Hopp til innhold

De elendige

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Les Miserables»)
De elendige
Portrett av Cosette av Emile Bayard, fra førsteutgaven fra 1862
Forfatter(e)Victor Hugo
SpråkFransk
Tilblivelse19. århundre
SjangerRoman
Utgitt1862[1]
Originalutgave1862
ForlagA. Lacroix, Verboeckhoven & Cie.
Illustratør(er)Emile Bayard

Politimannen Javert (bildet) jager Jean Valjean gjennom hele romanen. Andre viktige personer er
  • Biskop Myriel av Digne
  • Fantine
  • Cosette
  • Verthusholderparet Thénardier
  • Eponine
  • Gavroche
  • Marius Pontmercy
  • Enjolras
Romanen er bearbeidet som tegneserie, film og mest kjent som musikalen Les Misérables

De elendige (fransk Les Misérables) er en roman fra 1862 av den franske forfatteren Victor Hugo. Romanen ble senere utviklet til en suksessfull musikal i England: Les Misérables, og har også blitt filmatisert en rekke ganger, blant annet som musikalfilm i 2012 (se Les Misérables).

Romanen følger flere personer i Frankrike gjennom en periode på over 17 år fra 1815, og fortellingen kulminerer i 1832 med det franske juniopprøret.

Romanen handler først og fremst om den løslatte tukthusfangen Jean Valjean, hans livskamp og hans opplevelse av synd, rettferdighet (og dens motstykke), tilgivelse og forsoning. Romanen problematiserer loven (rettsvesenet) og nåden (den menneskelige og den religiøse), satt opp mot hverandre, og redegjør i detalj for Frankrikes historie, og tar opp emner som fransk politikk, moralfilosofi, anti-monarkisme, rettferdighet, religion, kjærlighet og familieforhold. Fortellingen er en historisk fiksjon ettersom den inneholder faktiske og historiske hendelser; strengt tatt kan det meste som fortelles om hovedpersonene, ha hendt, uten at vi kan si noe om dette. I motsetning til hva mange synes å tro, benytter romanen ikke den franske revolusjonen som bakteppe. Revolusjonen her er derimot juniopprøret, et lite vellykket studentopprør som fant sted i 1832.

De elendige inneholder mange handlinger, men hovedfortellingen følger den tidligere straffangen Jean Valjean, kjent gjennom sitt fangenummer 24601, som blir en kraft for det gode i verden, men som ikke kan unnslippe sin mørke fortid. Romanen er inndelt i fem bind, hvert bind er delt i bøker som igjen er inndelt i kapitler, totalt rundt ca. 1365. Hvert kapittel er relativt kort, ofte ikke mer enn noen få sider.

I romanen følges den desperate Jean Valjean, som stjeler et brød for sin sultende søster og hennes barn. Han blir tatt og dømt til å sone fire år i fengsel. Han prøver gjentatte ganger å rømme (og får lagt til tid i sin soning for hvert fluktforsøk), før han endelig slipper ut 19 år etter domfellelsen.

Valjean føler seg uønsket av alle, unntatt av biskopen av Digne – som på tross av fattige kår gir ham mat og et sted å sove. Valjean gjengjelder biskopens hjelpsomhet ved å stjele kirkens sølvtøy og deretter stikke av. Politiet fanger ham, men biskopen lyver og sier det var en gave og at han glemte lysestakene som hører til. Biskopens fromme tilgivelse gjør at Valjean forstår at det han gjorde var galt, han bryter betingelsene for prøveløslatelsen og prøver å forandre livet sitt.

Valjean blir etter hvert borgermester i byen Montreil-Sur-Mer, etter å ha gjort byen suksessfull ved hjelp av en ny måte å drive fabrikken han eier på. Men den nye politiinspektøren Javert blir mistenksom. Når Valjean viser en utrolig styrke for sin alder da han redder en mann som sitter fast under en kjerre, stiller Javert seg selv dette spørsmålet: Kan denne mannen være fange 24601, som han har jaktet på helt siden han brøt sitt æresord?

Resten av romanen fortsetter å følge Valjean, og Javerts jakt på ham. Valjean tar seg av en liten jente, Cosette, som er datter av Fantine, en ung kvinne som ble sparket fra hans fabrikk, noe som førte til at hun endte opp som prostituert før hun døde. Valjean og Cosette bor i et kloster i mange år, før de begynner å flytte rundt omkring i Paris. En ung student, Marius Pontmercy, legger en dag merke til Cosette i parken, og de forelsker seg i hverandre. Året er nå 1832.

