Hopp til innhold

Borgerkrigen i Syria

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Opprøret i Syria i 2011–2012»)
Kart over Borgerkrigen i Syria november-desember 2024.


Borgerkrigen i Syria

Bilde fra en demonstrasjon i Duma i Damaskus, 8. april 2011.
DatoOpprør fra 15. mars 2011
Borgerkrig fra tidlig 2012
StedSyria
35°N 38°Ø
ResultatPågående konflikt
Stridende parter
Syrias flagg Den syriske arabiske republikk

Russlands flagg Russland
Irans flagg Iran[1]
Libanons flagg Hizbollah
PFLP-GC[2]
SSI
Houthis[3]

Støttet av:
Iraks flagg Irak[4]
Nord-Koreas flagg Nord-Korea		Syrias flagg SNC

Støttet av:
Tyrkias flagg Tyrkia
USAs flagg USA[5]
Qatars flagg Qatar
Saudi-Arabias flagg Saudi-Arabia
Libyas flagg Libya

Ahrar al-Sham

  • SIF (2012–15)

Jaysh al-Islam

Støttet av:
Saudi-Arabias flagg Saudi-Arabia
Tyrkias flagg Tyrkia
Qatars flagg Qatar

Mujahedin

Støttet av:
al-Qaida

Tyrkias flagg Tyrkia (bombing mot kurdiske grupper og IS)		 IS
 Rojava
  • SDF
  • PYD

    • Kurdistans flagg Peshmerga
    PKK

    Støttet av:
    USAs flagg USA
    Russlands flagg Russland[6]
    Frankrikes flagg Frankrike
    Canadas flagg Canada
    Storbritannias flagg Storbritannia

    CJTF–OIR (fra 2014)

    Kommandanter og ledere
    Syrias flagg Bashar al-Assad
    Syrias flagg Mahir al-ʾAsad
    Syrias flagg Rami Maḫluf
    Syrias flagg ʾAli Ḥabib Maḥmud
    Syrias flagg ʾAdil Safar
    Syrias flagg Dāwūd Rāǧiḥah (drept)    		Syrias flaggKhaled Khoja
    Syrias flagg Burhan Ġalyun
    Syrias flagg ʿAbd al-Bāsiṭ Sīdā
    Syrias flagg Riyaḍ al-Asʿad
    Syrias flagg Hayṯam al-Maliḥ
    Syrias flagg Ammar al-Qurabi
    Syrias flagg Diverse andre    		 Abu Bakr al-BaghdadiRojava (syrisk Kurdistan) Salih Muslim Muhammad
    Sipan Hemo
    Tap
    Estimat fra SOHR i desember 2014: mer enn 300 000.[7]
    Baššār al-ʾAsad, Syrias president fra 2000 til 2024
    Foto: Fabio Rodrigues Pozzebom / ABr
    Syriske demonstranter i Bāniyās, 6. mai 2011.

    Borgerkrigen i Syria, tidligere opprøret i Syria,[8] er en pågående borgerkrig i Syria som startet med demonstrasjoner mot Baath-regimet til Bashar al-Assad i mars 2011 og regnes som en del av den arabiske våren. Det utviklet seg etter hvert til en regional krig med flere involverte land, krig mot Den islamske stat, etterfølgende offensiver fra regimet og våpenhviler reduserte intensiteten, før en offensiv ledet av Hayat Tahrir al-Sham endte i at Damaskus falt 8. desember 2024. I mars 2024 var over 14 millioner syrere på flukt, hvorav 7,2 millioner var internt fordrevne.[9]

    Opprøret regnes som en del av den arabiske våren. Som i Tunisia og Egypt, startet opprøret i Syria med demonstrasjoner, sultestreiker og andre former for utvidet motstand, men siden utviklet det seg til kamper mellom regjeringssoldater og ulike væpnede opprørsgrupper.

    Demonstrasjonene skal ifølge enkelte kilder ha blitt infiltrert av voldelige provokatører, som skjøt både på politi og demonstranter mens politiet skjøt tilbake.[10]

    De harde metodene overfor demonstrantene ble tidlig fordømt av mange land, Den arabiske liga,[11] EU,[12] og FNs generalsekretær.[13] Den arabiske liga sendte i desember 2011 observatører til Syria, men 28. januar 2012 ble deres oppdrag avbrutt. Tidligere FN-generalsekretær Kofi Annan ble sendt til Syria på vegne av De forente nasjoner og Den arabiske liga for å forhandle fram en våpenhvile, men den brøt raskt sammen.

    Flere utenlandske aktører har involvert seg i konflikten. Al-Assads regjering støttes av Russland, Kina, India,[14] Iran[15] og organisasjoner som Hizbollah,[16] mens opprørerne støttes av Den arabiske liga, Gulfstatenes Samarbeidsforum, Tyrkia, Norge, USA og ca 60 andre land.[17] Hizbollah ble svekket som følge av krigen i Libanon høsten 2024 noe som åpnet en mulighet for opprørerne. Opprørerne gikk mot Aleppo samme dag som Israel og Hizbollah inngikk våpenhvile.[18][19]

    Bakgrunn

    [rediger | rediger kilde]

    Det styrende Ba'athpartiet tok makten gjennom militærkuppet i Syria i 1963,[20] men det var først da forsvarsminister Hafez al-Assad tok makten i 1970 at stabilitet ble gjenopprettet i landet. Assad forble Syrias president til sin død i 2000, da posisjonen ble overlatt til hans sønn, Bashar al-Assad.

