Northumbria
Northumbria (angelsaksisk: Norþhymbra rīce, «kongeriket til northumbererne») var i middelalderen et av de angelsaksiske kongedømmene i dagens England i tiden 653–954. Navnet kommer av at området lå nord for elven Humber, opp til Firth of Forth. Navnet reflekterer altså rikets sørlige grense. Det utgjorde i middelalderen det området som i dag er nordlige England og sørøstlige Skottland. Det var et av kongedømmene i heptarkiet, de syv kongedømmene som på 900-tallet slo seg sammen og dannet det som ble England.
Northumbria ble dannet i av Æthelfrith (død ca. 616) i angelsaksisk tid. Ved begynnelsen av 600-tallet ble de to kongerikene Bernicia og Deira forent. På høyden av sin tid strakte Northumbria seg minst rett sør for Humber og til elven Mersey og til bukten Firth of Forth (løselig Sheffield til Runcorn til Edinburgh), og det er en del antydninger at det kan ha vært større (se kart).
Det senere (og mindre) jarldømmet ble opprettet da den sørlige delen av Northumbria (uten Deira) gikk tapt til Danelagen. Den nordlige delen (uten Bernicia) fikk først sin status som kongerike, men da det ble underlagt det danske kongeriket, ble dets makt begrenset til et jarldømme og beholdt denne statusen da England ble forent ved at Wessex ledet gjenerobringen av Danelagen. Jarldømmet hadde elven Tees som grense i sør og elven Tweed som grense i nord (grovt sett tilsvarende til dagens område Nordøst-England).
Mye av dette landområdet var stridsemne mellom England og Skottland, men jarldømmet Northumbria ble til sist anerkjent som en del av England ved den anglo-skotske avtalen i York i 1237. Ved den nordlige grensen ble byen Berwick-upon-Tweed, som er nord for Tweed, men har endret nasjonalt eierskap gjentatte ganger, og ble definert som underlagt lovene i England ved Wales og Berwick-loven av 1746.[1][2] Landet som en gang var en del av Northumbria ved dens høydepunkt er i dag delt mellom moderne administrative grenser:
- Nordøst-England
- Yorkshire og Humber
- Nordvest-England (omfatter også tidligere Cumbria)
- Scottish Borders, West Lothian, Edinburgh, Midlothian og East Lothian
I dag brukes navnet om den engelske regionen som formelt heter Nordøst-England, eksempelvis om Northumbria Police og Northumbria University. Det britiske turistbyrået (VisitBritain) har tatt i bruk det gamle navnet i sitt informasjonsmateriell.
Historie
[rediger | rediger kilde]Kongedømmet Northumbria ble grunnlagt i 604, da de angelsaksiske kongedømmene Deira og Bernicia ble slått sammen. De to gamle rikene fortsatte å være en form for underkongedømmer, og i perioder i det 7. århundre var de selvstendige.
Riket var blant de første i England som tok imot kristendommen. Kongene Edwin og Oswald betydde spesielt mye i denne sammenheng; begge spredde kristendommen i eget og andre riker, og begge endte sine dager som martyrer. Blant viktige kristne sentra i riket er York (erkebispedømme), Lindisfarne (kloster) og Whitby (kloster, og vertskapssted for synoden i Whitby der den keltiske og den romerske kristne tradisjon ble forent).
Nedgangstid
[rediger | rediger kilde]Northumbria tapte kontrollen av Mercia på slutten av 650-tallet etter et vellykket opprør under Pandas sønn Wulfhere,[3] men beholdt sin dominerende posisjon fram til det gikk på et katastrofalt nederlag for pikterne i slaget ved Dunnichen i 685;[4] Northumbrias konge Ecgfrith ble drept og landets makt i nord var alvorlig svekket. Det fredfylte styre til Aldfrith, Ecgfriths halvbror og etterfølger, gjorde noe for å begrense skaden, men det er fra dette tidspunktet at Northumbrias makt begynte å svekker, skjønt kulturelt var det en blomstringstid,[5] Politisk ble kronisk ustabilitet etter Aldfriths død i 704. Beda, som virket på denne tiden, uttalte at han «dyktig gjenopprettet den knuste skjebnen til kongeriket, skjønt med mindre grenser.»[6]
I 867 ble Northumbria det nordlige kongeriket i Danelagen etter at det ble erobret av brødrene Halvdan Ragnarsson og Ivar Beinlause som satte inn en angelsakser, Ecgberht som klientkonge. Til tross for plyndring av området, førte nordboernes besittelse av riket til en lukrativ handel, særlig for hovedstaden York. I løpet av 900-tallet begynte de forskjellige angelsaksiske kongedømmene å knyttes stadig mer sammen, mens det samme skjedde med de skotske. Dette førte til dannelsen av de to nasjonalstatene England og Skottland. Kontrollen av Northumbria gikk mellom angelsaksere, norrøne, og norrøn-gæliske konger eller krigsherrer inntil det til sist ble absorbert av Edred av England etter at Eirik Blodøks, den siste uavhengige herskeren i Northumbria døde.