Noen bekjente av Marius, «ABC-vennene» (Les Amis de l'ABC) under ledelse av Enjolras, er midt oppe i opprøret. De bygger en barrikade, der de kjemper mot nasjonalgardistene. Da barrikaden nesten faller, redder Marius dem ved å true med å sprenge barrikaden, og seg selv, i luften. Han er svært deprimert, for Valjean har tilkjennegitt at han skal ta med seg Cosette langt av sted, og de vil aldri kunne møtes igjen. Men Valjean har sett en kopi av Marius' avskjedsbrev til Cosette, og han har kommet til barrikaden. Han er ikke sikker på hva han skal gjøre, men han har absolutt ingen planer om å redde Marius. Valjean er antageligvis sjalu.

Kort tid senere prøver noen å skyte Marius i et angrep på barrikaden. Eponine, en ung jente som er håpløst forelsket i ham, legger hånden foran geværløpet, og blir selv skutt. Marius finner henne i en sidegate, der hun dør.

Barrikaden faller, og alle opprørerne dør, selv den lille gategutten Gavroche. Valjean har reddet Marius, og tidligere Javert, som ble tatt til fange som politispion. Valjean bærer Marius gjennom kloakken. Der blir han stanset av Thénardie, som tror Valjean har drept Marius for å stjele det han hadde med seg. Thenardier hjelper Valjean å komme ut av kloakken, men tok det han kunne finne i Marius' lommer, og rev i tillegg av en bit av Marius' frakk. Omsider kommer Valjean fram til Gillenormand, Marius' bestefar. Her kommer Marius seg sakte etter skadene, men klarer ikke å huske natten på barrikaden. Javert, som har fått sin verden snudd på hodet, begår selvmord ved å hoppe i Seinen.

Marius og Cosette gifter seg og mottar litt under 600.000 franc i gave fra Valjean. Etter giftemålet tilstår Valjean til Marius i fortrolighet at han er en tidligere straffange. De blir enige om at det er best om Valjean og Cosettes kontakt blir begrenset. Marius blir overbevist om at pengene de hadde fått fra Valjean var tjuvgods, og at Valjean egentlig har drept Javert. Han mener derfor at Valjean har en dårlig innflytelse på Cosette, og prøver å bryte kontakten mellom dem helt. Valjean tar dette hintet, og kommer etter en stund ikke på besøk til Cosette mer. Cosette sender bud etter Valjean, men budbringere blir sent tilbake med pålegg om å si at Valjean var bortreist, og at hun ikke skulle bekymre seg. Sakte mister Valjean livslysten, og blir sengeliggende i påvente av døden.

Thénardier besøker Marius i forkledning. Marius lar seg ikke lure, og krever en forklaring. Thénardier prøver så å utpresse Marius for penger, og påstår han kan avsløre et familiemedlem som en bedrager. Marius forklarer at han vet hva Valjean er, nemlig en tyv og en morder. Thénardier viser Javerts nekrolog, og forklarer at Valjean ikke hadde stjålet pengene, men tjent dem. Han viser fram biten fra Marius’ frakk, og forklarer at den kom fra et lik Valjean hadde dratt igjennom kloakken på barrikadenatten. Marius tar fram resten av frakken, og forklarer triumferende at dette beviser at Valjean ikke har gjort noe galt, og at det var Valjean som reddet livet hans. Han betaler Thénardier for å reise bort, og aldri komme tilbake. Han tar Cosette med seg til Valjean, og forklarer henne alt på veien.

De kommer fram, og finner Valjean døden nær. Her avslører Valjean Cosettes mors navn, og mer om Cosettes fortid. Her ender boken med at Valjean dør i selskap med Cosette og Marius.

Film og scene

[rediger | rediger kilde]

Tv-serien Les Misérables fra 2000 med Gérard Depardieu som Jean Valjean og John Malkovich som Javert. Regien var ved Josée Dayan.[2]

Filmen Samfunnets ulykkelige fra 1934 med Harry Baur som Jean Valjean. Regissert av Raymond Bernard.

Filmen Les Misérables fra 1998 med Liam Neeson som Jean Valjean og Geoffrey Rush som Javert. Regien var ved Bille August.[3]

Filmen Les Misérables fra 2012 med Hugh Jackman som Jean Valjean og Russell Crowe som Javert. Regien var ved Tom Hooper.

Musikalen Les Misérables av Claude-Michel Schönberg og Alain Boublil hadde premiere i 1980, og er også satt opp flere steder i Norge.

Norske utgaver

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]