    Opprøret mot regjeringen til Bashar al-Assad skyldes hovedsakelig korrupsjon, inflasjon, arbeidsløshet og mangelen på en effektiv grunnlov.[trenger referanse] Opprørernes krav inkluderer al-Assads avgang, stans i utenrettslige henrettelser og tortur, like rettigheter for Syrias etniske og religiøse grupper, og i politiske friheter som presse-, ytrings- og møtefrihet.[21]

    Tidslinje

    [rediger | rediger kilde]

    Utbruddet

    [rediger | rediger kilde]

    26. januar 2011 helte Hasan Ali Akleh fra Al-Hasakah bensin over seg og tente på, i protest mot regjeringen, på samme måte som tunisiske Mohamed Bouazizi hadde gjort i Sidi Bouzid den 17. desember i det som regnes som starten på den tunisiske revolusjonen. I etterkant fulgte en mobilisering på sosiale medier på internett, men det manifesterte seg i første omgang kun i mindre demonstrasjoner som raskt ble stanset av sikkerhetsstyrkene. Fawas Gerges, professor i midtøstenpolitikk ved LSE, mente Syria var det landet i Midtøsten det minst sannsynlig ville bryte ut opprør på grunn av militærets viktige rolle i landet. Al Jazeera kalte landet «Stillhetens kongedømme», og skrev om demonstranter lammet av frykt for sikkerhetsstyrkene.[22]

    Tirsdag 15. mars ble det overraskende rapportert om en demonstrasjon på Hamidija-markedet i gamlebyen i Damaskus som kom uventet på sikkerhetsstyrkene. Til tross for at den bare samlet et hundretalls mennesker, ble det rapportert som en begivenhet i internasjonale medier.[23] Demonstrasjonen ble raskt slått ned på, og flere ble arrestert, men neste dag samlet allikevel rundt 200 mennesker seg utenfor innenriksdepartementet for å kreve løslatelse av politiske fanger. Gruppen ble raskt overmannet av et stort antall sikkerhetsstyrker som fengslet flere, blant annet en ti år gammel gutt.[24] Men fredag 18. mars var det klart at stillheten for alvor var brutt, da tusenvis samlet seg til demonstrasjoner i byene Damaskus, Homs, Baniyas, og Daraa i det sørlige Syria, i demonstrasjoner som fortsatte lørdagen til tross for forsøk på å slå de ned.[25]

    I begynnelsen forsøkte al-Assad å imøtekomme opprørernes krav uten selv å gå av ved å avskaffe den øverste statlige sikkerhetsretten, og 19. april ved å løfte unntakstilstandslovene som hadde virket i 48 år.[26]

    Samtidig satte syriske myndigheter inn militære styrker med stridsvogner og snikskyttere for å skyte på alle personer som beveger seg i gatene. Vann og elektrisitet ble sperret av i byen Darʿā, og sikkerhetsstyrker begynte å konfiskere mat. En lignende situasjon skal ha funnet sted i Ḥomṣ. 7. mai beleiret den syriske hæren Bāniyās. Samme måned gikk hæren også inn i Hamah, Talkalaẖ og al-Laḏiqiyah og i al-Midan- og Dūmā-bydelene i hovedstaden Damaskus. 10. juni gikk hæren også i Jisr ash-Shugur, hvor 120 politifolk visstnok skal ha blitt drept i et bakholdsangrep.[trenger referanse] Lokale vitner hevder at disse egentlig ble drept av hæren, siden de nektet å bekjempe demonstrantene.[trenger referanse]

    Situasjonen forverret seg ytterligere over sommeren, og bare i den første uken i august skal minst 300 mennesker blitt drept i Hamah.[27]

    26. juli 2011 ble Den frie syriske armé opprettet av desertører fra de syriske styrkene.[28] Hæren, som i begynnelsen ble ledet av oberst Riyaḍ al-Asʿad, utgjorde den væpnede grenen av motstanden mot al-Assad, mens Det syriske nasjonalråd, opprettet 23. august samme år, ledet den politiske motstanden. Hæren hevdet å ha 20 000 soldater i begynnelsen av desember, og hadde flere ganger angrepet de syriske styrkene.[trenger referanse]

    Den arabiske ligas fredsplaner

    [rediger | rediger kilde]

    I begynnelsen av november 2011 gikk syriske myndigheter med på en fredsplan fra Den arabiske liga, som blant annet innebar løslatelse av politiske fanger, tilbaketrekking av hæren fra flere byer, samt at observatører og journalister skal kunne bevege seg fritt.[29] Da det ikke kom signaler om at syriske myndigheter arbeidet mot å nå målene i fredsplanen vedtok Den arabiske liga 12. november å suspendere Syrias medlemskap i organisasjonen med virkning fra 16. november inntil syriske myndigheter oppfyller punktene i fredsplanen.[30] Tilhengere av president Baššār al-ʾAsad svarte med å angripe den saudiarabiske ambassaden i Damaskus samme dag.[31] To dager senere ble minst 40 mennesker drept i kamper i regionen Darʿā,[32] og volden fortsatte. Syriske myndigheter forsvarte seg med at de aksepterte fredsplanen «i prinsippet», men at de hadde noen endringsforslag, blant annet en reduksjon i antallet internasjonale observatører fra 500 til 40. Ligaen avslo endringsforslagene, som av kritikere sees på som en måte å hale ut tiden på.[33]

    19. desember 2011 undertegnet regimet en avtale med Den arabiske liga om at Ligaens observatører skulle få komme inn i landet, som et innledende steg i å stoppe den voldelige undertrykkelsen av protestene.[34] Observatørgruppen, ledet av den sudanesiske generalløytnanten Mohammed Ahmed Mustafa al-Dabi, ankom Dimašq 22. desember, uten at volden mot demonstrantene avtok.[35] Observatørgruppen har blitt kritisert for å ha besøkt områder med store protester, som Ḥamā, uten at de skal ha sett noe særlig til volden mot protestene, noe som kan ha sammenheng med at observatørene har blitt eskortert rundt av det syriske militæret. Al-Dabi har tidligere blitt kritisert for å se en annen vei under Darfur-konflikten.[36] Enkelte observatører har imidlertid sett snikskyttere i byen.

