Munn- og klovsyke

Munn- og klovsyke (MKS), også kjent som Aphtae epizooticae, er en ekstremt smittsom virussykdom som rammer klovdyr, slik som storfe, sau, geit, gris og ville klovdyr. Sykdommen har stor utbredelse på verdensbasis og forårsaker store økonomiske tap. Mennesker kan en sjelden gang smittes og utvikle milde influensalignende symptomer og blemmer, uten at sykdommen dermed utgjør en nevneverdig helserisiko. Mennesker kan imidlertid smitte viruset videre til dyr uten selv å være syke, dette må man ta hensyn til ved smittevern.

Hos mennesker finnes også en sykdom som heter hånd-, fot- og munnsykdom. Denne sykdommen er forårsaket av et virus som er ufarlig og helt forskjellig fra munn- og klovsykevirus.

Forekomst

Sykdommen er vanlig i Asia, Afrika, Sør-Amerika og Midtøsten inkludert Tyrkia. Bare en tredjedel av landene i verden er dokumentert fri for MKS. I Europa har det vert sporadiske utbrudd på 90-tallet i Hellas, Italia, Bulgaria og Russland. I Storbritannia var det i 2001 et alvorlig utbrudd som spredde seg til Nederland, Frankrike og Irland, men disse regnes nå som smittefrie. Et nytt utbrudd i Storbritannia ble registrert i 2007. I Norge ble sykdommen sist observert i 1952. En oppdatert liste over smittefrie land finnes på [1] hos World Organisation for Animal Health

Symptomer

Sprukne blemmer på føttene til en gris med MKS.

Typiske symptomer er feber de første dagene, nedsatt allmenntilstand, sikling og halthet. Det dannes blærer i munn- og neseslimhinne, på mule eller tryne, i huden mellom og rundt klauvene og rundt jur og spener. Siklingen henger sammen med blærene i munnen. Inkubasjonstiden er fra 1 til 21 dager, og symptomene er oftest tydeligst på storfe. Sykdommen kan ha stor spedyrdødelighet, mens eldre dyr får redusert tilvekst og varig svekket melkeproduksjon. Sykdommen er smertefull, og dyrene kan få sekundærinfeksjoner og kronisk invalidisering. Sår og blemmer i munnen er det tydeligste symptomet hos storfe, mens gris får sterke utbrudd på føttene.

MKS kan forveksles med andre smittsomme sykdommer som f.eks. fotråte som angriper klovene, og munnskurv som kan gi blemmer både i munn og på klover.

Symptom hos sau

Sau spiller en sentral rolle i spredningen av MKS fordi de ofte skiller ut virus uten selv å vise symptomer. Det er derfor viktig at man er oppmerksom på vage symptomer, slik at MKS kan oppdages tidligst mulig. Dette forvanskes av at MKS-symptomene hos sau varierer både med aggressiviteten til typen MKS-virus, sauerasen og miljøfaktorer som dyretetthet og stress. Halthet med varme ømme føtter og tilhørende feber er de vanligste og ofte første symptomene hos sau. Typisk oppførsel kan være å stå med stive frambein, krum rygg og bakbeina inn under kroppen. Under utbruddet i Storbritannia i 2001 opptrådte haltheten 2-7 dager etter infeksjon, men kunne også være forbigående eller helt fraværende.

Blemmer i munnen er et mindre viktig symptom hos sau. Eventuelle blemmer brister raskt, og dnner sår på tyggeplaten og eventuelt tungen. I en flokk det gikk MKS i, greide man å finne blemmer i munnen bare hos tre av 580 dyr, mens andre symptomer som halthet, sikling og smatting med leppene var helt fraværende i flokken. Derimot vil dødeligheten hos lam slå sterkt ut, grunnet betennelse i hjertet. I enkelte besetninger er det registrert opptil 90 % dødelighet hos nyfødte lam grunnet hjertesvikt (myokarditt).

