National Association for the Advancement of Colored People

The National Association for the Advancement of Colored People (Nasjonalforbundet for de fargas interesser) er en av de eldste og mest innflytelsesrike borgerrettsorganisasjonene i USA. Navnet forkortes NAACP (på engelsk uttalt «N-double-A-C-P»), og til vanlig er det stort sett bare forkortelsen som benyttes, ikke det fulle navnet, der en av tradisjonshensyn fortsatt bruker betegnelsen «colored people» om afrikansk-amerikanere.

Formålet til organisasjonen er å «sikre alle personer like rettigheter når det gjelder politikk, utdanning og sosiale og økonomiske forhold, samt å fjerne rasehat og rasediskriminering».

NAACP deler hvert år ut priser til afrikansk-amerikanere for fortjenstfullt virke; Image Awards innen kunst og underholdning og Spingarn-medaljen for positiv virksomhet av ethvert slag.

Organisasjon

NAACP har hovedkvarter i Baltimore i Maryland og regionkontorer i statene California, New York, Michigan, Missouri, Georgia og Texas. Det finnes lokalavdelinger i byer og distrikter og på utdanningsinstitusjoner. Videre er det lokale ungdomsgrupper. Avdelingene i hver region samles regelmessig til regionkonferanser som planlegger arbeidet og gir retningslinjer for regionkontorets aktivitet.

Nasjonalt har NAACP et styre med 64 medlemmer. Leder er for tida senator Julian Bond fra Georgia. Styret peker ut organisasjonens daglige leder, som har tittelen president. Fra våren 2007 er dette Benjamin Jealous.

Administrasjonen er delt i flere avdelinger:

• Branch and Field, som holder kontakten med og støtter de lokale avdelingene
• Youth and College, som tar seg av ungdoms- og skolegruppene
• Juridisk avdeling, som blant annet bistår i rettssaker om diskriminering i arbeidsliv og utdanning
• Utdanningsavdelinga, som arbeider for å styrke offentlig skolevesen
• Helseavdelinga, som arbeider for bedre helsestell for minoriteter gjennom offentlige initiativ og opplysningsvirksomhet

Et kontor i Washington, D.C. har ansvaret for lobbyvirksomhet mot regjeringa og Kongressen.

Per 2007 hadde NAACP rundt 425000 medlemmer.

Historisk bakgrunn og start

På slutten av 1800-tallet opplevde svarte i USA – særlig i Sørstatene – tilbakeslag i sine rettigheter. I flere stater blei det vedtatt nye regler som enten innskrenka stemmeretten eller gjorde det vanskeligere å få benytta den. I 1905 samla ei gruppe kjente talsmenn for de svartes sak, under ledelse av W.E.B. Du Bois, seg for å drøfte hva som kunne gjøres. Deltakerne var både svarte og hvite, og ettersom hotellene i USA var segregerte, fant møtet sted over grensa – i den kanadiske delen av Niagara Falls. Gruppa fikk derfor navnet Niagara-bevegelsen. Den regnes som en forløper til NAACP.

I 1908 var det store opptøyer i Springfield i Illinois, der hvite angrep og ødela boliger og butikker eid av svarte. Dette gav et signal om at noe måtte gjøres og at det var behov for en effektiv borgerrettsorganisasjon. Journalisten William English Walling og sosialarbeiderne Mary White Ovington og Henry Moscowitz møttes i New York in januar 1909 for å diskutere saken. De sendte ut en invitasjon til 60 framtredende borgere om å møtes på hundreårsdagen for Abraham Lincolns fødsel, 12. februar. Enda om møtet faktisk ikke fant sted før flere måneder seinere, regnes dette som stiftelsesdatoen for NAACP.

Møtet, som var 30. mai 1909, samla over 40 deltakere, og disse vedtok å stifte National Negro Committee. Året etter skifta den navn til National Association for the Advancement of Colored People. Organisasjonen var i stor grad leda av hvite; Du Bois var den eneste svarte i det første valgte styret. Faktisk var det først i 1975 at NAACP fikk en svart daglig leder (president).

Kamp mot Jim Crow og lynsjing

En av de viktigste aktivitetene til NAACP var rettslig kamp mot de såkalte Jim Crow-lovene, lover som fastslo at raseskille i det offentlige liv var tillatt. I 1913 innførte president Woodrow Wilson raseskille i offentlig administrasjon (med blant annet atskilte kontorbygninger for svarte og hvite ansatte), og protester mot dette var en av NAACPs første kampanjer. Under første verdenskrig sloss organisasjonen for svartes mulighet til å bli offiserer.