Etter at de engelske gjenvant området til det tidligere kongeriket, førte skotske invasjoner til Northumbria ble redusert til jarldømme som strakte seg fra Humber til Tweed, og der jarlen hadde en viss uavhengighet. Det var allikevel perioder med åpen strid mellom konge og jarl. Grensen var uklar i lang tid, og Northumbria hørte i perioder til England og i andre perioder til Skottland. Northumbria ble et fast stridsemne mellom de to kongerikene Skottland og England. Landet nord for Tweed ble til sist gitt til Skottland i 1018 som et resultat av slaget ved Carham.[7] Yorkshire og Northumberland ble første gang nevnt som adskilte enheter i Den angelsaksiske krønike i 1065.[8]
Normannerne
[rediger | rediger kilde]I 1066 ble normanneren Vilhelm Erobreren konge av England. Han så raskt at det var viktig å kontrollere Northumbria, som hadde en strategisk plassering overfor både Skottland og Wales. Han ga privilegier og makt til både biskopen av Durham og jarlen av Northumbria, og lot dem beholde et visst selvstyre; slik søkte han å sikre seg deres lojalitet. Det brøt allikevel ut anti-normanniske opprør. Vilhelm prøvde å innsette en av sine egne menn, Robert Comine, som ny jarl. Men før han kunne ta over møtte Comine, med en styrke på 700 mann, en overlegen styrke i Durham. Comine og hele hans styrke ble massakrert. Vilhelm kunne ikke la dette gå ustraffet hen, og ledet sin hær på et blodig tokt inn i Northumbria. Biskop Aethelwine av Durham prøvde å flykte med northumbriske skatter, men ble tatt til fange og døde i fangenskap. Bispesetet Durham ble stående ubesatt. Under Vilhelm Rufus ble Northumbria delt. En ny biskop av Durham ble utnevnt, og han fikk jarleautoritet for regionen sør for elvene Tyne og Derwent, som fikk navnet Palatinatet Durham. Nord for elvene ble jarledømmet Northumberland opprettet.
Normannerne grunnla også byen Newcastle i 1080, for å kontrollere regionen ved å holde det strategisk viktige krysningsstedet over elven Tyne.
Reformasjonen
[rediger | rediger kilde]Under reformasjonen var regionen igjen et sentrum for opprør mot kongemakten. Både Nådens pilegrimstog og opprøret kjent som Rising of the North oppsto der i Tudortiden. En årsak til dette var at katolisismen fortsatte å stå sterkt i Northumbria etter bruddet med Pavestolen.
Senere førte dette også til sterke jakobittiske strømninger etter gjeninnføringen av kongedømmet i 1660. Regionen ble et utemt land, hvor mange fredløse og smuglere gjemte seg for kongens menn; dette var enklere enn i andre deler av England både fordi det var antikongelige strømninger i folket og fordi regionen var tynt befolket. Etter at Skottland og England inngikk personalunion under Jakob I av England og VI av Skottland endret dette seg, og Northumbria ble et fredelig område.
Den industrielle revolusjon
[rediger | rediger kilde]Northumbria spilte en sentral rolle i den industrielle revolusjon. Kullgruvene i området ga drivstoff til industrien som vokste opp i andre deler av landet, og behovet for å transportere kullet førte til utbygging av jernbanen inn i Northumbria. I tillegg ble skipsbygning og våpenindustri viktige inntektskilder.
Flagg
[rediger | rediger kilde]
Kongedømmet Northumbrias flagg var et banner i gull (gult) og rødt (purpurrødt) med vertikale striper. En moderne versjon av dette flagget brukes mange steder i regionen i dag.
Språk
[rediger | rediger kilde]Northumbria har flere nært beslektede, men allikevel distinkte engelske dialekter. De har sitt særpreg fra arven fra angelsaksernes tidlige germanske språk. Tidlig northumbrisk regnes som en forløper for skotsk. De tre største dialektene er geordie, mackem og pitmatisk.
Gammelengelsk og norrønt var såpass like at man kunne forstå hverandre, og det blandete språket som ble talt i Danelagen spredde seg, og førte til at norrøne ord ble tatt inn i det engelske språket, noe det fortsatt er mange spor etter i moderne engelsk, spesielt i de nordøstlige dialektene. Moderne engelsk språk utviklet seg først og fremst fra det talespråket som var dominerende i London fra 1100-tallet og framover, ved at det var språket brukt for administrasjon av nasjonen.
Se også
[rediger | rediger kilde]- Liste over kongene av Jorvik
- Liste over konger av Northumbria
- Jarl av Northumbria
- Jarl av Northumberland
- Nordøst-England
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Bell, Ray (14. mars 2011): «First Wales, Now Berwick?», Bella Caledonia
- ^ Wales and Berwick Act 1746
- ^ Kirby, D.P. (1992): The Earliest English Kings. London: Routledge. ISBN 0-415-09086-5. s. 96–97
- ^ «Battle Of Dunnichen» Arkivert 7. mars 2005 hos Wayback Machine., Pictavia.org.uk
- ^ Higham, N. J. (1993): The Kingdom of Northumbria AD 350–1100. Stroud: Sutton, ISBN 0-86299-730-5. s. 155–166
- ^ Bede: Ecclesiastical History, Bok IV, kapittel 26.
- ^ «The Battle of Carham 1018» Arkivert 9. januar 2016 hos Wayback Machine., The Carham 1018 Society
- ^ Ekwall, E. (1960): The Concise Oxford Dictionary of English Place-Names: 4. utg., OUP, ISBN 0-19-869103-3
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Adams, M. (2013): The King in the North the life and times of Oswald of Northumbria, ISBN 9781781854204
- Higham, N.J., (1993): The Kingdom of Northumbria AD 350–1100, ISBN 0-86299-730-5
- Rollason, D., (2003): Northumbria, 500–1100: Creation and Destruction of a Kingdom, ISBN 0-521-81335-2
- Woodman, D. A. (mars 2015): «Charters, Northumbria and the Unification of England in the Tenth and Eleventh Centuries» i: Northern History LII (1). OCLC 60626360.