Årsak og smitteveier

Skyldes smitte av virus i slekten Aphthovirus som igjen er i familien Picornaviridae. Man opererer med sju hovedtyper MKS-virus eller sju serotyper: O, A, C, SAT-1, SAT-2, SAT-3 og ASIA-1 med serotype O den mest vanlige. Viruset er ekstremt smittsom og kan raskt spre seg over store landområder. Kontakt med smitta dyr og utåndingsluft fra disse er vanligste smittekilde. Smitte via luft kan skje opptil 60 km over land og 300 km over sjø, særlig i kjølig og fuktig luft. Matvarer, matavfall, transportmidler, fôr og emballasje kan også være med på å spre smitten over store avstander. I tillegg kan mennesker, fugler og andre dyr bære med seg smitten og spre den videre uten selv å bli syke. Melk og til og med sæd fra smittede dyr er også smittefarlig. Et vanlig smitteverntiltak mot sauesykdommer som f.eks Fotråte har vært å unngå import av levende dyr og heller drive avl av utenlandske raser ved hjelp av importert sæd. For Munn- og klovsyke er altså ikke dette tiltaket i seg selv tilstrekkelig.

Griser er spesielt smittefarlige da det skiller ut svært store mengder virus, gjerne tusen ganger mer enn storfe og spesielt spredning til luften. Sauer og geiter, som ofte viser få symptomer, kan virke som et "reservoar" for sykdommen og kan tenkes å forårsake gjentatte nye utbrudd når de smitter gris eller storfe. Sauer kan spre viruset i opptil seks måneder, storfe i opptil to år, mens gris ikke sprer viruset når infeksjonen er over. Mens griser hovedsakelig smittes gjennom fôret blir storfe i hovedsak syke av virus spredd gjennom luften. Dette skyldes at storfe puster inn et større volum luft, samt en mulig motstand mot viruset hos grisen. Griser trenger rundt 70 ganger mer virus en storfe for å bli smittet gjennom luften men mindre enn en hundredel av storfedosen for å bli smittet gjennom maten. Sauer er omtrent like utsatt som storfe for å bli smittet gjennom luften.

Virusets overlevelsesegenskaper

MKS-viruset kan overleve i materiale fra blærene i flere uker. Fôr og omgivelser er smittefarlige i en måned, lengre i kalde miljø og i frossen mat kan viruset overleve i flere år. Derimot ødelegges det av koking og høy eller lav pH. Desinfeksjonsmidler som blant annet sitronsyre, lut, krystallsoda og Vircon S er virksomme.

Forebygging

Ved et eventuelt utbrudd av MKS vil det kreves ekstreme sikkerhetstiltak for å hindre spredning mellom gårder, noe som vil bli koordinert av Mattilsynet. Vi vil her bare ta for oss enklere forebyggingstiltak for å hindre spredning av uoppdaget MKS før den har gitt symptomer.

• Unngå import av levende dyr, sæd, råvarer til fôr, dyreprodukter og brukt gårdsutstyr fra land med MKS.
• Sikkerhet rundt fôr er spesielt viktig. Gris skal ikke fôres med usteriliserte matvarer, og husdyr må ikke gis fôr medbrakt fra utlandet. Prøv også å unngå at utegående dyr spiser matrester fra turister.
• Når man oppholder seg i land med MKS, unngå kontakt med husdyr og områder med MKS smitte. Grundig kroppsvask og desinfisering av klær er nødvendig etter slike opphold, og man bør vente 72 timer etter ankomst til Norge før man har kontakt med norske husdyr. Ta også forholdsregler viss man får besøk fra land med MKS.
• Begrens andre menneskers besøk i dyrenes oppholdsrom. For nødvendige besøk bør man tilby egne støvler og klær eller engangsutstyr. Eksempelvis en overtrekksdress og engangs overtrekk til støvlene, veterinær kan gi nærmere anbefalinger. Gjesteklær og fottøy er vanlig praksis i dagens norske grise og storfefjøs, og anbefales av Animalia også for sauefjøs.
• Legg til rette for at medbrakt utstyr til bruk i fjøset vaskes og gjerne desinfiseres. Dette gjelder for eksempel saueklipperens klippeutstyr. Ha klar en ren og egnet plass for annet medbrakt utstyr som veterinærens koffert.
• I tider med høy smittefare kan det være aktuelt med fotbad for fottøyet. Støvler og sko skal da rengjøres før fotbadet.

