Den nasarenske bevegelse

Den nasarenske bevegelse, de såkalte nasarenene, var en tysk kunstnergruppe fra Wien som i 1809 dannet et kunstnerbroderskap, Lukasbrødrene. Lederne var Friedrich Overbeck og Franz Pforr. Hensikten var å gjenopplive ærligheten og den religiøse ånd i kunsten som etterfølgere til Dürer, Michelangelo, Perugino og den unge Rafael. Navnet «nasarenene» kom fra en nedlatende betegnelse på dem ettersom de svermet for bibelske klær og hårfrisyrer.

Bakgrunn

Nasarenene var en del av en moralsk og romantisk bevegelse som gjennomstrømmet Europa som en generell reaksjon mot neoklassisismen på begynnelsen av 1800-tallet og i kjølvannet av den franske revolusjonen. Selv om billedkunstnere, forfattere og komponister ville uttrykke seg i bredt og ulikt register i stil og emner var det bestemte sentrale tema som var felles for dem alle: en kjærlighet til naturen, en ny interesse for den historiske fortiden, et lidenskapelig engasjement med ideer om frihet og ikke minst en tro på mystikken og den åndelige natur i mennesket selv.

Den nasarenske bevegelse var således den første avantgardistiske kunstnerbevegelse. Den andre oppsto i England i 1848 da en gruppe kunstnere med et tilsvarende utgangspunkt, bevisstheten å gå tilbake til middelalderen til før Rafael, og dannet Det pre-rafaelittiske broderskap.

Historie

I 1809 dannet en gruppe på seks studenter ved akademiet i Wien et kunstnerisk fellesskap, Lucasbrødrene (Lukasbund), et navn med opprinnelse fra et vanlig navn på middelalderens malerselskap. I 1810 flyttet fire av dem, Johann Friedrich Overbeck, Franz Pforr, Ludwig Vogel og Johann Konrad Hottinger, til Roma hvor de bosatte seg og levde i et etterlatt kloster i San Isidoro. Senere kom også Philipp Veit, Peter von Cornelius, Julius Schnorr von Karolsfeld, Friedrich Wilhelm Schadow og en løs gruppe av andre tyske kunstnere. De oppsøkte den østerrikske romantiske landskapsmaleren Joseph Anton Koch (1768–1839) som uoffisielt ble deres lærer. I 1827 fikk også selskap av Joseph von Führich (1800–1876).

Gruppens hovedmotivasjon var reaksjonen mot neoklassisismen og den nedlatende og rutinepregede undervisningen på de tradisjonelle kunstskolene. De håpet å vende tilbake til en kunst som omfavnet åndelige verdier og søkte inspirasjon fra kunstnere fra senmiddelalderen og den tidlige renessansen, og avviste det som de anså som overfladisk virtuositet i senere kunst.

I Roma levde broderskapet i en tilnærmet asketisk munketilværelse som en måte å gjenskape ånden i middelalderens arbeidsfellesskap. Nasarenene valgte vanligvis fortellinger fra Bibelen eller historiske scener som minnet om romantisk middelalder, og to betydelige bestillingsopprag tillot dem å forsøke å gjenskape middelalderens freskomaleri.

Friedrich Overbeck (1789–1869) og Franz Pforr (1788–1812) var ledereskikkelsene, men det plutselige dødsfallet til Pforr i en alder av kun 24 år holdt på ende fellesskapet. De gjenværende fikk selskap av nye unge kunstnere fra Tyskland, noe som revitaliserte gruppen. De viktigste av de nye var Peter von Cornelius (1783–1867) og Julius Schnorr von Carolsfeld (1794–1872).

To freskoserier ble fullført i Roma. Det ene for Casa Bartholdy i tidsrommet 1817–1829, senere flyttet til Nationalgalerie i Berlin, fortalte den bibelske historien om Josef i Egypt. Den andre, for Casino Massimo i samme tidsrom, illustrerte arbeidene til Dante, Aristo av Pella og Torquato Tasso. Begge oppdragene ga den nasarenske bevegelse internasjonal oppmerksomhet.

I 1830 hadde dog samtlige av dem, unntatt Overbeck, reist tilbake til Tyskland og gruppen ble oppløst. Ironisk nok reiste de tilbake for å bli lærere på de institusjoner som de opprinnelig hadde opponert mot.

Ettermæle

De kunstneriske prestasjonene til den nasarenske bevegelse er vanskelig å vurdere: deres fullførte malerier synes mindre imponerende i det historiske perspektiv enn de gjorde i sin samtid. I dag fremstår de gjerne med en keitete komposisjon, svak fargeskala og med avledende temaer som ikke møtte deres egen tids utfordringer.

Bevegelsen målsetninger, derimot, knesettingen av et ærlig uttrykk i kunsten og en streben etter å søke inspirasjon hos kunstnere fra før Rafael ga en betydelig påvirkning på kunstnermiljøene i Tyskland og andre steder. I England var gruppen en forløper for den pre-rafaelittiske bevegelsen som ble dannet i 1848. I deres avvisning av akademiet og deres reaksjon på mye av den kunstneriske arv i den vestlige kunsten kan nasarenene ble sett på som pionerer innenfor den avantgardistiske tendens i kunsten og som senere skulle dominere slutten av 1800-tallet.

Betydelige medlemmer

Se også

Litteratur

Mitchell Benjamin Frank. Romantic Painting Redefined: Nazarene Tradition and the Narratives of Romanticism. Ashgate Publishing, 2001; ISBN 0-7546-0477-2
Lionel Gossman. «Unwilling Moderns: The Nazarene Painters of the Nineteenth Century» in Nineenth-Century Art Worldwide – Voume 2, Issue 3, Autumn 2003 (Nettside)

Eksterne lenker

Nazarenes in the «History of Art» Arkivert 22. oktober 2022 hos Wayback Machine.