Litani (elv)
| Litani Leontesfloden | |||
|---|---|---|---|
| (ar)نهر الليطاني – Nahr al-Līṭānī | |||
 | |||
| Land |  Libanon | ||
| Lengde | 170 km[1] | ||
| Nedbørfelt | 2 175 km²[1] | ||
| Start | Vest for Baalbek i Bekaadalen | ||
| – Høyde | 1 000 moh. | ||
| – Koord. | 34°00′51″N 36°05′56″Ø | ||
| Munning | Middelhavet nord for Tyr | ||
| – Høyde | 0 moh. | ||
| – Koord. | 33°20′20″N 35°14′43″Ø | ||
| Sideelver | Berdawni, Chtoura, Qib Elias, Saadnayel, Amik, Khrayzat, Machgara, Yahfoufa, Ghzayel, Faour, Ain el-Baida, Faregh, Chamsine, Anjar, Ain Zarqa, Ghalleh, Zraykoun, Wadi Saluki | ||
 Litani 33°20′18″N 35°14′42″Ø | |||
Litani eller Leontesfloden (arabisk: نهر الليطاني, Nahr al-Līṭānī) er en viktig elv i det sørlige Libanon. Den har sine kilder vest for Baalbek i den fruktbare Bekaadalen og munner ut i Middelhavet 8 kilometer nord for Tyr, en av Libanons største byer. Den er ca. 170 km lang, og er den lengste og viktigste elven som har hele sitt løp innen Libanons grenser.
Etter å ha rent sørover parallelt med grensen mot Syria i retning det nordlige Israel og Golanhøyden, gjør elven en krapp sving vestover. Nær denne svingen er Litani kun fem kilometer fra elva Hasbani og fire kilometer fra grensen til Israel.
Den delen av elven som renner vestover til havet kalles også Qasimiyeh. Her er elven grensen mellom øvre Galilea i sør og Libanonfjellene i nord. Qasmieh-Ras-el-Aïn-regionen rundt elvens utløp er et av Libanons største irrigerte områder med mange kanaler med vann fra Litani. Det er på 3264 hektar, og dyrkingsområde særlig for sitrusfrukt og banan. Under omtrent hele sin lengde er Qasimiyeh-sektoren av Litani omtrent parallelt med den israelske grense (som er gjennomsnittlig 18 km mot sør).
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b The Characteristics of the Litani River The Litani River Authority
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Litani River – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Amery, H. A. 1993. The Litani River of Lebanon Arkivert 14. februar 2018 hos Wayback Machine., Geographical Review 83 (3) s. 229-237.
