (1922-1996), men de toneangivende analytiske filosofene tenderte mot å ignorere pragmatismen til tidlig på 1980-tallet.

Richard Rortys Philosophy and the Mirror of Nature (1979) fikk filosofene til å snakke om pragmatisme igjen. Rorty identifiserte seg entusiastisk som pragmatiker i senere skrifter: Consequences of Pragmatism (1982), Contingency, Irony, and Solidarity (1989), Achieving Our Country (1998), Philosophy and Social Hope (1999), og de tre bind Philosophical Papers (1991, 1991, 1998).

Selv om Rorty er den mest synlige og uttrykksfulle nåtidige tilhenger av pragmatisme har mange andre kjente personer bidratt vesentlig til pragmatismens oppsving som en mangesidig bevegelse. Prominente er Karl-Otto Apel (b. 1922), Israel Scheffler (b. 1923), Joseph Margolis (b. 1924), Hilary Putnam (b. 1926), Nicholas Rescher (b. 1928), Jürgen Habermas (b. 1929), Richard Bernstein (b. 1932), Stephen Stich (b. 1944), Susan Haack (b. 1945), Robert Brandom (b. 1950), Cornel West (b. 1953), og Cheryl Misak (b. 1961). Det er mye uenighet mellom disse forfatterne og det ville være misvisende å beskrive dem som medlemmer av en enkelt sekt eller klikk.

Klassiske Verk

Klassiske verk om pragmatisme inkluderer:

• Charles Sanders Peirce: “The Fixation of Belief,”
• Charles Sanders Peirce: “How to Make Our Ideas Clear,”
• Charles Sanders Peirce: “What Pragmatism Is,” in Collected Papers, vol. 5, ed. by C. Hartshorne and P. Weiss (1934);
• William James: Principles of Psychology, 2 vol. (1890),
• William James: The Will to Believe and Other Essays in Popular Philosophy (1897),
• William James: Pragmatism: A New Name for Some Old Ways of Thinking (1907),
• William James: The Meaning of Truth (1909); and
• William James: How We Think (1910),
• William James: The Influence of Darwin on Philosophy (1910),
• William James: Democracy and Education (1916),
• William James: Essays in Experimental Logic (1916),
• William James: Reconstruction in Philosophy (1920, 1948),
• William James: Human Nature and Conduct (1922),
• William James: Logic: The Theory of Inquiry (1938),
• William James: Theory of Valuation (1939), and
• William James: Problems of Men (1946).
• F.C.S. Schiller er tema for R. Abel, The Pragmatic Humanism of F.C.S. Schiller (1955), med bibliography of Schiller’s skrifter.
• Franske og italienske pragmatister er diskutert i H.S. Thayer, Meaning and Action: A Critical History of Pragmatism, part 3 (1968), med ytterligere bibliografiske referanser.