Vaksinering

MKS-viruset har stor genetisk variasjon både mellom de sju serotypene og innad i hver serotype, noe som forvansker vaksinering. En vaksine for en serotype gir ikke beskyttelse mot andre serotyper. Vaksinene må også gjerne spisses inn mot en av flere stammer innad i serotypen og gir uansett ikke permanent immunitet.

Tidlige vaksiner brukte døde MKS-virus til å framkalle immunitet, men denne framgangsmåten førte noen ganger til smitte som ga virkelige utbrudd. På 1970-tallet oppdaget man at en vaksine kunne lages utfra et enkelt nøkkelprotein fra viruset. En MKS-vaksine fra 1981 som brukte dette, var den første vaksinen framstilt ved hjelp av genmanipulering.

Organisasjonen World Organisation for Animal Health som blant annet tjener som referanseorgan for Verdens handelsorganisasjon, oppdaterer en liste over land og geografiske områder i kategoriene "Land uten MKS som vaksinerer" og "Land uten MKS som ikke vaksinerer". Land som havner i den siste kategorien har den største adgangen til eksportmarkeder for sine kjøtt og melkeprodukter. Dette gjør at forebyggende vaksinering er lite brukt, men vaksinering kan likevel bli iverksatt for å hindre videre smitte under et utbrudd av sykdommen

Eksportrestriksjoner for land som vaksinerer har flere årsaker. Den viktigste er trolig at rutinemessige blodprøver, som reagerer på antistoffer mot MKS, ikke kan skille mellom vaksinerte og smittede dyr. Dette gjør det vanskeligere å kontrollere at dyr som brukes til eksportprodukter ikke bringer smitte til importlandet. Preventiv vaksinering gjør det også vanskeligere for myndighetene å oppdage at smitte er kommet til landet og kan smittes videre. En annen risiko ved vaksinering er at et dyr som smittes av MKS like etter at det er vaksinert, vil kunne bære viruset og spre det videre til andre dyr uten selv å vise tegn til sykdom.

Vaksinering blir likevel brukt hos friske besetninger i noen geografiske områder for å skape en buffersone mot infiserte områder. Et eksempel er en vaksineringssone i Anatolia i Tyrkia. Denne sonen ligger på grensen mellom det europeiske Tyrkia og det asiatiske Tyrkia, der sykdommen har stor utbredelse. I vaksineringssonen foretas årlige massevaksineringer samtidig som transport av buskap gjennom sonen inn i Thrace er forbudt. Kombinasjonen massevaksinering og soner med bevegelsesrestriksjoner for husdyr brukes også av flere land i det sørlige Afrika.

Munn- og klovsyke hos mennesker

Smitte av munn- og klovsyke til mennesker er svært sjelden og medfører ikke like alvorlige symptomer som hos dyr. Det siste bekreftede tilfelle av smitte til mennesker i Storbritannia var i 1966, og kun få tilfeller er rapportert på verdensbasis. Noen av disse skyldtes uhell i medisinske laboratorium. Viruset tåler ikke magesyre, dette gjør at mennesker ikke kan smittes av viruset ved å spise infisert kjøtt, annet enn ved smitte direkte i munnhulen.

Smitte hos andre dyr

Ville klovdyr som hjort, elg, antilope, bison og vannbøffel kan smittes. I tillegg er elefanter og piggsvin mottagelige for sykdommen. Lama og alpakka er motstandsdyktige og vil ikke smitte artsfeller selv om de kan få svake symptomer etter smitte fra f.eks storfe. Hest blir ikke smittet. I laboratorieforsøk kan andre dyr som mus, rotter og kylling smittes, men disse er ikke å regne som smittebærere i naturlige situasjoner. Det er derimot mulig at dyr kan bidra ved å spre smittestoffer. Eksempelvis blusset et utbrudd i Canada i 1952 opp igjen etter at infiserte kjøttbein var blitt spredd av hunder.

Kilder

• animalia.no – Munn og klauvsjuke hos sau

Eksterne lenker

• CFSPH Image database - Detaljerte bilder av blemmer hos husdyr