    22. januar 2012 kom Ligaen med en ny plan som blant annet skisserer Bashar al-Assads avgang etter modell av Jemen, der Golfrådet i 2011 lyktes i å overtale president Ali Abdullah Saleh til å overlate makten til sin visepresident og forlate landet.[37] Ligaen søkte støtte hos FNs sikkerhetsråd, som utarbeidet et utkast til en Syria-resolusjon, men utkastet ble stanset da Kina og Russland la ned veto mot det 3. februar. Russlands FN-ambassadør Vitalij Tsjurkin sa at det var uaktuelt å støtte en resolusjonstekst som tok til orde for å kreve «regimeskifte» i Syria gjennom å støtte Den arabiske ligas plan av 22. januar.[38][39]

    16. februar vedtok FNs generalforsamling en resolusjon der de fordømmer volden i Syria, gir sin fulle støtte til Den arabiske ligaens plan av 22. januar, og krever at syriske myndigheter følger denne.[40][41]

    Fortsatt eskalering av konflikten

    [rediger | rediger kilde]
    I februar fører konflikten til store ødeleggelser i Homs

    21. desember 2011 ble den syriske hæren beskyldt for å ha massakrert en hel landsby, Kfar 'Uwayd, nær grensa mot Tyrkia, og drept flere hundre i et angrep som varte flere timer.[42] 250 skal ha blitt drept i hærens operasjon mot desertører, mange av disse sivile.[43] Omtrent samtidig vedtok den syriske regjeringen en lov som gjorde det mulig å henrette alle som begår «terroristhandlinger», som å smugle våpen.

    Over nyttår ble konflikten enda verre. I januar ga FN opp å vedlikeholde estimatet over antall døde, etter at det passerte 5 400 mennesker. Menneskerettighetsgrupper sier at mer enn 7 000 mennesker er drept. I februar 2012 ble det meldt om at myndighetene brukte kraftig artilleriild mot byen Homs over flere dager, og ifølge BBCs Jim Muir i Libanon ser konflikten i økende grad ut som en borgerkrig.[44] Samtidig har Leger uten grenser og Amnesty fått rapporter om systematiske angrep på sykehus og forfølgelse og tortur av leger som gir medisinsk hjelp til opposisjonelle.[45]

    3. februar 2012 startet den syriske hæren utført et bombardement av byen Ḥomṣ[46], hvor den frie syriske armé har befestet seg, med stadig høye tapstall i denne og andre syriske byer. Per mars kan så mange som 700-1000 ha blitt drept bare i Baba 'Amr siden bombardementet startet.[47] 1. mars inntok regjeringsstyrkene bydelen Baba 'Amr, hvor opprørerne hadde befestet seg og hvor mange mennesker hadde blitt drept. Situasjonen i Baba 'Amr hadde under bombardementet utviklet seg til det som ble kalt en humanitær krise, med mangel på mat, vann og medisiner. 29. februar inntok regjeringsstyrker Baba 'Amr, og opprørerne trakk seg deretter ut av byen 1. mars etter et 27 dagers langt bombardement, men offensiven mot opprørere og protestanter i byen har fortsatt. Kampene fortsatte også nord for Ḥomṣ i byen Idlib, hvor kampene først startet i september året før og eskalerte i mars, før den syriske hæren 13. mars drev ut de fleste av opprørsstyrkene av byen.

    26. februar avholdt regimet et valg om en ny og i prinsippet mer demokratisk grunnlov i Syria. 14 millioner hadde stemmerett under valget, hvorav 57,4% – i overkant av åtte millioner – avga stemmer, selv om opposisjonen oppfordra folk til å boikotte valget.[48] Resultatet ble 89,4% for den nye grunnloven.

    Kofi Annans fredsplan

    [rediger | rediger kilde]

    Tidligere generalsekretær i FN, Kofi Annan, ble i februar 2012 utnevnt som FN og Den arabiske ligas spesialutsending til Syria, og fremforhandlet i mars en ny våpenhvileavtale.[49] Planen ble støttet av Kina og Iran og ikke minst Russland, Syrias viktigste internasjonale samarbeidspartner, noe som antas å ha vært medvirkende til at syriske myndigheter aksepterte planen den 27. mars. Også de fleste opprørsgruppene aksepterte planen, selv om noen mente den ikke gikk langt nok.[49][50] Den skjøre våpenhvilen trådte i kraft den 12. april kl. 03.00 GMT,[51], men selv om volden sank ved ikrafttredelsen, fant ikke den planlagte tilbaketrekningen av væpnede styrker sted, og det ble allerede første dagen meldt om et par brudd på avtalen.[52] Flere brudd ble rapportert de kommende dagene, noe statlig syrisk media forklarte med angrep fra terrorister og rebeller.

    En del av fredsplanen var at en styrke på 300 ubevæpnede FN-observatører, kalt United Nations Supervision Mission in Syria, skulle sendes til Syria om våpenhvilen holdt; de fikk et mandat fra FNs sikkerhetsråd for en periode på 90 dager. De første FN-observatørene ankom 16. april.[53] Den norske generalmajor Robert Mood ble 27. april utnevnt til lederen for observatørstyrken.[54] Samme dag ble ni mennesker drept av en bombeeksplosjon i Dimašq.

    I slutten av mai og begynnelsen av juni 2012 blusset volden kraftig opp igjen. 26. mai kunne observatørene bekrefte minst 90 døde sivile, inkludert 32 barn, etter en artillerioffensiv mot Houla.[55] 12. juni svarte sjef for FNs fredsbevarende styrker Hervé Ladsous bekreftende på et spørsmål om hvorvidt konflikten etter hans mening hadde utviklet seg til en borgerkrig.[56] Robert Mood var samtidig svært bekymret for sikkerheten for observatørgruppen, og kommenterte at de sofistikerte angrepene tydet på utenlandsk involvering.[57] 16. juni måtte observatøroppdraget innstilles inntil videre.[58] 2. august annonserte Kofi Annan at han ikke kom til å fortsette som spesialutsending til Syria etter at mandatet utløp i slutten av august.[59]

    Borgerkrig

    [rediger | rediger kilde]

    15. juli 2012 klassifiserte Den internasjonale Røde Kors-komiteen konflikten som en «ikke-internasjonal væpnet konflikt», som er komiteens begrep for en borgerkrig, og internasjonal humanitær rett trådte dermed i kraft.[60][61] I slutten av juli var det kraftige kamphandlinger i Damaskus og Aleppo. Syrias forsvarsminister Dawoud Rajiha ble drept i et selvmordsangrep.[62] FN-observatørene bevitnet at myndighetene brukte angrepsfly mot opprørere i Aleppo, og kunne også melde at opprørerne i stadig større grad hadde tilgang på tunge våpen, inkludert stridsvogner.[63] 13. august besluttet Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) å suspendere Syrias medlemskap.[64]

    Krigen mot IS

    [rediger | rediger kilde]

    Fra 2013 kom radikale Islamister på banen i større grad enn før. I første rekke al-Qaidas avlegger Jabhat al-Nusra (JN) og Den islamske stat (IS), som tok kontroll over større områder.

