M113

M113 A2
Produsent	BAE Systems, Kaiser Aluminum, FMC, General Motors, Goodyear Tire and Rubber Company, Firestone Tire and Rubber Company
Produsert	80 000
Mannskap	2 + 11
Forgjenger(e)	M59
Etterfølger(e)	M2 Bradley
	Tekniske data
Lengde	4863
Bredde	2686
Høyde	2520
Toppfart	64 km/t
Motor	General Motors 6V53 V6 Detroit diesel
Motoreffekt	158 kW 212 hk
Drivverk	Belter
Hjuloppheng	Torsjonsstaver
Bakkeklaring	409 mm
Vekt	11 341 kg
Maks grøftbredde	1700 mm
Maks vadedybde	Svømmer i 5,8 km/t
Vertikalt hinder	610 mm
Klatrehelling	60 %
Sidehelling	30 %
Rekkevidde	480 km
	Annet
Hovedbestykning	12,7 mm M2 Browning maskingevær
Annen bestykning	-
Pansring	44 mm (aluminium)
	M113 på Commons

M113 er et amerikansk beltegående pansret personellkjøretøy, utviklet i 1950-årene. Den er verdens mest produserte panservogn, i ulike bestykninger og tilleggsutstyr. Selv om det var utviklet for den amerikanske hæren, ble det tatt i bruk i mange andre nasjoner, og gjenstand for en rekke lokale tilpasninger.

M113 kom med aluminiumspansring, noe som gjorde kjøretøyet lettere og stivere enn tidligere kjøretøyer. Dette beskyttet mannskap og passasjerer mot det meste av håndvåpen tilgjengelig da den ble introdusert, samt splinter. Kjøreegenskapene i terrenget var svært gode, og M113 kunne holde tritt med mye tyngre stridsvogner, mens M113 fremdeles var luftmobil (mulig å flytte med transportfly). Et stort antall varianter er i bruk den dag i dag, selv i amerikansk tjeneste, hvor M113 står for halvparten av den amerikanske hærens pansrede kjøretøyer. Over 80 000 M113 er produsert og er eller har vært i bruk med over 50 nasjoner verden rundt, noe som gjør det til en av de mest brukte pansrede kampkjøretøyene noen sinne.^[1]

Historie og utvikling

Opprinnelse

M113 ble utviklet av Food Machinery Corp. (FMC), som hadde produsert de tidligere M59 og M75 pansrede personellkjøretøyer. M113 lignet i store trekk begge disse tidligere kjøretøyene. M75 var for tung og kostbar – blant annet var den for tung til å være amfibisk. Den kunne heller ikke løftes i selv moderne transportfly. Den lettere M59 tok hensyn til begge disse ankepunktene, men endte opp med for lett pansring, og var i tillegg upålitelig etter at kostnadsreduserende tiltak hadde blitt iverksatt.

Den amerikanske hæren var på utkikk etter et kjøretøy som skulle ha de beste egenskapene fra begge modellene. Programmet het Airborne Armored Multi-Purpose Vehicle Family (AAM-PVF).^[2] og skulle omfatte en hel familie av kampkjøretøyer. FMC hadde samarbeidet med Kaiser Aluminium and Chemical Co. sent på 1950-tallet for å utvikle passende aluminiumspansring, og brukte denne kunnskapen til å ta fram et kjøretøy som hadde vekten og smidigheten til M59 og beskyttelsesnivået til M75.

