Basestasjon
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
En basestasjon er en radiosender som fungerer som bindeledd mellom mobiltelefoner og telefonsentralen, eller mellom flere kommunikasjonsradioer og vaktrom eller vaktsentraler og over telefonoverdrag. To basestasjoner som sender og mottar på samme frekvens vil i teorien forstyrre hverandre, men moderne telefoner (håndsett) er konstruert for å enten veksle sømløst mellom stasjonene eller foretrekke en framfor en annen. Radioenheten på en basestasjon har vanligvis kun tilkobling til sender- og mottaker-antenne, strømforsyning og fastlinje til en sentral. Det vil sjelden være behov for høyttaler, mikrofon og betjeningsenhet.
De mest utbredte basestasjonene de senere år er stasjoner for formidling av radiosignaler fra GSM-telefoner (2G), og i de senere år også UMTS-telefoner (3G) og siden 2011 også LTE-apparat (4G). Spesielle systemer omfatter basestasjoner for Nødnett (TETRA) eller andre private nett. Basestasjoner betegner anlegg for toveis telekommunikasjon, mens anlegg for enveis kringkasting går under benevnelsen «sender» eller «kringkastingssender». Basestasjoner bygges i stort antall for å gi mobildekning, gjerne flere titusener av sendere per land.
EN basestasjon består av et radioskap med hardware for selve telefonitjeneste, en utvendig antenne montert på mast eller bygning, og en bu eller et rom med strømtilførsel og kjøling. Til stasjonen er det koblet sambandslinje (transmisjon) videre inn til det øvrige telenettet, eventuelt kan sambandet være tilknyttet med høykapasitets radiolinje-forbindelse mellom stasjonen og det regionale nettet. Det finnes også stasjoner som bare passivt sender videre signaler til større basestasjoner, slike passive «speil» kalles repeatere og brukes gjerne til å forsterke signal inn i tuneller.
Opplink og nedlink
[rediger | rediger kilde]Basestasjoner som sender på en frekvens, og tar imot på en lavere frekvens, kan ikke ha forbindelse direkte med hverandre om de er på samme kanal. Da er det viktig at mobile radioer i den ene basestasjonens dekningsområde ikke får forbindelse med den andre basestasjonen. Dette er en av grunnene til at bakkebaserte radiostasjoner som mobiltelefoner og politiradioer kan gi problemer ved bruk i fly, siden den store høyden gir radioen fri sikt og forbindelse med mange basestasjoner i bakkenettet.
Ved skogbrannvaktflyging benytter flyene brannvesenets basestasjoner, men på grunn av stor høyde kan de ta imot sending fra to basestasjoner med "gjennomsnakkfunksjon" som gjør det vanskelig eller umulig å tyde meldingen fra egen brannvakt så lenge gjennomsnakket gir bærebølge fra den andre basestasjonen.
Basestasjonene sender vanligvis på en litt høyere frekvens enn de mobile apparatene. På maritim VHF er frekvensseparasjonen på duplex-kanaler 2,4 MHz. På helseradionettet og politiradioen er det 8 MHz. Radioamatørene har så smalt bånd at de to frekvensene på slike basestasjoner (som betegnes repeatere) bare ligger 600 kHz fra hverandre. Sålenge et mobilt apparat har forbindelse og radiodekning fra basestasjonen, vil mobilapparatet ved gjennomsnakk/aksjonssamband/repeaterfunksjon kunne ha forbindelse med alle andre apparater innenfor basestasjonens dekningsområde.
Hjelpekorps og radioamatører kan sette ut basestasjoner ved behov for å gi forbindelse mellom radiostasjoner for eksempel ved en ulykke, og kaller den ofte for repeater. Ved ulykker i områder med radioskygge, slik at mobiltelefoner, helseradionett og politiradio ikke virker, kan slike raskt utplasserbare repeatere på en fjelltopp i nærheten gi kommunikasjon ned i daler og søkk som ellers er uten forbindelse. I det nye digitale Nødnettet vil alle mobilapparatene kunne virke som slik repeater for andre mobilapparater i nærheten, som ellers er uten dekning, uten at brukeren er oppmerksom på det.
Dersom det mobile apparatet kan sende og ta imot samtidig (duplex) er det unødvendig med en taleknapp, PTT (push to talk) og samtalen kan gjennomføres som en vanlig telefonsamtale.
I GSMnettet kalles en liten gruppe basestasjoners dekningsområde en celle. Oppkall til en mobiltelefon sendes over alle basestasjonene innen cellen som er registrert i mobiltelefonens hjemmesentral som oppholdssted i øyeblikket for den aktuelle mobiltelefonen. Mister mobiltelefonen forbindelse med basestasjonene i cellen og får forbindelse med en annen celle, sendes beskjed til hjemmesentralen om ny celle som oppholdssted. Dette er årsaken til at mobiltelefon kalles cellphone på engelsk og cellulare på italiensk.
Alle GSM-mobiler har en unik ID i form av et SIM-kort med eget SIM-nummer som knytter abonnenten til nettet og eget abonnement.
I det nye nødnettet med TETRA-standard er det enkelte basestasjoner med spesielle kanaler som også betjener TETRA-terminaler i fly og helikoptre. For denne bruken er det også øket mulig avstand mellom radioapparat og basestasjon, noe som er begrenset for bakkenettet.