    Amerikansk-trente kurdiske grupper i nordøst spilte en viktig rolle i krigen mot IS, hovedsakelig gjennom koalisjonen Syrian Democratic Forces (SDF).

    Regimet slår tilbake

    [rediger | rediger kilde]

    I 2017 og 2018 tiltok regimets frammarsj, etter at Russlands økte tilstedeværelse fra 2015 hadde tippet vektskålen i dets favør. Opprørskontrollerte deler av Golanhøydene ble tatt tilbake i juli 2018, og opprørerne i sør la ned våpnene. Høsten 2019 var bare deler av Idlib-provinsen under opprøreres kontroll.

    Tyrkisk intervensjon

    [rediger | rediger kilde]

    I 2019 rykket tyrkiske styrker inn i Nord-Syria og engasjerte kurdiske styrker i YPG og SDF.

    Tyrkisk-russisk våpenhvile

    [rediger | rediger kilde]

    I mars 2020 forhandlet Tyrkia og Russland fram en våpenhvile for Idlib-provinsen.

    Kappløpet mot Damaskus

    [rediger | rediger kilde]

    Samme dag som Israel og Hizbollah inngikk våpenhvile i Libanon, 27. november 2024,[65][19] gikk en koalisjon av syriske opprørsgrupper på offensiven, anført av HTS. De erobret Aleppo 29. november, fulgt av Hama 5. desember og fortsatte mot Homs i retning av Damaskus. I nordøst rykket DSF over Eufrat og inntok regimets byer. I sørøst inntok USA-støttede Syrias Frie Armé Palmyra og rykket mot Damaskus, mens tidligere opprørere i sør gjenreiste opprørsfanen og rykket mot Damaskus. 7. desember flyktet Assad med familie til Russland, og 8. desember var Damaskus inntatt.

    HTS' militære leder, Abu Hassan al-Hamwi, beskrev offensiven som basert på et samarbeid utviklet over flere år, der også opprørerne i sør ble trukket inn fra 2023.[66]

    Fraksjoner blant opprørerne

    [rediger | rediger kilde]

    Opprøret begynte uten noen samlende ledelse. Lokale ledere har dannet opprørsgrupper med ulike holdninger og målsettinger. Utenlandske støttespillere for opposisjonen har forsøkt å samle den væpnede opposisjonen i Den Frie Syriske Hær (FSA) og å legge den under kommando av en enhetlig politisk ledelse.

    Medlemmer av Nasjonalkoalisjonen i Doha, Qatar.

    Nasjonalkoalisjonen

    [rediger | rediger kilde]

    Ett år etter opprettelsen av Det syriske nasjonalrådet, var opposisjonen splittet mellom en rekke ulike grupperinger. I november lyktes det å samle disse til samtaler i Doha i Qatar, og 11. november ble Nasjonalkoalisjonen av syriske revolusjons- og opposisjonskrefter dannet, med Mouaz al-Khatib som leder. Koalisjonen ble raskt anerkjent som de eneste legitime representantene for det syriske folk av Golfrådets medlemsland samt Frankrike.[67][68] Også Den arabiske liga anerkjente koalisjonen, men valgte en mer reservert ordbruk på grunn av uklare signaler fra Irak, og fra Algerie spørsmål ved hvorvidt koalisjonen representerte alle opposisjonskreftene.[69]

    Ekstremistiske grupper

    [rediger | rediger kilde]

    Blant de mest effektive militsene er Terror-grupper med bakgrunn fra borgerkrigene i Irak og Afghanistan. Størst av disse er al-Qaeda-tilknyttede Jabhat al-Nusra og den grenseoverskridende gruppen Den islamske staten Irak og Levanten (forkortes ISIS og ISIL). I 2014 har Jabhat al-Nusra og ISIS kriget mot hverandre i Aleppo.[70] Men det har også vært tider hvor disse to gruppene har samarbeidet imot det syriske regimet, og imot den moderate syriske opposisjonen.

    Kurderne

    [rediger | rediger kilde]
    Alliert luftangrep på ISIL-stillinger i Kobane.

    Langs grensene mot Tyrkia og Irak, og i de store byene, bor det mange kurdere (det bor anslagsvis 1-2 millioner kurdere i hele Syria[71]). Kurderne har, sammen med turkmenere, kristne assyrere og sunni-muslimer, vært undertrykt av Ba'ath-regimet som er basert på arabisk nasjonalisme. Etter utbruddet av borgerkrigen innvilget Bashar al-Assad syrisk statsborgerskap til ca 300 000 statsløse kurdere. Sommeren 2012 ble syriske styrker trukket ut av kurdiske områder i nordøst, og kontrollen overlatt til det kurdiske partiet PYD, som er alliert med PKK i Tyrkia.

    Forholdet mellom PYD og regimet i Damaskus er uklart. Den syriske regjeringen har fortsatt soldater og sikkerhetsstyrker i Qamishli, men andre steder har det vært kamper mellom PYD og regjeringsstyrkene.

    I januar 2014 erklærte PYD at det var innført selvstyre i syrisk Kurdistan under navnet Rojava (syrisk Kurdistan) PYD-leder Salih Muslem understreker at selvstyret ikke rokker ved Syrias internasjonalt anerkjente grenser[72]. Rojava omfatter tre regioner under kurdisk kontroll.[73] Viktigst er området i nordøst, Jazeera, med senter i Qamishli. I tillegg gjelder det to mindre områder; Afrin nord for Aleppo og Kobane mellom Aleppo og Qamishli. Det ble arrangert valg på lokale forsamlinger i Jazeera-kantonen i mars 2015.