FMC sendte inn to løsningsforslag til programkomiteen: Den lette aluminumspansrede T113 i to forskjellige pansringsgrader, og den tyngre stålpansrede T117. Den tykkest pansrede T113-varianten, i bunn og grunn prototypen til dagens M113, ble valgt da den veide mindre enn stål-konkurrenten og allikevel hadde samme beskyttelsesgrad. En forbedret T113, kalt T113E1, ble approbert av den amerikanske hæren i 1960 som M113. En prototyp med dieselmotor kalt T113E2 ble satt i produksjon i 1964 som M113A1, og denne tok raskt over for M113 med bensinmotor.^[3]

Innføring i USAs forsvar

M113 ble opprinnelig tatt fram for å gi et luftmobilt, robust og pålitelig lett beltegående kjøretøy, som skulle være i stand til å transporteres luftveien, luftlandsettes og slippes i fallskjerm fra C-130 Hercules og C-141 transportfly. Det opprinnelige operasjonskonseptet innebar at kjøretøyet utelukkende skulle bli brukt til transportformål, det vil si bringe egne styrker fram til frontlinjen under beskyttelse, hvor de skulle sitte av og gå i strid, hvorpå M113 skulle trekke seg tilbake. I 1960 kom kjøretøyet i tjeneste med den amerikanske hæren, og den første versjonen hadde kun to mannskaper; vognfører og vognkommandør, og plass til 11 soldater baki. Hovedbestykningen var en 12,7 mm M2 Browning maskingevær betjent av vognkommandøren.

30. mars 1962 kom den første forsendelsen bestående av 32 M113 til Vietnam, og de ble sendt til to ARVN mekaniserte geværkompanier, som hver hadde 15 av de nye kjøretøyene.^[4] 11. juni 1962 ble de to mekaniserte avdelingene sendt ut i felt for første gang.^[5] Under slaget om Ap Bac ble minst 14 de sårbare 12,7-skytterne drept i kamp, noe som tvang fram endringer for å sikre mannskapene.^[6] Snart var improviserte skjold, laget av skroget på sunkne skip, montert på PPKene, noe som forbedret beskyttelsen. Det viste seg snart at denne stålkvaliteten var mulig å skyte gjennom med håndvåpen, så videre skjold ble laget av stål fra havarerte pansrede kjøretøyer.^[7]

ARVN modifiserte raskt sine M113 til å mer fylle en rolle som kampkjøretøy i fremre linje, en utvikling den amerikanske hæren først fordømte. Etter en stund kom de dog med sin egen versjon, kalt ACAV (Armored Cavalry Assault Vehicle, «pansret kavaleri-storm-kjøretøy»), med tårn for 12,7 mm ved vognkommandørens luke, to M60 maskingeværer med skjold på høyre og venstre side bak, og bukpansring under fremre halve til to tredjedeler av kjøretøyets lengde. De to bakre våpnene kunne avfyres mens skytteren sto inne i bagasjeluka bak. Denne oppgraderingen var på tross av at den generelle pansringen var for svak til å fungere som frontlinjekjøretøy.

Bruk i Norge

Utdypende artikkel: Liste over Norsk Modell (forsvaret)

M113 kom til Norge i 1964 og er fortsatt i bruk. Hæren har også de lignende modellene M577 kommandoplassvogn og M548 ammocarrier i bruk. Forsvaret oppgir prisen per vogn til å være 2,5 millioner 1996-kroner.^[8]

288 stk M113 som ble kjøpt inn brukt fra utlandet er ombygd og oppgradert som en del av Prosjekt 5026:^[9]

5026 Brukte pansrede spesialkjøretøy.
Prosjektet ble vedtatt ved Stortingets behandling av Budsjett-innst. S. nr. 7 (1995–1996) til St.prp. nr. 1 (1995–1996), sist endret ved behandlingen av Budsjett-innst. S. nr. 7 (2006–2007) til St.prp. nr. 1 (2006–2007). Prosjektet skulle tilføre Hærens mekaniserte avdelinger brukte pansrede spesialkjøretøy av typen M-113 innen 2007. Leveransene ble forsinket pga. tekniske utfordringer og lang leveringstid på hovedkomponenter. Vognleveransene ble avsluttet i 2013, og prosjektet vil nå bli terminert. Prosjektet har nådd målet om å produsere 288 M113-vogner til Hæren. Prosjektets sluttkostnad er om lag 1 173 mill. kroner.

Alle disse kjøretøyene fikk nye gummibelter, utvendig plassert drivstofftank (for å frigi rom innvendig), ny intercom, ny innredning og kommando- og kontrollsystem.

