Nikolaus August Otto
| Nikolaus August Otto | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 10. juni 1832[1][2][3][4] Holzhausen an der Haide (Hertugdømmet Nassau, Det tyske forbund)[5] | ||
| Død | 26. jan. 1891[1][2][6][3] (58 år) Köln (Det tyske keiserrike, Kongeriket Preussen)[7] | ||
| Beskjeftigelse | Ingeniør, oppfinner, gründer, industrieier | ||
| Barn | Gustav Otto | ||
| Nasjonalitet | Tyskland[8] | ||
| Gravlagt | Melaten-Friedhof | ||
| Utmerkelser | National Inventors Hall of Fame (1981)[9] Æresdoktor ved Julius-Maximilians-Universität Würzburg (1882) | ||
Nikolaus August Otto (født 10. juni 1832 i Holzhausen an der Haide i hertugdømmet Nassau, død 26. januar 1891 i Köln i Preussen i keiserriket Tyskland) var en tysk autodidakt ingeniør som oppfant 4-takts forbrenningsmotoren, det første alternativ til dampmaskinen. Ottos motor («Der Ottomotor») muliggjorde konstruksjonen av automobiler, motorbåter, motorsykler og fly.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Otto kom fra Holzhausen an der Haide i landskapet Einrich i det lavere Taunus i Hertugdømmet Nassau.[10][11] Han var det yngste av seks barn. Familien drev vertshus. Hans far døde i 1832. Han begynte på skolen i 1838. Etter seks år med gode resultatet fortsatte han på gymnasium i Langenschwalbach[12] og gikk der til 1848. Han fullførte ikke til slutteksamenene, men fikk papir på gode resultater.[trenger referanse]
Hans hovedinteresser på skolen var vitenskap og teknologi, man han gikk så i tre års lære i et lite handelsforetak.
Tidlig karriere
[rediger | rediger kilde]Etter læretiden flyttet han til Frankfurt der han arbeidet for Philipp Jakob Lindheimer som salgsmann av kolonialprodukter og jordbruksprodukter. Otto arbeidet deretter for en rekke selskaper, først for IC Alpeter og så i 1860 for Carl Mertens. Han reiste rundt omkring i det vestlige Tyskland og solgte kolonialvarer — kaffe, te, ris og sukker.[13]
Ottomotoren
[rediger | rediger kilde]
Otto begynte å eksperimentere med gassmotorer sammen med to venner i 1864, da de etablerte selskapet N A Otto & Cie. Selskapet skulle senere ved sammenslåinger endre navn til Deutz AG. Sammen med Eugen Langen konstruerte Otto fra mai 1867 en motor med en virkningsgrad på 11 %, som var et skritt fremover i motorutviklingen.[trenger referanse] Motoren ble solgt i omkring 5 000 eksemplarer.[trenger referanse]
Fem år senere kom Gottlieb Daimler og Wilhelm Maybach til selskapet, og sammen med dem utviklet han den bensindrevne firetaktsmotoren, også kalt Ottomotor, som de presentert i 1876 og tok patent på året efter. Takten, første gang beskrevet i 1867 av Otto, er en opp- eller nedadgående bevegelse hos et stempel i en sylinder. Firetaktsmotoren arbeidet i fire momenter, takter:
- ned - «innsugingstakten»: bensin og luft suges inn i forbrenningrommet ovenfor stempelet.
- opp - «kompresjonstakten»: stempelet komprimerer blandingen.
- ned - «forbrenningstakten»: blandingen antennes med gnist fra tennstift.
- opp - «avgasstakten»: slipper ut avgassene fra sylinderen.
Idéen til motoren var blitt fremlagt av franskmannen Alphonse Beau de Rochas i et patent i 1862, og da det patentet ble gjenoppdaget i 1884, førte dette til at Ottos patent ble ugyldigerklært i Tyskland.[trenger referanse]
Senere forskning har påvist at de italienske oppfinnerne Eugenio Barsanti og Felice Matteucci patenterte den første funksjonelle motoren med intern forbrenning allerede i 1854 i London (patentert i 1872).[trenger referanse] Ottomotoren har klare likheter med italienernes motor. Uavhengig av de øvrige fikk Carl Benz i 1879 patent på en egen firetaktsmotor som han satte i en trehjulsbil, og den fikk han også patent på.
I 1926 ble Carl Benz' og Gottlieb Daimlers selskaper sammenslått til Mercedes-Benz.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Nikolaus Otto, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Nikolaus-August-Otto, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Nikolaus Otto, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0047997[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 17709965k[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 146996, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 25. juni 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ museum-digital, museum-digital person ID 75752[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.invent.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Nicolaus August Otto Museum». Besøkt 11. juli 2016.
- ^ «Holzhausen an der Haide | GPS Wanderatlas». www.ich-geh-wandern.de. Besøkt 12. juli 2016.
- ^ Bad Schwalbach|Langenschawalbach
- ^ «Nicolaus August Otto (1832-1891), Erfinder». LVR Fur Mensch. Besøkt 11. juli 2016.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Arnold Langen. Nicolaus August Otto. Der Schöpfer des Verbrennungsmotors. Stuttgart: Franckh.
- Arnold Langen: Nikolaus August Otto (1832–1891). In: Rheinisch-Westfälische Wirtschaftsbiographien, BandV. Aschendorff, Münster 1953, S. 79–101.
- (de) Hans Christoph Graf von Seherr-Thoß: «Nikolaus August Otto.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 19, Duncker & Humblot, Berlin 1999, ISBN 3-428-00200-8, s. 700–702 (digitalisering).
- Hans Leo Sittauer. Nicolaus August Otto, Rudolf Diesel (4. utg.). Leipzig: Teubner.