    Høsten 2014 innledet ISIL et omfattende angrep på kantonen Kobane (Ain al-Arab). ISIL erobret raskt landsbyene omkring og trengte inn i selve bykjernen. Kurdiske styrker tilhørende partiet PYD gjorde desperat motstand og kjempet fra hus til hus mot overlegne styrker. Forsvaret fikk etterhvert hjelp fra amerikanske og franske fly som bombet ISILs stillinger.

    Tyrkiske styrker sperret grensen nord for byen og hindret forsyninger i å nå fram til forsvarerne. Men i desember ga Tyrkia etter for internasjonalt press og tillot 200 peshmergas, kurdiske styrker fra Irak, å rykke inn i Kobane med tyngre våpen. Også arabiske og assyriske militser støttet forsvarerne.

    ISIL ble i løpet av januar presset ut av byen og i løpet av februar og mars gjenerobret de kurdiske styrkene også store områder rundt byen, mens ISIL ble drevet over til Eufrats vestre bredd. I mai/juni 2015 kjempet YPG seg fram fra begge sider til byen Tel Abyad (Kurdisk: Gire Spi). Dette åpnet forbindelsen mellom Kobane og de kurdiske områdene i Jezira, samtidig som de sperret ISILs adgang til en viktig grenseovergang til Tyrkia.

    I samarbeidet med USA inngikk YPG i allianse med flere mindre militser, bestående av blant annet arabere og assyrere, kalt Syrian Democratic Forces (SDF). Koalisjonen krysset i mai 2016 over til vestsiden av Eufrat og erobret i august den strategisk viktige byen Manbij fra ISIL. Dermed brøt de en av ISILs viktigste forsyningslinjer.

    I storbyen Aleppo, kontrollerte kurdiske styrker bydelen Sheikh Maksud, som ble angrepet både av regjeringsvennlige styrker og av islamistiske opprørere.

    Utenlandsk støtte til regimet

    [rediger | rediger kilde]

    Russland

    [rediger | rediger kilde]
    Se også: Russlands intervensjon i den syriske borgerkrigen

    Regimet fikk i løpet av sommeren 2015 betydelig politisk og militær støtte fra Russland,[74] og 30. september fikk Russland tillatelse fra sin nasjonalforsamling til å gjennomføre militære operasjoner i Syria.[75] Samme dag bombet russiske fly mål i og rundt byen Homs, men det ble sådd tvil om hvorvidt angrepene faktisk rammet terrorgrupperingen ISIL.[76] Russland innrømmet kort tid etter at de hadde bombet andre mål enn ISIL.[77]

    Iran

    [rediger | rediger kilde]

    Iran ble allerede i 2011 beskyldt for å ha vært involvert i opprøret på al-Assads side.[78] USAs president Barack Obama anklaget Iran for å hemmelig støtte al-Assad i hans forsøk på å slå ned opprøret.[79] Den amerikanske ambassadøren Susan Rice hevdet også at det var aktiv iransk involvering i Syria til støtte for det sittende regimet.[80] Irans revolusjonsgarde ble også anklaget for å bidra til å slå ned det syriske opprøret etter ordre fra Ali Khamenei.[81]

    Iran reagerte på anklagene ved å benekte å være involvert i Syria, og landets utenriksdepartement uttrykte tro på at syrerne på egen hånd kunne løse interne konflikter. Iranerne slo også tilbake ved å anklage USA for dobbeltmoral ved å støtte en rekke andre despoter som har slått ned på tilsvarende opprør.[82]

    I 2012 dukket det opp en pressemelding på Revolusjonsgardens hjemmeside hvor reservekommandant for Revolusjonsgarden, general Ismail Qa'ani, uttalte at «om den islamske republikken ikke var tilstede i Syria, ville massakrene på sivile vært dobbelt så ille» og «[Iran] har fysisk og ufysisk stoppet opprørerne fra å drepe mange flere blant det syriske folket». Meldingen ble etter noen timer slettet, men ikke før flere medier hadde rapportert om uttalelsen.[83][84][85]

    Hizbollah

    [rediger | rediger kilde]

    I september 2011 ble sju døde Hizbollah-krigere fløyet ut av Syria og begravet i Beirut, angivelig etter å ha blitt drept i forbindelse med kamphandlinger i landet.[86] Hizbollah ble også anklaget av den syriske opposisjonen for å bombardere dem med Katjusjaraketter.[87][88][89][90] Den 22. januar uttalte en talsmann for Irans revolusjonsgarde at Hizbollah hadde sendt styrker til Syria etter forespørsel fra Iran.[16]

    Den syriske opposisjonen hadde også tidligere anklaget Hizbollah for å sende 2 000 krigere til Syria for å hjelpe al-ʾAsad med å slå ned opprøret. Organisasjonen hadde tidligere blitt beskyldt for lignende aktiviteter i Iran av den iranske opposisjonen.[91] Hizbollah avviste imidlertid anklagene på dette tidspunktet, og hevdet at det hele har sitt opphav i rene konspirasjonsteorier.[92] Syrias utenriksminister benektet også at Hizbollah var involvert i kamphandlinger i landet.[93]

    Hizbollah var avgjørende for at Assad-regimet holdt stillingen i nordvest-Syria. Assad forholdt seg nøytral i krigen mellom Israel og Hamas fra oktober 2023mens Hizbollah støttet Hamas. Hizbollah ble angrepet av Israel særlig ved invasjonen av Libanon i oktober 2024 og dette svekket Hizbollah og sjiamilitser som støttet Hamas.[18][19]

    Utenlandsk involvering til opposisjonen

    [rediger | rediger kilde]

    Amerikas forente stater

    [rediger | rediger kilde]