I 1915 var NAACP aktiv i rettssaken Guinn mot Harris om Oklahomas stemmerettsregler. Staten hadde stramma inn på hvem som kunne stemme for å hindre svart valgdeltakelse. For å unngå at de nye reglene også skulle ramme hvite, blei det innført et unntak for personer dersom vedkommende eller forfedrene hadde hatt stemmerett før borgerkrigen. Rettssaken endte med at høyesterett erklærte slike unntak som grunnlovsstridige. I en annen sak i 1917 (Buchanan mot Warley) bestemte høyesterett at det ikke var lov å lage egne valgkretser for afrikansk-amerikanere.

NAACP var også opptatt av kulturlivet. I 1915 hadde de en nasjonal protestkampanje mot D.W. Griffiths film En nasjons fødsel, som glamoriserte Ku Klux Klan. Resultatet var at ei rekke byer ikke viste filmen.

I 1916 blei juristen og diplomaten James Weldon Johnson ansatt som distriktsansvarlig i NAACP. Han viste seg å være en svært dyktig organisasjonsbygger, og på fire år økte medlemstallet fra 9000 til nesten 90000. I 1920 blei Johnson valgt til NAACPs første svarte leder, et verv han hadde i ti år.

En viktig sak i denne perioden var kampen mot lynsjing, som forekom ofte i Sørstatene. Det blei gjort nærmere 200 forsøk på å gjøre lynsjing til en føderal forbrytelse, slik at nasjonale myndigheter kunne gripe inn overfor ofte lemfeldig lokal etterforsking. Kongressmedlemmene fra Sørstatene klarte imidlertid alltid å stoppe slike lover. (Etter andre verdenskrig valgte en imidlertid i noen tilfeller å behandle lynsjing som brudd på borgerrettighetene, og saker kunne da behandles av føderale domstoler.)

Kamp for desegregering

Etter hvert blei det å føre rettssaker om svartes borgerrettigheter en stadig viktigere sak for NAACP. Under ledelse av fremragende jurister som Charles Hamilton Houston og Thurgood Marshall iverksatte organisasjonens juridiske avdeling en flere tiår lang kamp for å fjerne raseskille basert på regelen om «atskilte, men likeverdige» tilbud. Denne praksisen, som i stor grad var rådende i Sørstatene, hadde rettslig begrunnelse i en høyesterettsdom fra 1896 i saken Plessy mot Ferguson. I 1940 blei det etablert et eget fond (NAACP Legal Defense Fund) for å finansiere slike saker.

NAACP vant flere viktige saker. I 1935 blei Donald Gaines Murray avvist som student ved det eneste offentlige juridiske fakultetet i Maryland. Han blei imidlertid tilbudt hjelp til å studere i en annen stat. I saken Murray mot Pearson beslutta retten at delstaten hadde plikt til å gi alle et likt utdanningstilbud innafor statens grenser. Så lenge det bare var en institusjon med det aktuelle tilbudet, måtte dette være for både svarte og hvite.

Saken gikk ikke til føderal høyesterett, og den hadde derfor ikke nasjonal rettsvirkning. Det fikk imidlertid en tilsvarende dom i 1938 (Missouri og Gaines mot Canada).

Den største milepælen var kanskje seieren i 1954, da høyesterett enstemmig fastslo at segregering av statsstøtta grunnskoler var i strid med Grunnloven (Brown mot skolestyret). Etter dette hadde NAACP omfattende aktivitet for å få avvikla raseskillet i skolene i praksis, med kampen rundt De ni fra Little Rock som den mest dramatiske.

Men også andre felt enn skolen stod sentralt. I desember 1955 iverksatte organisasjonen (med Rosa Parks som en nøkkelperson) en 381 dager lang boikott av offentlige busser i Montgomery i Alabama. Boikotten førte til at USAs høyesterett avgjorde at segregert offentlig transport var i strid med Grunnloven.

Staten Alabama gjorde en rekke rettslige forsøk på å stoppe NAACPs arbeid, blant annet ved å forlange organisasjonens medlemslister utlevert. Også dette blei til sist stoppa av høyesterett (NAACP mot Alabama).

På slutten av 1950- og begynnelsen av 1960-tallet mista NAACP delvis sin posisjon som den viktigste organisasjonen for afrikansk-amerikanere. Nye organisasjoner, som Southern Christian Leadership Conference (SCLC) og Student Nonviolent Coordinating Committee (SNCC), lanserte mer aktivistiske arbeidsmåter i borgerrettskampen basert på massemobilisering og direkte folkelige aksjoner.

