Hopp til innhold

Penelope

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Penelopeia»)
For kvinnenavnet, se Penelope (navn).
Penelope
Marmorstøping av Penelope, av Leonidas Drosis, Louvre
TrossystemGresk mytologi
ReligionssenterAntikkens Hellas
Originalt navnΠηνελόπεια / Πηνελόπη
ForeldreIkarios og Asterodia?
SøskenIfthime (søster)
MakeOdyssevs
BarnTelemakhos
BostedIthaka
SymbolerVev, kyskhet
TeksterHomer

Penelope (gammelgresk: Πηνελόπεια, Pēnelópeia eller nygresk: Πηνελόπη, Pēnelópē) er en figur i Odysseen av den greske dikteren Homer. Hun var dronning av Ithaka (en øy på vestkysten av Hellas) og datter av kong Ikarios av Sparta og Asterodia.[1] Penelope er kjent for sin troskap til ektemannen Odyssevs, enda 108 friere beleiret henne i hans fravær. Trofast ventet hun på ham i tyve år mens han deltok i den trojanske krig. I en kilde var Penelopes opprinnelige navn Arnakia eller Arnaia.[2] I Peter Østbyes norske oversettelse benyttes navnet Penelopeia.[3]

Veversken Penelope, tegning etter en attisk keramikkfigur.

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Navnet Penelope kan være avledet av pinelops (πηνελοψ), «and». Hesykhios fra Alexandria ga en glosse («ordforklaring») som «en slags fugl»[4] (i dag vilkårlig identifisert med «brunnakke», en and som Carl von Linné dermed ga fagbegrepet Anas penelope), der -elōps (-έλωψ) er et vanlig før-gresk suffiks for «rovdyr»;[5] den semantiske sammenhengen mellom egennavnet og glossen er imidlertid uklart. Lingvisten Robert S. P. Beekes mente navnet var før-gresk og relatert til pēnelops (πηνέλοψ)[6] eller pēnelōps (πηνέλωψ).

En annen forklaring har folkeetymologien, hvor Pēnelopē (Πηνελόπη) forstås som en kombinasjon av det greske ordet pēnē (πήνη), «innslag», og ōps (ὤψ), «ansikt, øye», som anses som det mest passende for en utspekulert vever hvis motivasjon Odysseen er uklar ut fra Odysseens opplysninger: som den fraværende ektemanns trofaste kone vevde hun et likklede om dagen, men nøstet det opp igjen om natten, for å hindre frierne i å avkreve henne et svar, i den lange ventetiden mens ektemannen var borte.

Penelope møter den gjemvendte Odyssevs i hans forkledning som tigger. Romersk veggmaleri i Macellum i Pompeii.

Rolle i Odysseen

[rediger | rediger kilde]

Penelope er gift med Odysseens hovedperson, kong Odyssevs av Ithaka («Ulysses» i romersk mytologi), og datter av Ikarios av Sparta og Asterodia (eller Periboea eller Polykaste). Hun har bare én sønn med Odyssevs, Telemakhos, som ble født like før Odyssevs ble kalt ut i den trojanske krigen. Hun har ventet i tjue år på hans tilbakekomst, og holdt 108 pågående friere (blant andre Antinoos, Agelaos, Amfinomos, Ktessippos, Demoptolemos, Elatos, Evryades, Evrymakhos og Peisandros) på armlengdes avstand.[7]

Da Odyssevs kom tilbake, forkledd som en gammel tigger, fant han ut at Penelope hadde vært trofast. Ett av hennes triks for å trenere en avgjørelse om gjengifte, var å late som om hun måtte veve ferdig et likklede til sin svigerfar Laertes og hver natt rakne det opp igjen, inntil slavinnen Melanthó sviktet henne ved å røpe dette for frierne.[8] Melanthó var selv forelsket i Penelopes frier Evrymakhos og ble frillen hans.[9]

«Penelope», bronsestatue av Emile-Antoine Bourdelle.
Penelope og frierne, maleri av John William Waterhouse (1911/12).
Penelope av Franklin Simmons (1896), marmor. Utstilt på De Young-museet i San Francisco.

Penelopes suksess med å unngå gjengifte er ofte forstått som ekteskapelig troskap mot hennes ektemann, Odyssevs.[10] Men ettersom Athene vil at hun «skal vise seg fram for dem som beiler, så hun kan få deres hjerter til å blafre og vinne større ære fra mannen sin og sønnen enn tidligere», viser Penelope seg til slutt for frierne.[11] Ifølge Irene de Jong tar ofte Athene initiativ til å endre historiens gang. «Vanligvis faller motivene til dødelig og gud sammen, her gjør de det ikke: Athene vil at Penelope skal besvare friernes ønske om henne og (derved) gjøre henne mer verdsatt av ektemannen og sønnen; Penelope har ikke noe reelt motiv ... hun føler rett og slett en sterk impuls til å møte mennene hun så avskyr.»[12]