    I april 2011 avslørte WikiLeaks at Amerikas forente stater har finansiert syriske opposisjonelle med millioner av dollar.[94][95] I mai hevdet den syriske regjeringen å ha arrestert eller drept en rekke utlendinger med forbindelser med terrorceller som angivelig skal ha drept polititjenestemenn og militærpersonell, og enkelte har anklaget Amerikas forente stater for å ha forbindelser med disse.[96][97] Den syriske opposisjonen har også anklaget Amerikas forente stater for å være indirekte involvert, gjennom å planlegge et veikart som på sikt skal gjøre Syria til et semi-demokrati hvor al-ʾAsad beholder makta. Landet har avvist anklagene.[98]

    Tyrkia

    [rediger | rediger kilde]

    Store deler av kamphandlingene i Syria har hittil blitt utkjempet i landets nordlige deler, nær den tyrkiske grensen. Tyrkia har mottatt nærmere 100 000 av totalt mer enn 200 000 syriske flyktninger[99], og begge landene har mobilisert tropper til grenseområdene. Det har fra tyrkisk hold blitt krevd at al-ʾAsad-regimet trekker sine styrker bort fra grensen, og den syriske regjeringen har uttrykt bekymring ovenfor et påstått tyrkisk forsøk på å skaffe en buffersone på syrisk territorium.[100] Den tyrkiske regjeringen har avholdt krisemøte om situasjonens utvikling, og Amerikas forente staters utenriksminister Hillary Clinton har uttrykt bekymring over den spente situasjonen.[101]

    I begynnelsen av oktober 2012 landet flere granater på tyrkisk territorium fra syrisk side, hvorav 5 tyrkiske borgere ble drept. Angrepet ble fordømt av FN og NATO, og Tyrkia har svart med å åpne ild tilbake. Syria har sagt at dette var uhell.[102].

    Libya

    [rediger | rediger kilde]

    Libya, som etter oberst Muammar al-Gaddafis regime falt i borgerkrigen i Libya i oktober, som også en del av den arabiske våren, har vært styrt av det nasjonale overgangsrådet ledet av Mustafa Abd al-Jalil, skal ha hjulpet opprørerne i Syria ved å sende våpen og frivillige for å kjempe mot Asads regime.[103][104][105][106][107]

    Saudi-Arabia og Qatar

    [rediger | rediger kilde]

    ISIL skal motta støtte fra en rekke privatpersoner i de sunnimuslimske Gulfstatene.[108] I et intervju[109] beskyldte Iraks sjiamuslimske statsminister Nouri al-Maliki i tillegg de sunnimuslimske statene Saudi-Arabia og Qatar for å støtte ISIL.[110][111]

    Tapstall

    [rediger | rediger kilde]

    I løpet av 2011 ble 5 000 mennesker drept som følge av kampene, ifølge FN.[112] I april 2014 anslo FN at 191 369 mennesker hadde blitt drept i krigen.[113]

    Per april 2015 var mer enn tolv millioner mennesker på flukt som følge av borgerkrigen. Fire millioner mennesker lever under svært vanskelige forhold i flyktningleirer i nabolandene Jordan, Irak, Tyrkia og Libanon. Åtte millioner mennesker var internt fordrevet innenfor Syrias landegrenser.[114]

    Se også

    [rediger | rediger kilde]