Organisasjonen hadde imidlertid fortsatt stor betydning, og den var blant arrangørene av Washington-marsjen for arbeid og frihet i august 1963. NAACP stod også sentralt i arbeidet med å få vedtatt en borgerrettslov i 1964 og en stemmerettslov i 1965.

De seinere år

Begynnelsen av 1990-tallet var ei problematisk tid for NAACP. Organisasjonen var prega av dårlig økonomi og personalproblemer. Ved flere anledninger måtte ledere forlate sine stillinger etter beskyldninger om misbruk av midler. Staben måtte kuttes fra 250 til rundt 50.

Mot slutten av århundret lyktes det imidlertid å komme i mer ordna forhold igjen. Foran presidentvalget i 2000 hadde NAACP en massiv kampanje for å få svarte til å stemme. Dette blei en suksess, og tallet på afrikansk-amerikanske velgere økte med en million i forhold til 1996, noe som særlig styrka den demokratiske kandidaten, Al Gore.

I 2000-valget blei NAACP ellers satt på prøve da Lee Alcorn, leder for Dallas-avdelinga, gikk ut med sterk kritikk av Gores valg av jødiske Joe Lieberman som visepresidentkandidat. Alcorns uttalelser, som av mange blei sett på som antisemittiske, blei umiddelbart tatt avstand fra av organisasjonens ledelse. Dette førte til At Alcorn meldte seg ut og starta Coalition for the Advancement of Civil Rights (Samling for fremme av borgerrettigheter).

I 2004 var George W. Bush den første sittende presidenten sia Herbert Hoover som unnlot å tale til NAACPs landsmøte. Han uttalte da at forholdet til organisasjonens ledelse var «i bunn og grunn ikke-eksisterende. Dere har hørt retorikken deres og hva de kaller meg.» I 2006 var han imidlertid på plass på landsmøtets talerstol.

På landsmøtet i 2004 blei for øvrig Bush og andre politikere sterk kritisert av NAACP-leder Julian Bond. Dette førte til at skattevesenet satte i gang gransking for å vurdere NAACPs skattefrihetsstatus. USAs skattelov har nemlig en generell klausul som forbyr organisasjoner med skattefritak «å direkte eller indirekte å delta i (...) noen slags politisk kampanje for eller mot en kandidat til et offentlig verv». Konklusjonen på granskinga blei imidlertid at statusen blei beholdt.

Ledelse

Følgende har vært leder (formann) i NAACP (inntil 1912 leder for eksekutivkomiteen, deretter for styret):

• William English Walling (1909–11) (det første året for National Negro Committee)
• Oswald Garrison Villard (1911–14)
• Joel E. Spingarn (1914–19)
• Mary White Ovington (1919–34)
• Louis T. Wright (1934–53)
• Channing H. Tobias (1953–60)
• Robert C. Weaver (1960–61)
• Stephen Gill Spottswood (1961–75)
• Margaret Bush Wilson (1975–83)
• Kelly M. Alexander sr. (1983–85)
• William F. Gibson (1985–95)
• Myrlie Evers Williams (1995–98)
• Julian Bond (1998–)

Fram til 1996 hadde organisasjonen også et valgt verv som president:

• Moorfield Storey (1910–29)
• Joel E. Spingarn (1930–39)
• Arthur B. Spingarn (1939–66)
• Kivie Kaplan (1966–75)
• W. Montague Cobb (1976–83)
• James Kemp (1983–84)
• Enolia McMillian (1984–89)
• Hazel N. Dukes (1990–92)
• Rupert Richardson (1992–96)

Organisasjonens daglige leder hadde i begynnelsen tittelen executive secretary. Fra 1977 benytta en executive director og fra 1996 president. Disse har innehatt stillinga:

• Francis Blascoer (1910–11)
• Mary White Ovington (1911–12)
• Mary Childs Nerney (1912–16)
• Mary White Ovington (1916, fungerte et par måneder)
• Royall Freeman Nash (1916–17)
• James Weldon Johnson (1917–18, fungert om lag et halvt år)
• John R. Shillady (1918–20)
• James Weldon Johnson (1920–31)
• Walter White (1931–55)
• Roy Wilkins (1955–77)
• Benjamin L. Hooks (1977–93)
• Benjamin F. Chavis jr. (1993–94)
• Earl Shinhoster (1994–96, fungerte ca. et og et halvt år)
• Kweisi Mfume (1996–2004)
• Dennis Hayes (2005, fungerte om lag et halvt år)
• Bruce Gordon (2005–07)
• Dennis Hayes (2007–08, fungerte ca. et og et halvt år)
• Benjamin Todd Jealous (2008–)

Eksterne lenker

• (en) Offisielt nettsted
• (en) NAACP – kategori av bilder, video eller lyd på Commons