Diktet har flere innslag som tyder på en før-homerisk kilde, der det er blitt et anspent forhold mellom Penelope og Telemakhos. Hun forteller Odyssevs at sønnen deres oppfordret henne sterkt til å forlate palasset, dvs. for å gifte seg om igjen, ettersom frierne hennes åt ham ut av huset, et alvorlig innhogg i farsarven hans. I denne tidligere versjonen var alle innstilt på å presse igjennom et nytt ekteskap - frierne selv, sønnen hennes, også hennes foreldre ville at hun skulle gifte seg igjen, og Melanthó hadde røpet Penelopes triks for frierne. I siste liten avslører så Odyssevs seg, og fjerner friernes våpen fra hallen som en forberedelse til massakren på dem - i denne tapte versjonen virker det som alle frierne ble drept med pil og bue.[13] Denne episoden kan kanskje være inspirert av et hettittisk sagn, om kong Gurpanzah som med sin magiske bue drepte seksti prinser og sytti baroner i en bankett for å vinne tilbake sin bortførte kone.[14]

Penelope er ambivalent, og ber Artemis på forskjellige måter om å drepe henne. Hun vurderer tilsynelatende også å gifte seg med en av frierne. Når den forkledde Odyssevs kommer tilbake, kunngjør hun i sin lange samtale med ham at den som kan strenge Odyssevs' bue og skyte en pil gjennom tolv øksehoder, skal få hånden hennes. «For Odyssevs' plan er selvfølgelig hennes avgjørelse vendepunktet, trekket som muliggjør den lenge forutsagte triumfen til den tilbakevendende helten.».[15]

Da konkurransen begynner, makter ingen av frierne å strenge buen, bortsett fra Odyssevs som vinner. Deretter begynner han å drepe frierne – først Antinoos som han ser drikke av begeret hans – med hjelp fra sin sønn Telemakhos, Athene og to av slavene, grisepasseren Eumaios og gjeteren Filoitios. Odyssevs har nå røpet hvem han er; Penelope kan likevel ikke helt tro ham – kanskje han vil avsløre seg som en gud i forkledning, som i historien om Alkmene – og tester ham ved å beordre sin slave Eurykleia til å flytte sengen i brudekammeret. Odyssevs påpeker at dette ikke lar seg gjøre, for han laget sengen selv og vet at det ene beinet er et levende oliventre. Penelope aksepterer til slutt at han virkelig er Odyssevs, et øyeblikk som framhever deres homophrosýnē (ὁμοφροσύνη, «likesinnede»).[16] Homer antyder at fra da av vil Odyssevs leve et langt og lykkelig liv sammen med Penelope og Telemakhos, herske med klokskap over deres rike, og nyte stor respekt og suksess.[17]

Ikonografi

[rediger | rediger kilde]

Penelope er gjenkjennelig i greske og romerske verker, fra attiske vasemalerier – den anonyme «Penelope-maleren» gjenkjennes av sine fremstillinger av henne – i sittende positur der hun ettertenksomt støtter kinnet i hånden, med knærne sine holdt krysset, en uvanlig positur ellers.[18][19]

Latinsk tradisjon

[rediger | rediger kilde]

Latinske referanser til Penelope dreide seg om hennes kyskhet og trofasthet mot den fraværende Odyssevs, et forbilde som skapt for det romerske samfunnet med sin forherligelse av et verdig familieliv med en trofast ventende kone.[20] Penelope omtales av forskjellige klassiske forfattere som Plautus,[21] Propertius,[22] Horatius, Ovid, Martialis og Statius. Penelopes opptreden i latinske tekster førte til at hun huskes i middelalderen og renessansen som selve symbolet på en kysk kone, forsterket av at kirkefaderen Hieronymus nevnte henne blant de hedenske kvinnene kjent for sin kyskhet.[23]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Dindorf, W. (1855): Scholia Graeca in Homeri Odysseam. Oxford Academic Press. 4.797.
  2. ^ Johannes Tzetzes om Lykofron, Alexandra, 792
  3. ^ Homer ([1922] 1976): Odysseen, oversatt av P. Østbye
  4. ^ Γλῶσσαι, Βικιθήκη
  5. ^ χην-αλώπηξ, Zeno.org forholder seg πηνέλωψ (gen. πηνέλοπος) og <χην(ά)λοπες>· ὄρνεα (rovdyr) ποιά. ὅπερ ἔνιοι <χηναλώπεκες>, Βικιθήκη.
  6. ^ Beekes, R.S.P. (2009): Etymological Dictionary of Greek. Brill; s. 1186
  7. ^ Homer (2008): "The Odyssey", The Iliad & The Odyssey. Vol. Book XVI. Overs. Samuel Butler, Penguin. ISBN 978-1-4351-1043-4; s. 628.
  8. ^ St. Clair, Kassia (2018): The Golden Thread: How fabric changed history. London, UK: John Murray. ISBN 978-1-4736-5903-2. OCLC 1057250632; s. 11–12
  9. ^ Odysseen, bok 18
  10. ^ Mackail, J.W. (1916): Penelope in the Odyssey. Cambridge University Press.
  11. ^ Mackail, J.W. (1916): Penelope in the Odyssey, xviii, s. 160−162
  12. ^ de Jong, Irene (2001): A Narratological Commentary on the Odyssey. Cambridge University Press. ISBN 0-521-46844-2; s. 445.
  13. ^ C.S Kirk: Homer and the epic (s. 177), Cambridge university press, 1965
  14. ^ T.B.L. Webster: From Mycenae to Homer (s. 84), London 1958
  15. ^ Knox, B. (1996): «Introduction», The Odyssey. Overs. Robert Fagles; s. 55
  16. ^ Austin, Norman (1975): Archery at the Dark of the Moon: Poetic problems in Homer's Odyssey. Berkeley: University of California Press; s. 231.
  17. ^ Lawall, Thalman; Patterson, James; Spacks (1984): The Odyssey. The Norton Anthology of Western Literature. New York, NY / London, UK.
  18. ^ «Iconography » Penelope», Greek Mythology Link
  19. ^ Gilchrist, Katie E. (oktober 1997): «Chanter 5: Penelope in Classical Art» (PDF), Penelope: A Study in the Manipulation of Myth, Worcester College, s. 75
  20. ^ Mactoux, Marie-Madeleine (1975): Pénélope: Légende et Mythe. Paris: Annales Litteraires de L'Universite de Basancon. s. 129–130.
  21. ^ Nixon, Paul (1968): Plautus. London: William Heinemann Ltd. Hun er nevnt i de innledende linjene i skuespillet Stychus
  22. ^ Propertius (2004): Complete Elegies of Propertius. Princeton and Oxford: Princeton University Press. Se Elegies 2.6; 2.9 og3.12. Propertius var en av få latinske forfattere som nevner Penelopes vevingsrus.
  23. ^ «St. Jerome – Chastity Among Pagan Women», Harvard's Geoffrey Chaucer Website

