Kulturrelativisme
Kulturrelativisme er læren om at samfunn er kvalitativt forskjellige, og at de best kan forstås i lys av dette. Alle kulturer har sin egen logikk, og kulturen kan best forstås ut i fra dette. Et eksempel på dette er at et samfunn med mange skoler ikke er bedre enn samfunn uten slike institusjoner. Alle samfunn er forskjellige og at en ikke kan foreta en verdivurdering av en kultur opp mot en annen. Kritikere understreker at teorien, ved å relativisere alle parametre for evaluering til enkeltkulturen, utelukker muligheten for kritikk av holdninger og praksiser på tvers av kulturer. Det kan også hevdes at det er metodisk vanskelig å individuere kulturer på en måte som skiller en kulturrelativistisk forståelse fra en nihilistisk eller fullstendig subjektivistisk form for relativisme.
Det motsatte av kulturrelativisme vil være en monolittisk eller en etnosentrisk kulturforståelse. Den monolittiske innfallsvinkelen tar for gitt at det finnes kun ett sett av verdier som alle kulturer kan vurderes ut fra. Typisk for et slikt sett av verdinormer er at det hevdes å være universelt, for eksempel forankret i religiøse ideer. Menneskerettighetene er et eksempel på et sett av sekulære verdier som påstås å være allmenngyldige.
Kulturrelativismen vil derimot bestride at det finnes slike allmenngyldige verdier som kan anvendes på alle kulturer. Den vil fremheve at alle slike normsett er sprunget ut av historiske og politiske situasjoner som begrenser deres universalitet. Slik sett er kulturrelativismen en defensiv posisjon, den har innsett at den ikke sitter på sannheten om verden, den mangler det arkimediske punktet som gjør at man kan uttale seg med moralsk autoritet om forhold i andre kulturer. Metodologisk er den imidlertid offensiv, da den utøver en konstant kritikk av fundamentet for alle religioner og påståtte evige sannheter.
Kritikere påpeker derimot at en kulturrelativistisk forståelse selv nettopp er et forsøk på å innføre en universell forståelse som ikke er mindre dogmatisk enn teoriene relativismen kritiserer. Kulturrelativsme beskyldes også for å være en undertrykkende ideologi, da en kulturrelativistisk forståelse av normer og kulturelle forhold fort kan innebære at enkeltindivider per definisjon ikke kan være berettiget i å kritisere etablerte praksiser innenfor sin egen kultur, ettersom normene for hva som er berettiget eller ikke berettiget kritikk vil, ifølge kulturrelativismen, være definert nettopp av den kulturen vedkommende tilhører. Alle kulturelle og religiøse skikker vil kunne forsvares innenfor et rendyrket kulturrelativistisk perspektiv, forutsatt at disse var meningsfylte for dem som utførte dem. For eksempel: omskjæring, kannibalisme og spebarnsdrap. En ren kulturrelativistisk holdning er heller ikke mulig i praksis, da ville en vært ute av stand til å ta moralsk stilling til noe som (Eriksen 2012:47).