Varianter

Hovedvariantene av M113 er som følger:

M113A1: Denne kom i 1964, med dieselmotor i stedet for bensinmotor.
M113A2: Denne kom i 1979, med forbedringer på motorkjøling og i hjulopphenget.
M113A3: Denne kom i 1987, med tiltak for å øke overlevelsesevnen på slagmarken.
ACAV: Tilpasset variant etter erfaringer under Vietnamkrigen. Bedre beskyttelse for skytteren, og i tillegg to M60 maskingeværer plassert bak på vogna. Mange vogner hadde også ekstra minebeskyttelse. ACAV-varianter fantes både som tilpasninger i felten og som et USA-produsert oppgraderings-sett.

Varianter brukt i USA

XM45/E1: Lettpansret service- og drivstoffkjøretøy for M132, basert på M548.
M58: Wolf Smoke Generator Carrier kan legge 90 minutter visuelt skymmende røyk og 30 minutter infrarød skymmende røyk.
XM106/M106: Selvdrevet bombekasterbærer med 107 mm (4.2 tommer) M30 bomberkaster som fyrer av gjennom en stor, rund luke bak på skroget. XM106 var først kjent som T257E1 før US Army endret sitt navngivningssystem.
M106A1: M106 med dieselmotor.

M106A2

M106A1 med forbedringene fra M113A2.

M125: Bombekasterbærer som ligner M106, men med 81 mm M29 bombekaster.
M132 Armored Flamethrower: Flammekastervogn med lite tårn med M10-8 flammekaster og koaksial M73 maskingevær. Drivstoff og trykktanker montert bak i skroget.
M132A1: Mdifisert M113A1 i stedet for M113.
M163: M163 Vulcan Air Defense System (VADS) er en M168 luftvernkanon, en variant av M61 Vulcan, montert på M741.
M474: Bærer for utskyter av Pershing 1 atomrakett Transporter erector launcher (TEL), også bærer for atomstridshodet, ildlednings- og sambandsutstyr.
XM546: Bærer MIM-46 Mauler luftvernmissil.
XM546E1: Foreslått utgave med lengre skrog inkludert et sjette hjulsett.
XM548/M548: Upansret sekstonns lastevogn.

XM548E1

Ikke pansret bærer/utskytingsrampe for MIM-72 Chaparral bakke til luft missiler

M577: Variant brukt som kommandokjørtøy, generelt som taktisk operasjonssenter.

Andre kjøretøyer basert på M113-chassis

AIFV stormpanservogn for eksport
M901 amfibisk rakettpanserjager

Litteratur

Dunstan, Simon. The M113 Series London, UK: Osprey Publishing, 1983. ISBN 0-85045-495-6.
Tunbridge, Stephen. M113 in Action. Carrollton, TX: Squadron/Signal Publications, Inc, 1978. ISBN 0-89747-050-8.

Referanser

^ "M113A3 FAMILY OF VEHICLES", BAE Systems
^ Simon Dunstan, The M113 Series, side5, Osprey Publishing, London, 1983
^ Tunbridge, 1978. p. 4
^ Dunstan p. 36
^ Dunstan p. 37
^ Dunstan p. 48
^ Dunstan p. 52
^ Fakta om Forsvaret 1999 Arkivert 21. mai 2006 hos Wayback Machine.
^ regjeringen.no - Prop. 1 S (2014–2015)

[1] "M113A3 FAMILY OF VEHICLES", BAE Systems

[2] Simon Dunstan, The M113 Series, side5, Osprey Publishing, London, 1983

[3] Tunbridge, 1978. p. 4

[4] Dunstan p. 36

[5] Dunstan p. 37

[6] Dunstan p. 48

[7] Dunstan p. 52

[8] Fakta om Forsvaret 1999 Arkivert 21. mai 2006 hos Wayback Machine.

[9] regjeringen.no - Prop. 1 S (2014–2015)

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]