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Primaære
Sekundære
  • Amory, Anne (1963): «The reunion of Odysseus and Penelope», Taylor, Charles H., red.: Essays on the Odyssey: Selected Modern Criticism. Bloomington: Indiana University Press, s. 100–136.
  • Clayton, Barbara (2004): A Penelopean Poetics: Reweaving the Feminine in Homer's Odyssey. Lanham, Maryland and Oxford: Lexington Books.
  • Cohen, Beth (1995): The Distaff Side: Representing the Female in Homer's Odyssey. New York and Oxford: Oxford University Press.
  • Doherty, Lillian E. (1995): Siren Songs: Gender, Audiences, and Narrators in the Odyssey. Ann Arbor: University of Michigan Press.
  • Felson, Nancy (1994): Regarding Penelope: From Character to Poetics. Princeton, NJ: Princeton University Press.
  • Finley, M.I. (1962): The World of Odysseus, London. Pelican Books.
  • Hall, Edith (2008): The Return of Ulysses: A Cultural History of Homer's Odyssey. London and New York: I. B. Tauris.
  • Heilbrun, Carolyn G. (1991): «What was Penelope unweaving?», Heilbrun, Hamlet's Mother and Other Women: Feminist Essays on Literature. London: The Women's Press, s. 103–111.
  • Heitman, Richard (2005): Taking her Seriously: Penelope and the Plot of Homer's Odyssey. Ann Arbor: Michigan University Press. ISBN 0-472-11489-1.
  • Katz, Marylin Arthur (1991): Penelope's Renown: Meaning and Indeterminacy in the Odyssey. Princeton: Princeton University Press.
  • Marquardt, Patricia A. (1985): «Penelope “ΠΟΛΥΤΡΟΠΟΣ”», American Journal of Philology 106, s. 32-48.
  • Nelson, Thomas J. (2021): «Intertextual Agōnes in Archaic Greek Epic: Penelope vs. the Catalogue of Women», Yearbook of Ancient Greek Epic 5, s. 25–57.
  • Reece, Steve (2011): «Penelope's ‘Early Recognition’ of Odysseus from a Neoanalytic and Oral Perspective», College Literature, 38(2), s. 101-117. Penelopes_Early_Recognition_of_Odysseus
  • Roisman, Hanna M. (1987): «Penelope's indignation», Transactions of the American Philological Association, 117, s. 59-68.
  • Schein, Seth L., red. (1996): Reading the Odyssey: Selected Interpretive Essays. Princeton: Princeton University Press. ISBN 0-691-04440-6
  • Wohl, Victoria Josselyn (1993): «Standing by the stathmos: the creation of sexual ideology in the Odyssey», Arethusa, 26, s. 19-50.
  • Zeitlin, Froma (1996): «Figuring fidelity in Homer's Odyssey», Playing the Other: Gender and Society in Classical Greek Literature. Chicago: University of Chicago Press. s. 19–52.
  • Zerba, Michelle (2009): «What Penelope knew: doubt and scepticism in the Odyssey», Classical Quarterly, 59, s. 295-316.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

(en) Penelope (mythology) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Penelope&oldid=25006995»