Formosus
Formosus | |||
---|---|---|---|
Født | ca. 816[1] Roma[1] | ||
Død | 4. apr. 896[1] Roma | ||
Beskjeftigelse | Diplomat, katolsk prest, skribent | ||
Embete |
| ||
Nasjonalitet | Kirkestaten | ||
Gravlagt | Peterskirken | ||
Formosus (født ca. 816 i Roma, død 4. april 896 samme sted) var pave fra 891 til 896.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]De første historiske opplysninger man har om Formosus, er når pave Nikolaus I utnevnte ham til kardinalbiskop av Porto i år 864.
Pave Nikolaus må ha fått grunn til å stole på Formosus, for da fyrst Bogoris av Bulgaria sendte en ambassade til Roma for å overlevere noen spørsmål om kristendommen, sendte Nikolaus Formosus og biskop Paulus av Populonia til Bulgaria som sine legater med svaret Responsa Nicolai ad consulta Bulgarorum.
Fursten ble så imponert av Formosus at han gav en beskjed til paven at han ikke ville se noen annen enn Formosus som erkebiskop over sitt land. Den kanoniske rett tillot imidlertid ikke en slik forflytningg, så paven ble nødsaget å avslå fyrstens begjæring, og Formosus vendte derfor tilbake til Roma. Etter at Nicolaus ble etterfulgt av pave Hadrian II fremførte fyrsten samme ønske, med samme resultat.
Formosus ble under de nestfølgende paver på flere særoppdrag, blant annet til Frankrike for å løse ekteskapstvisten mellom kong Lothar II av Lorraine og Theutberga, sil spørsmål om suksesjonsordningen i Frankrike, samt for å kalle Karl den skallede til keiserkroning av paven.
Formosus tilhørte imidlertid den gruppe som av redsel for paven flyktet fra Roma etter kroningen av Karl den skallede. Hvorfor Formosus tilhørte denne gruppe er uvisst, ettersom han hadde vært den som la frem innbydelsen til keiseren. Da paven fikk høre om flukten, kalte han til en synode der han oppfordret flyktingene til å returnere til Roma. Ved synoden ble det fremlagt flere anklagepunkter som kraftig anfektet Formosus' moral. Ved en annen synode ble han fratatt presteverdigheten. Ved en senere anledning opptrådte Formosus selv fremfor sine anklagere, og fikk da avlegge ed på å ikke returnere til Roma og å ikke virke som prest.
Da Marinus I car blitt pave ble Formosus løst fra denne ed, og han ble gjeninnsatt som kardinal av Porto. Deretter tier kildene om Formosus, frem til det konklave som valgte ham til pave.
Pave
[rediger | rediger kilde]Han ble utsett til etterfølger av Stefan V den 6. oktober 891. Til tross for at pave Formosus styrte kirken på en eksemplarisk måte og sev levde som asket, fikk han fler esvorne fiender.
Som pave hadde han nølende kronet Arnulf av det tysk-romerske rike, som før hadde iverksatt en ren massakre for å redusere konkurrerende politiske fraksjoner. Etter kroningen beordret keiser Arnulf sin general, Faroldo, til å fortsette utrenskningene.
Kadaversynoden
[rediger | rediger kilde]Etter hans død fulgte pave Bonifatius VI, som døde noen måneder senere og ble etterfulgt av Stefan VI, som først og fremst tjente keiser Arnulfs svigermor Gertrude, kalt «en lærsekk full av galle». Stefan anklaget Formosus for en rekke misligheter og iverksatte den såkalte Kadaversynoden – il Concilio Cadaverico. Formosus ble gravd opp åtte måneder etter sin død, et skjelett iført en muggen strieskjorte, og ble kledd i prestedrakt og satt på tronen i Lateranets rådssal. Så gikk man i gang med en rettssak mot ham. Kardinalene skrek sine anklager mot ham, mens en diakon svarte på anklagene. Han ble kjent skyldig i januar 897.[2], og alle hans forordninger annullert. Tre fingre ble kuttet av ham, og han ble først kastet i en grav, siden ble han kastet i Tiberen.
Imidlertid ble Stefan i sin tur sperret inne og kvalt. Restene etter Formosus ble mirakuløst skylt opp på stranden Isola Sacra, der en ensom munk like mirakuløst gjenkjente det og gav det en kristen grav. Da pave Teodor II fikk høre om likfunnet, lot han den døde graves opp igjen og i pyntet tilstand fraktes til Vatikanet,[3] der han ble begravet i Peterskirken.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- (de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Formosus» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 2, Hamm 1990, ISBN 3-88309-032-8, sp. 70–71.
- Marie-Luise Heckmann: Der Fall Formosus – ungerechtfertigte Anklage gegen einen Toten, Leichenfrevel oder inszenierte Entheiligung des Sakralen? In: Stefan Weinfurter (Hrsg.): Päpstliche Herrschaft im Mittelalter. Funktionsweisen, Strategien, Darstellungsformen (= Mittelalter-Forschungen. Bd. 38). Thorbecke, Ostfildern 2012, S. 223–238.
- {Catholic Ebcyklopædia: |http://www.newadvent.org/cathen/06139b.htm
- Ferdinand Gregorovius: Geschichte der Stadt Rom im Mittelalter, Buch V, Fünftes Kapitel, 1859. (Neuausgabe, 2. Auflage. C.H.Beck Verlag, München 1988, ISBN 3-406-07107-4.)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c Enciclopedia dei Papi, Treccani's Enciclopedia dei Papi ID formoso[Hentet fra Wikidata]
- ^ For datoen se Joseph Duhr: «Le concile de Ravenne in 898: la réhabilitation du pape Formose», i Recherches de science religieuse 22 (1932), p. 541 note 1
- ^ Ranveig Eckhoff: Italienske hemmeligheter (s. 121-2), forlaget Press, Oslo 2002, ISBN 82-7547-105-2