    Referanser

    [rediger | rediger kilde]
    1. ^ Referanser:
    2. ^ Syrian rebels clash with army, Palestinian fighters - Chinadaily
    3. ^ Report: Yemen Houthis fighting for Assad in Syria - The Jerusalem Post
    4. ^ Iraq, siding with Iran, sends "lifeline to Assad"
    5. ^ «Exclusice: Obama authorizes secret U.S. support for Syrian rebels - Reuters». Arkivert fra originalen 2. august 2012. Besøkt 3. mai 2014. 
    6. ^ https://www.wsj.com/articles/russia-pursues-ties-with-kurds-to-keep-foothold-in-region-1461239887
    7. ^ http://sputniknews.com/middleeast/20141203/1015433688.html
    8. ^ «UN says Syria in 'civil war' | CBC News». CBC (på engelsk). Besøkt 14. mars 2021. 
    9. ^ «Syria Refugee Crisis Explained». www.unrefugees.org (på engelsk). Besøkt 10. desember 2024. 
    10. ^ «Violent protests spread in Syria», Florida Times 26. mars 2011.
    11. ^ «Saudi Arabia withdraws ambassador from Syria». BBC. 7. august 2011. Besøkt 7. august 2011. 
    12. ^ «EU condemns 'unacceptable' repression in Syria». Middle East Online. 22. mars 2011. Arkivert fra originalen 28. juli 2011. Besøkt 22. mars 2011. 
    13. ^ «UN Chief Slams Syria's Crackdown on Protests». Al Jazeera English. 18. mars 2011. 
    14. ^ «Report: Russia stepping up military aid to Syria's Assad». The Jerusalem Post | JPost.com (på engelsk). Besøkt 14. mars 2021. 
    15. ^ Iranian Forces Aid Syria’s Assad Arkivert 30. mai 2012 hos Wayback Machine.
    16. ^ a b «'Hezbollah acting in Syria against protesters'». The Jerusalem Post | JPost.com (på engelsk). Besøkt 14. mars 2021. 
    17. ^ Whitlock, Craig (17. april 2011). «U.S. secretly backed Syrian opposition groups, cables released by WikiLeaks show». Washington Post (på engelsk). ISSN 0190-8286. Besøkt 14. mars 2021. 
    18. ^ a b Hellestveit, Cecilie (6. desember 2024). «Eit mogleg sluttspel i Syria». Dag og Tid (på norsk nynorsk). Besøkt 25. desember 2024. 
    19. ^ a b c McKernan, Bethan (8. desember 2024). «Hezbollah’s war with Israel left the Assad regime fatally exposed». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 25. desember 2024. 
    20. ^ Wilson, Scott (25. april 2011). «Syria escalates attacks against demonstrators». The Seattle Times. Arkivert fra originalen 29. april 2011. Besøkt 26. april 2011. 
    21. ^ «Guide: Syria Crisis» (på engelsk). BBC. 6. februar 2012. Besøkt 11. februar 2012. 
    22. ^ «Syria: 'A kingdom of silence'». 9. februar 2011. 
    23. ^ «Rare political protest held in Syria». Reuters. 15. mars 2011. Arkivert fra originalen 26. juli 2012. Besøkt 7. februar 2012. 
    24. ^ «In Syria, Demonstrations Are Few and Brief». New York Times. 16. mars 2011. 
    25. ^ Rania Abouzeid (19. mars 2011). «Arab Spring: Is a Revolution Starting Up in Syria?». Arkivert fra originalen 6. februar 2012. Besøkt 7. februar 2012. 
    26. ^ «Syria 'lifts emergency law' amid protests». Al Jazeera. 19. april 2011. 
    27. ^ «- Minst 300 drept i Hama» Aftenposten 6. august 2011, besøkt 6. august 2011
    28. ^ [ww.joshualandis.com/blog/?p=11043 Free Syrian Army Founded by Seven Officers to Fight the Syrian Army]
    29. ^ Kristin Granbo (2. november 2011). «– Syria har akseptert arabisk veikart mot fred». Nrk.no. 
    30. ^ Grete Ingebjørg Berge (12. november 2011). «Syria ekskludert fra Den arabiske liga». Nrk.no. 
    31. ^ «Ambassader angrepet i Syria». VG. NTB. 12. november 2011. 
    32. ^ Kristian Elster (14. november 2011). «Minst 40 drept i Syria». 
    33. ^ Jim Muir (20. november 2011). «Arab League rejects Syrian demand to change peace plan» (på engelsk). BBC. 
    34. ^ «Syria signs Arab League peace deal». Al Jazeera. 20. desember 2011. 
    35. ^ «Violence precedes monitors' arrival in Syria». Al Jazeera. 22. desember 2011. 
    36. ^ Yassin Musharbash (29. desember 2011). «Arab League in Syria : A Mission of Amateurs (commentary)». Spiegel online. 
    37. ^ «Arab League calls on Assad to delegate power». Al Jazeera. 22. januar 2012. 
    38. ^ NTB-Reuters (3. februar 2012). «Russisk «njet» til Syria-resolusjon». Aftenposten. 
    39. ^ «Security Council Fails to Adopt Draft Resolution on Syria as Russian Federation, China Veto Text Supporting Arab League’s Proposed Peace Plan (Security Council press release 10536, 6711th Meeting (AM)» (på engelsk). FNs sikkerhetsråd. 4. februar 2012. Besøkt 11. februar 2012. 
    40. ^ Øyvind Gustavsen (16. februar 2012). «FN ber Syrias president gå av». VG. 
    41. ^ FNs generalforsamlings 66de sesjon. Resolusjonsutkast 36 av 14. februar 2012
    42. ^ Syrian troops 'wipe out village'
    43. ^ Syria group urges UN action over 'massacre'
    44. ^ Paul Wood (6. februar 2012). «Syria crisis: Army steps up Homs shelling» (på engelsk). BBC. 
    45. ^ Sindre Murtnes (8. februar 2012). «- Syriske myndigheter angriper sykehus». VG. 
    46. ^ BBC News: Syria steps up Homs bombardment
    47. ^ [1]
    48. ^ Al-Jazira: Syria holds vote on new constitution
    49. ^ a b «Kofi Annan's six-point plan for Syria». Al Jazeera. 27. mars 2012. 
    50. ^ Jim Muir (12. april 2012). «Syria ceasefire comes into effect under Annan plan». BBC News. 
    51. ^ «Will Annan's Syria peace plan succeed?». Al Jazeera. 8. april 2012. 
    52. ^ Bridget Kendall (12. april 2012). «Kofi Annan: Syria has not fully complied with the ceasefire». BBC News. 
    53. ^ Thomas Lie Larsen (16. april 2012). «FN-observatører har landet i Damaskus». Dagbladet. 
    54. ^ Norwegian takes charge of UN Syria mission.
    55. ^ Jim Muir (26. mai 2012). «Syria crisis: Houla child massacre confirmed by UN». BBC News. 
    56. ^ Kim Ghattas (12. juni 2012). «Syria in civil war, says UN official Herve Ladsous». BBC News. 
    57. ^ Rune Thomas Ege (10. juni 2012). «Robert Mood: Hver gang telefonen ringer, kjenner jeg det gå kaldt nedover ryggen». VG. 
    58. ^ Kristine Hellem Aanstad og Masha Dundic (16. juni 2012). «FN innstiller observatøroppdrag i Syria». VG. 
    59. ^ Jon Dagsland Holgersen (2. august 2012). «Annan gir seg som spesialutsending for Syria». Aftenposten. 
    60. ^ Internasjonal humanitær rett (IHR) og Syria Arkivert 12. september 2014 hos Wayback Machine.. Røde Kors
    61. ^ «Syria in civil war, Red Cross says». BBC. 15. juli 2012. 
    62. ^ Jorid Nordmelan (18. juli 2012). «Syrias forsvarsminister drept i selvmordsangrep». VG. 
    63. ^ AP (1. august 2012). «Syria using fighter jets against rebels: UN». The Hindu. 
    64. ^ «Organization of Islamic Cooperation suspends Syria’s membership». Al Arabiya. 13. august 2012. Besøkt 13. august 2012. 
    65. ^ «Lebanon ceasefire: What we know about Israel-Hezbollah deal». www.bbc.com (på engelsk). Besøkt 25. desember 2024. 
    66. ^ Christou, William (13. desember 2024). «Syrian rebels reveal year-long plot that brought down Assad regime». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 13. desember 2024. 
    67. ^ Jim Muir (13. november 2012). «Syria crisis: Gulf states recognise Syria opposition». BBC News. 
    68. ^ «President Hollande anerkjenner Syrias opposisjon». Aftenposten. NTB. 13. november 2012. 
    69. ^ «Arab League backs Syrian opposition bloc». Al Jazeera. 13. november 2012. 
    70. ^ Lars Inge Staveland: Blodige kamper mellom islamistgrupper i Syria. Islamistiske grupper skal onsdag ha tatt hovedkvarteret til Den islamske stat i Irak og i Levanten (ISIL). Aftenposten 8.1.2014 - http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Blodige-kamper-mellom-islamistgrupper-i-Syria-7427424.html#.Us23qF6x6tU.
    71. ^ http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10142989
    72. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. april 2015. Besøkt 23. februar 2014. 
    73. ^ http://rt.com/news/syria-kurds-autonomy-geneva-989/
    74. ^ «In Turnabout, Syria Rebels Get Libyan Weapons». 21. juni 2013. 
    75. ^ «CNN: Russland har bombet mål i Syria». VG Nett. 30. september 2015. Besøkt 30. september 2015. 
    76. ^ «Hevder Russland angrep USA-støttede opprørere i Syria». VG Nett. 1. oktober 2015. Besøkt 1. oktober 2015. 
    77. ^ «Russia admits targeting non-Isis groups in Syria as airstrikes continue». The Guardian. 2. oktober 2015. Besøkt 4. oktober 2015. 
    78. ^ Crilly, Rob (15. august 2011). «Iran snipers in Syria as part of crackdown». The Telegraph. Besøkt 15. august 2011. 
    79. ^ «Obama Condemns 'Outrageous' Syria Violence, Iran Aid». Agence France-Presse (via Google News). Arkivert fra originalen 25. april 2011. Besøkt 27. april 2011. 
    80. ^ «US Says It Has Evidence of Iran's Support for Syrian Government Crackdown on Protesters». Associated Press (via The Washington Post). Arkivert fra originalen 7. desember 2018. Besøkt 27. april 2011. 
    81. ^ Ahmad, Amro (16. mai 2011). «Iranian forces in Syria to help al-Assad- opposition Asharq Alawsat Newspaper (English)». Asharq-e.com. Arkivert fra originalen 19. oktober 2011. Besøkt 12. juni 2011.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. oktober 2011. Besøkt 3. juli 2011. 
    82. ^ «Iran denies supporting Syria in dealing with protestors». tehran times. 19. april 2011. Besøkt 27. april 2011. 
    83. ^ Iran confirms sending troops to Syria
    84. ^ Iran confirms ‘sending troops’ to aid Syria, curb bloodshed during uprising
    85. ^ Syrian army being aided by Iranian forces
    86. ^ http://www.yalibnan.com/2011/09/02/7-hezbollah-fighters-killed-in-syria/
    87. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. mai 2012. Besøkt 30. mai 2012. 
    88. ^ http://www.yalibnan.com/2012/04/06/hezbollah-iran-significantly-increased-aid-to-syrian-regime/
    89. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. oktober 2015. Besøkt 30. mai 2012. 
    90. ^ http://www.alarabiya.net/articles/2011/12/12/182191.html
    91. ^ Report: Hezbollah fighters attacked protesters in Iran
      Earlier, Hizbullah was said to have been deployed in Syria to protect the regime of President Bashar Assad. Opposition sources said about 2,000 Hizbullah fighters crossed from Lebanon to Syria and were stationed around critical facilities.
    92. ^ «ABNA - Hezbollah Denies Involvement in Syria Clashes». Arkivert fra originalen 21. juli 2012. Besøkt 3. juli 2011. 
    93. ^ Syria foreign minister denies Iran or Hezbollah are helping the regime put down the unrest[død lenke]
    94. ^ «U.S. secretly backed Syrian opposition groups, cables released by WikiLeaks show – The Washington Post». The Washington Post. 18. april 2011. 
    95. ^ "U.S. Secretly Backed Syrian Opposition Groups, Cables Released By WikiLeaks Show", Huffington Post. 17 April 2011. Accessed 17 April 2011.
    96. ^ "Syria arrests suspected terrorists" Arkivert 10. mai 2011 hos Wayback Machine., Rebel News. May 9, 2011. Accessed June 6, 2011
    97. ^ "Syrian army kills ten "terrorists", arrests 499", Xinhua News Agency. May 2, 2011. Accessed June 6, 2011
    98. ^ Report: US proposes Syrian road map
    99. ^ http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10068171
    100. ^ Could We Actually See A War Between Syria And Turkey?
    101. ^ Syria: An act of desperation?
    102. ^ http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Tyrkia-advarer-Syria-mot-a-teste-grensene-7010711.html
    103. ^ «Libyan fighters join "free Syrian army" forces». Al Bawaba News. 29. november 2011. Arkivert fra originalen . Besøkt 1. desember 2011. 
    104. ^ Ruth Sherlock (27. november 2011). «Libya to arm rebels in Syria». Sydney Morning Herald. Besøkt 27. november 2011. 
    105. ^ «Syrian dissidents to get arms, volunteers from Libya to fight Assad’s regime». Al Arabiya. 26. november 2011. Besøkt 27. november 2011. 
    106. ^ «Bomb voyage : 600 Libyans fighting in Syria». Russia Today. 29. november 2011. 
    107. ^ Ruth Sherlock (27. november 2011). «Leading Libyan Islamist met Free Syrian Army opposition group». The Daily Telegraph. Besøkt 1. desember 2011. 
    108. ^ "Syria's top Islamist and jihadist groups". France 24.
    109. ^ "Saudi Arabia, Qatar fueling terrorism in Iraq: Maliki". PressTV. March 8, 2014
    110. ^ "Iraqi PM Maliki says Saudi, Qatar openly funding violence in Anbar Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine.". Reuters. March 9, 2014
    111. ^ "Maliki: Saudi and Qatar at war against Iraq". Al Jazeera. March 9, 2014
    112. ^ «Syria crackdown has killed 5,000 people, UN says». CBS News (på engelsk). 13. desember 2011. 
    113. ^ Laura Smith-Spark (22. august 2014). «With more than 191,000 dead in Syria, U.N. rights chief slams global 'paralysis'». CNN. Besøkt 20. september 2014. 
    114. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. februar 2018. Besøkt 10. desember 2024. 

    Litteratur

    [rediger | rediger kilde]
    På norsk


    Eksterne lenker

    [rediger | rediger kilde]
    Wikinews Wikinews: Opprøret i Syria i 2011 – relatert engelskspråklig nyhetssak


    Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Borgerkrigen_i_Syria&oldid=24872416»